Fedrelandslaget

Fedrelandslaget
Fedrelandslaget
Land	Norge
Leder(e)	Joakim Lehmkuhl, Victor Mogens
Grunnlegger(e)	Fridtjof Nansen
Grunnlagt	25. januar 1925
Avis	Norges Fremtid (1927–32); ABC (1932–40)
Ungdomsorg.	Fedrelandslagets Ungdomsfylking
Antall medlemmer	100 000 (1930)
Ideologi	Konservatisme antikommunisme korporativisme nasjonalisme
Politisk posisjon	Høyresiden
Farge	rødt
	Fedrelandslaget på Commons

Fedrelandslaget var en nasjonalistisk og antikommunistisk politisk organisasjon grunnlagt av Joakim Lehmkuhl i 1925 og oppløst i 1940. Fedrelandslaget agiterte for en borgerlig samlingsregjering og enhetsfront mot den sosialistiske arbeiderbevegelsen. Fedrelandslaget representerte 1920-årenes høyreaktivisme i norsk politikk og var skeptisk til parlamentarismen og partistyre. Regjeringen skulle gis økt handlingsrom på bekostning av Stortinget. Arbeiderbevegelsen anså Fedrelandslaget som fascistisk, men i ettertid har det blitt vanligere å betegne organisasjonen som høyreaktivistisk og senere mer høyreradikal. Fedrelandslaget mistet sin betydning etter hvert som det ble mer radikalisert i løpet av 1930-årene.^[1]

Historie

Undertegnede opfordrer derfor alle norske mænd og kvinder til at skape en stor og omfattende sammenslutning under navn av Fædrelandslaget, hvis nærmeste opgave skal være:
Ved oplysningsarbeide at uskadeliggjøre revolutionær virksomhet.
At kreve respekt for lov og ret i alle forhold. Landet skal bygges paa lovens grund og uten fremmed indblandning i vort styre.
At fremme forstaaelse og solidaritetsfølelse mellom by og bygd og mellom alle samfundslag.
At bygge vort folks politiske og sociale utvikling paa national og demokratisk grund.

Fra oppropet «Til det norske folk!» i Aftenposten 5. januar 1925^[2]

Joakim Lehmkuhl (1895–1984) var medstifter av det politisk konservative Fedrelandslaget i 1925 og formann fram til 1938. Han hadde utdannelse fra USA og ønsket å skape orden i en politisk kaotisk tid gjennom en borgerlig, teknokratisk enhetsfront mot den sosialistiske arbeiderbevegelsen. I 1940 flyttet han til USA og grunnla det som kom til å bli klokkekonsernet Timex Corporation.

Foto: Ca. 1935, Oslo Museum

Polfareren, vitenskapsmannen og diplomaten Fridtjof Nansen (1861–1930) var også blant stifterne av det antikommunistiske Fedrelandslaget.

Den unge elektroingeniøren Joakim Lehmkuhl (1895–1984) regnes som initiativtaker til stiftelsen i 1925. Ellers var polfareren Fridtjof Nansen og tidligere statsminister Christian Michelsen, Lehmkuhls morbror, med blant stifterne. Formålet med organisasjonen var å samle høyresiden i norsk politikk og skape en borgerlig front mot den fremvoksende sosialismen. Fedrelandslaget mobiliserte blant annet mot arbeiderdemonstrasjoner og bedrev organisert streikebryteri. Fedrelandslaget spilte en viktig rolle i stortingsvalget i 1930. Organisasjonen hadde da rundt 100 000 medlemmer. Hovedorgan for Fedrelandslaget var fra 1927 til 1932 avisa Norges Fremtid og fra 1932 ukeavisa ABC.

I 1933 foreslo ABC å lansere diktatorene Hitler og Mussolini som sine egne kandidater til Nobels fredspris. I boken Hårde tider, om Fedrelandslaget, hevder Andreas Norland at dette ble gjort med ironi.^[3]

Fedrelandslaget ble først og fremst støttet av Bondepartiet og Frisinnede folkeparti. Høyres holdning skiftet noe, mens Venstre var avvisende. Utover på 1930-tallet minsket imidlertid Fedrelandslagets innflytelse, men det deltok i perioden 1934-36 i forhandlingene om å skape en nasjonal blokk av Bondepartiet, Frisinnede Folkeparti og Laget. Nasjonal Samling (NS) deltok også i disse forhandlingene, men tok bare del i de første møtene frem til sommeren 1934. Vidkun Quisling var en tid nestleder i Fedrelandslaget.

En mengde aktivister fra Fedrelandslaget deltok med NS-ungdom og NNSAP-medlemmer i det såkalte «Forum-slaget», der 500 nasjonalsosialister med makt forsøke å kaste det sittende «røde vanstyret» i Oslo Gymnassamfunn. Da dette ikke lyktes marsjerte de med utstrakte hender til nazihilsen og Heil-rop ned til Stortinget, der det ble holdt appell.^[4]

Etter den tyske invasjonen i Norge 9. april 1940 forsøkte organisasjonen med sin leder Victor Mogens å fungere som et politisk alternativ. Fedrelandslaget ble oppløst etter rikskommissær Terbovens tale den 25. september 1940 da han utnevnte sine kommissariske statsråder. Arkiver skal ha blitt brent.^{[trenger referanse]} Som med de fleste organisasjoner, gikk en del av medlemmene i Fedrelandslaget inn i NS, særlig noen av de yngre. Organisasjonens daværende generalsekretær Lars Hasvold ble en sentral del av miljøet omkring NS-politikeren og seinere næringsministeren Alf Larsen Whist. Det store flertallet av medlemmene i laget hadde derimot sterk antipati mot NS, og mange deltok aktivt i motstandskampen. En sentral mann i organisasjonen fram til oppløsningen i 1942, overrettssakfører Otto Skirstad, ble skutt av tyske okkupasjonsmyndigheter i 1942^[3]. Formannen for Oslolaget; Harald U. Sverdrup-Thygeson, drev illegalt arbeid og ble tatt og fengslet for dette samme året.

Ledere

Formenn i hovedstyret

Joakim Lehmkuhl 1925–1938
Victor Mogens 1938–1940

Generalsekretærer

Realph Norland 1927–1932^[5]
Holger Ursin 1932–1938^[6]
Lars Hasvold 1939–1940^[7]

Formenn i Fedrelandslagets Ungdomsfylking (FUF)

Holger Ursin 1926–?^[8]
Mathias Dahl-Hansen 1934–1935
Anders Lange 1935–1936
Mathias Dahl-Hansen 1936–1937
Terje Baalsrud 1937–1940

Annet

Anders Lange, grunnleggeren av Anders Langes Parti (ALP, forløperen til Fremskrittspartiet), hadde bakgrunn fra Fedrelandslaget, der han var sekretær i perioden fra 1930 til 1938^[9] og også riksleder i ungdomsfylkingen et år.^{[trenger referanse]}

Bilder

Tillitsmenn for Fedrelandslaget på kurs 1932. Anders Lange sitter som nummer to fra venstre på fremste rad.
Plakat for Fedrelandslaget.
Valgplakat for Fedrelandslaget i 1933.
Fedrelandslaget i Trondheim med tog under parolen "Mot Marxismen".
Victor Mogens taler ved et stevne for Fedrelandslaget i Kristiansand i 1935.
Fridtjof Nansen på talerstolen på Kyrkeneset på Haukeliseter i Vinje kommune. Flagget er dekorert med Fedrelandslaget emblem. Nansen er merket med «N.» på bildet.
Foto: Nasjonalbibliotekets bildesamling