Fastlege

(Omdirigert fra Fastlegeordningen)

Fastlegeordningen ble innført i Norge 1. juni 2001. Det er kommunens ansvar å besørge nødvendig helsehjelp for sine innbyggere. Kommunene og legene inngikk avtaler som sikret pasientene en fast lege å forholde seg til. For å kunne ha fastlege, er det et vilkår at man er bosatt i riket. Hver innbygger har årlig i gjennomsnitt 2,7 konsultasjoner hos fastlegen.[1]

Innbyggerne fikk anledning til å velge seg sin lege ved innføringen av ordningen. Legen har som hovedregel ingen mulighet til å nekte noen å stå på hans liste.

Det er HELFO som administrativt forvalter ordningen, men ansvaret for å inngå avtaler med legene påhviler den enkelte kommune.

Innbyggerne har anledning til å bytte lege to ganger pr år. Man får imidlertid ett ekstra bytte dersom man flytter eller blir tvunget til å bytte som følge av at legen slutter eller reduserer listen sin. Byttet skjer på internettsidene til HELFO, eller ved å ringe HELFOs fastlegetelefon. Det er anledning til å ha lege i en annen kommune enn den man er bosatt i.

Legene mottar betaling per innbygger på listen (percapitatilskudd) fra kommunen. I 2019 utgjorde dette tilskuddet 499 kroner per pasient per år. I tillegg mottar legene egenbetaling fra pasienter og honorarer fra HELFO etter bestemte satser beskrevet i normaltariffen. Maksimalt antall innbyggere per lege er 2 500. Gjennomsnittlig listelengde er fallende og var i 2017 på 1 106 pasienter.[2] Når listene er fulle, stenges de for nye pasienter, og åpnes først når det er 10 ledige plasser. Om man flytter tilbake til en kommune innenfor en tidsperiode på 3 år, har man likevel rett til å komme inn på en leges liste selv om den er full. Barn under 16 har også krav på å komme inn på samme liste som sine foresatte.

Legene kan be om å få endret sin listelengde for å tilpasse den til arbeidsbelastning, ventetid og andre legeoppgaver. Vedtak om endring gjøres i allmennlegeutvalget (som består av legene i kommunen) og i samarbeidsutvalget (som er et organ, opprettet med fastlegeordningen, med representanter fra legene og kommuneledelsen).

Ifølge rammeavtalen mellom KS og Legeforeningen må en kommune som ønsker å opprette en ny fastlegehjemmel, få dette vedtatt i allmennlegeutvalget, samarbeidsutvalget, kommunestyrets helse- og sosialutvalget og kommunestyret.[3]

Legeforeningens anbefalingRediger

Prosjektleder for Fastlegeprosjektet, Tom Christiansen, opplyste i 2002 at forsøksordningen viste at leger som arbeidet full tid, ikke burde ha mer enn 1.500 pasienter. Legeforeningen støttet anbefalingen om 1 500 pasienter som øvre grense, men tillater at leger har opp til 2 500. En gjennomgang Dagbladet foretok av alle leger i Oslo, Bergen og Stavanger, viste at over hundre leger hadde fler. 30 leger hadde over 2 000 pasienter, og et titall leger nærmere 2 500 pasienter på listen.[4]

Juridisk reguleringRediger

Fastlegeordningen er regulert gjennom Forskrift om fastlegeordning i kommunene.[5]

ReferanserRediger

  1. ^ Statistikk fra SSB
  2. ^ Artikkel fra SSB
  3. ^ «Rammeavtale mellom KS og Den norske legeforening om allmennlegepraksis i fastlegeordningen i kommunene (gyldig 2008-)» (PDF). 15. august 2012. Besøkt 23. oktober 2020. 
  4. ^ Sonja Holterman og Kristoffer Egeberg: Om lange fastlegelister, Dagbladet 12. september 2002
  5. ^ Forskrift om fastlegeordning i kommunene av 29. august 2012 (Lovdata)

Eksterne lenkerRediger