Eivind Berggrav

norsk biskop

Eivind Berggrav (født 25. oktober 1884 i Stavanger, død 14. januar 1959 i Oslo) var en norsk luthersk teolog som var biskop i Oslo (1937-1951) og Hålogaland (1928-1937).[8] Han er kjent for sitt brede forfatterskap, motstandsarbeid under andre verdenskrig og for sitt økumeniske arbeid.[9]

Eivind Berggrav
Eivind Berggrav.jpg
Født25. okt. 1884[1][2][3]Rediger på Wikidata
Stavanger[4][5]Rediger på Wikidata
Død14. jan. 1959[1][2][3]Rediger på Wikidata (74 år)
Oslo[6]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Embete
Utdannet ved Universitetet i OsloRediger på Wikidata
Ektefelle Kathrine Seip (19091959)[4]Rediger på Wikidata
Far Otto Jensen[4]Rediger på Wikidata
Søsken Grete BerggravRediger på Wikidata
Barn Dag BerggravRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Gravlagt Vår Frelsers gravlund (1959–)[7]Rediger på Wikidata
Medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Det Kongelige Norske Videnskabers SelskabRediger på Wikidata
Utmerkelser
6 oppføringer

Bakgrunn og familieRediger

Han ble født Eivind Josef Jensen, men byttet siden navn til Eivind Berggrav-Jensen og i 1917 til Eivind Berggrav. Berggrav var elev ved Kongsgård skole i Stavanger.[10]Som sin far – senere statsråd og biskop Otto Jensen – studerte han teologi og ble prest.

Berggrav var gift med Kathrine Seip, datter av presten Jens Lauritz Arup Seip. Kathrine Seip var søster til Didrik Arup Seip og Hans Seip. Han var far til senere departementsråd ved Statsministerens kontor Dag Berggrav. Eivind Berggrav og Didrik Arup Seip var nære venner.[11]

VirkeRediger

19281937 var han biskop i Hålogaland bispedømme, og 193751 i Oslo bispedømme. Berggrav var formann i Det Norske Bibelselskap i hele 17 år, fra 1938 til 1955.

Berggrav var en populær forfatter; hans bok Spenningens land (1937) om opplevelser i Nord-Norge ble solgt i 50 000 eksemplarer på to måneder og ble årets bestselger. Fra 1909 til sin død redigerte han tidsskriftet Kirke og kultur.

I oktober 1916 deltok Berggrav, svogeren Didrik Seip og Halvdan Koht på stiftelsesmøtet på Jessheim for Østlandsk Reisning som arbeidet for å styrke det østlandske innslaget i landsmålsnormalen. Otto Jensen støttet initiativet. Seip var blant annet opptatt av å fornorske riksmålet.[11] «Vi østlendinger kjenner ikke igjen målet vårt i den landsmålsnormalen som bygger på Ivar Aasens verk,» sa Berggrav.[12] Han ble valgt til bevegelsens formann, og de frilynte ungdomslagene meldte seg kollektivt inn. Få år senere hadde Østlandsk Reisning rundt 10.000 medlemmer. Tanken var at østlandsdialektenes historiske oppgave var å tjene som brobygger i språkstriden ved å fremme de radikale, valgfrie formene fra 1917-rettskrivningen, og sørge for fornorsking av østlandske stedsnavn. Berggrav satt som formann til Østlandsk Reisning la ned i 1926.[13]

Berggrav regnes som en av det 20. århundres betydeligste norske kirkeledere. Hans sterke posisjon skyldtes blant annet hans intellektuelle vidd og brede kirkelige og kulturelle orientering.

I Oslo er han beæret med en byste ved Kommandør T. I. Øgrims plass utenfor Bibelselskapets hovedkontor i Bernhard Getz' gate 3.

Da den katolske kirken ville kjøpe tomt i Oslo i 1925 mente Berggrav dette var uforenlig med den evangelisk-lutherske statskirken. I 1939 søkte dominikanerordenen om å få opprette et nonnekloster på Lunden i Oslo. Berggrav støttet religionsfriheten prinsipielt, men mente at utlendinger ville øke landets indre splittelse, og at et kloster ville være et fremmedelement - dessuten være underlagt et fremmed statsoverhode (paven i Vatikanet).[14]

Andre verdenskrigRediger

Berggrav var en av flere samfunnstopper som gjorde seg bemerket ved krigsutbruddet i 1940. Berggrav hadde oppholdt seg i Finland etter at vinterkrigen var slutt og befant seg i Helsinki 9. april. Han kom til Stockholm 9. april og ble der anbefalt å reise til Hamar for å slutte seg til regjeringen som hadde flyktet fra Oslo. Han reiste i stedet til Oslo 10. april og fikk der høre om Quislings radiotale kvelden før. Berggrav mente at Quisling måtte fjernes så raskt som mulig for å avverge borgerkrig. Berggrav sendte straks etter invasjonen rundskriv til prestene i bispedømmet med anmodning om å utføre sin prestegjerning med ro og besindighet. I ukene etter invasjonen hadde han møter med ledende personer i Oslo blant annet Didrik Arup Seip (da rektor ved Universitetet i Oslo), høyesterettsjustitiarius Paal Berg, Gunnar Jahn og fylkesmann Christensen.[11]:304

Han spilte en viktig rolle ved opprettelsen av Administrasjonsrådet og var med på Riksrådsforhandlingene frem til 17.6.[15] På grunn av sin rolle i forbindelse med Administrasjonsrådet, et par radiotaler han holdt og en tur til Nordmarka hvor han med ropert oppfordret de norske styrkene til å legge ned våpnene[16][17], satt mange nordmenn igjen med et inntrykk av at han samarbeidet med okkupasjonsmakten. Han ble derfor utsatt for kritikk i sin samtid, blant annet fra kirken selv. Etter krigen var det flere som kritiserte hans handlinger i krigens første dager.[18][19]

Etter hvert ledet han sterk kirkelig motstand mot den nazistiske kirkeordningen. Berggrav spilte en sentral rolle i Kirkekampen under krigen. Utformingen av bekjennelsesskriftet Kirkens grunn med dets kompromissløse avstandtaken fra Quisling-styret var i vesentlige deler Berggravs verk.

