Høyre

norsk politisk parti
Høyre
Høyre
LederErna Solberg  (2004)
GeneralsekretærTom Erlend Skaug
Grunnlagt25. august 1884; 136 år siden (1884-08-25)
HovedkvarterStortingsgaten 20,
0161 Oslo
Ungdomsorg.Unge Høyre
Antall medlemmer29 690 (2019)[1]
IdeologiKonservatisme[a], liberalkonservatisme[2]
Politisk posisjonSentrum–høyre[3][4]
Europeisk tilknytningDet europeiske folkepartiet[b]
Internasjonal tilknytningDen internasjonale demokratiske union
Farger          Blått
Slagord«Vi tror på Norge, fordi vi tror på deg»
Representanter:
Nettstedwww.hoyre.no
Stortinget
45 / 169
(2017)
Ordførere
34 / 356
(2019)
Kommunestyrer
1 488 / 9 344
(2019)
Fylkesting
107 / 574
(2019)

a^ Som definert av partiet selv, se Høyres lover.
b^ Status som assosiert medlem.

Høyre (H) er et liberalkonservativt politisk parti i Norge. Høyre er landets nest eldste partiorganisasjon, dannet like etter Venstre i 1884. Partiet setter folkestyret, eiendomsretten og den personlige frihet høyt. Maktbalanse mellom staten og individet har blitt forstått som den ideologiske kjernen i Høyre.[5] Partiet identifiserer seg selv som et borgerlig parti.[6]

Høyres hus i Oslo sentrum.

Høyre går inn for en åpen markedsøkonomi med skatte- og avgiftslettelser og færre reguleringer, og søker moderasjon i offentlige utgifter. Partiet har også vært opptatt av familien og det sivile samfunnet. Tradisjonelt har partiet vært forsvarsvennlig og støttet norsk medlemskap i NATO og EU.[7] Høyre er mer internasjonalistisk innstilt enn en del andre partier i den konservative partifamilien i Europa.[8] Høyre er medlem av IDU og assosiert medlem av EPP.

Partiet har to sideorganisasjoner: Unge Høyres Landsforbund (herunder Høyres studenter) og Senior Høyres Landsforbund. Innenfor rammen av Høyres formålsparagraf vedtar de egne programmer som danner grunnlaget for deres politiske virksomhet. Sideorganisasjonene er representert i Høyres styrende organer på de fleste nivåer.

Erna Solberg har vært partileder siden våren 2004, mens Jan Tore Sanner og Bent Høie er nestledere. Partiets ungdomsorganisasjon, Unge Høyre, ledes av Sandra Bruflot. Tina Bru er leder av Høyres Kvinneforum. I perioden 2017–2021 har Høyre 45 representanter på Stortinget. Trond Helleland og Svein Harberg er henholdsvis parlamentarisk leder og nestleder. Høyre er det nest største partiet på Stortinget, etter Arbeiderpartiet.

Etter stortingsvalget i 2013 dannet partileder Erna Solberg en regjering utgått fra Høyre og Fremskrittspartiet, som i januar 2018 ble utvidet med Venstre. I januar 2019 ble regjeringen igjen utvidet med Kristelig Folkeparti. Erna Solberg fikk da en flertallsregjering, som hadde 9 statsråder fra Høyre, 7 fra Frp, 3 fra Venstre og 3 fra KrF. I januar 2020 gikk Fremskrittspartiet ut av regjeringen, som dermed er blitt en mindretallsregjering med 12 statsråder fra Høyre, 4 fra Venstre og 4 fra KrF.

FormålsparagrafRediger

«Høyre vil føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid.»

Politisk plattformRediger

Høyre presenterer seg som et sosialt reformparti som arbeider innenfor de konstitusjonelle rammer et parlamentarisk demokrati setter. Høyre står i en forholdsvis liberal konservativ tradisjon i Norge, til forskjell fra mer nasjonalt eller religiøst orienterte konservative i Vest-Europa. Partiet har lenge rommet både verdikonservative og mer liberalkonservative fløyer. Fra 1960-årene har de liberalkonservative innslagene blitt mer fremtredende. Høyre i dag bekjenner seg først og fremst til en burkeansk konservativ tradisjon. Liberale rettigheter nedfelt i Grunnloven, som ytringsfriheten, personvernet og næringsfriheten, har således fått en viktig plass i Høyres verdigrunnlag.

