Wikipedia

Anders Lange

norsk journalist og politiker

Anders Sigurd Lange (1904–1974) var en norsk politiker, journalist, redaktør og småbruker, som grunnla Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP), forløperen til Fremskrittspartiet. Han representerte dette partiet som stortingsrepresentant i sitt siste leveår.

Anders Lange
Lange i 1930-årene
FødtAnders Sigurd Lange
5. sep. 1904[1][2]Rediger på Wikidata
Aker (Akershus amt)
Død18. okt. 1974[2]Rediger på Wikidata (70 år)
Bærum (Akershus)
BeskjeftigelsePolitiker, redaktør, fotballspiller Rediger på Wikidata
Utdannet vedKristiansand katedralskole Gimle
PartiFrihetsvernet
Fremskrittspartiet
NasjonalitetNorge
Medlem avFedrelandslaget
Stortingsrepresentant
1. oktober 1973–18. oktober 1974
ValgkretsOslo
Anders Lange på Commons

Politisk stod Anders Lange i hele sitt voksenliv langt til høyre, men hans politiske virke kan likevel deles i to distinkte perioder.[3] I førkrigstiden var Lange kjent som sekretær i den borgerlige samlingsorganisasjonen Fedrelandslaget fra 1930 til 1938, frem til Vidkun Quisling og hans NS-folk kuppet laget.

I etterkrigstiden orienterte han seg i retning av økonomisk liberalisme, den kalde krigens antikommunisme, og en idiosynkratisk individualisme og autoritetskritikk, og ble kjent for sin ukonvensjonelle personlighet, retoriske stil og sine tidvis sære eller ytterliggående oppfatninger.[4] I 1950- og 1960-årene markerte han seg som en av Norges mest kjente politiske agitatorer. Han utgav i flere år avisen Hundeavisen, som opprinnelig var en avis om hundehold, men som fra 1950-årene primært ble en plattform for hans politiske meninger, ofte formidlet i en grov, humoristisk personlig stil. Han reiste land og strand rundt på folkemøter og agiterte for mer personlig frihet, lavere skatter og avgifter og mindre byråkrati, og gav også mange ganger uttrykk for rasistiske meninger og støtte til Sør-Afrikas apartheidregime.[5] I næringslivsliberale kretser var han en yndet foredragsholder, og hans virksomhet ble støttet av Libertas. Han var ivrig friluftsmann og var tidlig opptatt av miljøvern.[6]

I 1960-årene ble han en populær foredragsholder for konservative gymnasiaster og samlet politisk likesinnede ungdommer rundt seg, som fikk tilnavnet hundeguttene. Hundeguttene har blitt beskrevet som «høyresidens svar på 1960-årenes ungdomsopprør»[3] og var tiltrukket både av Langes antikommunistiske ideologi og hans individualisme og ukonvensjonelle, festlige personlighet.[7] Mange av hundeguttene tilhørte høyrefløyen i Unge Høyre og flere var også med i Komiteen for Sydøst-Asia («ky-guttene»), og de markerte seg blant annet med demonstrasjoner til støtte for USA i Vietnamkrigen, gjerne som motdemonstranter til venstresidens demonstrasjoner.[8]

Lange var kritisk til etablerte partier og til formelle partiorganisasjoner. I begynnelsen av 1970-årene gjorde et endret politisk klima det mulig for Lange å etablere protestpartiet Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP). Stiftelsen fant sted på Saga Kino 8. april 1973, organisert av Lange og et par av hundeguttene. I Stortingsvalget 1973 fikk partiet 5,0 % av stemmene og 4 stortingsmandater, og Anders Lange ble valgt inn på Stortinget som den tiende representanten fra Oslo for perioden 1973–1977. Han var medlem av administrasjonskomiteen i ALP og formann i ALPs gruppestyre frem til sin død året etterpå. Det ene året han satt på Stortinget har blitt beskrevet som et år med absurd teater, der Lange hverken kunne eller ville lære de parlamentariske spillereglene, og der Høyre distanserte seg sterkt fra ham og hans protestparti.[4] Samtidig fikk Lange et godt forhold til sentrale personer i SVs stortingsgruppe som Hanna Kvanmo og Berit Ås, som var de eneste som viste omsorg for ham blant stortingskollegene.[4] I 1977, etter hans død, skiftet Anders Langes Parti navn til Fremskrittspartiet.

