Fremskrittspartiet

norsk politisk parti
Fremskrittspartiet
Motto «(For) en enklere hverdag»
«For folk flest»
Erklært ideologi Liberalisme[a]
Politisk posisjon Høyresiden
Grunnlagt 8. april 1973; 44 år siden (1973-04-08)
Leder Siv Jensen (2006–)
Generalsekretær Fredrik Färber
Ungdomsorg. Fremskrittspartiets Ungdom
Hovedkontor Oslo
Nettsted Nettsted
Medlemstall 15 200 (2017)[1]
Representanter:
Ordførere
5 / 428
(2015)
Kommune
890 / 10 620
(2015)
Fylke
83 / 777
(2015)
Storting
27 / 169
(2017)

a^ Som definert av partiet selv, se FrPs prinsipprogram 2013-2017

Fremskrittspartiet (Frp) er et norsk politisk parti som beskriver seg som «et liberalistisk folkeparti som bygger på Norges grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv, med basis i det kristne livssyn og humanistiske verdier». Partiet ble grunnlagt i 1973 som Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP), og endret navn til Fremskrittspartiet i 1977.

På landsmøtet i 2006 overtok Siv Jensen som partiformann etter Carl I. Hagen, som hadde innehatt vervet i 28 år. I 2009 skiftet vervet formelt navn fra formann til leder, som var betegnelsen de andre stortingspartiene brukte. Per Sandberg er 1. nestleder og Ketil Solvik-Olsen er 2. nestleder. Frp’s ungdomsparti heter Fremskrittspartiets Ungdom og ledes av formann Bjørn-Kristian Svendsrud. Partiets stortingsgruppe består av 27 representanter etter stortingsvalget i 2017. Hans Andreas Limi er parlamentarisk leder. Partiet har også åtte statsråder i Erna Solbergs regjering. I det politiske landskapet regnes partiet som en del av høyresiden i norsk politikk.

Innhold

Politisk plattformRediger

 
Siv Jensen leder partiet i dag.

Fremskrittspartiet er et parti som oppstod først og fremst som en protestbevegelse, og har vært hjem for mange grupper med forskjellige målsettinger og ideologier stort sett forent av et ønske om reduksjon av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Det er derfor svært vanskelig å oppsummere partiet innenfor tradisjonelle politiske begreper. Partiet har selv vedtatt at de er et liberalistisk parti som «bygger på Norges grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv med basis i det kristne livssyn».

Gjennom 1980- og 90-åra ble reduksjon av innvandringen fra ikke-vestlige land en viktig sak for partiet. I 90-åra fikk partiet en sterkere sosial profil, med spesiell vekt på situasjonen til eldre og pleietrengende.[2]

På 2000-tallet har Frp stadig understreket at partiet vil bruke en større del av statens oljeinntekter enn det de andre partiene vil. I hovedsak oppfattes Fremskrittspartiet som et parti på høyresiden i norsk politikk som blander konservatisme og liberalisme, men med klar hovedvekt på liberalismen. Partiets politikk blir av også karakterisert som høyrepopulisme. Dette gjelder særlig partiets tidlige fase og forhistorie som Anders Langes parti.[3][4][5][6][7][8]

Anders Todal Jenssen beskriver partiets opphav som høyrepopulistisk og gjengir tre kjennetegn ved høyrepopulismen: folket ansees som ensartet, utgrupper blir eller ønskes ekskludert og kritikk av eliten – der «folket» ansees som ensartet og uten indre motsetninger med unntak av noen spesielle kategorier som utsettes for utstøting. Jenssen skriver at partiets politikk og velgergrunnlag har blitt stadig mer likt Høyre særlig i perioden 2013-2017. Ifølge Jenssen er det per 2017 bare angrepet på «utgrupper» som klart gjenstår av de tre kjennetegn på høyrepopulisme og at Frp i 2017 ikke lenger kan regnes som høyrepopulistisk.[9]


FriheterRediger

Fremskrittspartiet definerer fire grunnleggende friheter i sitt prinsipp- og handlingsprogram. Det mener at et menneske først og fremst eksisterer som et enkeltmenneske, og derfor må ha styringsrett over sitt eget liv. Denne friheten inkluderer prinsippet om personvern. Frihet nummer to er eiendomsretten; Frp mener at ekspropriasjon kun kan godtas når dette er absolutt nødvendig. Den siste grunnleggende friheten er den frie markedsøkonomien, som Frp anser som uløselig knyttet til idéen om demokrati.[10]

Frp peker ut uttrykket «min frihet slutter der din begynner» som sentralt for sitt grunnsyn, ved at partiets politikk bygger på alle menneskers rett til å leve i frihet, så lenge disse ikke ønsker å innskrenke andres frihet.[10]

Modell for statsstyringenRediger

Frp er for å beholde det konstitusjonelle monarkiet som styringsform i Norge, med regenten som samlende symbol og statsoverhode. Frp ønsker også å beholde parlamentarismen, og er også positivt innstilt til innføring av oppløsningsrett av Stortinget under forutsetning av innføring av tiltredelsesvotering. Partiet vil dessuten arbeide for en modell der utnevnelser til Høyesterett må godkjennes av Stortinget.[10]

Fremskrittspartiet vil avvikle Sametinget med den begrunnelse at stemmeretten ikke bør være begrenset til bestemte etniske grupper. Partiet mener videre at enhver avgitt stemme ved stortingsvalg skal telle likt, uten hensyn til hvor i landet den er avgitt.[10]

Økonomisk politikkRediger

Fremskrittspartiet har liberalismen som rettesnor i den økonomiske politikken, blant annet fordi det hevder denne fører til en maktspredning i samfunnet. Hovedideen i den økonomiske politikken er derfor at det offentlige forbruket må reduseres og at byråkratiet må bygges ned, slik at staten bare skal utføre oppgaver som det private ikke kan løse selv.[10]

Som en konsekvens av dette ser Frp det som en viktig oppgave å avskaffe både offentlige og private monopoler, og at den frie konkurranse ikke må hindres gjennom private eller offentlige karteller og monopoldannelser. På grunn av dette ønsker Fremskrittspartiet at Konkurransetilsynet skal stå fritt og ha mye makt.[11]

Fremskrittspartiet støtter frihandel, ønsker et løsere regulert arbeidsmarked og vil ha et lavere skatte- og avgiftsnivå.[11]