Høyres politiske plattform vektlegger blant annet følgende saker:

  • Sikre stabile og gunstige rammevilkår for et fritt og nyskapende næringsliv
  • Lavere skatter og avgifter
  • Økt satsing på samferdsel
  • Økt satsing på forskning
  • Økt fokus på kunnskap og læring i skolen
  • Et sterkt og effektivt forsvar
  • Effektiv håndhevelse av lov og orden
  • Økt satsing på kvalitet og kompetanse i omsorgstjenestene
  • Redusere offentlig intervensjon i privatpersoners liv og virke
  • Fremme respekt, åpenhet og toleranse i samfunnet
  • Verne om klima og miljø
  • Likestille offentlige og private tjenesteytere gjennom fritt offentlig finansiert brukervalg
  • Sette grenser for politikk og prioritere kjerneoppgavene sterkere

HistorieRediger

 
Emil Stang ble Høyres første formann.

Høyres røtter spores gjerne tilbake til den ikke-adelige embedsstanden og borgerskapet, som i kraft av sin administrative erfaring og sosiale status dominerte i norsk politikk frem til rundt 1870.[9]

Det store politiske spørsmålet i Norge i 1880-årene var forfatningsstriden; spørsmålet om kong Oscar II hadde et absolutt veto i grunnlovssaker, eller om det norske Stortinget kunne overprøve det. Mellom 1882 og 1884 ble det etablert såkalte grunnlovsforeninger, uavhengige av hverandre, en rekke steder i landet. Grunnlovsforeningene samlet velgere som mente at kongens veto var endelig, ellers ville det forrykke balansen mellom den lovgivende og utøvende makt. De delte en konservativ tolkning av grunnloven og maktfordelingsprinsippet. Velgere som var av motsatt oppfatning, samlet seg i såkalte 17. mai-foreninger, forløpere til partiet Venstre.[10]

Etter at det landsdekkende partiet Venstre ble dannet den 28. januar 1884, gikk 174 grunnlovsforeninger sammen om å danne De konservative foreningers sentralstyre, også kalt Det konservative parti eller Det konstitusjonelle parti, den 25. august 1884. Navnet «Høyre» ble i begynnelsen brukt nedsettende av politiske motstandere. Høyre hadde ikke like stor organisasjonskontinuitet som Venstre, men mange hadde erfaring fra indremisjonen, avholdsbevegelsen og yrkesorganisasjoner. Emil Stang ble valgt til partiets formann, foran den mer konservative Christian Selmer.[10] Stang slo fast at «Høyre skulle være et sosialt reformparti som arbeidet innenfor de konstitusjonelle rammer et parlamentarisk demokrati setter.»[11] Dette åpnet for samarbeid med den moderate delen av Venstre.[10]

Frem til 1905 søkte Høyre å bevare personalunionen med Sverige, forutsatt Norges likestilte rolle. Partiet motsatte seg derfor Venstres mer utfordrende politikk av hensyn til sikkerhets- og handelspolitiske interesser. Stang var statsminister i rene Høyre-regjeringer 1889–1891 og 1893–1895, i et forsøk på å utbre en forsonende holdning til Sverige. Et lignende forsøk på en såkalt samlingspolitikk ble utøvd av statsminister Francis Hagerup 1895–1898 og 1903–1905. For å skape et bredere parlamentarisk grunnlag, gikk Høyre og moderate Venstre-folk sammen i valgsamarbeidet Samlingspartiet foran stortingsvalget i 1903. Samlingspartiet hadde front mot Venstres sosiale og unionspolitiske radikalisme og det fremvoksende sosialdemokratiet. Samlingspartiet ønsket forhandlinger med Sverige fremfor ensidig norsk aksjon i konsulatsaken. Prosjektet overlevde ikke i det etterunionelle politiske klimaet, men fikk sin arvtager i samarbeidet med Frisinnede Venstre noe senere.

I årene rundt 1900 tok Høyre initiativ til å bygge ut et moderne samferdselsnett, med veier og jernbane. Etter første verdenskrig ble det i første rekke Høyres oppgave å gjenreise statens finanser. På 1920-tallet gikk Norge inn i parikrisen i forsøket på å gjenopprette kroneverdien etter gullstandarden, og både stat og kommuner slet med stor gjeld. Statens finanser var først i 1936 blitt så gode at Høyre-regjeringen anså det forsvarlig å iverksette eget prinsippvedtak fra 1923 om innføring av alderstrygd.