Da naziregimet planla å innføre forbud mot blandingsekteskap ble Berggrav bedt om en uttalelse. Berggrav protesterte i sitt svar 9. september 1941 mot en slikt forbud på vegne av alle biskopene. Det stred mot Kirkens og kristendommens syn at ekteskap ble forbudt av rasemessige grunner, skrev Berggrav, og protesterte mot at norske borgere av jødisk opphav ble betraktet som mindreverdige mennesker. Berggrav mente han og Kirken her talte på vegne av det norske folk.[20]

Biskop Berggrav ble som en følge av dette arrestert av Gestapo og satt i husarrest i sin egen hytte på Borgen i Asker april 1942.[16] I samarbeid med Milorg i Asker, planla han sin egen flukt. Dette ble gjort med politivokternes medvirkning. 16. april 1945 ble han befridd av tilsammen 8 mann, hovedsakelig fra Milorg-lag 120/13311. Ifølge den nazistiske avisen Fritt Folk, ville ikke Berggrav funnet på å gjennomføre et rømningsforsøk. Dermed skulle dette vært en bortføring gjennomført av kommunistiske krefter. Politidepartementet utlovet en dusør på 10.000 kroner for opplysninger i saken.[21]

Da Didrik Arup Seip i 1945 kom tilbake fra fangenskap i Tyskland holdt Berggrav på universitetstrappen en spontan velkomsttale som stilte de offisielle talene i skyggen.[11]

Etter rettskraftig dom mot Quisling besøkte Berggrav ham på eget initiativ i fengselet.[22]

UtmerkelserRediger

Berggrav ble utnevnt til æresdoktor ved Københavns Universitet i 1945.[23] Han ble 23. september 1947 tildelt storkors av St. Olavs Orden for «innsats på det kirkelige og almenkulturelle område».[24]

For sin innsats under krigen ble Berggrav tildelt den amerikanske Frihetsmedaljen med sølvpalme.[25]

BibliografiRediger

  • Ensomhet og fellesskap i kristenlivet, Aschehoug, 1928
  • Fangens sjel - og vår egen, Aschehoug, 1929
  • Spadestikk i kirkegrunn og kulturmark, Aschehoug, 1929
  • Helliggjørelse, Grøndahl, 1934
  • Mannen Jesus, 1941
  • Barnesjel og religion, Gyldendal, 1949

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003581, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e f g Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 12. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Begravde i Oslo, www.begravdeioslo.no, besøkt 28. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Heiene, Gunnar (1952-) (1992). Eivind Berggrav: en biografi. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200215644. 
  9. ^ Heiene, Gunnar (29. juni 2022). «Eivind Berggrav». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 1. januar 2023. 
  10. ^ Stavanger Aftenblad: "Et edelt prestepar", 22. februar 1960 s.13.
  11. ^ a b c d Heiene, Gunnar (1992). Eivind Berggrav: en biografi. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200215644. 
  12. ^ Asbjørn Langeland: «Østlandsk Reisning», Språknytt
  13. ^ Egil Børre Johnsen: Vårt eget språk (s. 101), forlaget Aschehoug, ISBN 82-03-15108-6
  14. ^ «Jesuitter og Munkordener maa ikke taales». Morgenbladet. 20. januar 2017. s. 23. 
  15. ^ Berggravs referater fra Riksrådsforhandlingene
  16. ^ a b Norsk krigsleksikon 1940-45. [Oslo]: Cappelen. 1995. s. 38-39. ISBN 8202141389. 
  17. ^ Berggrav i tysk propaganda Arkivert 22. desember 2015 hos Wayback Machine.
  18. ^ DB:Da sannheten ble kneblet
  19. ^ Oliver H. Langeland: "For at I ikke skal dømmes", debattinnlegg av psykiater Johan Scharffenberg, Toralv Fanebust:§100, Marta Steinsvik:Frimodige ytringer
  20. ^ Mendelsohn, Oscar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. Bind 2. s. 47, Universitetsforlaget, 1987.
  21. ^ Asker og Bærums budstikke 4. mai 1945 s. 1.
  22. ^ Morgenbladet, oktober 1945 (faksimile i Morgenbladet 23. oktober 2015).
  23. ^ «Æresdoktorer siden 1929». Københavns Universitet. Arkivert fra originalen 22. februar 2015. Besøkt 22. februar 2015. 
  24. ^ Norges Statskalender 1948 s. 1092.
  25. ^ «"Æren er ikke vist meg alene". The medal of freedom til seks nordmenn», Verdens Gang, 6. mars 1947, s. 10.

Eksterne lenkerRediger

Forgjenger:
 Johan Støren 
Luthersk biskop av Hålogaland
Etterfølger:
 Sigurd Johan Normann 
Forgjenger:
 Johan P. Lunde 
Luthersk biskop av Oslo
Etterfølger:
 Johannes Smemo