Fremskrittspartiet er ikke udelt negative til vekst i offentlig sektor, men er klare på at den må holdes lavere enn veksten i privat sektor. Frp ønsker blant annet å oppheve den såkalte «handlingsregelen», og heller erstatte den med en modell der statens utgifter varierer, avhengig av økonomisk vekst og inflasjon. Det ønsker også at statsbudsjettet skal ha større langsiktighet, og åpner for at Stortinget skal kunne fatte bindende, flerårige budsjettvedtak for bestemte områder og prosjekter.[11]

Frp ønsker en uavhengig Norges Bank, og mener at sentralbanken skal ha som hovedmål for pengepolitikken å sikre lav og stabil inflasjon. Fremskrittspartiet mener også at penge- og kredittmarkedet må reguleres av markedets tilbud og etterspørsel, uten politiske inngrep eller reguleringer.[11]

Helse- og sosialpolitikkRediger

Frp mener at det skal være det offentliges oppgave å sørge for at folket får tilgang til helse- og omsorgstjenester. Et sentralt prinsipp er modellen med stykkprisfinansiering, der staten betaler for medisinsk behandling mens pasienten selv kan velge hvem som skal utføre behandlingen. Dette inkluderer retten til behandling i utlandet om ventetiden i Norge er for lang. Frp mener også at modellen med stykkprisfinansiering vil føre til kortere helsekøer. På lengre sikt kan Frp tenke seg å utvide ordningen med stykkprisfinansiering til også å gjelde det offentlige tannhelsetilbudet.[12]

Fremskrittspartiet ønsker fritt sykehusvalg i hele landet når det gjelder offentlige sykehus, og ønsker også at dette skal gjelde private sykehus. Det mener dessuten at bedrifter som betaler for nødvendig, medisinsk behandling for de ansatte må kunne trekke fra disse utgiftene, samtidig som de ansatte ikke skal skatte av dette. Videre er Frp motstander av fastlegeordningen, da det mener at denne går på bekostning av pasienters rett til fritt valg.[12]

I narkotikapolitikken mener Frp at opplysning og holdningsskapning må være hjørnesteinen i kampen mot rusmiddelmisbruk. Fremskrittspartiet er også for en utvidelse av den medikamentelt assisterte rehabiliteringen av stoffmisbrukere, og mener at kriteriene for utdeling av Metadon og Subutex bør liberaliseres. Frp støtter også forsøk med bruk av sprøyterom.[12]

Partiet stemte imot legalisering av kjønnsnøytrale ekteskap i 2008 [13], men vedtok under landsmøte i 2013 å åpne for både kjønnsnøytrale ekteskap og adopsjon [14]. Flere i Frp har også foreslått legalisering av bloddonasjon for homofile [15][16].

Innvandrings- og flyktningspolitikkRediger

Frp ønsker generelt en reduksjon av innvandring, spesielt fra land utenfor EØS-området.[17]

Frp har i partiprogrammet foreslått at Norge maksimalt skal ta imot 1000 personer i året fra land utenfor den vestlige kulturkrets, og at denne kvoten skal omfatte flyktninger, asylsøkere, de som kommer innenfor reglene om familiegjenforening og de som gis opphold av humanitære årsaker.[17] I 2008 foreslo partiet en enda høyere terskel for asyl, og foreslo å redusere antallet asylsøkere som får opphold i Norge til under 100 i året.[18]

Frp har foreslått en modell der flyktninger sendes til norskdrevne mottak i utlandet for å hindre folk som ikke har rett på opphold i å komme til Norge[19]. Frp ønsker ellers at enkeltkommuner selv skal kunne bestemme antallet flyktninger og asylsøkere som skal kunne bo i kommunen, gjerne gjennom lokale folkeavstemninger.[17]

Fremskrittspartiet ønsker å stramme inn reglene for familiegjenforening, og vil begrense dette til ektefelle og egne barn under 15 år. Det ønsker også en aldersgrense på 24 år for ektefeller, og at det må være en samlet tilknytting til Norge som er større enn den samlede tilknyttingen til det andre landet.[17]

HistorieRediger

1973–1980Rediger

Fremskrittspartiets historie skriver seg tilbake til et massemøte på Saga kino den 8. april 1973. Partiet Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep ble stiftet på dette møtet, og over tusen av de nesten 3 000 tilstedeværende tegnet seg som medlemmer.[20][21] På møtet holdt Anders Lange en to timer lang tale, der han gikk hardt ut mot de høye skattene og de ansvarlige politikerne. Dette fortsatte han med i valgkampen, og kritikken hans gikk i like stor grad mot Høyre som mot Arbeiderpartiet.[22] Forretningmannen og tidligere Høyre-politiker Alf R. Bjercke var til stede på stiftelsesmøtet, og var blant de første, kjente personene som knyttet seg til partiet.[20] Erik Gjems-Onstad ble nestformann i partiet noen uker etter.

Den 15. mai holdt Lange sin første tale på Youngstorget, for rundt 4 000 tilhørere.[23][24] Anders Langes Parti ble sett på som en norsk utgave av Mogens Glistrups parti i Danmark, Fremskridtspartiet,[20] og Glistrup holdt også tale under arrangementet på Youngstorget. I juni kom TNS Gallups første månedlige meningsmåling der Anders Langes parti var med, og partiet bemerket seg med 5,1 prosents oppslutning.[25] Under valgkampen foran stortingsvalget 1973 lovte Lange avskaffelse av statsskatten og kutt i statsbudsjettet på 9 milliarder kroner (om lag en tredjedel).[22] Partiet endte opp med en oppslutning på 5,0 prosent i valget og fire stortingsmandater.

Sørafrikaneren Eschel Rhoodie hevdet i den selvbiografiske boka The Real Information Scandal (1983) om sitt arbeid i det sørafrikanske informasjonsdepartementet på 1970-tallet at sørafrikanerne finansierte en ukesavis for partiet samt en valgkampanje i 1973. Fremskrittspartiet vedgikk at «Anders Lange hadde samtaler med regimet i Sør-Afrika», men avviste påstandene om pengestøtte.[26][27]

Med mange sterke personligheter og manglende enighet gikk det mot ulikt syn på styring av partiet, og det endte i splittelse. I 1974 brøt deler av ALP, med Kristofer Almås og Anders Langes vararepresentant til Stortinget, Carl I. Hagen, i spissen, ut og dannet Reformpartiet. Men da Anders Lange plutselig døde samme høst, rykket Hagen inn på hans plass fordi Gjems-Onstad var valgt representant fra Akershus. I 1975 ble det forsoning, og ifølge partiet selv vendte 90 prosent av Reformparti-medlemmene tilbake til ALP. Hagen fikk garanti om at partiet straks skulle skifte navn og skaffe både et fullverdig partiprogram og demokratiske vedtak, slik som de fleste andre partiene. Anders Langes Parti tok så navnet Fremskrittspartiet i 1977. På landsmøtet i 1978 ble Carl I. Hagen valgt til formann og Fremskrittspartiets Ungdom etablert med Peter N. Myhre som formann.