Fra 1935 startet en langvarig periode hvor Arbeiderpartiet styrte, og de borgerlige partiene var lite samlet. Med Kings Bay-saken i 1963 endret dette seg da Høyres John Lyng maktet å danne en regjering, riktignok kortvarig. Fra og med 1965 var borgerlige samlingsregjeringer igjen vanlig med Høyre som deltaker, men ikke i lederrollen. Per Borten (Sp) og Lars Korvald (KrF) ble statsministre i de to første relativt varige, borgerlige regjeringer etter krigen. Først med den såkalte høyrebølgen i Europa fikk norske Høyre igjen stor oppslutning, under trioen Erling Norvik som partileder, Jo Benkow som parlamentarisk leder og Kåre Willoch som statsministerkandidat. Partiet kritiserte regjeringen for å føre dårlig krisepolitikk, og tok til orde for liberalisering av mediepolitikken, åpningstidene osv.

Valget i 1981, hvor Høyre fikk 31,7 %, var Høyres beste siden valget i 1924. Partiets viktigste politiker på 1980-tallet var Kåre Willoch, som var statsminister fra 1981 til 1986. I 1980-årene hadde partiet også sin historiske toppnotering i antall betalende medlemmer, som da var omkring 100 000 personer.

Ved valget i 1997 fikk Høyre 14,3 % – det til da dårligste valget siden 1945. Partiet gjorde imidlertid et godt valg i 2001, og kom i regjering sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre. I 2005 gjorde partiet nok et dårlig valg, og fikk det historisk dårligste resultatet på 14,1 %.

Utover 1980-tallet og særlig 1990-tallet oppstod et stort, konkurrerende høyreparti med Fremskrittspartiet, som Høyre lenge strevde med å avklare sitt forhold til. Med FrPs vekst økte presset på Høyres kompromissvilje. Høyre satt i regjering med partier til venstre for seg selv på den politiske skala, mens Fremskrittspartiet markerte mer rendyrkede høyresaker i opposisjon. Først etter gjenvalget av Jens Stoltenbergs regjering i 2005 ble det realitet i fremstøt for borgerlige samling som også omfattet Fremskrittspartiet.

Oppslutningen om Høyre har variert betraktelig. Størst andel velgere hadde Høyre i 1894 da 49,4 % stemte Høyre; da var det dog kun to partier å velge mellom. Høyre har aldri hatt rent flertall på Stortinget. Høyre gikk betydelig tilbake i mellomkrigstiden, bl.a. som følge av at nye partier kom til. Fra 1945 til 1970 økte partiets oppslutning jevnt og sikkert for så å skyte fart etter valget i 1973.

Etter 2009 etablerte Høyre seg som det klart største partiet på borgerlig side med over 25% oppslutning i stortingsvalgene i 2013 og 2017. Høyres leder Erna Solberg ble statsminister i 2013, og ble gjenvalgt i 2017. I 2019 ble regjeringen utvidet til en flertallsregjering.

PartiledelseRediger

Ledere[12]

 

Parlamentariske ledere

 

Generalsekretærer

RegjeringsdeltagelseRediger

 
Erna Solberg, statsminister 2013–d.d.

Statsministre fra Høyre

Høyres deltagelse i regjeringer

ValghistorikkRediger

 
Høyres oppslutning i stortingsvalgene 1945–2009.
 
