Oliver H. Langeland
Oliver H. Langeland (født 30. januar 1887, død 9. februar 1958) var en norsk økonom, offiser og leder for Milorg D13 (Oslo) frem til 1944, da han ble beordret over til England. Han var avdelingssjef i Oslo ligningsvesen fra 1945 der han også arbeidet før krigen.[1]
| Oliver H. Langeland | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 30. jan. 1887 Nordfjordeid | ||
| Død | 9. feb. 1958 (71 år) | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, offiser | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Boken «Dømmer ikke» (1948) rediger
I 1948 utga han boken Dømmer ikke som er en skarp kritikk av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk på 30-tallet og spesielt Nygaardsvold-regjeringens handlinger før, under og etter det tyske angrepet på Norge i 1940. Langeland avviste fremstillingen om at Norge hadde vært offer for et overraskelsesangrep. Han listet isteden opp hvordan den norske regjering hadde fått nærmere 30 tydelige forvarsler om at et fiendtlig militært angrep på landet var forestående.[2] Han var svært kritisk til at regjeringen først den 9. april hadde besluttet at delvis norsk mobilisering skulle iverksettes, og da attpåtil først fra 11. april.
Med kildebelegg i offentlige dokumenter og norske rikspolitikeres ytringer, argumenterte Langeland for at Nygaardsvold-regjeringen hadde et medansvar for at Norge ble viklet inn i 2. verdenskrig. Regjeringen hadde ifølge Langeland lagt landet åpent for invasjon gjennom en bevisst nedprioritering av forsvaret, åpenlys sikkerhetspolitisk naivitet og uklok utenrikspolitikk. Han anklaget flere navngitte personer for å forfekte pasifisme i en tid da det aggressive nasjonalsosialistiske Tyskland var i rask vekst.
Han kritiserte dessuten de norske politikere, stalige og kommunale tjenestemenn, næringsliv og media som tidlig hadde gått i gang med et frivillig og uforbeholdent samarbeid med okkupasjonsmakten. Dette hadde begynt allerede før kampene i Norge var avsluttet. Langeland tok til orde for at dette måtte bli den sentrale del av det norske landssvikoppgjøret. Å reise riksrettssak mot regjeringsmedlemmene for å fastslå ansvaret i 1940, så han som et helt nødvendig ledd i rettsoppgjøret etter krigen. Flere av de han kritiserte fikk sentrale posisjoner etter krigen, blant annet O.C. Gundersen.[3] Langeland kritiserte O.C. Gundersen og Johs. Andenæs for å skjønnmale rettsoppgjøret etter krigen.[4]
Boken skapte stor oppstandelse, resulterte i en egen stortingsmelding og ble gitt særbehandling i statsråd under Einar Gerhardsen. Langeland ble anmeldt av myndighetene ved riksadvokaten for injurier, men frikjent. Retten gav Langeland medhold i at det var grunnlag for mye av kritikken. Visse utsagn i boken ble imidlertid mortifisert, og boken ble vedtatt inndratt fra markedet.[5]
Boken ble gitt ut på nytt 11. januar 2010.[6]
Boken «Forat I ikke skal dømmes» (1949) rediger
Året etter utga Langeland boken Forat I ikke skal dømmes. Dette er en videreføring av førstnevnte. Her beskyldte han det norske rettsoppgjøret etter krigen for å være inkonsekvent og at det urettferdig rammet "vanlige folk". Han kritiserte at norske maktpersoner som med høye samfunnsposisjoner og verv hadde bistått okkupasjonsmakten under krigen, ofte slapp tiltale. Mange fortsatte i sine stillinger etter 1945, også i de tilfeller der klar tyskvennlighet kunne dokumenteres.
Langeland diskuterte i samme bok den sikkerhetspolitiske utformingen av etterkrigstidens Norge. Han advarte sterkt mot et for politisk styrt militærforsvar. Ifølge Langeland var det mangel på fagmilitær handlekraft, grunnet inkompetent politisk overstyring av invasjonsforsvaret, som var hovedårsaken til angrepet på Norge i 1940. Hvis ikke denne forvaltningspraksisen ble forandret, mente han at Norge ville stå i fare for å lide en lignende skjebne igjen.
Ettermæle rediger
I 2015 ble det avduket en byste av Langeland på hjemstedet Nordfjordeid. Forsvaret ønsket ikke å delta under markeringen.[7]
Bibliografi rediger
- Det er liv eller død det gjelder, Oslo (1937)
- Dømmer ikke, Familieforlaget, Oslo (2009), ISBN 978-82-8214-071-3
- -Forat I ikke skal dømmes, Familieforlaget, Oslo (2010), ISBN 978-82-82-14075-1
Litteratur rediger
- Fanebust, Frode: Krigshistorien(TM) – Toralv Fanebust og sannheten, PAX, 2009, ISBN 978-82-530-3240-5
- Bryne, Arvid: Krig og sannhet. Langelandsaken og landssvikoppgjøret, Akademika, 2012, Oslo, ISBN 8232100192
Referanser rediger
- ^ https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/81d2/Oliver-Langeland-En-prima-motstandsmann
- ^ Langeland, Oliver H.: Dømmer ikke, Familieforlaget, 2009, ISBN 978-82-8214-071-3, s.37-41
- ^ Hagen, Ingerid og Jon Jerstad (25. juni 2006). «Forbudt krigshistorie». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 26. mars 2019. «Langeland er svært kritisk til den form og omfang oppgjøret fikk, hvor selv passive NS-medlemmer ble straffet. I boka offentliggjør han en rekke dokumenter som viser blant annet hvordan fremtredende embetsmenn, som ikke var medlem av NS, tilpasset seg og samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten og NS-myndighetene de første krigsårene. Mange av disse fikk sentrale posisjoner etter krigen, blant annet justisminister O.C. Gundersen (Ap) i årene 1945- 52.»
- ^ Fjørtoft, Kjell (1997). Oppgjøret som ikke tok slutt. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205244936.
- ^ Fanebust, Frode: Krigshistorien(TM) – Toralv Fanebust og sannheten, PAX, 2009, ISBN 978-82-530-3240-5, s.197
- ^ Familieforlaget: Pressemelding[død lenke]
- ^ Siem, Bård (7. mai 2015). «Forsvaret vil ikkje heidre Milorg-sjef». NRK (norsk nynorsk). Besøkt 20. juni 2018.
Eksterne lenker rediger
- «Da sannheten ble kneblet», kronikk i Dagbladet, 5. november 2012