Biografi rediger

Førkrigstiden og andre verdenskrig rediger

Anders Langes slekt stammer fra Langenburg i Tyskland, og den første i hans slekt som etablerte seg i Norge, kom fra Tyskland for å arbeide som kruttmester på Akershus slott. Lange var sønn av legen Alf Lange (f. 1869) og klaverpedagogen Anne Elisabeth Svensson (f. 1873). Han utdannet seg til skogtekniker på Oddernes skogskole i 1926. Året etter arbeidet han som planteskoleleder i Argentina (1927). Lange var gift to ganger, først med Anne-Marie Bach-Evensen (1906–67) og deretter med tannlegesekretær Karin Thurmann-Moe (1927–78).

Lange innledet sin politiske karriere som sekretær i den borgerlige samlingsorganisasjonen Fedrelandslaget 1930-38.[3] Laget ble grunnlagt av industrimannen Joakim Lehmkuhl, som også er kjent for å ha grunnlagt klokkeprodusenten Timex Corp i USA og Lehmkuhl Industrier i Norge. Ifølge Lange selv hadde han hengt seg i døråpningen og forgjeves forsøkt å sperre NS-folkene ute. Organisatorisk var dette vanskelig for en ung sekretær som Lange, fordi det var Fridtjof Nansen som hadde introdusert Vidkun Quisling til Fedrelandslagets formann Joakim Lehmkuhl noen år tidligere, med ordene «denne karen (Quisling) tror jeg laget kan få god bruk for.»

Politikeren Jens Haugland hørte Lange holde tale i Myran skolehus og fortelle de forgjeldete heibøndene at det ikke lenger forekom tvangsauksjoner i Tyskland. Ettersom NS ikke stilte noen liste i Agder, anbefalte Lange folk å stemme på Bondepartiet. I Kristiansand vakte Lange oppmerksomhet da han stilte seg på et lasteplan med en bøtte griseblod fra Samslakteriet, og skvettet blod rundt seg for å illustrere kommunismens vesen.[9]

Anders Lange var ikke mer markant motstandsmann enn folk flest under den tyske okkupasjonen. Han ble arrestert fordi han hadde slått ned en NS-mann han mislikte sterkt, men han mislikte mannen for andre forhold enn at han var NS-mann.[3][10][11]

Etterkrigstiden rediger

Lange var sekretær i Norsk Kennelklubb fra 1945 til 1947. Det året startet han egen kennel, først på Svartskog i Oppegård, og siden på gården Trollstein i Heggedal i Asker kommune, der han også drev saueavl. Der var han også sekretær i Heggedal Vel.

I 1953 ble han dømt til 60 dagers ubetinget av Høyesterett for fyllekjøring. Lange hadde 1,41 i promille da han høsten 1952 krasjet med en drosje. Etter kollisjonen kjørte Lange videre, men ble stoppet av en annen taxi.[12]

Hundeavisen rediger

I etterkrigstiden orienterte Lange seg i retning økonomisk liberalisme, den kalde krigens antikommunisme og en idiosynkratisk individualisme og autoritetskritikk. I 1948 grunnla han Hundeavisen som en avis «om hunden for hundefolket». Den handlet primært om hunder frem til 1953, da den primært ble et organ for hans politiske meninger. Avisen var skrevet i en personlig, tidvis grov, men også humoristisk stil. I 1962 byttet avisen navn til Anders Langes Avis. I 1950- og 1960-årene markerte han seg som en av Norges mest kjente politiske agitatorer, gjennom sin egen avis og som foredragsholder i borgerlige kretser. Han agiterte for mer personlig frihet, mindre byråkrati og lavere skatter og avgifter, og ble støttet økonomisk blant annet av næringslivsorganisasjonen Libertas.[13] Han opprettet også organisasjonen «Anders Langes Frihetsbevegelse», men denne organisasjonen fantes mest på papiret.[3][14]

Lange engasjerte seg i svært mange ulike spørsmål. Blant annet var han tidlig ute med støtte til miljøsaken.[6] Samtidig hadde han en antiautoritær side[15] og liten respekt for de etablerte borgerlige partiene. Han gav sine motstandere kallenavn som «juge-Per» (Per Borten), «Norges eldste foster» (Kåre Willoch) eller «Norges eldste konfirmant» (Lars Roar Langslet).[16] Lange startet flere organisasjoner, men hans politiske engasjement var lenge i stor grad et slags enmannsparti, og han ble ikke tatt seriøst i etablerte medier og politiske miljøer.[3]