1980–1989Rediger

Ved Stortingsvalget 1981 kom Frp tilbake på Stortinget med fire mandater. Ved Stortingsvalget 1985 gikk Frp tilbake og kom bare inn på Stortinget med to mandater, men sittende statsminister Kåre Willochs koalisjonsregjering havnet i mindretall i Stortinget slik at Frp kom i vippeposisjon på Stortinget. 30. april 1986 stilte Willoch kabinettspørsmål i forbindelse med økning av bensinavgiften, og gikk av da Frp stemte mot. Det var første gang partiet utøvde betydelig makt. Året etter prøvde Willoch-partiene å gjenerobre regjeringsmakten gjennom å rette mistillitsforslag mot den sittende AP-regjeringen, men 11. juni 1987 kunngjorde Hagen at Frp ikke kunne stille seg bak de andre borgerlige partienes mistillitsforslag mot Brundtland-regjeringens landbrukspolitikk. Da Senterpartiet på sin side nektet å støtte et generelt mistillitsforslag, ble regjeringen sittende. Disse to episodene bidro til et dårlig klima på borgerlig side.

Under valgkampen i 1987 mottok partiformann Hagen Mustafa-brevet, som angivelig skulle være skrevet av en muslimsk innvandrer som fortalte om hvordan en gruppe muslimer skulle forvandle Norge til en muslimsk stat, og leste høyt fra dette. Brevet viste seg senere å være falskt,[28][29] men gav partiet en oppslutning på over tolv prosent ved valget, mer enn tre ganger høyere enn ved valget i 1985. Enda Anders Lange var negativ til norsk innvandringspolitikk, var det ikke før etter valget i 1987 at innvandring ble en frontsak for partiet.

Etter valget i 1987 fikk Frp sin første ordfører, Håkon Rege i Sola-kommune i Rogaland. 24. oktober 1990 fikk partiet sin andre ordfører da Peter N. Myhre overtok som ordfører i Oslo etter den mangeårige Høyre-ordføreren Albert Nordengen som ble tvunget til å gå av. Også stortingsvalget 1989 gav framgang for partiet.

1990–1999Rediger

Inn i 1990-åra begynte den liberale fløyen å gjøre seg sterkere bemerket, og intern uro og splittelse preget partiet. Særlig kom FpU til å skape uro og irritasjon innad, med verdiliberale utspill om innvandring og homofili, og utad, som da de 1. mai 1992 presenterte plakater med tittelen «Nasjonal Samling mot EF», der Sp-leder Anne Enger Lahnstein og SV-leder Erik Solheim ble avbildet sammen med den kontroversielle innvandringsmotstanderen FMI-leder Arne Myrdal. Ved valgene i 1991 og 1993 ble partiets oppslutning nær halvert.

I 1994 kom det til alvorlig splittelse i partiet på grunn av uenighet om politisk profil, og de mer rendyrkete liberalistene meldte seg ut av partiet. Etter det dramatiske Bolkesjø-landsmøtet samme år, meldte fire av ti stortingsrepresentanter seg ut og etablerte den partipolitisk uavhengige organisasjon FRIdemokratene. 2. juli vedtok FpU å legge seg selv ned, men vedtaket fikk ingen praktisk betydning ettersom organisasjonen umiddelbart ble erstattet av et nytt, Hagen-lojalt ungdomsparti. Dermed var sluttstrek satt for Hagens oppgjør med partiets verdi-liberale fløy.

Ved Stortingsvalget 1997 fikk partiet 15,3 % av stemmene, partiets beste valg til da. Etter valget ble John I. Alvheim leder av stortingets sosialkomité - en posisjon han kom til å inneha i to perioder. Gjennom denne posisjonen fikk Alvheim en fremtredende rolle i den pågående debatten om helse- og omsorgssektoren, og han oppnådde betydelig respekt i alle politiske leire. Slik ble han en viktig brobygger for Frp.

2000–2005Rediger

Ved valget oppnådde Frp et svært godt resultat i Os kommune i Hordaland med 36,6 prosent av stemmene, med den følge at Terje Søviknes ble ny ordfører og for alvor etablerte Frp som et nytt ordførerparti i Norge. Høsten 2000 opplevde Frp svært høy oppslutning på meningsmålingene. I løpet av september ble partiet flere ganger målt som det største partiet, med oppslutning på opptil 34 prosent.[30][31]

I kjølvannet av de mange kontroversene knyttet til Kleppe, Hedstrøm og enkelte andre markante innvandringskritikere i partiet innså parti-ledelsen at det måtte ryddes opp i egne rekker dersom partiet skulle ha håp om å få slippe inn i varmen sammen med de andre borgerlige partiene. Et ledd i strategien var å reservere sikre plasser på partiets valglister i henholdsvis Oslo og Hordaland for nestformennene Siv Jensen og Terje Søviknes. Dette innledet en ny periode med interne uenigheter og stridigheter i partiet. 3. desember 2000 ble storingsrepresentant Dag Danielsen og flere andre sentrale aktører i Oslo Frp suspendert eller ekskludert som følge av fraksjonsvirksomhet. Saken ble brakt inn for namsretten som 11. desember fastslo at partiets sanksjoner var lovlige. I februar 2001 meldte Fridtjof Frank Gundersen seg ut av partiet etter å ta tapt nominasjonen i Akershus. Under Hordaland Frp’s årsmøte, 10. februar, stod Cathrin Rustøen frem og hevdet at hun var blitt voldtatt av en sentralt tillitsvalgt i partiet. Rustøen hevdet videre at sju unge kvinner og to unge menn skal ha blitt voldtatt eller seksuelt misbrukt på annen måte av andre tillitsvalgte i partiet.[32] Dette utløste igjen Søviknes-saken som resulterte i at Terje Søviknes måtte trekke seg fra alle nasjonale verv i partiet som følge av at han hadde hatt sex med en 16 år gammel jente i FpU året før. Det vakte ytterligere bestyrtelse da det ble kjent at både Søviknes og Siv Jensen hadde løyet da de ble konfrontert med saken på TV2 programmet Tabloid.[33] Strafferettslig ble saken mot Søviknes senere henlagt som «intet straffbart forhold», men det satte en foreløpig stopper for hans karriere i rikspolitikken. John I. Alvheim overtok Søviknes' posisjon som 2. nestformann.

