Åpne hovedmenyen

Kirkens grunn var et bekjennelsesskrift og manifest skrevet av Kristent samråd under andre verdenskrig i Norge, med biskop Eivind Berggrav som viktigste bidragsyter. Dokumentet handler om Den norske kirkes avstandstagen fra Nasjonal Samling (NS), Quislings tyskvennlige fascistparti flr og under krigen, og ble lest opp i landets kirker første og andre påskedag (5. og 6. april) 1942. De norske biskopene forklarte hvorfor de av hensyn til sin tro og samvittighet hadde sett seg nødt til å nedlegge sine embeter.[1][2]

Dokumentet klargjør kirkens stilling og holdning til Quislibg-regjeringen gjennom seks punkter:[3]

  • Om Guds ords frihet og vår forpliktelse på ordet
  • Om kirken og ordinasjonen
  • Om den hellige samhørighet i kirken
  • Om foreldrenes og kirkens rett og plikt i barneoppdragelsen
  • Om de kristnes og kirkens rette forhold til øvrigheten
  • Om statskirken

Første halvdel består av bekjennelser, og andre av erklæringer.

ReferanserRediger

  1. ^ Norgeshistorie.no, Olav Njølstad: «Kirkens motstandskamp». Hentet 4. jan. 2017.
  2. ^ Etter at de rettelige biskoper nedla sine embeder i februar 1942, besatte NS stillingene som var blitt ledige. Dette skulle være personer som ikke ville utgjøre noen opposisjon internt. Disse stillingene ble fylt av Peder Blessing Dahle, Ole Johan Kvasnes, Hans Olav Hagen, Lars Frøyland, Georg Falck-Hansen, Einar Lothe, Dagfinn Zwilgmeyer, Ludvig Zwilgmeyer, Jørgen Sivertsen, Sigurd Haga og Andreas Olay. Jfr. Bjørnar Storeng Ones: En god nordmann? - Et utvalg NS-presters ideologi og praksis, Masteroppgave 2016, Universitetet i Oslo, s. 17
  3. ^ Kirkens Grunn. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 4. januar 2017.

Eksterne lenkerRediger

 Denne religionsrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.