Administrasjonsrådet

Administrasjonsrådet var et sivilt styringsorgan i de tyskokkuperte delene av Norge fra den 15. april til den 25. september 1940.

Fra dannelsen av Administrasjonsrådet i Vitenskapsakademiet i Oslo 15. april 1940, bare en knapp uke etter tyskernes angrep 9. april. Rådet ble opprettet av Høyesterett som et forvaltningsorgan for de tyskokkuperte delene av Norge tidlig i andre verdenskrig og erstattet Quislings kuppregjering. I midten foran sees formannen Ingolf Elster Christensen (i lysere dress), litt mot høyre Paal Berg (også i lysere dress og med papirer) og helt til venstre Curt Bräuer (i sjakett), Hitler-Tysklands sendemann. Bräuer ble degradert som diplomat dagen etter, og oppgavene helt overtatt av rikskommissær Josef Terboven som ankom 24. april og forble øverste tyske sivile leder i landet til krigens slutt. Administrasjonsrådet ble avløst av Terbovens kommissariske statsråder 25. september samme år.
Merket til det frivillige Administrasjonsrådets Arbeidstjeneste.

I en radiotale om kvelden 9. april 1940 utnevnte Vidkun Quisling seg selv som leder for en ny norsk regjering.[1] Da denne selvutnevnelsen kunne påregnes å få støtte fra okkupasjonsmakten, tok Høyesterett, som på denne tid var den eneste gjenværende lovlige norske statsmakt tilbake i Oslo, initiativ til å opprette, den 15. april, et administrasjonsråd som mottrekk mot Quislings statskupp. Rådet hadde som oppgave å videreføre sivil norsk forvaltning i de okkuperte områdene. 17. april 1940 sendte regjeringen ut en kunngjøring om at de fortsatt var Norges eneste lovlige regjering, og 19. april sendte kong Haakon et brev til høyesterettsjustitiarius Paal Berg, der han gjorde klart at han forstod hvorfor Administrasjonsrådet var opprettet, men at han og regjeringen ikke kunne la seg binde av rådets vedtak.[2]

Det var Administrasjonsrådet som 15. juni 1940 opprettet en grensesone ved svenskegrensen, der alle voksne måtte ha grenseboerbevis eller passérseddel for å oppholde seg. Hensikten var å gjøre det vanskeligere å komme seg over til Sverige.[3]

Forhandlingene

rediger

Det tyske overfallet 9. april innebar at norsk økonomi ble avskåret fra import og eksportmarkedet. De avgjørende valutainntekter fra skipsfart og hvalfangst falt bort. I løpet av sommeren 1940 tok produksjonen seg noe opp igjen, og innenfor noen bransjer var det høykonjunktur. Men fra desember 1940 gikk det med noen unntak nedover, for norsk økonomi var i høyere grad enn noe annet europeisk lands avhengig av fri utenrikshandel.[4]

Fra 12. april 1940 ble det i Oslo fra flere forskjellige sider satt i gang aksjoner for å få avsatt den selvoppnevnte regjeringen Quisling og å få i stand en sivil, mest mulig norsk-kontrollert administrasjon i de okkuperte områdene. høyesterettsjustitiarius Paal Berg ble bedt om å forsøke å få kontakt med konge og regjering for å formidle meldinger fra næringslivets ledelse, som gikk sterkt inn for en fredsavtale, og fra skipsrederne, som påpekte viktigheten av å formidle hvordan situasjonen lå an, «slik at ikke England kan hevde at vi har gitt oss selv, dvs. vår handelsflåte til Tyskland, og derigjennom gi England et påskudd til å prisedømme våre skip.» Holdningene var bestemt av hva som ville lønne seg best, men 16. april gikk også rederne inn for kapitulasjonslinjen. Uansett nådde aldri disse meldingene frem til kong Haakon.[5]