I kjølvannet av de interne stridighetene i partiet forlot en rekke av Frp’s mest profilerte representanter partiet i løpet av 2001. 18. mars meldte Vidar Kleppe seg ut av partiet etter å ha blitt suspendert i 9 måndeder, og 19. oktober ble Jan Simonsen ekskludert. Kleppe, Simonsen og flere andre Frp-utbrytere endte etter hvert opp i Demokratene.

Ved Stortingsvalget 2001 ble det borgerlig flertall, med det resultat at Frp sørget for parlamentarisk flertall for Kjell Magne Bondeviks andre regjering. Hagens håp var at man i løpet av stortingsperioden kunne bygge opp et tillitsforhold til de andre borgerlige partiene og slik legge til rette for at Frp kunne bli en del av et borgerlig regjeringsalternativ i 2005. Det viste seg imidlertid raskt at motviljen mot Frp fortsatt var stor blant de potensielle samarbeidspartnerne. 8. oktober 2001 fikk Hagen beskjed om at de tre regjeringspartiene foretrakk Arbeiderpartiets Jørgen Kosmo som ny stortingspresident i stedet for Hagen.

Høsten 2003 gjorde Frp sitt til da beste lokalvalg, med 17,9 prosent av stemmene, og fikk tolv nye ordførere.

2005–2010Rediger

Til tross for at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i 2005 gikk til valg på et felles regjeringsalternativ, nektet de tre Bondevik-partiene fortsatt å inkludere Frp i sitt borgerlige regjeringsalternativ. I Frp-kretser var det særlig statsminister Kjell Magne Bondevik som ble oppfattet som hinder for et slikt samarbeid. Våren 2005 hadde partiet fått nok og 20. juni 2005 erklærte partiet at man ikke under noen omstendighet ville støtte en regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister etter valget. Fremskrittspartiet ble ved stortingsvalget 2005 landets nest største parti og størst på borgerlig side, med 22,1 prosents oppslutning og 38 mandater.

I sin siste periode på Stortinget ble Hagen etter valget visepresident på Stortinget. 5. oktober 2005 ble slutten på Hagen-æraen innledet ved at Siv Jensen overtok som Frp’s parlamentariske leder etter Carl I. Hagen. Partiet ble ledet av Carl I. Hagen fra 1978 til partiets landsmøte 5.7. mai 2006, da Siv Jensen ble valgt til partiets nye formann. I 2009 gikk Frp som siste parti på Stortinget over til å bruke tittelen leder. Også før stortingsvalget i 2009 var det fortsatt motvilje mot at Frp skulle bli tatt med i et forpliktende samarbeid på borgerlig side. Venstres leder Lars Sponheim gikk så langt som til å lansere erklæringen «heller Jens enn Jensen».[34]

Ved valget i 2009 fikk Frp en liten framgang til 22,9 prosent, partiets beste valgresultat noensinne. Med 41 mandater beholdt partiet dermed posisjonen som landets nest største parti på landsbasis, og ble på fylkesbasis størst i Vest-Agder[35] og Rogaland[36]. Valget gav fortsatt mandatflertall til de tre rød-grønne partiene og koalisjonsregjeringen Stoltenberg II.

2011–2013Rediger

I løpet av 2011 ble Frp hardt rammet av en rekke utenompolitiske skandaler. 20. mars ble Frp’s ordførerkandidat i Stavanger, Trond Birkedal, siktet for snikfilming av unge gutter i dusjen i sitt hjem. Senere ble han også tiltalt for seksuell omgang med en mindreårig gutt. 21. september kunngjorde TV2 at partiets samferdselspolitiske talsmann Bård Hoksrud hadd kjøpt seksuelle tjenester i Latvias hovedstad Riga.

I kjølvannet av terroraksjonene 22. juli falt partiet på meningsmålingene og til kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011, der fikk Frp gikk tilbake og med 11,4 % av stemmene på landsbasis oppnådde det svakeste resultatet sitt siden 1991. Nedgangen kunne tilskrives terroraksjonene 22. juli, ved at hver tredje 2007-velger lot være å stemme. Partiets innvandringspolitiske ytringsrom ble mindre, og flere velgere opplevde retorikken som for tett opptil den gjerningsmannen, tidligere partimedlem Fjotolf Hansen, brukte.[37] Særlig Høyre, men også Arbeiderpartiet, opplevde framgang på bekostning av de andre partiene. Dette gjorde at Frp likevel beholdt posisjonen som Norges tredje største parti.

Økt usikkerhet på meningsmålingeneRediger

På grunn av vekting ble spriket mellom Frp’s råtall og barometertall etter hvert stort på meningsmålingene. Under intervjuer ville bare 10-12 % oppgi at de stemte Frp i 2009, enda valgresultatet den gangen var 22,9 %, og enkelte målinger viste opptil dobbelt så høyt barometertall som råtall.[38] Det viste seg at råtallet gjerne lå på samme nivå som valgresultatet i 2011, og på grunn av den store usikkerheten valgte Aftenposten (Respons Analyse) og VG (InFact) å legge om til å vekte meningsmålinger mot kommunevalget i 2011 istedenfor stortingsvalget i 2009. Det første til tidvis betydelige forskjeller mellom målingene fra «2009-byråene» og «2011-byråene», og det var helt fram mot stortingsvalget 2013 uvisst hvor stor oppslutning partiet egentlig hadde. Råtallet til Frp lå hos Aftenposten i valgkampen mellom 8,7 % og 10,0 %, og var dermed også under resultatet fra referansevalget (kommunevalget 2011). Første landsdekkende meningsmåling publisert etter valget viste dessuten en nedgang på 2,0 prosentpoeng fra valgresultatet. På bakgrunn av disse opplysningene kom valgnettstedet Poll of polls fram til at Frp kunne bli vanskelig å måle også etter valget.[39] Nettstedets materiale viste at Frp etter valget og ut året ble målt til et stabilt nivå, men, med ett unntak, konsekvent lavere enn valgresultatet.[40] I samme periode etter valget i 2009 fordelte målingene seg jevnere rundt valgresultatet.[41] Pollofpolls har også seinere diskutert meningsmålingenes vekting og treffsikkerthet, med særlig fokus på Fremskrittspartiets sprikende oppslutning.[42][43]

2013–Rediger

På Frp’s landsmøte våren 2012 erklærte Siv Jensen at det etter valget i 2013 ville være uaktuelt for Frp å støtte en regjering der partiet ikke selv er med. Som begrunnelse viste hun til tidligere dårlige erfaringer som støtteparti for de andre borgerlige partiene.