Høyres oppslutning etter fylke i stortingsvalget i 2009.
Stortingsvalg 1900–2017[14]
Årstall Andel av stemmene Mandater
1900 40,8 %
31 / 114
1903 44,8 % 1)
47 / 117
1906 32,7 %
37 / 123
1909 41,4 %
64 / 123
1912 33,0 %
24 / 123
1915 28,7 %
21 / 123
1918 30,4 %
49 / 126
1921 33,4 %
57 / 150
1924 32,5 %
54 / 150
1927 24,0 %
31 / 150
1930 27,4 %
44 / 150
1933 20,2 %
31 / 150
1936 21,3 %
36 / 150
1945 17,0 %
25 / 150
1949 18,3 %
23 / 150
1953 18,6 %
27 / 150
1957 18,9 %
29 / 150
1961 20,0 %
29 / 150
1965 21,1 %
31 / 150
1969 19,6 %
29 / 150
1973 17,4 %
29 / 155
1977 24,8 %
41 / 155
1981 31,7 %
53 / 155
1985 30,4 %
50 / 157
1989 22,2 %
37 / 165
1993 17,0 %
28 / 165
1997 14,3 %
23 / 165
2001 21,2 %
38 / 165
2005 14,1 %
23 / 169
2009 17,2 %
30 / 169
2013 26,8 %
48 / 169
2017 25,0 %
45 / 169
1) Høyre, Moderate Venstre og Samlingspartiet
Kommunestyrevalg 1928–2019[15][16]
Årstall Andel av stemmene
1928 14,2 %
1931 16,3 %
1934 12,1 %
1937 14,3 %
1945 9,7 %
1947 13,9 %
1951 15,2 %
1955 16,7 %
1959 18,6 %
1963 19,8 %
1967 19,3 %
1971 17,9 %
1975 21,8 %
1979 29,2 %
1983 25,9 %
1987 23,3 %
1991 21,5 %
1995 20,2 %
1999 21,4 %
2003 18,1 %
2007 19,3 %
2011 28,0 %
2015 23,2 %
2019 20,2 %
Fylkestingsvalg 1975–2019[17][18]
Årstall Andel av stemmene
1975 22,6 %
1979 29,9 %
1983 26,4 %
1987 23,7 %
1991 21,9 %
1995 19,9 %
1999 21,3 %
2003 17,8 %
2007 18,8 %
2011 27,6 %
2015 23,4 %
2019 20,3 %

Stortingsvalgene: For 1906 Samlingspartiet, som bestod av Høyre og Moderate Venstre-krefter. For 1909-1936 medregnet stemmer på felleslister med Frisindede Venstre.

Kommunevalgene: Inkluderer ikke stemmer avgitt ved flertallsvalg før 1967 og ikke stemmer som tilfalt borgerlige felleslister der Høyre var med i en rekke kommuner.


