Sosialistisk Folkeparti

tidligere norsk politisk parti

Sosialistisk Folkeparti (SF) var et norsk politisk parti som eksisterte fra 1961 til 1975. Partiet var langt på vei en forløper for Sosialistisk Venstreparti.

Sosialistisk Folkeparti
LandNorge
Leder(e)Knut Løfsnes, Torolv Solheim, Finn Gustavsen, Stein Ørnhøi
Grunnlagt16. april 1961
Nedlagt30. april 1976
ForgjengerArbeiderpartiet
Etterfulgt avSosialistisk Venstreparti
AvisOrientering
Ungdomsorg.Rød Ungdom (1963–1969) Socialistisk Folkepartis Ungdom (november 1969–1975)
IdeologiSosialisme
Stortinget
13 / 169
(Stortingsvalget 1973)
Antall medlemmer
År Bef. ±%
1963 3 295
1965 3 224 −2,2%
1967 4 140 +28,4%
1971 2 437 −41,1%
1972 3 813 +56,5%
1973 4 555 +19,5%
Kilde: [1]

Bakgrunn

rediger

Bakgrunnen for dannelsen av SF var misnøye med Arbeiderpartiets utenrikspolitikk, spesielt Norges NATO-medlemskap under den kalde krigen og Arbeiderpartiets ønske om å åpne for utplassering av atomvåpen på norsk jord. Regjeringen Gerhardsens behandling av den såkalte Cuba-saken var også en medvirkende faktor.[2] En gruppe rundt avisen Orientering ble ekskludert fra Arbeiderpartiet i 1961. Denne gruppen, som sto for «det tredje standpunkt» i utenrikspolitiske spørsmål, uavhengighet fra både USA og Sovjetunionen, stiftet samme år Sosialistisk Folkeparti. Sosialistisk Folkeparti var i radikal opposisjon til den norske utenrikspolitikken, særlig i spørsmål som Vietnamkrigen, NATO-medlemskap og de tette båndene til USA.

Historie

rediger
 
Avisannonse rykket inn 2. februar 1961 i forbindelse med stiftelse av Sosialistisk Folkeparti (SF), forløperen til SV

Ved valget til Stortinget samme år fikk partiet valgt inn to representanter, Finn Gustavsen fra Oslo og Asbjørn Holm fra Nordland. Med dette mistet Arbeiderpartiet flertallet sitt. De fikk 74 mandater, like mange som de borgerlige til sammen. Denne vippeposisjonen brukte SF til å felle Einar Gerhardsens regjering på Kings Bay-saken i 1963 selv om de like etter innstilte på at Arbeiderpartiet skulle danne ny regjering, noe AP sa nei til. Det førte til den første borgerlige regjeringen etter krigen. Holm og Gustavsen ble gjenvalgt i 1965.

Partiets ungdomsorganisasjon Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) begynte etter hvert å bevege seg i retning av marxisme-leninisme, noe som førte til et brudd i 1969. Arbeidernes kommunistparti, Rød Ungdom og Rød Valgallianse er følger av dette bruddet. Etter dette ble Sosialistisk Folkepartis Ungdom (SFU) opprettet.

SF falt ut av Stortinget i 1969, men fikk igjen representasjon etter at Arne Kielland i 1972 meldte overgang fra Arbeiderpartiet. SF var den viktigste kraften bak dannelsen av Sosialistisk Valgforbund som senere ble til Sosialistisk Venstreparti, som i stor grad er å betrakte som SFs direkte etterfølger.

Forholdet mellom SF og Arbeiderpartiet var preget av sterk gjensidig antipati. «Da tente jeg sigaren» skal Einar Gerhardsen ha sagt om valgnatten 1969, da SF falt ut av Stortinget.[3]

Ledere

rediger

Formenn

rediger

Formenn gruppestyret

rediger

Partisekretærer

rediger

Valghistorikk

rediger
Stortingsvalgshistorikk
Årstall Prosent av stemmene Antall stortingsrepresentanter
1961 2,4%
2 / 150
1965 6,0%
2 / 150
1969 3,4%
0 / 150
1973
13 / 155
Lokalvalghistorikk
Årstall Prosent av stemmene Mandater
1963 2,8%
183 / 14 213
1967 5,1%
433 / 13 484
1971 4,0%
285 / 13 392

Referanser

rediger
  1. ^ Norske politiske fakta 1884-1982. Universitetsforl. 1983. s. 121. ISBN 8200056287. 
  2. ^ «Den såkalte Cuba-saken fikk et stort etterspill og statsminister Einar Gerhardsen, som selv var bortreist da eksporten ble besluttet, la seg flat. Hendelsen var viktig både for dannelsen av Sosialistisk folkeparti i 1961 og for den borgerlige regjeringen fra 1963.», fra artikkelen «Hauge-biografi hopper over skandaløst våpensalg» Arkivert 2. desember 2013 hos Wayback Machine., Ny Tid 6. januar 2009
  3. ^ http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2011/artikkel.php?artid=10010068