Åpne hovedmenyen

Norges Høyesterett

Norges høyeste rettsinstans
Norges Høyesterett
Norges Høyesterett
TypeHøyesterett
VirkeområdeNorge
Etablert1815
JustitiariusToril Marie Øie
HovedkontorHøyesteretts hus
UndergrupperHøyesteretts ankeutvalg
Nettsidehoyesterett.no

Norges Høyesterett er landets øverste domstol og har hele landet som sin rettskrets. Det følger av Grunnloven § 88 første ledd første punktum at «Høyesterett dømmer i siste instans».[1] Av det følger at Høyesterett er landets øverste domstol i alle typer rettssaker; både straffesaker, sivile saker, forvaltningssaker og forfatningssaker (grunnlovsspørsmål).

Høyesteretts hovedoppgave er gjennom sine avgjørelser å bidra til rettsavklaring og rettsutvikling innenfor de rammene som følger av Grunnloven og lov.

Høyesterett begynte sin virksomhet i 1815. Høyesterett holder til i Høyesteretts hus (den gamle Justisbygningen) i Oslo. Domstolen ledes av høyesterettsjustitiarius, og har i tillegg 19 dommere. Nåværende høyesterettsjustitiarius er Toril Marie Øie.

I den enkelte sak blir retten satt med fem dommere. Av hensyn til saksavviklingen, arbeider Høyesterett i to parallelle avdelinger, en ordning som ble innført i 1927. Samtidig ble det innført en ordning med at særlig viktige saker skal behandles av Høyesterett i plenum, dvs. at alle dommerne deltar i avgjørelsen. Fordi dette er meget ressurskrevende, er det fra 2008 åpnet adgang til å behandle viktige saker i storkammer, og da settes retten med elleve dommere, jf. domstolloven § 6.[2] I særdeles viktige saker kan Høyesterett fremdeles settes i plenum. Dette skjer i snitt én til to ganger i året, for eksempel da det i 2010 var spørsmål om juryordningen i Norge var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon ved at juryer i Norge ikke begrunner sin avgjørelse, men kun svarer ja eller nei på skyldspørsmålet (Høyesterett svarte benektende på dette)[3]. Plenumsbehandling benyttes hovedsakelig hvis det skal avgjøres om nye lover strider mot Grunnloven eller internasjonale traktater som Norge er bundet av. Den siste plenumssaken var i 2018, da spørsmålet om retten til forvaltning av et stort landområde i Nesseby kommune ble avgjort.

Høyesteretts ankeutvalg er en del av Høyesterett, og alle saker som ankes inn for Høyesterett, blir først behandlet i ankeutvalget. Ankeutvalget er en silingsinstans ved anke over dommer, dvs. at ingen anke blir fremmet for Høyesterett uten ankeutvalgets samtykke. I tillegg avgjør ankeutvalget anker over kjennelser og beslutninger, det som tidligere ble kalt kjæremål. Ankeutvalget settes med tre høyesterettsdommere, og behandlingen er skriftlig, mens saker som behandles i en avdeling nesten uten unntak prosederes muntlig. Alle dommerne deltar både i avdeling og i ankeutvalget etter en skiftordning.

Alle Høyesteretts avgjørelser publiseres av Lovdata, og frem til og med 2015 ble de aller fleste trykket i Norsk Retstidende som første gang ble utgitt i 1836.

Høyesterett har 63 ansatte (per 2011).[4]

SaksområderRediger

 
Rettsalen for andre avdeling i Norges Høyesterett.

Høyesterett er en ren ankedomstol som bare behandler anker over avgjørelser truffet av lagmannsrettene. I Norge har vi ingen egen forfatningsdomstol, og Høyesterett må derfor også ta stilling til om lover og forskrifter er i strid med Grunnloven eller internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av.

