Åpne hovedmenyen

Nasjonalkonservatisme

ideologisk retning

Nasjonalkonservatisme er en retning innenfor konservatismen i Europa som, i større utstrekning enn liberalkonservatismen, betoner nasjonalstatens rolle, vektlegger nasjonale interesser, og er mer opptatt av tradisjonelle sosiale og etiske syn. Nasjonalkonservative i Europa er som regel skeptiske til økt europeisk integrasjon, og ønsker enten en tilbaketrekning eller begrensning av EU-samarbeidet, og en restriktiv innvandringspolitikk.[1][2][3]

Begrepet har hatt skiftende betydning ut ifra tid og sted, men en nasjonal tendens innen konservatismen kan føres helt tilbake til tidlig på 1800-tallet. I Tyskland og Frankrike fikk den stor gjennomslagskraft med Johann Gottfried von Herder, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Adam Müller von Nitterdorf, Johann Gottlieb Fichte, Friedrich Schlegel, Friedrich Julius Stahl, Heinrich von Treitschke, Charles Maurras og Maurice Barrès som noen sentrale tenkere. Den nasjonale konservatismen hadde et utenrikspolitisk utsyn som stod i motsetning til Klemens von Metternichs internasjonalistiske konservatisme med utspring fra det flernasjonale Østerrike-Ungarn. De nasjonalkonservative tenkerne skilte seg også fra mer religiøst forankrede konservative, som Karl Ludwig von Haller, som så bort ifra ulikheter i folkekarakter og lignende.[4]

Nasjonalkonservative partier har ofte røtter på landsbygda, mens de liberalkonservative har en mer urban kjerne.[5] De fleste av de store konservative partiene i Øst-Europa etter Sovjetunionens fall har vært å betrakte som nasjonalkonservative.[6] Begrepet har ikke hatt en like entydig anvendelse i Norge, men er tydeligere i Danmark, ut ifra en kristennasjonal identitet.

ReferanserRediger

  1. ^ Heywood, Andrew (2017). Political Ideologies: An Introduction (engelsk) (6 utg.). London: Macmillan. s. 92–93. ISBN 978-1-137-60604-4. 
  2. ^ Kriesi, Hanspeter (2007). «The Role of European Integration in National Election Campaigns». European Union Politics (engelsk). 8 (1): 83–108. doi:10.1177/1465116507073288. 
  3. ^ Stöss, Richard (2013). «Der rechte Rand des Parteiensystems». I Niedermayer, Oskar. Handbuch Parteienforschung (tysk). Wiesbaden: Springer. s. 563–618. ISBN 978-3-531-17698-7. 
  4. ^ Tingsten, Herbert (1971) [1939]. De konservative ideene. En samlet fremstilling av konservatismens ideer og utvikling (norsk). Oversatt av Ingeborg Moræus Hanssen (2 utg.). Oslo: Gyldendal. s. 40–78 og 158–184. ISBN 978-82-05-00764-2. 
  5. ^ Hloušek, Vít og Kopecek, Lubomír (2010). Origin, Ideology and Transformation of Political Parties: East-Central and Western Europe Compared (engelsk). Routledge. s. 178. ISBN 978-1-317-08503-4. 
  6. ^ Bakke, Elisabeth (2010). «Central and East European Party Systems since 1989». I Sabrina P. Ramet. Central and East European Party Systems since 1989 (engelsk). Cambridge University Press. s. 79. ISBN 978-1-139-48750-4.