Med Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande som nye ledere i henholdsvis Kristelig Folkeparti og Venstre, og kloke av skade etter det borgerlige nederlaget i 2009-valget åpnet de andre borgerlige partiene, for første gang, for å gå til valg på et samlet borgerlig regjeringsgrunnlag bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Høyre-leder Erna Solberg fremstod som de borgerliges naturlige statsministerkandidat.

Ved stortingsvalget, 9. september 2013 oppnådde Frp 16,3 prosent av stemmene og fikk 29 mandater. Til tross for betydelig tilbakegang både prosentvis og i antall mandater ble valgresultatet feiret som en stor seier på partiets valgvake, for det første fordi valgresultatet lå nesten fem prosentpoeng over det svake 2011-valget, men særlig fordi det banet veien for Frp’s historiske, første deltakelse i regjeringssamtaler.

Til sammen oppnådde de borgerlige partiene et klart flertall på Stortinget med 96 mandater, hvorav 77 til Høyre og Frp sammenlagt. Dermed kunne disse to partiene danne flertall sammen med kun ett av de to samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre. 16. september deltok Fremskrittspartiet, for første gang i partiets 40-årige historie, i regjeringssonderinger på Radisson Blu i Nydalen i Oslo representert av leder Siv Jensen og de to nestlederne Ketil Solvik-Olsen og Per Sandberg. Dagen etter arrangerte Frp en internasjonal pressekonferanse for å tilbakevise utenlandske mediers tendens til å knytte partiet opp mot den terrordømte Fjotolf Hansen i sine reportasjer fra det norske valget.

1. oktober gikk Frp for aller første gang i reelle regjeringsforhandlinger med Høyre på Sundvolden Hotel i Hole kommune representert av leder Siv Jensen, de to nestlederne Ketil Solvik-Olsen og Per Sandberg og generalsekretær Finn Egil Holm. Bruken av Sundvolden Hotel til dette formålet var på forhånd avklart med Arbeiderpartiet, som har sterke minner knyttet til stedet etter at overlevende fra Massedrapene på Utøya ble tatt imot der. Regjeringsplattformen ble presentert 7. oktober.

Onsdag 16. oktober ble Erna Solbergs regjering tatt i ed med sju statsråder fra Fremskrittspartiet. Etter mindre justeringer i desember 2015 og desember 2016, har partiet nå åtte statsråder.

Etter fallende oppslutning på meningsmålingene utover i regjeringsperioden, opplevde Fremskrittspartiet igjen en periode med oppgang i forbindelse med uvanlig høy tilstrømming av migranter til Europa i 2015. I månedene før valget 2017 var partiet i en svakt stigende trend,[44] og ble i august for andre gang etter valget 2013 målt over dette valgresultatet, i en måling som viste fortsatt flertall for Regjeringen med samarbeidspartiene.[45][46]

StortingsrepresentanterRediger

Fremskrittspartiet har 27 stortingsrepresentanter i perioden 2017-2021:[47]

Representant Født Bosted Valgkrets Periode Komite Merknader
Ulf Leirstein 1973 Moss Østfold 4. Justiskomitéen Parlamentarisk 1. nestleder
Erlend Wiborg 1984 Moss Østfold 2. Arbeids- og sosialkomitéen Komitéleder
Hans Andreas Limi 1960 Bærum Akershus 2. Utenriks- og forsvarskomitéen Parlamentarisk leder
Himanshu Gulati 1988 Skedsmo Akershus 1. Justiskomitéen
Kari Kjønaas Kjos 1962 Lørenskog Akershus 4. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Siv Jensen 1969 Oslo Oslo 6. Statsråd Vara møter
Christian Tybring-Gjedde 1963 Oslo Oslo 4. Utenriks- og forsvarskomitéen
Tor Andre Johnsen 1968 Ringsaker Hedmark 2. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Morten Ørsal Johansen 1964 Nordre Land Oppland 3. Næringskomitéen
Morten Wold 1967 Modum Buskerud 2. Familie- og kulturkomitéen 2. visepresident
Jon Helgheim 1981 Drammen Buskerud 1. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Morten Stordalen 1968 Re Vestfold 2. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Bård Hoksrud 1973 Bamble Telemark 4. Helse- og omsorgskomitéen Innpisker
Åshild Bruun-Gundersen 1986 Arendal Aust-Agder 1. Utdannings- og forskningskomitéen
Gisle Meininger Saudland 1986 Flekkefjord Vest-Agder 1. Energi- og miljøkomitéen
Solveig Horne 1969 Sola Rogaland 4. Statsråd Vara møter
Roy Steffensen 1980 Gjesdal Rogaland 2. Utdannings- og forskningskomitéen Komitéleder
Terje Halleland 1966 Vindafjord Rogaland 1. Energi- og miljøkomitéen
Helge Andre Njåstad 1980 Austevoll Hordaland 2. Finanskomitéen Parlamentarisk 2. nestleder
Silje Hjemdal 1984 Bergen Hordaland 1. Familie- og kulturkomitéen
Sylvi Listhaug 1977 Ørskog Møre og Romsdal 1. Statsråd Vara møter
Jon Georg Dale 1984 Volda Møre og Romsdal 1. Statsråd Vara møter
Sivert Bjørnstad 1990 Trondheim Sør-Trøndelag 2. Finanskomitéen
Kjell-Børge Freiberg 1971 Hadsel Nordland 1. Næringskomitéen
Hanne Dyveke Søttar 1965 Vefsn Nordland 1. Kontroll- og konstitusjonskomitéen
Per-Willy Amundsen 1971 Harstad Troms 3. Statsråd Vara møter
Bengt Rune Strifeldt 1971 Alta Finnmark 1. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Mazyar Keshvari 1981 Rælingen Oslo 2. Kontroll- og konstitusjonskomitéen Varar for statsråd Jensen
Atle Simonsen 1988 Stavanger Rogaland 1. Arbeids- og sosialkomitéen Vara for statsråd Horne
Jan Steinar Engeli Johansen 1972 Averøy Møre og Romsdal 1. Helse- og omsorgskomitéen Vara for statsråd Lishaug
Knut Magne Flølo 1949 Vestnes Møre og Romsdal 1. Finanskomitéen Vara for statsråd Dale
Kristian P. Wilsgård 1983 Tromsø Troms 1. Utenriks- og forsvarskomitéen Vara for statsråd Amundsen