Høyesterett behandler både sivile saker og straffesaker. Det er likevel slik at i straffesaker, tar Høyesterett ikke stilling til skyldspørsmålet. I sivile saker kan Høyesterett prøve alle sider ved saken – også bevisbedømmelsen. Men det skjer ingen direkte bevisførsel (vitneforklaring m.m.) under den muntlige ankeforhandlingen i Høyesterett – her møter bare prosessfullmektigene, som må være advokater med møterett for Høyesterett.

HistorieRediger

 
Rettsalen for første avdeling i Norges Høyesterett.
 
Rettssalen i Høyesterett ca. 1965.

Begynnelsen i 1815Rediger

Etter § 89 i Grunnloven av 17. mai 1814 skulle det så snart som mulig organiseres en høyesterett i Norge. Den skulle bestå av en justitiarius og seks andre dommere, og den skulle dømme i siste instans, det vil si være landets høyeste domsmyndighet. Høyesterett trådte i funksjon i første halvår 1815, etter provisorisk anordning fra Kongen, og avsa sin første kjennelse 30. juni samme år.

Muntlighet, skriftlighet og arbeidet i Høyesteretts ankeutvalgRediger

I den første tid var det strid om hvorvidt rettsforhandlingene skulle foregå muntlig eller skriftlig. Blant annet på grunn av dette varte det helt til 12. september 1818 før en egen lov om Høyesterett ble sanksjonert. Etter denne loven skulle forhandlingene foregå muntlig, med unntak av i kompliserte regnskapssaker eller i saker hvor kun én av partene møtte.

15. juli 1839 fikk man en ny lov om Høyesterett, som innførte en ordning med skriftlige utdrag i muntlige forhandlinger. Disse skulle være for sakens parter og rettens medlemmer. Denne ordningen varte frem til 4. februar 1905, da en lovendring åpnet for å sløyfe utdragene i relativt enkle saker. For å effektivisere saksbehandlingen i Høyesterett åpnet loven også for at retten kunne deles i to avdelinger når saksmengden gjorde dette ønskelig. Høyesteretts kjæremålsutvalg ble ikke innført før i 1887. Kjæremålsutvalget er nå erstattet av Høyesteretts ankeutvalg som i motsetning til kjæremålsutvalget ikke er en egen domstol.

Annen verdenskrigRediger

Norges Høyesterett var ute av funksjon under store deler av annen verdenskrig. I innledningsfasen – etter at regjering og storting var flyktet – spilte Høyesterett en viktig rolle ved å opprette Administrasjonsrådet 15. april 1940. Så lenge dette rådet fungerte, kunne også Høyesterett fungere normalt fordi rådet holdt seg innenfor de grenser for en okkupasjonsmakts myndighetsområde som fulgte av Den fjerde Haag-konvensjon av 1907. Men da Josef Terbovens kommissariske statsråder tiltrådte, fikk de myndighet til å gi forordninger i strid med nevnte folkerettslige regler og Terboven hadde uttalt at gyldigheten av disse forordninger ikke kunne prøves av Høyesterett eller noen annen norsk domstol. Siden dette var i strid med norsk konstitusjonell rett, som gav alle domstoler rett og plikt til å prøve lovligheten, oppstod det strid mellom regjeringen og Høyesterett som ledet til et brev til Justisdepartementet av 12. desember 1940 der samtlige høyesterettsdommere uttalte: «Vi kan ikke følge det syn på domstolenes myndighet som Reichskommissars brev gir uttrykk for, uten å handle i strid med våre plikter som dommere i Norges Høyesterett. Vi finner derfor ikke å kunne fortsette i vår embeter.» Samtlige dommere fratrådte sine stillinger 21. desember 1940. I januar 1941 utnevnte regjeringen nye høyesterettsdommere som aksepterte okkupasjonsmaktens syn og denne domstol omtales gjerne som den kommissariske «høyesterett». Den ble ledet av Jacob Andreas Mohr som inntil da hadde vært dommer i Oslo byrett.