I januar 1972 søkte han jobben som kringkastingssjef i NRK. Til VG uttalte han at NRK trenger sensur, og at han i jobben ville gått inn for å «fjerne alt som kan virke fordervende på barn og ungdom rundt om i hjemmene».[17]

Hundeguttene rediger

Hundeguttene var et ungdomsmiljø som Lange samlet rundt seg i 1960-årene. Hundeguttene hadde primært utspring fra gymnas i Oslo og Bærum. Ifølge Øyvind Strømmen fikk «de høyreorienterte ungdommene som på 1960-tallet flokket seg rundt Anders Lange [...] tilnavnet 'hundeguttene', ikke minst blant politiske motstandere, som en litt hånlig referanse til Hundeavisen».[18] Mange av hundeguttene tilhørte høyrefløyen i Unge Høyre, og de markerte seg blant annet med demonstrasjoner til støtte for USA i Vietnamkrigen og motdemonstrasjoner mot det daværende Sosialistisk Folkeparti.[8] Hundeguttene var «unge aktivister på høyresiden, tiltalt av Langes anti-kommunistiske ideologi og frie livsførsel. Etter sigende kommer 'hundeguttene' når Lange plystrer. De gjør alt han ber om, fra å mate grisene på Trollstein til å dele ut løpesedler. De kommer fra alle samfunnslag».[7] Hundeguttene overlappet med Komiteen for Sydøst-Asia («ky-guttene»). Hundeguttene har blitt omtalt som «høyresidens svar på 1960-årenes ungdomsopprør».[3] Senere redaktør for Morgenbladet Sverre Martin Gunnerud ble i 1965 omtalt som den ledende hundegutten, og hadde da blitt ekskludert fra Unge Høyre.[19] Slett ikke alle hundeguttene ble med i Anders Langes Parti, men en håndfull hundegutter organiserte partietableringen sammen med Lange i 1973.[20]

Anders Langes Parti rediger

Lange hadde på 1960-tallet uten å lykkes, forsøkt å etablere et nytt politisk parti. At han lyktes da han forsøkte igjen i 1973, forklares med flere forhold.[21] Tiden var inne i 1973 for et skattenekter- og anti-establishment-parti, og forklares blant annet av følgende:

  • Den borgerlige regjeringen hadde skuffet sine velgere. Under Borten-regjeringen kom en kraftig stigning i skattenivået. Den hadde blant annet innført moms. Mange følte at den borgerlige regjeringen ikke innfridde det borgerlige velgere forventet etter et mangeårig sosialdemokratisk styre. Skattetrykket var blitt mer plagsomt enn før.
  • Dette og andre forhold skapte et inntrykk av at Borten-regjeringen ikke var et alternativ til høyre for Arbeiderpartiet. «Gammelpartiene» var blitt for like.
  • EF-striden og folkeavstemningen om EF i 1972 hadde bidratt til at de tradisjonelt sterke bindingene og autoritetsbåndene mellom parti og velgere hadde begynt å løsne, slik at velgermobiliteten var økt. Dette beredte grunnen for et nytt alternativ på borgerlig side.
  • Stortingsvalget i 1973 var blant de første stortingsvalgene der fjernsynet spilte en rolle. Det nye partiet med sin alt annet enn puritanske partiformann, fikk godt gjennomslag i det nye og kraftfulle mediet.

Anders Langes Parti fikk 5,0 % av stemmene i stortingsvalget i 1973(107 784 stemmer) og fire mandater.[22] Fra Oslo ble Anders Lange selv valgt inn. En av de andre fire representantene som fikk plass var Erik Gjems-Onstad, som senere ble ekskludert fra Frp og gjorde seg bemerket som innvandringsmotstander.

Da Lange gikk bort året etter, høsten 1974, kom Carl I. Hagen, som var 1. vararepresentant på Anders Langes partiliste, inn på Stortinget, men da som representant og leder for Reformpartiet. Hagen var da han tok sete i Stortinget utmeldt av ALP. ALP og Reformpartiet ble senere forent igjen, og ble i 1977 omdøpt til Fremskrittspartiet.