Fylkesvis fordeling av Høyres innvalgte stortingsrepresentanter siden 1973:[19]
Fylke 1973 1977 1981 1985 1989 1993 1997 2001 2005 2009 2013 2017
Østfold Stray Stray
Apenes
Stray
Apenes
Holemark
Apenes
Holemark
Bakke
Holemark
Nakkim
Nakkim Nakkim Engeset
Schou
Engeset Schou Schou
Wenstøb
Milde
Schou
Pettersen
Akershus Benkow
Presthus
Kirste
Benkow
Presthus
Kirste
Lowzow
Benkow
Presthus
Five
Lowzow
Petersen
Benkow
Presthus
Five
Lowzow
Petersen
Benkow
Five
Petersen
Finstad
Haugen
Five
Petersen
Finstad
Sanner
Petersen
Sjøli
Sanner
Petersen
Sjøli
Sanner
Onarheim
Christiansen
Petersen
Sanner
Sjøli
Dahl
Sanner
Sjøli
Graham
Dahl
Sanner
Graham
Trøen
Mathisen
Asheim
Jegstad
Tønder
Sanner
Trøen
Jegstad
Asheim
Kristensen
Elvenes
Oslo Willoch
Hafstad
Thyness
Langslet
Syse
Willoch
Lowzow
Syse
Langslet
Thyness
Hafstad
Willoch
Lowzow
Syse
Langslet
Værnø
Simonsen
Foss
Willoch
Heiberg
Syse
Langslet
Høegh
Foss
Sjaastad
Syse
Høegh
Foss
Sjaastad
Clemet
Syse
Foss
Høegh
Devold
Sjaastad
Foss
Devold
Lønning
Høegh
Foss
Devold
Lønning
Larssen
Rafiq
Foss
Søreide
Lønning
Foss
Søreide
Tetzschner
Astrup
Søreide
Astrup
Tetzschner
Vinje
Kapur
Heggelund
Søreide
Astrup
Tetzschner
Lunde
Kapur
Heggelund
Hedmark Platou Erlandsen Erlandsen
Løken
Løken Løken Hernæs Hernæs Hernæs Gundersen Gundersen Gundersen Riise
Oppland Lied Lied Lied
Lund
Lied Weberg Weberg Thommessen Thommessen Thommessen Thommessen Thommessen
Buskerud Knudson
Johnsen
Røkke
Strand
Røkke
Strand
Røkke
Berg
Berg
Hiim
Berg
Hiim
Helleland Helleland
Hundhammer
Helleland Helleland
Werp
Helleland
Werp
Johnsen
Helleland
Johnsen
Vestfold Vattekar
Andersen
Vattekar
Knudsen
Sogn
Knudsen
Sogn
Steenstrup
Willoch
Knudsen
Willoch
Steenstrup
Brunæs
Willoch
Brunæs
Lund
Brunæs Flåtten
Hogsnes
Flåtten Flåtten Flåtten
Løvaas
Løvaas
Halle
Larsen
Telemark Tynning Tynning Falck
Tynning
Jansen
Godal
Godal Godal Godal Holmberg Holmberg Isaksen Isaksen Abrahamsen
Aust-Agder Gjertsen Gjertsen Gjertsen Gjertsen Liltved Liltved Olsen Harberg Harberg Harberg
Vest-Agder Stordrange Austad Austad
Klemsdal
Austad
Klemsdal
Bernander Gabrielsen Gabrielsen Gabrielsen
Andersen
Gitmark Gitmark Foss
Benestad
Foss
Benestad
Rogaland Sirevaag
Lønningdal
Lønningdal
Feyling
Løvvig
Mauritzen
Løvvig
Feyling
Mauritzen
Løvvig
Storhaug
Fatland
Fatland
Widvey
Mauritzen
Fatland
Widvey
Johnsen
Nielsen
Høie
Vallersnes
Meling
Høie
Vallersnes
Høie
Meling
Kambe
Høie
Meling
Kambe
Bru
Høie
Bru
Stensland
Hagerup
Hordaland Dahl
Utkilen
Randal
Dahl
Utkilen
Randal
Skauge
Skarstein
Dahl
Randal
Skarstein
Skauge
Spilde
Skauge
Skarstein
Spilde
Golten
Borge
Skauge
Spilde
Solberg
Golten
Nilsen
Solberg
Nilsen
Solberg
Nilsen
Solberg
Halleraker
Hansen
Solberg
Halleraker
Hansen
Solberg
Halleraker
Warloe
Solberg
Halleraker
Frølich
Eidsheim
Hille
Trellevik
Solberg
Trellevik
Frølich
Eidsheim
Nilsen
Sogn og Fjordane Lefdal Lefdal Lefdal Hjertenes Hoddevik Hoddevik Lødemel Lødemel Melvær
Møre og Romsdal Langlo Langlo
Talleraas
Langlo
Talleraas
Koppernæs
Koppernæs
Talleraas
Sverdrup
Talleraas
Sverdrup
Talleraas Løvik Løvik
Nørve
Løvik Nørve Orten
Nørve
Orten
Synnes
Soleim
Sør-Trøndelag Lyng
Eian
Eian
Schnitler
Huseby
Eian
Schnitler
Huseby
Sterri
Ellefsen
Ellefsen
Sterri
Ellefsen
Sterri
Brende
Sterri
Brende
Momyr
Brende Helleland Helleland
Jenssen
Helleland
Lønseth
Nord-Trøndelag Vada Vada Sellæg Sellæg Myraune Agdestein Agdestein
Nordland Kyllingmark Kyllingmark
Thomassen
Thomassen
Kobberstad
Svendsgård
Danielsen
Thomassen
Knutzen
Svendsgård
Thomassen
Knutzen
Thomassen Kristiansen Kristiansen
Voie
Kristiansen Kristiansen Henriksen
Ebbesen
Ebbesen
Finstad
Troms Buvik Norwich
Krone
Norwich
Krone
Norwich
Krone
Ludvigsen Ludvigsen Ludvigsen Konradsen Aspaker Aspaker Aspaker
Gudmundsen
Gudmundsen
Finnmark Listau Listau Listau Eriksen Robertsen Jensen Jensen Jensen
Norge 29 41 53 50 37 28 23 38 23 30 48 45

Mandater uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.

