Lars Roar Langslet

norsk politiker

Lars Roar Langslet (født 5. mars 1936 i Nesbyen i Buskerud, død 18. januar 2016[4]) var en norsk politiker (Høyre) og forfatter. Han satt på Stortinget fra 1969 til 1989 og var kultur- og vitenskapsminister i Kåre Willochs regjering fra 1981 til 1986.[5]

Lars Roar Langslet
Født5. mars 1936Rediger på Wikidata
NesbyenRediger på Wikidata
Død18. januar 2016[1][2]Rediger på Wikidata (79 år)
Beskjeftigelse Politiker, forfatter, skribent, biografRediger på Wikidata
Embete
8 oppføringer
Stortingsrepresentant (19691973), Norges kulturminister (19811986), varamedlem i Europarådets parlamentariske forsamling (19771981), vararepresentant til Stortinget (19611965), stortingsrepresentant (19731977), stortingsrepresentant (19771981), stortingsrepresentant (19811985), stortingsrepresentant (19851989)Rediger på Wikidata
Parti HøyreRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling, Det Norske Akademi for Språk og LitteraturRediger på Wikidata
Utmerkelser
7 oppføringer
Kommandør med stjerne av Sankt Gregor den stores orden, Norsk språkpris (1992), Lytterprisen (1977), St. Olavs Orden, Fritt Ords Pris (1984), statsstipendiat (1997), Den Spillende Faun (2012)[3]Rediger på Wikidata
Norges kultur- og vitenskapsminister
14. oktober 1981–9. mai 1986
RegjeringWilloch
EtterfølgerHallvard Bakke
Stortingsrepresentant
1969–1989

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Lars Roar Langslet gjennomførte Forsvarets russiskkurs, og utdannet seg til mag.art. i idéhistorie. Han gjorde seg tidlig bemerket med sin avhandling «Den unge Karl Marx og menneskets "fremmedgjørelse"» (1963). Han var redaktør for Minerva i årene1957–1968, og formann i Det Norske Studentersamfund i 1960.

Langslet konverterte til katolisismen i 1963. Få år etter ble han formann for språkkommisjonen i Oslo katolske bispedømme, og ledet som sådan oversettelsen av Det romerske missale fra latin til norsk i årene etter at annet vatikankonsils liturgireform munnet ut i en ny messeliturgi og en åpning for oversettelser til folkespråkene.

PolitikkRediger

Sentralstyremedlem og stortingspolitikerRediger

Langslet var medlem av Høyres sentralstyre fra 1970, stortingsrepresentant for Oslo 1969–1989, og formann i Stortingets kirke- og undervisningskomité 1973–1980. Han var Høyres fremste skolepolitiker på 1970-tallet, og var en ledende kritiker av «Enhetsskolen» og det som av partifeller ble oppfattet som Arbeiderpartiets overdrevne reformideologi.

På slutten av 1970-tallet og frem til Høyres landsmøte i 1981 preget spørsmålet om selvbestemt abort den politiske debatten i partiet. Langslet spilte her en sentral rolle som forsvarer av Høyres standpunkt mot selvbestemt abort. Høyre unngikk en åpen strid om saken på partiets landsmøte i 1981, da det ble vedtatt å fristille alle stortingsrepresentantene i saken om selvbestemt abort.

KulturministerRediger

Langslet var kultur- og vitenskapsminister i Kåre Willochs regjering 1981–1986. Han var den første minister med denne porteføljen; det dreide seg om Kultur-, kirke- og utdanningsdepartementet, men departementet måtte deles, ettersom Langslet var katolikk, og derfor etter rådende lovforståelser ikke kunne ha ansvar for kirkesaker knyttet til Den norske kirke.

Langslet avskaffet NRKs monopol på kringkasting ved i 1981 å endre kringkastingsloven til å tillate de første ikke-reklamefinansierte såkalte nærradioer (lokalradioer drevet på frivillig basis og med visse krav til programinnhold). Det ble også tillatt enkelte lokale fjernsynssendinger. Nærradioene som ble etablert etter bruddet med NRKs kringkastingsmonopol i 1981 var imidlertid bare begynnelsen på det store mangfoldet av private norske radiokringkastere som skulle komme senere utover på 1980-tallet. Innvilgelsen av et stort antall konsesjoner gav en bred faglig basis for det utredningsarbeid som resulterte i en helt ny medielov 1984.

Senere karriereRediger

Etter årene som yrkespolitiker var Langslet kulturdirektør i Oslo kommune i perioden 1989–1990, og senere også skribent i Aftenposten. Han var medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, og var akademiets preses o årene 1995–2011. Fra 1997 var Langslet statsstipendiat.

I 2006 var det 100 år siden dramatikeren Henrik Ibsens død. Dette ble markert på ulike måter av det offisielle Norge. Langslet var leder for Nasjonalkomitéen for Ibsensatsingen, som stod i spissen for 100-årsmarkeringen.

I oktober 2006 ble det kjent at Langslet var under behandling ved Radiumhospitalet for kreftsykdom.[6]

ForfatterskapRediger

Langslet skrev en lang rekke biografier om kjente nordmenn, samt riksmålsbevegelsens historie, I kamp for norsk kultur: riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år (1999). I 1991 ga han ut kriminalromanen Mord ved statsministerens kontor under pseudonymet Bendik Rosenlund. Langslet har skrevet biografier om Ludvig Holberg, Sigurd Ibsen og John Lyng. Han har skrevet kongebiografier om Olav den hellige, Christian IV, Christian Frederik og om Kong Olav V, samt oversiktsverk om Norges konger Våre konger - en vei gjennom norgeshistorien.

BibliografiRediger

Festskrift til Lars Roar LangsletRediger

Priser og utmerkelserRediger

ReferanserRediger

  1. ^ www.katolsk.no
  2. ^ www.dagbladet.no
  3. ^ filmfestivalen.no, besøkt 26. oktober 2020
  4. ^ Bernt I. Eidsvig (18. januar 2016). «Lars Roar Langslet 1936–2016». Den katolske kirke. Besøkt 18. januar 2016. 
  5. ^ stortinget.no Lars Roar Langslets biografi på Stortingets nettsted
  6. ^ «Utsatte operasjon for å se Peer Gynt». Dagbladet. 29. oktober 2009. Besøkt 18. september 2010. 

Eksterne lenkerRediger

  Wikiquote: Lars Roar Langslet – sitater


Forgjenger:
 Helge Nordahl 
Preses i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur
Etterfølger:
 Nils Heyerdahl