Stortingsrepresentant rediger

Lange ble innvalgt på Stortinget i 1973, men satt bare ett år før sin død. I anmeldelsen av Arild Rygnestads biografi fra 1993, der Hanna Kvanmo bidro med et kapittel, skrev Vidar Ystad:

«Kvanmo har på en forståelsesfull måte skildret det ene året han fikk boltre seg på Løvebakken. Det var et år med absurd teater, for på Stortinget hadde han ingenting å gjøre. Det var ikke hans forum. Ikke kjente han spillereglene, og ikke ville han lære dem. Anders Lange ble Stortingets fremste klovn som ikke oppnådde noe som helst.»[4]

Civitas Bård Larsen skrev:

«Lange ble inderlig foraktet av Høyres representanter, både for sine aparte synspunkter, men også på grunn av manglende finesse og etikette. Det var [Hanna] Kvanmo, Berit Ås og Trygve Bratteli som viste omsorg for mannen, som etter et år på tinget falt død om på gaten etter å ha løpt for å rekke bussen.»[4]

Få dager før sin død i oktober 1974 satt Anders Lange i NRKs radiostudio for å bli intervjuet av Per Norvik. Etterpå ble de sittende og småprate, da Lange plutselig brast i gråt og sa: «Det eneste jeg har oppnådd, er å skape et tilfluktssted for en gjeng kverulanter.»[23]

Lange-biograf Øyvind Strømmen har påpekt at SV-leder Berit Ås var en av dem Anders Lange klarte å samarbeide med og hadde respekt for, og at han ble mer positiv til kvinner i politikken etter å ha blitt kjent med Ås.[24]

Politisk syn rediger

Anders Lange var en engasjert antikommunist og markerte motstand mot de organiserte partiene og politikere generelt. Gjennom avisen han ga ut kom han med sterke utfall mot skatter og avgifter, for et fritt næringsliv og privat eiendomsrett. Han protesterte mot det han kalte statlig intervensjonisme, formynderi, byråkrati, og skatter, avgifter og offentliges inngrep i folks privatliv. Lange kom med rasistisk uttalelser som «Ingen stemmerett til negre», «Stopp blandede ekteskap», «Hver nasjon en rase», «Ingen u-hjelp til de sorte».[5] Han forfektet også en positiv holdning til apartheidregimet i Sør-Afrika og stemplet motstandere av systemet som «forrædere av den hvite rase».[5][25][26]

Lange uttrykte flere ganger at kvinner ikke hadde noe på Stortinget å gjøre, men til tross for det sto to kvinner på partiets Oslo-lister i 1973 og i Sør-Trøndelag var fire av ti listeplasser opptatt av kvinner.[27]

Forbindelse til apartheid-regimet i Sør-Afrika rediger

Anders Langes parti ALP ble kritisert blant annet på bakgrunn en positiv holdning til Sør-Afrikas apartheid-politikk.[28] Lange mente under henvisning til Idi Amin i Uganda at svarte mennesker trengte hvite til å styre.[3] SV-politikeren Hanna Kvanmo skriver i Anders Langes saga, Arild Rygnestads uautoriserte biografi om Anders Lange[29] at Lange hadde venner og bekjente blant norske bosatt i Sør-Afrika og de ønsket at han skulle gi et annet bilde av situasjonen i landet. Lange forsvarte apartheidstyret og han ble av noen ansett som rasist. Ifølge Kvanmo hadde Lange et gammeldags «innordningssyn», der kjønn og raser skulle holde seg til sin tildelte plass i skaperverket; inndeling i raser var også en del av skaperverket. Lange argumenterte for at han ikke mente hvite var bedre mennesker enn «sorte». Han mente at de fargede ikke var i stand til å styre sine egne land og ikke var egnet til å ha stemmerett. Han mente at de fargede selv var «rasebevisste» ved at de søkte sammen i ghettoer og selv valgte apartheid. Lange viste til at Sør-Afrikas bedriftseiere mente landets økonomi ville bli ødelagt om de ikke kunne bruke billige bantu-arbeidskraft. Lange hevdet at mange bantuhøvdinger ønsket apartheid. Dersom apartheid ble opphevet ville Sør-Afrika bli kommunistisk hevdet Lange, derfor var arbeid mot apartheid drevet av et ønske om å gjøre landet kommunistisk. De som gikk inn for sort flertallsstyre i Sør-Afrika var forrædere av den hvite rase, skrev han i avisen sin 16. april 1963. I mai 1966 fikk avisen etter oppfordring en hilsen fra Ian Smith i Rhodesia. Lange holdt kontakt med Smiths regjering og besøkte i 1972 Sør-Afrika. På denne reisen møtte han blant andre propagandasjef Eschel Rhoodie. Representanter for Sør-Afrika besøkte Lange privat i Asker sommeren og høsten 1973. Ifølge Kvanmo anså sørafrikanske myndigheter Lange som sin talsmann i Norge. Etter Langes død var Erik Gjems-Onstad den som tydeligst talte apartheidregimets sak i Norge, også han reiste til Sør-Afrika på invitasjon fra myndighetene.[29]