2013-2017Rediger

Fremskrittspartiet har 29 stortingsrepresentanter i perioden 2013-2017:

Representant Født Bosted Valgkrets Periode Komite Merknader
Ulf Leirstein 1973 Moss Østfold 3. Justiskomitéen
Erlend Wiborg 1984 Moss Østfold 1. Arbeids- og sosialkomitéen
Kari Kjønaas Kjos 1962 Lørenskog Akershus 3. Helse- og omsorgskomitéen
Hans Andreas Limi 1960 Bærum Akershus 1. Finanskomitéen
Ib Thomsen 1961 Nittedal Akershus 3. Familie- og kulturkomitéen
Siv Jensen 1969 Oslo Oslo 5. Finansminister Statsråd. Partileder
Christian Tybring-Gjedde 1963 Oslo Oslo 3. Utenriks- og forsvarskomitéen
Tor Andre Johnsen 1968 Ringsaker Hedmark 1. Arbeids- og sosialkomitéen
Morten Ørsal Johansen 1964 Nordre Land Oppland 2. Næringskomitéen
Jørund Rytman 1977 Drammen Buskerud 3. Næringskomitéen
Morten Wold 1967 Modum Buskerud 1. Helse- og omsorgskomitéen
Anders Anundsen 1975 Larvik Vestfold 3. Familie- og kulturkomitéen
Morten Stordalen 1968 Re Vestfold 1. Familie- og kulturkomitéen
Bård Hoksrud 1973 Bamble Telemark 3. Helse- og omsorgskomitéen
Ingebjørg Godskesen 1957 Arendal Aust-Agder 2. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Åse Michaelsen 1960 Mandal Vest-Agder 3. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Solveig Horne 1969 Sola Rogaland 3. Barne- likestillings- og inkluderingsminister Statsråd
Bente Thorsen 1958 Karmøy Rogaland 2. Kirke-, utdannings- og forskningskomitéen
Roy Steffensen 1980 Kvitsøy Rogaland 1. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Gjermund Hagesæter 1960 Bergen Hordaland 4. Finanskomitéen
Helge Andre Njåstad 1980 Austevoll Hordaland 1. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Harald T. Nesvik 1966 Ålesund Møre og Romsdal 5. Helse- og omsorgskomitéen Parlamentarisk leder
Oskar Grimstad 1954 Hareid Møre og Romsdal 2. Energi- og miljøkomitéen
Per Sandberg 1960 Lenvik Sør-Trøndelag 5. Fiskeriminister Statsråd
Sivert Bjørnstad 1990 Trondheim Sør-Trøndelag 1. Kirke-, utdannings- og forskningskomitéen
Kenneth Svendsen 1954 Fauske Nordland 5. Kontroll- og konsitusjonskomitéen
Jan Arild Ellingsen 1958 Saltdal Nordland 4. Justiskomitéen
Øyvind Korsberg 1960 Tromsø Troms 5. Næringskomitéen
Jan-Henrik Fredriksen 1956 Sør-Varanger Finnmark 3. Energi- og miljøkomitéen
Mazyar Keshvari 1981 Oslo Oslo 1. Kommunal- og forvaltningskomitéen Vararepresentant for Jensen
Helge Thorheim 1948 Karmøy Rogaland 1. Kontroll- og konstitusjonskomitéen Vararepresentant for Horne
Lill Harriet Sandaune 1973 Malvik Sør-Trøndelag 1. Kirke-, utdannings- og forskningskomitéen Vararepresentant for Sandberg

OrdførereRediger

Utdypende artikkel: Ordførere fra Fremskrittspartiet

Fremskrittspartiets første ordfører var Håkon Rege i Sola kommune i Rogaland . Han var ordfører i 1988 og 1989 for Frp, men har siden 1995 representert Høyre og vært ordfører for dette partiet i en årrekke (1999-2011). Da Albert Nordengen (H) gikk av som ordfører i Oslo i 1990 rykket varaordfører Peter N. Myhre (Frp) opp som ordfører i ett år.

Frp hadde ingen ordførere etter kommunevalgene i 1991 og 1995. Men i 1999 ble Terje Søviknes valgt til ordfører i Os kommune i Hordaland. Han ble i 2015 gjenvalgt for en femte periode som ordfører i kommunen. Søviknes er partiets lengstsittende ordfører og den første som har vært ordfører i en hel fireårsperiode. Han har samtidig representert partiet i Hordaland fylkesting, som gruppeleder og medlem av fylkesutvalget, noe han fortsatt er i perioden 2015-2019.

Ved kommunevalget i 2003 slo Frp for første gang gjennom som ordførerparti over hele landet, noe som delvis skyldtes at ordningen med direkte ordførervalg ble innført i enkelte kommuner. Frp fikk da 13 ordførere: 1 i Akershus (Ullensaker kommune), 3 i Vestfold (kommunene Nøtterøy, Tønsberg og Tjøme), 2 i Hordaland (kommunene Austevoll og Os), 6 i Møre og Romsdal (kommunene Fræna, Skodje, Stranda, Sula, Vestnes, Ørsta) og 1 i Troms (Nordreisa kommune).

Ved kommunevalget i 2007 fikk Frp 17 ordførere: 3 i Østfold (Fredrikstad, Hobøl og Hvaler), 1 i Akershus (Ullensaker), 1 i Vestfold (Tønsberg), 1 i Telemark (Bamble), 1 i Vest-Agder (Mandal), 4 i Hordaland (Askøy, Austevoll, Bergen og Os), 3 i Møre og Romsdal (Stranda, Sula og Ørskog), 1 i Nordland (Hadsel) og 2 i Troms (Lyngen og Nordreisa). I tillegg fikk Frp en ny ordfører i 2008, da Dag Bjerke overtok etter avdøde Tore Tidemann (H) i Enebakk.

Ved kommunevalget i 2011 fikk Frp 11 ordførere: 1 i Østfold (Hvaler), 1 i Akershus (Ullensaker), 1 i Telemark (Bamble), 2 i Hordaland (Austevoll og Os), 4 i Møre og Romsdal (Fræna, Midsund, Skodje og Ørskog), 1 i Nordland (Hadsel) og 1 i Finnmark (Vardø). I tillegg fikk partiet varaordfører i 49 kommuner og fylkesvaraordfører i Buskerud og Rogaland.