Statsråder for Høyre i Erna Solbergs regjeringRediger

StortingsrepresentanterRediger

Høyre har 45 stortingsrepresentanter i perioden 2017-2021:[20]

Representant Født Bosted Valgkrets Periode Komite Merknader
Ingjerd Schou 1955 Spydeberg Østfold 4. Utenriks- og forsvarskomitéen
Tage Pettersen 1972 Moss Østfold 1. Familie- og kulturkomitéen
Jan Tore Sanner 1965 Bærum Akershus 8. Statsråd. Vara møter
Tone W. Trøen 1966 Eidsvoll Akershus 2. Stortingspresident
Nils Aage Jegstad 1950 Vestby Akershus 2. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Henrik Asheim 1983 Bærum Akershus 2. Finanskomitéen Fraksjonsleder
Turid Kristensen 1966 Lørenskog Akershus 1. Utdannings- og forskningskomitéen
Hårek Elvenes 1959 Bærum Akershus 2. Utenriks- og forsvarskomitéen
Ine Marie Eriksen Søreide 1976 Oslo Oslo 5. Utenriksminister. Vara møter
Nikolai Astrup 1978 Oslo Oslo 3. Statsråd. Vara møter
Michael Tetzschner 1954 Oslo Oslo 3. Utenriks- og forsvarskomitéen Fraksjonsleder
Heidi Nordby Lunde 1973 Oslo Oslo 2. Arbeids- og sosialkomitéen Fraksjonsleder
Mudassar Kapur 1976 Oslo Oslo 2. Finanskomitéen Innpisker
Stefan Heggelund 1984 Oslo Oslo 2. Energi- og miljøkomitéen
Kristian Tonning Riise 1988 Stange Hedmark 1. Arbeids- og sosialkomitéen
Olemic Thommessen 1956 Lillehammer Oppland 5. Kommunal- og forvaltningskomitéen Fraksjonsleder
Trond Helleland 1962 Drammen Buskerud 6. Utenriks- og forsvarskomitéen Parlamentarisk leder
Kristin Ørmen Johnsen 1953 Drammen Buskerud 2. Familie- og kulturkomitéen Fraksjonsleder
Kårstein Eidem Løvaas 1967 Nøtterøy Vestfold 2. Næringskomitéen
Lene Westgaard-Halle 1979 Larvik Vestfold 1. Energi- og miljøkomitéen
Erlend Larsen 1965 Sandefjord Vestfold 1. Helse- og omsorgskomitéen
Solveig Sundbø Abrahamsen 1963 Seljord Telemark 2. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Svein Harberg 1958 Grimstad Aust-Agder 3. Kontroll- og konstitusjonskomitéen Fraksjonsleder
Ingunn Foss 1960 Lyngdal Vest-Agder 2. Justiskomitéen
Norunn Tveiten Benestad 1956 Kristiansand Vest-Agder 2. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Bent Høie 1971 Stavanger Rogaland 5. Statsråd. Vara møter
Tina Bru 1986 Sandnes Rogaland 2. Energi- og miljøkomitéen Fraksjonsleder
Sveinung Stensland 1972 Haugesund Rogaland 2. Helse- og omsorgskomitéen Fraksjonsleder
Margret Hagerup 1980 Time Rogaland 1. Arbeids- og sosialkomitéen
Erna Solberg 1961 Bergen Hordaland 8. Statsminister. Vara møter
Ove Trellevik 1965 Sund Hordaland 2. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Peter Christian Frølich 1987 Bergen Hordaland 2. Justiskomitéen Fraksjonsleder
Torill Eidsheim 1970 Meland Hordaland 2. Helse- og omsorgskomitéen
Tom-Christer Nilsen 1969 Askøy Hordaland 1. Næringskomitéen
Frida Melvær 1971 Askvoll Sogn og Fjordane 1. Justiskomitéen
Helge Orten 1966 Midsund Møre og Romsdal 2. Transport- og kommunikasjonskomitéen Fraksjonsleder
Marianne Synnes 1970 Ålesund Møre og Romsdal 1. Utdannings- og forskningskomitéen
Vetle Wang Soleim 1993 Smøla Møre og Romsdal 1. Finanskomitéen
Linda Hofstad Helleland 1977 Klæbu Sør-Trøndelag 3. Næringskomitéen Fraksjonsleder
Mari Holm Lønseth 1991 Trondheim Sør-Trøndelag 1. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Elin Agdestein 1957 Steinkjer Nord-Trøndelag 2. Finanskomitéen
Margunn Ebbesen 1962 Brønnøy Nordland 2. Næringskomitéen
Jonny Finstad 1966 Vestvågøy Nordland 1. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Kent Gudmundsen 1978 Tromsø Troms 2. Utdannings- og forskningskomitéen Fraksjonsleder
Frank Bakke-Jensen 1965 Båtsfjord Finnmark 3. Statsråd. Vara møter
Bente Stein Mathisen 1956 Asker Akershus 2. Kontroll- og konstitusjonskomitéen Vara for statsråd Sanner
Mathilde Tybring-Gjedde 1992 Oslo Oslo 1. Utdannings- og forskningskomitéen Vara for utenriksminister Søreide
Astrid Nøklebye Heiberg 1936 Oslo Oslo 2. Helse- og omsorgskomitéen Vara for statsråd Astrup
Aleksander Stokkebø 1994 Stavanger Rogaland 1. Finanskomitéen Vara for statsråd Høie
Liv Kari Eskeland 1965 Stord Hordaland 1. Energi- og miljøkomitéen Vara for statsminister Solberg
Marianne Haukland 1989 Alta Finnmark 1. Familie- og kulturkomitéen Vara for statsråd Bakke-Jensen