Etter frigjøringen 8. mai 1945 kom Høyesterett i virksomhet igjen allerede 14. mai 1945. Ved en provisorisk anordning av London-regjeringen, var regelen om høyesterettsdommeres aldersgrense blitt opphevet slik at retten bestod av de høyesterettsdommere som var utnevnt før den tyske okkupasjonen. Stortingets presidentskap rettet en forespørsel til Høyesterett, slik Grunnloven § 83 åpner for, om hvorvidt det 89. Storting, valgt i 1936, kunne sammenkalles etter valgperiodens utløp. Høyesterett besvarte spørsmålet bekreftende.

Plenum og storkammerRediger

Før tvisteloven trådte i kraft 1. januar 2008 ble Høyesterett satt med fem dommere i den enkelte sak, men i særlig viktige saker kunne retten settes i plenum, dvs. at alle dommerne deltok. Det gjaldt saker der to eller flere dommere ville fravike en tidligere høyesterettsdom, der to eller flere dommere ville bygge avgjørelsen på at en lov var i strid med Grunnloven, og også i andre tilfeller der særlige grunner gjorde plenumsbehandling ønskelig. Fordi en plenumssak legger beslag på store ressurser, diskuterte Tvistelovutvalget (NOU 2001:32) om man burde innføre en enklere ordning for å få avgjort viktige saker. Samtidig var det registrert at Høyesterett i avdeling med fem dommere, stadig oftere avsa dommer med dissens. Særlig der det var tre mot to dommere var det mulig at flertallets syn ikke var delt av flertallet av samtlige dommere, jf. NOU s. 372. For å kunne gi viktige avgjørelser større autoritet og samtidig unngå en ressurskrevende plenumsbehandling, foreslo utvalget det som i dag er ordningen med storkammer, jf. domstolloven § 5 fjerde ledd. Saker «av særlig viktighet» kan nå behandles i storkammer med elleve dommere, og slik behandling vil komme i stedet for plenumsbehandling i en rekke tilfeller. Men fortsatt kan de viktigste sakene behandles i plenum. I perioden 2008-2018 har Høyesterett avsagt elleve plenumsdommer - altså en plenumsdom i året - blant annet om manglende begrunnelse i jurysaker (Rt. 2009 s. 750 og Rt. 2009 s. 773), om rederibeskatning og tilbakevirkningsforbudet i grunnloven (Rt. 2010 s. 143), om tilbakevirkning i straffesak mot krigsforbrytere (Rt. 2010 s. 1445), og to saker om utvisning og forholdet til barnekonvensjonen (Rt. 2012 s. 1985 og Rt. 2012 s. 2039).

Rettsendrende virksomhetRediger

Høyesterett har gjennom sine avgjørelser bidratt til å presisere og i visse tilfelle endre lovfestet og ulovfestet rett (prejudikater). Innen mange rettsområder, særlig innen privatretten, er det opp gjennom årene blitt lagt grunnlag for mye ulovfestet rett. Blant annet har Høyesterett bidratt til å bringe rettstilstanden à jour med samfunnsutviklingen og den alminnelige rettsoppfatning, også i tilfeller der dette til en viss grad har vært i strid med gjeldende lovverk. Et eksempel på slik rettsendrende virksomhet er objektivt ansvar innenfor erstatningsretten. Slike endringer er i mange tilfeller blitt kodifisert av lovgiver i ettertid, mens andre er forblitt ulovfestet rett. Det er sikker rett i Norge at høyesterettsavgjørelser kan skape en presedens for rettstilstanden. Dette har gjort seg særlig gjeldende der lovgiver har overlatt det til domstolene å tolke innholdet av for eksempel en rimelighetsstandard.

HøyesterettsdommereRediger

Norges Høyesterett har 20 faste dommere, inkludert justitiarius.

For å kunne bli dommer i Høyesterett må man være fylt 30 år (Grunnloven § 91), oppfylle vilkår for norsk statsborgerskap (i likhet med andre embedsmenn) og ha juridisk embedseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap (domstolloven § 54). I praksis kreves det både førsteklasses juridiske kunnskaper og en lengre yrkeserfaring for å bli utnevnt som høyesterettsdommer. Det er Kongen i statsråd som utnevner dommerne, og som embetsmenn er de uavsettelige inntil de når obligatorisk pensjonsalder ved fylte 70 år. Høyesterettsdommere må tre av når de fyller 70 år, men gis normalt avskjed i nåde og beholder tittel og rang som høysterettsdommer.