På slutten av 1970-tallet ble det påstått at ALP hadde mottatt penger fra apartheid-regimet for at partiet skulle tale deres sak i Norge.[28][30] Dagbladet skrev i 1979 at partiet hadde mottatt 400 000 kroner i forbindelse med valget i 1973.[31] Kvanmo siterer The Guardian (mars 1979) som rapporterte at Anders Lange og hans parti hadde fått 180 000 kroner fra et hemmelig sørafrikansk fond. Da det hemmelige fondet ble kjent gikk statsråd Connie Mulder og president John Vorster av («Muldergate»).[29] «Vi finansierte Langes parti slik at de kunne lansere en ukeavis. Deretter ga vi dem mer penger slik at han var i stand til å kjøre en brukbar kampanje i valget samme år (1973).» Dette skrev sørafrikaneren Eschel Rhoodie i den selvbiografiske boka The Real Information Scandal (1983) om sitt arbeid i det sørafrikanske informasjonsdepartementet på 1970-tallet.[32] I brevveksling med Ivar Johansen uttalte Lange at han gjerne skulle ha tatt imot økonomisk støtte fra Sør-Afrika. Erik Gjems-Onstad og andre i kretsen rundt Lange benekter at partiet fikk noe økonomisk tilskudd fra Sør-Afrika.[29]

Informasjonsdepartementet jobbet med åpne og hemmelige operasjoner i Europa og USA for å spre positiv omtale av regimet i Sør-Afrika. Støtten til Anders Langes parti skal ha vært en av disse operasjonene. At ALP fikk fire mandater gledet sørafrikanerne like mye som det gledet Anders Lange:

 Til vår store forbauselse – noe vi delte med resten av Norge – endte vi opp med et politisk parti med fire medlemmer i nasjonalforsamlingen. Owen Horwood (en av sjefene i Informasjonsdepartementet) spøkte med at hvis de hadde gitt meg nok penger ville vi ha endt opp med et parti i flertall og styrt Norge. Det var en operasjon som virkelig gledet (statsminister) John Vorster.[33] 

Bibliografi rediger

  • Den lille Gaucho (1946, under pseudonymet Antonio Alegre))[34]
  • Herre, hold hjertene varme (roman utgitt posthumt i 2016 på Juritzen forlag med undertittelen «En beretning om politiske gangstere og kjærlighetens makt»)[34][35]

