Norsk bondereising
Norsk bondereising er en sakprosabok skrevet av Halvdan Koht utgitt i 1926.
Dette er et av de viktigste verkene som spesielt omhandler forholdet mellom bondesamfunnet og øvrighet i Norge i tidlig nytid. Halvdan Koht ser på de lange linjene i norsk historie i et marxistisk perspektiv og viser hvordan norske bønder sakte, men sikkert kjempet seg til makten i det norske samfunnet i århundrene frem mot 1800-tallet. For Koht var «bondepolitikken» på 1800-tallet gjort mulig av den beinharde kampen om økonomisk og politisk makt ført av bøndene, først mot adelen, siden mot embetsmenn og borgere.
Det var økonomiske vanskeligheter som var den dypere årsaken til bøndenes klassekamp, men selve striden ble ofte utløst av embetsmenn som utnyttet bøndene.
All uvilje fra bøndenes side mot representanter for øvrigheten var uttrykk for bøndenes stridsånd og en økt klassebevissthet, ifølge Koht. Til å begynne med kjempet bøndene mot korrupte embetsmenn på det lokale nivå og var mest opptatt av sine egne problemer. Etter hvert forandret dette seg. Fra slutten av 1700-tallet vokste det fram en klassebevissthet blant bøndene som i større grad knyttet dem sammen politisk og økonomisk.
Kohts oppfatning er altså at bøndene reagerte med strid. Med dette konfliktorienterte perspektivet fokuserte han på de voldelige og tilspissede episodene som oppsto mellom bønder og øvrighet. Det var som regel griske og uærlige embetsmenn bøndenes uvilje rettet seg mot. I en slik konflikt hadde bøndene to alternativer: de kunne legge frem sin klage til kongen, enten ved å sende supplikker eller ved å fremme klagen personlig i København, eller de kunne gjøre motstand, for eksempel ved å angripe futen, gjøre opprør på tinget eller kollektivt nekte å betale skatt. Bøndene sto «utanfor makta», og ulovlig og krass motstand var den vanligste måten for dem å påvirke sin situasjon på når de følte de var blitt behandlet urettferdig.