Det er et mål at Norges Høyesterett skal avspeile den norske befolkningen i kjønn, alder og geografi. I tillegg bør dommerne i Høyesterett avspeile en bred juristbakgrunn.[2] Til Høyesterett rekrutteres dommere fra alle de tre hovedområdene av juridisk virksomhet; det vil si dommere fra lavere rettsinstanser, jurister i offentlig administrasjon og advokater fra privat praksis. Innstillingsrådets hovedoppgave er å innstille tre søkere i rekkefølge til Kongen. Kongen utnevner normalt den først innstilte, og avviker svært sjelden fra innstillingen (det har aldri skjedd for en dommerutnevnelse til Høyesterett). Innstillingsrådet er et selvstendig og frittstående råd som ikke kan instrueres. Innstillingsrådet består av syv medlemmer, etter domstollovens § 55; tre dommere, én advokat, én jurist ansatt i det offentlige og to allmenne medlemmer som ikke er jurister. Kongen oppnevner rådet, og også dets leder.[5]

I 1968 tok Lilly Bølviken sete som den første kvinnelige høyesterettsdommer. Dette medførte at man måtte endre på måten man tiltalte Høyesterett når man åpnet forhandlingene i en sak. Tidligere ville prosessfullmektigen åpne med: «Høyst ærverdige herrer, rikets øverste dommere.» Dette ble endret til den kjønnsnøytrale tiltaleformen man har i dag: «Høyst ærverdige rett, rikets øverste dommere.» Høyesterett har i dag åtte kvinnelige dommere. I september 2004 ble en sak i Høyesterett for første gang satt med fem kvinnelige dommere.[6] Høyesterett fikk i 2016 sin første kvinnelige justitiarius, da Toril Marie Øie ble utnevnt.

Høyesterettsdommeres lønn fastsettes av Stortinget. Høyesterettsdommerne er de offentlige ansatte juristene som tjener mest, og hadde per 1. oktober 2016 en lønn på kr 1 721 856. Høyesterettsjustitiarius har en lønn på kr 1 996 288.[7]

Når en dommer fratrer, for aldersgrensen eller ellers, er det ikke alltid at en ny dommer er utnevnt eller kan tiltre samtidig. I slik kortere perioder der retten ikke er fulltallig, vil det oppnevnes konstituerte dommere. Etter krigen har dette bare vært førstelagmenn, lagmenn eller juridiske professorer.