Etter flere møter og forhandlinger vedtok Høyesterett Paal Bergs forslag om å opprette et administrasjonsråd. At den lovlige regjeringen og norske styrker fremdeles kjempet mot tyskerne, måtte holdes opp mot næringslivets behov og tyskernes trusler om represalier overfor sabotasjehandlinger. Tyskerne tilstrebet også å møte sivile i de okkuperte områdene på korrekt måte, jfr Eivind Berggravs radiotale 6. april 1940, der han sterkt frarådet enhver innblanding i krigen som « den største forbrytelse mot egne landsmenn...Mange har også meget av godhet og ridderlighet å fortelle om tyskerne. Til den hele og fulle sannhet hører også dette.» Biskop Berggrav opplyste han holdt sin tale i samråd med riksadvokaten og Paal Berg. I løpet av en uke hadde alle autoriteter i okkupert område samlet seg bak en samarbeidslinje med den tyske okkupasjonsmakten.[6]

Også fagbevegelsen avga støtteerklæring for opprettelsen av et slikt råd.[7] Noe realistisk alternativ til samarbeid forelå da heller ikke, og etter folkeretten hadde okkupasjonsmakten adgang til å overta forvaltningen i okkupert område. Da ble det ansett som bedre at forvaltningen fortsatt var på norske hender, enn at tyskere ble innsatt. Det var også en utbredt tillit til at tyskerne ville overholde folkerettens regler, enda de alt hadde brutt denne da de støttet Quislings regjering.[8]

Derimot var det stor uenighet internt i Høyesterett om domstolen burde befatte seg med saken, som lett kunne misbrukes av tyskerne overfor befolkningen i den ikke-okkuperte delen av Norge. Næringslivets sterke engasjement ser ut til å ha hatt stor påvirkningskraft, ikke minst på Paal Berg som formann i Arbeidsretten, når han valgte å sette seg ut over innvendinger fra flere kolleger i Høyesterett.[9] Et flertall på 7 dommere stemte for, mens 4 dommere stemte for et forslag dersom oppnevnelsen ble godkjent av kongen. Dommerne Næss og Schjelderup stemte mot alle tiltak fra Høyesterett.

Administrasjonsrådet var et norsk initiativ, men tyskerne stilte seg positive så lenge noen krav ble oppfylt - at rådet var lovlig (Høyesterett stod som garantist for dette), og at Quisling fikk fratre ærefullt og mottok en takk. Paal Berg sørget for dette ved å holde en tale der han personlig takket Quisling: «Ved nå å tre tilbake har han pånytt vist sin ansvarsfølelse og sitt fedrelandssinn. Jeg takker derfor herr Quisling for hans erklæring, ved hvilken den av Høyesterett etablerte ordning er blitt mulig.» - I tillegg stilte tyskerne krav om at rådet ville samarbeide med dem, og dette ble ordnet ved at rådets medlemmer avla lojalitetserklæring til den tyske okkupasjonsmakt.[10]

Om kvelden den 15. april etter forhandlinger i den tyske legasjonen mellom Curt Bräuer, utsendinger fra det tyske utenriksdepartementet og høyesterettsjustitiarius Paal Berg, ble Administrasjonsrådet proklamert ved en høytidelighet i Vitenskapsakademiet. Bräuer uttrykte sit håp om at rådet «lojalt tar hensyn til de faktisk bestående maktforhold og vil gjøre sitt ytterste for at ro og orden blir opprettholdt.»[11] Tyskerne sørget for å få trykt en halv million flygeblader vedrørende Høyesteretts proklamasjon om Administrasjonsrådet, og slippe dem ned til de norske styrkene.[12]

Den 24. april ble det opprettet et Rikskommissariat for de besatte norske områder, Josef Terboven ble innsatt som rikskommissær, og i førerordrens paragraf 2 fikk rikskommisæren rett til å utøve sin forvaltning gjennom Administrasjonsrådet.