I perioden 2015-2019 har Fremskrittspartiet ordføreren i Hvaler, Mandal, Os, Ullensaker og Ulstein.

Fremskrittspartiets formenn, ledere og nestledereRediger

ValghistorikkRediger

Stortingsvalgene 1973–2017

Årstall Antall stemmer Prosent av stemmene Representanter
1973 (ALP) 3&505&107784&107 784 5,0 % 4
1977 3&504&43351&43 351 1,9 % 0
1981 3&505&109564&109 564 4,5 % 4
1985 3&504&96797&96 797 3,7 % 2
1989 3&505&345185&345 185 13,0 % 22
1993 3&505&154497&154 497 6,3 % 10
1997 3&505&395376&395 376 15,3 % 25
2001 3&505&369236&369 236 14,6 % 26
2005 3&505&581896&581 896 22,1 % 38
2009 3&505&614717&614 717 22,9 % 41
2013 3&505&463560&463 560 16,3 % 29
2017 3&505&444685&444 685 15,2 % 27

Fylkestingsvalgene 1975–2015

År Antall stemmer Prosent av stemmene Representanter
1975 (ALP) 3&504&27713&27 713 1,4 % 13
1979 3&504&52881&52 881 2,5 % 23
1983 3&505&136729&136 729 6,3 % 63
1987 3&505&259848&259 848 12,3 % 124
1991 3&505&148201&148 201 7,0 % 65
1995 3&505&241814&241 814 12,0 % 103
1999 3&505&261049&261 049 13,4 % 120
2003 3&505&346020&346 020 17,9 % 127
2007 3&505&384288&384 288 18,5 % 140
2011 3&505&263858&263 858 11,8 % 96
2015 3&505&227068&227 068 10,3 % 83

Kommunestyrevalgene 1975–2015

År Antall stemmer Prosent av stemmene Representanter Ordførere
1975 (ALP) 3&504&15205&15 205 0,8 % 41 0
1979 3&504&40928&40 928 1,9 % 78 0
1983 3&505&118432&118 432 5,3 % 377 0
1987 3&505&231609&231 609 10,4 % 763 1
1991 3&505&141524&141 524 6,5 % 502 0
1995 3&505&221493&221 493 10,5 % 697 0
1999 3&505&249753&249 753 12,1 % 989 1
2003 3&505&337595&337 595 16,4 % 1459 13
2007 3&505&387476&387 476 17,5 % 1625 17
2011 3&505&275559&275 559 11,4 % 1143 11
2015 3&505&226640&226 640 9,5 % 890 5

Fylkesvis fordeling av Fremskrittspartiets innvalgte stortingsrepresentanter siden 1973:

Fylke 1973 1977 1981 1985 1989 1993 1997 2001 2005 2009 2013 2017
Østfold 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&2&2 3&500&2&2 3&500&3&3 3&500&3&3 3&500&2&2 3&500&2&2
Akershus 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&3&3 3&500&2&2 3&500&2&2 3&500&3&3 3&500&4&4 3&500&4&4 3&500&3&3 3&500&3&3
Oslo 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&3&3 3&500&2&2 3&500&3&3 3&500&2&2 3&500&3&3 3&500&3&3 3&500&2&2 3&500&2&2
Hedmark 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1
Oppland 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1
Buskerud 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&2&2 3&500&2&2 3&500&2&2 3&500&2&2
Vestfold 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&2&2 3&500&2&2 3&500&2&2 3&500&2&2 3&500&2&2 3&500&1&1
Telemark 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&2&2 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1
Aust-Agder 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1
Vest-Agder 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&2&2 3&500&2&2 3&500&1&1 3&500&1&1
Rogaland 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&2&2 3&500&1&1 3&500&2&2 3&500&2&2 3&500&3&3 3&500&4&4 3&500&3&3 3&500&3&3
Hordaland 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&3&3 3&500&1&1 3&500&2&2 3&500&3&3 3&500&3&3 3&500&4&4 3&500&2&2 3&500&2&2
Sogn og Fjordane 3&500&1&1 3&500&1&1
Møre og Romsdal 3&500&1&1 3&500&2&2 3&500&2&2 3&500&2&2 3&500&3&3 3&500&2&2 3&500&2&2
Sør-Trøndelag 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&2&2 3&500&2&2 3&500&2&2 3&500&1&1
Nord-Trøndelag 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1
Nordland 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&2&2 3&500&2&2 3&500&3&3 3&500&2&2 3&500&2&2
Troms 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&2&2 3&500&2&2 3&500&1&1 3&500&1&1
Finnmark 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1 3&500&1&1
Norge 3&500&4&4 3&500&4&4 3&500&2&2 3&501&22&22 3&501&10&10 3&501&25&25 3&501&26&26 3&501&38&38 3&501&41&41 3&501&29&29 3&501&27&27

Mandattall uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.

Se ogsåRediger

LitteraturRediger

  • Anders Lange som han var, i et intervju med Torbjørn Eide, Lyches Forlag, 1974, ISBN 82-7008-083-7
  • Arve Lønnum: Gamle mann – hva nå?, Elingaard forlag, Oslo, 1973, ISBN 82-505-0028-8
  • Arve Lønnum: Vett og Uvett i velferdsstaten, Elingaard forlag, Oslo, 1974, ISBN 82-505-0134-9
  • Arve Lønnum: ALP – partiet med ni liv, utgitt av ALP, Oslo, desember 1975
  • Arve Lønnum: Gammel i velferds-Norge: Nye veier i eldreomsorgen, Grøndahl, cop., 1985, ISBN 82-504-0760-1
  • Utkast til handlingsprogram for Stortingsvalget 1977, Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, ALP-Trykk, Oslo, 1976
  • Handlingsprogram for stortingsvalget 1977, utgitt av Fremskrittspartiet, 1977
  • Fremskrittspartiet. Program 1981-1985. Vedtatt på landsmøtet i Drammen 8-10/5-1981, Fremskritt Norsk Forlag A/S, 1981
  • Carl Ivar Hagen: Ærlighet varer lengst − Politiske erindringer, Aventura Forlag, 1984, ISBN 82-588-0305-0
  • Magnus E. Marsdal: Frp-koden, Forlaget Manifest 2007, ISBN 978-82-92866-00-9