Dommere pr. 15. august 2019Rediger

Ans. Navn Født Tiltrådt # Bakgrunn
1 Øie, Toril MarieToril Marie Øie (justitiarius) 1960 2003 (justitiarius fra 2016) 174 Strømmen sorenskriverembete, Justisdepartementets lovavdeling, Universitetet i Oslo
2 Matningsdal, MagnusMagnus Matningsdal 1951 1997 165 Universitetet i Bergen, Jæren sorenskriverembete, Gulating lagmannsrett
3 Endresen, ClementClement Endresen 1949 2006 176 Universitetet i Oslo, Sandnes herredsrett, Regjeringsadvokaten, Kluge advokatfirma
4 Indreberg, HildeHilde Indreberg 1957 2007 177 Departementet for utviklingshjelp, Nedre Romerike herredsrett, Justisdepartementets lovavdeling
Bårdsen, ArnfinnArnfinn Bårdsen 1966 2008 (permisjon til 2028) 178 Universitetet i Bergen, Jæren sorenskriverembete, Gulating lagmannsrett, Den europeiske menneskerettighetsdomstolen
5 Erik Møse 1950 2009 179 Justisdepartementets lovavdeling, Regjeringsadvokaten, Borgarting lagmannsrett, FNs straffedomstol for Rwanda, Den europeiske menneskerettighetsdomstolen
6 Webster, BergljotBergljot Webster 1966 2009 180 Regjeringsadvokaten, Nordisk Skibsrederforening, Sørlie Wilhelmsen advokatfirma, Hjort advokatfirma
7 Matheson, WilhelmWilhelm Matheson 1955 2009 181 Justisdepartementets lovavdeling, Lier, Røyken og Hurum sorenskriverembete, Wiersholm advokatfirma
Falkanger, Aage ThorAage Thor Falkanger 1965 2010 (permisjon til 2019) 182 Regjeringsadvokaten, Nord-Troms herredsrett, Hålogaland lagmannsrett, Universitetet i Tromsø, Sivilombudsmann
8 Normann, KristinKristin Normann 1954 2010 183 BAHR advokatfirma, Universitetet i Oslo, Borgarting lagmannsrett, Selmer advokatfirma
9 Noer, RagnhildRagnhild Noer 1959 2010 184 Justisdepartementets lovavdeling, Lyngen sorenskriverembete, Universitetet i Tromsø, NRK Troms, Regjeringsadvokaten, Gulating lagmannsrett, Miljøverndepartementet, Borgarting lagmannsrett
10 Bull, HenrikHenrik Bull 1957 2011 185 Nedre Romerike sorenskriverembete, Justisdepartementets lovavdeling, Universitetet i Oslo, EFTA-domstolen
11 Kallerud, Knut H.Knut H. Kallerud 1956 2011 186 Hestenes & Dramer advokatfirma, Riksadvokaten
12 Bergsjø, Per ErikPer Erik Bergsjø 1958 2012 187 Justisdepartementets lovavdeling, Nord-Troms herredsrett, Vogt & Wiig advokatfirma
13 Ringnes, ArneArne Ringnes 1955 2014 188 Justisdepartementets lovavdeling, Indre Follo sorenskriverembete, Thommessen advokatfirma
14 Arntzen, Wenche ElizabethWenche Elizabeth Arntzen 1959 2014 189 Justisdepartementets lovavdeling, Regjeringsadvokaten, Kluge advokatfirma, Oslo tingrett
15 Falch, IngvaldIngvald Falch 1963 2015 190 Vesterålen sorenskriverembete, Regjeringsadvokaten, Schjødt advokatfirma
16 Espen Bergh 1961 2016 191 Forsvarsdepartementet, Ytre Follo sorenskriverembete, Justisdepartementets lovavdeling, Wiersholm advokatfirma, Borgarting lagmannsrett
17 Cecilie Østensen Berglund 1971 2017 192 Thommessen advokatfirma, Ytre Follo sorenskriverembete, Høyesterett, Borgarting lagmannsrett
18 Borgar Høgetveit Berg 1970 2017 193 Regjeringsadvokaten, Hålogaland lagmannsrett, Thommessen advokatfirma
19 Erik Thyness 1961 2019 194 Sør-Gudbrandsdal tingrett, Norsk Hydro, Hafslund Nycomed, Wiersholm advokatfirma
20 Kine Elisabeth Steinsvik 1976 2019 195 Regjeringsadvokaten, Eidsivating lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Riksmekleren

Bakgrunnen til dommerne i HøyesterettRediger

Alle de 20 faste dommerne i Høyesterett har bakgrunn i minst to ulike juristprofesjoner. De aller fleste har vært dommer eller dommerfullmektig tidligere - og de fleste har også vært advokat. Mange har vært hos Regjeringsadvokaten og/eller i privat advokatvirksomhet. Justisdepartementets lovavdeling er også godt representert:

Tidligere arbeidsgivere
Internasjonale domstoler (4) EMD (2), Rwanda (1), EFTA (1)
Lagmannsrettene (12) Borgarting (6), Gulating (3), Hålogaland (2), Eidsivating (1)
Tingrettene (16) Jæren (2), Nedre Romerike (2), Nord-Troms (2), Ytre Follo (2), Strømmen (1), Sandnes (1), Lier, Røyken & Hurum (1), Lyngen (1), Indre Follo (1), Oslo (1), Vesterålen (1), Sør-Gudbrandsdal (1)
Private advokatfirmaer (16) Thommessen (3), Wiersholm (3), Kluge (2), Nordisk skibsrederforening (1), Sørlie Wilhelmsen (1), Hjort (1), BAHR (1), Selmer (1), Hestenes & Dramer (1), Vogt & Wiig (1), Schjødt (1)
Offentlige advokater (10) Regjeringsadvokaten (9), Riksadvokaten (1)
Departementene (13) Justisdepartementets lovavdeling (10), Utenriksdepartementet (1), Miljøverndepartementet (1), Forsvarsdepartementet (1)
Universitetene (8) Oslo (4), Bergen (2), Tromsø (2)
Annet (6) Sivilombudsmannen (1), NRK (1), Høyesterett (1), Norsk Hydro (1), Hafslund Nycomed (1), Riksmekleren (1)

HøyesterettsjustitiarierRediger

Navn Fødselsår Tiltrådte Fratrådte
Johan Randulf Bull 1749 1814 1827
Christian Magnus Falsen 1782 1827 1830
Jørgen Mandix 1759 1831 1835
Georg Jacob Bull 1785 1836 1854
Peder Carl Lasson 1798 1855 1873
Hans Gerhard Colbjørnsen Meldahl 1815 1874 1877
Iver Steen Thomle 1812 1878 1886
Morten Diderik Emil Lambrechts 1824 1887 1900
Einar Løchen 1850 1900 1908
Karenus Kristofer Thinn 1850 1909 1920
Herman Carsten Johannes Scheel 1859 1920 1929
Paal Olav Berg 1873 1929 1946
Emil Stang d.y. 1882 1946 1952
Sverre Grette 1888 1952 1958
Terje Wold 1899 1958 1969
Rolv Einar Rasmussen Ryssdal 1914 1969 1984
Erling Sandene 1921 1984 1991
Carsten Smith 1932 1991 2002
Tore Schei 1946 2002 2016
Toril Marie Øie 1960 2016


Høyesteretts utredningsenhetRediger

Høyesteretts juridiske utredningsenhet består av 26 ansatte. I tillegg til utredningslederen og to nestledere består enheten av 20 utredere, to protokollsekretærer og en studentutreder. Utrederne er tilsatt på åremål på syv år.

Høyesteretts juridiske utredningsenhet arbeider først og fremst for ankeutvalget. Ved anke over dom tar utredningen sikte på å avklare om saken reiser prinsipielle spørsmål som bør behandles av Høyesterett. Dersom ankeutvalget tillater anken fremmet, bistår utreder forberedende dommer under saksforberedelsen. Ved anke over kjennelse og beslutning blir saken utredet med sikte på ankeutvalgets endelig avgjørelse i saken.

Protokollsekretærene er knyttet til Høyesteretts to avdelinger. De bistår dommerne og prosessfullmektigene under avviklingen av ankeforhandlingene. I tillegg gjennomfører de blant annet real- og verbalkorrektur på rettsavgjørelsene.

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ lovdata.no Grunnloven
  2. ^ hhttps://lovdata.no/dokument/NL/lov/1915-08-13-5/KAPITTEL_1#%C2%A76
  3. ^ Anke over lagmannsrettens dom i en straffesak om blant annet seksualforbrytelser (Høyesteretts dom 12.06.2009, HR-2009-01193-P)
  4. ^ Antall ansatte i følge NSD - Norsk senter for forskningsdatas forvaltningsdatabase
  5. ^ «1. Om innstillingsrådet og dommerutnevninger». Norges Domstoler. Besøkt 15. oktober 2018. 
  6. ^ Hege Lyngved Odinsen (21. september 2004). «Historisk i Høyesterett». VG Nett. Besøkt 2. februar 2007. 
  7. ^ stortinget.no Regulering av lønnen for Høyesteretts medlemmer (vedtatt 30. mars 2017)

Eksterne lenkerRediger