Med en hensikt om å erstatte Administrasjonsrådet, ble det i juni 1940 startet forhandlinger om et riksråd.[13]

Administrasjonsrådets vedtak ble kunngjort i Bestemmelser av Administrasjonsrådet.[14]

At opprettelsen av Administrajonsrådet fjernet Quisling, ga både rådet og dets holdning overfor den tyske okkupasjonsmakten stor prestisje og legitimitet. Men gradvis ble det tydelig at en tysk seier ikke var så sikker som det så ut til ved krigens begynnelse. Dermed hardnet tysk politikk, og det ble klart at Tyskland ikke kom til å behandle Norge slik at det tjente norske interesser.[15]

12-ørestillegget og «Fagopposisjonen av 1940»

rediger

4. januar 1940 ble det inngått avtale mellom LO og NAF (arbeidsgiverforeningen) om at arbeiderne skulle kompenseres for dyrtiden med et tillegg på 12 øre pr time for menn og 8 øre for kvinner (her kalt «12-ørestillegget»). Etter 9. april 1940 ble LO-sekretariatet gjenopprettet med Elias Volan som formann. NAF stilte krav om lønnsnedsettelse til hjelp for næringslivet, og 23. mai vedtok Administrasjonsrådet etter tysk påbud en ny arbeidstvistlov med korte forhandlingsfrister og bortfall av retten til å stemme over forslag til ny tariffavtale. Valget stod mellom inflasjon og lønnsnedsettelse, og LO valgte det siste. 1. juni 1940 godtok LO videre at 12-ørestillegget bortfalt. Først senere fikk folk vite at tyskerne stod bak den nye arbeidstvistloven, så fagforeningene oppfattet den gang denne som Administrasjonsrådets verk, og samlet seg til organisert motstand i «Fagopposisjonen av 1940». Både lønnsnedsettelsen i seg selv, og måten den ble gjennomført på, førte til at jernarbeidernes i Oslo ville gå til arbeidsrettssak for å få nedsettelsen kjent ulovlig. Administrasjonsrådet ble oppfattet som et borgerlig organ som lyktes med å kuppe statsmakten, når det overtok regjeringens funksjoner uten å ha med en eneste representant fra arbeiderbevegelsen. Trolig var det okkupasjonsmaktens trusler om strenge represalier som hindret streik.[16]

Første fredssommeren, 1945, skapte 12-øringen voldsom uro i norsk arbeidsliv. Etter knappe kår i lange krigsår ville folk ha den etterbetalt. Gustav Sjaastad beregnet at LOs medlemmer i så fall hadde omkring kr 400 millioner til gode, idet lønnsreduksjonen fra 1. juli 1940 til mai 1945 utgjorde rundt kr tusen for hver arbeider. Sjaastad mente et så enormt krav til næringslivet ville avvises av enhver domstol, men fra fagforeningene strømmet det daglig inn resolusjoner med krav om etterbetaling.[17] 18. august 1945 kom det ut at NAF avviste forhandlinger med LO om slik etterbetaling. Samme dag svarte Borregaard med å varsle streik. Sarpsborg mekaniske verksteder nektet overtids- og skiftarbeid før 12-øringen var etterbetalt. LO fikk ikke bukt med alle de ulovlige streikene landet rundt, eller manges overbevisning om at arbeidsgiverne hadde stukket 12-øringen i egen lomme i ly av tyskernes bajonetter.[18]

I Aps landsmøte, midt i streikesommeren, formanet Einar Gerhardsen folk om å vise ansvar og gjenoppta arbeidet. Men arbeiderne insisterte på «vår folkerett», rettferdskravet om «det tillegg som ble fratatt arbeiderne ved hjelp av okkupasjonsmakten og Administrasjonsrådet i juni 1940, samt det tillegg som skulle vært utbetalt ifølge juni-indeksen samme år». Bortfallet av 12-øringen 1. juni 1940 var for dem selve beviset på at arbeidsgiverne slett ikke hadde vist den «nasjonale» holdningen som de påberopte seg nå: «De norske arbeidsgiverne vendte seg ikke mot tyskerne, men mot sine egne arbeidere, og rammet dem lovstridig hvor de var mest sårbare: økonomisk.» Deler av norsk industri hadde tjent gode penger på tyskerne. Oppslutningen om NKP like etter krigen skyldtes ikke minst at partiet støttet kravet om etterbetaling av 12-øringen.[19] Arbeidsretten avgjorde 8. desember 1945 at 12-øringen ikke skulle etterbetales. Arbeidernes tap ble regnet nærmest som en vanlig krigsskade som NAF verken kunne lastes for eller dømmes til å erstatte.[20]