ReferanserRediger

  1. ^ Medlemmene fortsetter å forlate Fremskrittspartiet – ABC Nyheter
  2. ^ Mot felles interesser? (partirepreferanser) Rapport 71, 2003, UiO, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, 11. august 2003 / 25. november 2010
  3. ^ Jupskås, A. R. (2009). Høyrepopulisme på norsk. Historien om Anders Langes Parti og Fremskrittspartiet (Right-wing Populism in Norwegian. The Story of Anders Lange’s Party and the Progress Party). Høyrepopulisme i Europa (Right-wing Populism in Europe). Oslo: Unipub, 27-79.
  4. ^ Tor Espen Simonsen. Høyrepopulismens politiske metamorfose på 1990-tallet. Masteroppgave i historie 2007
  5. ^ utrop.no, 12.12.2009 «- Frp er et unntak i Europa»
  6. ^ Mjelde, H. L. (2013). Fremskrittspartiets organisatoriske utvikling fra 1973 til 2013: fra anti-parti til masseparti?. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 29(02), 120-130.
  7. ^ Jupskås, A. R., Ivarsflaten, E., Kalsnes, B., & Aalberg, T. (2016). Populism From Anti-Tax Movement to Government Party. Populist Political Communication in Europe, 1, 54.
  8. ^ Widfeldt, A. (2000). Scandinavia: mixed success for the populist right. Parliamentary Affairs, 53(3), 486-500.
  9. ^ Jenssen, A. T. (2017). Norsk høyrepopulisme ved veis ende? Nytt Norsk Tidsskrift, 34(03), 230-242.
  10. ^ a b c d e «Avsnittet «En demokratisk rettsstat» i FrPs Prinsipp- og handlingsprogram 2005-2009 (fins ikke lenger på tjeneren, men deler av innholdet er å finne i prinsipp- og handlingsprogrammet for 2009-2013 på samme nettsted)». FrP. Arkivert fra originalen 2007-11-12. Besøkt 9. april 2008. 
  11. ^ a b c d «Seksjonen «Markedsøkonomi for fritt næringsliv og velstand» i FrPs Prinsipp- og handlingsprogram 2005-2009». FrP. Arkivert fra originalen 2007-11-14. Besøkt 9. april 2008. 
  12. ^ a b c «Avsnittet «Helsevesen og sosial sikkerhet» i FrPs Prinsipp- og handlingsprogram 2005-2009». FrP. Arkivert fra originalen 2007-11-17. Besøkt 9. april 2008. 
  13. ^ http://www.ba.no/nyheter/politikk/article5543196.ece
  14. ^ http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.8359703
  15. ^ http://www.frp.no/Gi+homofile+mulighet+til+%C3%A5+gi+blod.d25-TMZHIX8.ips[død lenke]
  16. ^ http://fpu.no/2012/07/la-homofile-gi-blod/
  17. ^ a b c d «Avsnittet «Norge og verden» i FrPs Prinsipp- og handlingsprogram 2005-2009 (Lenke går ikke til det aktuelle dokumentet. FrP. Arkivert fra originalen 2007-11-17. Besøkt 13. april 2008. 
  18. ^ «Frp vil stenge grensen». Aftenposten. 7. april 2008. Besøkt 13. april 2008. 
  19. ^ http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2009/artikkel.php?artid=568173
  20. ^ a b c Dag Worm-Muller (9. april 1973). «Anders Lange, Bjarne Stendahl og Alf R. Bjercke danner parti : Til kamp mot «samfunns-gutta»». VG: 12. 
  21. ^ http://partileksikon.blogspot.no/2009/09/anders-langes-parti.html
  22. ^ a b Jens Henrik Stemland (20. september 1973). «Anders Lange: – med brev fra Fridtjof Nansen». VG: 5. 
  23. ^ Fra Anders Lange sin tale på Youngstorget i 1973YouTube.
  24. ^ «Andre toner på Youngstorget». VG: 6. 16. mai 1973. 
  25. ^ «Anders Lange får 5,1 % i sjokk-gallup». VG: 1. 9. juni 1973. 
  26. ^ Tika Sofia Leon: Antirasistisk Senter gjør ikke jobben sin Utrop, 23. november 2012
  27. ^ Der Spiegel 13/1979
  28. ^ VG - Fra ramp til statsmann (11.02.2003 - Side: 8) Sitat: «Hagen leser høyt fra et brev han skal ha fått fra innvandreren Mohammad Mustafa, som «bevis» for at muslimer er fiendtlige overfor nordmenn. Brevet viser seg å være en bløff, og Hagen beklager overfor Mustafa. Frp blir landets tredje største parti ved kommune- og fylkestingsvalget»
  29. ^ Dagbladet (2003)
  30. ^ Aftenposten - Kritisk for Ap. og Regjeringen (6.9.2000, s.15)
  31. ^ Aftenposten - Fr.p. slår alle rekorder (29.9.2000, s.21)
  32. ^ Dagbladet - Søviknes har ikke voldtatt meg (11.2.2001)
  33. ^ Dagbladet - Vår pinligste TV-opptreden (1.10.2005)
  34. ^ Sponheim: – Heller Jens enn Jensen – NRK 3. september 2009
  35. ^ Stortingsvalg: Vest-Agder – Poll of polls
  36. ^ Stortingsvalg: Rogaland – Poll of polls
  37. ^ Frp-velgere turte ikke stemme ved valget etter 22. juli – Aftenposten
  38. ^ Frp - systematisk lave råtall – Poll of polls 13. november 2012
  39. ^ Fortsatt måleproblemer for Frp? - Poll of polls 20. september 2013
  40. ^ Frp’s oppslutning fra valget og ut året (2013) lest 31. desember 2013
  41. ^ Frp’s oppslutning fra valget og ut året (2009)
  42. ^ Frp "vinner" mest i nord med vekting mot 13 vs 15 – Poll of polls 10. juni 2017
  43. ^ Sentio for DN – "råtallsjustering" – Poll of polls 3. august 2017
  44. ^ Gjennomsnitt av nasjonale meningsmålinger om stortingsvalg – Poll of polls (lest 16. august 2017)
  45. ^ Norstat for NRK 15. august 2017 – Poll of polls
  46. ^ Frp’s oppslutning f.o.m. valget 2013 t.o.m. 15. august 2017 – Poll of polls
  47. ^ Fremskrittspartiet: Fremskrittspartiets nye stortingsgruppe

Eksterne lenkerRediger