Referanser rediger

  1. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Anders_Lange[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Anders Sigurd Lange, Norsk biografisk leksikon ID Anders_Lange, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f g h Forr, Gudleiv (28. september 2014). «Anders Lange». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 29. november 2017. 
  4. ^ a b c d e Bård Larsen (12. desember 2013). «Mandelas portvoktere». Civita. Besøkt 19. desember 2021. 
  5. ^ a b c «Fremveksten av Fremskrittspartiets innvandringskritiske politikk 1973-1989» (PDF). Besøkt 17.01.2020. [død lenke]
  6. ^ a b Mannen bak Frp var faktisk en ivrig naturverner, Aftenbladet
  7. ^ a b Ekeberg, Jan Ove (2001). Kong Carl. Oslo: Kagge. ISBN 8248901335. 
  8. ^ a b Rygnestad, Arild; Kvanmo, Hanna (1993). Anders Langes saga. Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-4092-0.
  9. ^ Jens Haugland: Dagbok frå Kongens råd (s. 10), Samlaget, Oslo 1986, ISBN 82-521-2639-1
  10. ^ Øyvind Strømmen: Anders Lange, Cappelen Damm, 2016
  11. ^ Hans Olav Lahlum (13. februar 2016). «Siste salutt fra en løs kanon». Klassekampen: 32-3. 
  12. ^ HA (27. februar 1953): Anders Lange dømt for fyllekjøring. Hamar Arbeiderblad, side 5.
  13. ^ «Agitatoren fra Heggedal». Arkivert fra originalen 4. april 2022. Besøkt 25. februar 2021. 
  14. ^ Pål Andreas Mæland. Lange var en fascinerende type Bergens Tidende, 14. mai 2007
  15. ^ Jan Bojer Vindheim: Anders Lange og jeg
  16. ^ «Lommebokens brannfakler». www.aftenposten.no. Besøkt 19. desember 2021. 
  17. ^ Andresen, Tore (8. januar 1972). «Ansett meg som sjef». VG, s. 8. «Bare jeg vil tåle den upopulariteten som må følge med å få rusket opp ordentlig i huset på Marienlyset.» 
  18. ^ Anders Lange. Cappelen Damm. 2016. ISBN 9788202458614. 
  19. ^ Dagbladet. 20. mai 1965. 
  20. ^ Iversen, Jan Martin: Fra Anders Lange til Carl I. Hagen. Oslo. Millennium. 1998
  21. ^ Bjørklund, Tor (2000). «Om Anders Lange og idéen om et nytt parti». Historisk tidsskrift (4). Arkivert fra originalen 18. april 2003. 
  22. ^ «Tabell 25.3 Stortingsvalg. Godkjente stemmer etter parti1. Prosent». www.ssb.no. Besøkt 28. mai 2020. 
  23. ^ Erling Bø: «Alt gikk galt», Verdens Gang 13. februar 2001
  24. ^ Mauno, Hanne. «– Anders Lange hadde ikke likt dagens Frp». Dagsavisen (norsk). Besøkt 19. desember 2021. 
  25. ^ Eva Kristine Hansen (22. oktober 2001). «Avlat for Bondevik». Dagbladet. Arkivert fra originalen 5. august 2016. Besøkt 14. august 2019. 
  26. ^ Frp og apartheid
  27. ^ Worm-Muller, Dag (2. juli 1973). «Samme person på flere lister». VG. Besøkt 28. juni 2011. «Dette også noe overraskende fordi Anders Lange, som i helgen har holdt valgmøter på Tjøme, i tidligere intervju har gitt uttrykk for at kvinner ikke har noe på stortinget å gjøre.» 
  28. ^ a b Ystad, Vidar. «Anders Lange var hemmeleg agent (anmeldelse av boka «Anders Langes saga»)». BT. «I årevis var han den fremste talsmannen her i landet for apartheid-regima i det sørlige Afrika. Forfattarane meiner også å kunne dokumentere at Lange mottok pengar frå Sør-Afrika. Dei dokumenterer også at propaganda-minesteriet i Sør-Afrika oppfatta Lange som den fremste talsmannen for apartheid-regiment her i landet.» 
  29. ^ a b c d Kvanmo, Hanna og Arild Rygnestad (1993). Anders Langes saga. Oslo: Samlaget. ISBN 8252140920. 
  30. ^ «Nordlys - Frp og apartheid». 7. september 2007. Arkivert fra originalen 28. juni 2011. 
  31. ^ Solheim, Erik (1988). Den sterkestes rett: et oppgjør med Fremskrittspartiet. Oslo: Sosialistisk opplysningsforbund. ISBN 8256501154. 
  32. ^ «Frps skygger fra fortiden». www.aftenbladet.no. 30. august 2007. Besøkt 30. mai 2023. 
  33. ^ Therkelsen, Av Håvard; L, Vårt. «Holder arkivet tett til brystet». Dagsavisen (norsk). Besøkt 19. desember 2021. 
  34. ^ a b Hans Olav Lahlum (13. februar 2016). Klassekampen: 32-3. 
  35. ^ Krøger, Cathrine (14. februar 2016). «Anmeldelse: Anders Langes nedstøvede krimmanus er på ingen måte god litteratur». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 28. mai 2020. «Anders Langes nedstøvede krimmanus kunne vært sjarmerende, hadde det ikke vært for den politiske agitasjonen som etter hvert gjennomsyrer denne rariteten. Vi mer enn aner hvor FrP har fått hatretorikken fra.» 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

  Wikiquote: Anders Lange – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Anders_Lange&oldid=24134279»