Husleie- og rentenedsettelse

rediger

Som en hjelp i dyrtiden vedtok Administrasjonsrådet en reduksjon av husleien med 10 % fra april 1940. I Fana kommune ble dette først gjennomført i 1941. 30. juli 1946 tok avisen Arbeidet opp problemet rundt dette.[21]

I juni 1940 vedtok Administrasjonsrådet å innføre en krigsskadetrygd for løsøre.[22] Samtidig påla Administrasjonsrådet bankene å sette ned renten. Dermed ble det spørsmål om hvilke beløp som skulle utbetales for rentekuponger på kommunelån.[23]

Administrasjonsutvalget, produksjonsrådet i Bergen, kriseutvalg og nemnder

rediger

I juni 1940 sendte Administrasjonsrådet telegram til fylkesmennene om at lokale kriseutvalg «skal oppheves eller, hvis utvalgene fremdeles finnes påkrevd, bør de gå over til å kalle seg administrasjonsutvalg el. lign.» Finansrådmannen i Bergen skrev 20. juni 1940 at han var uenig og «vil foreslå at utvalget for fremtiden betegnes som «forvaltningsutvalg»...Betegnelsen «forvaltningsutvalg» er tatt fra Oslo.»[24]

I Oslo opprettet Administrasjonsrådet en nemnd for industri og omsetning, som 8. juni 1940 ba om å få utpekt en representant i Bergen som ville samarbeide med nemnden i Oslo. I Bergen var det før krigen opprettet et produksjonsråd med kapital på kr 5 millioner, der bankene hadde bidradd med kr 3,75 million og Bergen kommune med kr 1,25 million. Produksjonsrådet i Bergen svarte 22. mai 1940 at nemnden i Oslo og produksjonsrådet i Bergen måtte arbeide uavhengig av hverandre, siden mye avhang av raske avgjørelser, og vestlandsforholdene skilte seg fra hovedstadens. For garantistene var det også være urimelig om kredittytelser i Bergen skulle være avhengige av Oslo. «Det er mulig det vil være formelt riktig at produksjonsrådet i Bergen godkjennes av Administrasjonsrådet, hvis ikke dette allerede er skjedd, i og med at fylkesmannen i Bergen har vært enig i oppnevnelsen av rådet.»[25]

Tidlig i juli 1940 innskjerpet Administrasjonsrådet «forbud mot bruk av kull og mineralolje - også av egne beholdninger - til drift av fartøy i innenriksfart, med mindre det er gitt særskilt tillatelse...Trafikknemnda blir overordnet instans for hele landet og avgjør søknader om olje til trafikk som går over flere trafikkområder.»[26] Administrasjonsrådet nedsatte samme sommer Fellesutvalget for humanitært hjelpearbeid, i den hensikt å samordne de mange hjelpeorganisasjonene.[27]

Oppløsningen

rediger

I en radiotale 25. september 1940 oppløste rikskommissær Josef Terboven Administrasjonsrådet. Administrasjonsrådet ble erstattet av Terbovens «kommissariske» statsråder.

Frikjent etter krigen

rediger

Mens riksrett ble vurdert mot regjeringen Nygaardsvold, slapp Administrasjonsrådet unna enhver anklage - i så fall måtte flertallet av det norske folk siktes. Undersøkelseskommisjonen av 1945 frikjente rådet med ordene: «Den som vil klandre Administrasjonsrådet for dets opptreden, kommer samtidig til å rette sin kritikk mot hele det norske folks holdning våren og sommeren 1940, mot alle politiske partier, mot alle samfunnsklasser, mot folkets ledere og mot den store masse[28] Det ble også konkludert med at «det absolutt manglet forutsetninger for en åpen sabotasjepolitikk her i landet...tvert imot, alle var enige om at her måtte arbeides og - i den utstrekning det var nødvendig - samarbeides.»[29] Jfr Samarbejdspolitikken i Danmark.

Medlemmer

rediger

Administrasjonsrådet bestod av:

Referanser

rediger
  1. ^ Quislings radiotale 9. april 1940
  2. ^ Høyesterett: Administrasjonsrådet
  3. ^ Søbye, Espen (1998). «Jødeforfølgelsene under andre verdenskrig: Et mørkt kapittel statistikkens historie?». Samfunnsspeilet (nr 4): 2–17. 
  4. ^ Jon Vea: «Næringslivet i 1940», Krigen i Norge (s. 41), Pax forlag, 1974, ISBN 82-53-0626-8
  5. ^ Jon Vea: «Næringslivet i 1940», Krigen i Norge (s. 47)
  6. ^ Jon Vea: «Næringslivet i 1940», Krigen i Norge (s. 44)
  7. ^ Jon Vea: «Næringslivet i 1940», Krigen i Norge (s. 55)
  8. ^ Jon Vea: «Næringslivet i 1940», Krigen i Norge (s. 43)
  9. ^ Jon Vea: «Næringslivet i 1940», Krigen i Norge (s. 49)
  10. ^ Jon Vea: «Næringslivet i 1940», Krigen i Norge (s. 57)
  11. ^ Jon Vea: «Næringslivet i 1940», Krigen i Norge (s. 55)
  12. ^ Jon Vea: «Næringslivet i 1940», Krigen i Norge (s. 59)
  13. ^ Undersøkelseskommisjonen av 1945 (1947). Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945. Oslo: Aschehoug. 
  14. ^ Bestemmelser av Administrasjonsrådet
  15. ^ Jon Vea: «Næringslivet i 1940», Krigen i Norge (s. 70-71)
  16. ^ Targjerd Nomeland: «Striden om 12-øringen 1940-45», Krigen i Norge (s. 106-07), Pax forlag, 1974, ISBN 82-53-0626-8
  17. ^ Targjerd Nomeland: «Striden om 12-øringen 1940-45», Krigen i Norge (s. 114-15)
  18. ^ Targjerd Nomeland: «Striden om 12-øringen 1940-45», Krigen i Norge (s. 118-19)
  19. ^ Targjerd Nomeland: «Striden om 12-øringen 1940-45», Krigen i Norge (s. 123-26)
  20. ^ Targjerd Nomeland: «Striden om 12-øringen 1940-45», Krigen i Norge (s. 129-30)
  21. ^ Mappe 2811/1946, A-0155 arkivet for finansrådmannen i Bergen, Bergen byarkiv
  22. ^ Mappe 1892/1940, A-0155 arkivet for finansrådmannen i Bergen, Bergen byarkiv
  23. ^ Mappe 1956/1940, A-0155 arkivet for finansrådmannen i Bergen, Bergen byarkiv
  24. ^ Mappe 1791/1940, A-0155 arkivet for finansrådmannen i Bergen, Bergen byarkiv
  25. ^ 1840/1940, A-0155 arkivet for finansrådmannen i Bergen, Bergen byarkiv
  26. ^ 2393/1940, A-0155 arkivet for finansrådmannen i Bergen, Bergen byarkiv
  27. ^ 2286/1940, A-0155 arkivet for finansrådmannen i Bergen, Bergen byarkiv
  28. ^ [1] Tor Bomann-Larsen: «Folk, fører og frifinnelse», Aftenposten 29. desember 2011
  29. ^ Jon Vea: «Næringslivet i 1940», Krigen i Norge (s. 42)

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Forgjenger:
 Vidkun Quislings første regjering 
Styre under den tyske okkupasjon
Etterfølger:
 Josef Terbovens kommissariske statsråder