Stortingsrepresentanter 2013-2017Rediger

Høyre hadde 48 stortingsrepresentanter i perioden 2013-2017:

Representant Født Bosted Valgkrets Periode Komite Merknader
Ingjerd Schou 1955 Spydeberg Østfold 3. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Bengt Morten Wenstøb 1963 Fredrikstad Østfold 1. Arbeids- og sosialkomitéen
Eirik Milde 1958 Halden Østfold 1. Energi- og miljøkomitéen
Jan Tore Sanner 1965 Bærum Akershus 7. Kommunal- og moderniseringsminister Statsråd
Sylvi Graham 1951 Oppegård Akershus 2. Utenriks- og forsvarskomitéen
Tone W. Trøen 1966 Eidsvoll Akershus 1. Helse- og omsorgskomitéen
Bente Stein Mathisen 1956 Asker Akershus 1. Arbeids- og sosialkomitéen
Henrik Asheim 1983 Bærum Akershus 1. Kirke-, utdannings- og forskningskomitéen
Nils Aage Jegstad 1950 Vestby Akershus 1. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Mette Tønder 1969 Nittedal Akershus 1. Familie- og kulturkomitéen
Ine Marie Eriksen Søreide 1976 Oslo Oslo 4. Forsvarsminister Statsråd
Nikolai Astrup 1978 Oslo Oslo 2. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Michael Tetzschner 1954 Oslo Oslo 2. Kontroll- og konstitusjonskomitéen
Kristin Vinje 1963 Oslo Oslo 1. Kirke-, utdannings- og forskningskomitéen
Mudassar Kapur 1976 Oslo Oslo 1. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Stefan Heggelund 1984 Oslo Oslo 1. Arbeids- og sosialkomitéen
Gunnar Gundersen 1956 Åsnes Hedmark 3. Næringskomitéen
Olemic Thommessen 1956 Lillehammer Oppland 4. Stortingspresident
Trond Helleland 1962 Drammen Buskerud 5. Utenriks- og forsvarskomitéen Parlamentarisk leder
Anders B. Werp 1961 Øvre Eiker Buskerud 2. Justiskomitéen
Kristin Ørmen Johnsen 1953 Drammen Buskerud 1. Helse- og omsorgskomitéen
Svein Flåtten 1944 Sandefjord Vestfold 4. Finanskomitéen
Kårstein Eidem Løvaas 1967 Nøtterøy Vestfold 1. Familie- og kulturkomitéen
Torbjørn Røe Isaksen 1978 Porsgrunn Telemark 2. Kunnskapsminister Statsråd
Svein Harberg 1958 Grimstad Aust-Agder 2. Familie- og kulturkomitéen
Ingunn Foss 1960 Lyngdal Vest-Agder 1. Næringskomitéen
Norunn Tveiten Benestad 1956 Kristiansand Vest-Agder 1. Kirke-, utdannings- og forskningskomitéen
Bent Høie 1971 Stavanger Rogaland 4. Helse- og omsorgsminister Statsråd
Siri A. Meling 1963 Eigersund Rogaland 3. Finanskomitéen
Arve Kambe 1974 Haugesund Rogaland 2. Arbeids- og sosialkomitéen
Tina Bru 1986 Sandnes Rogaland 1. Energi- og miljøkomitéen
Erna Solberg 1961 Bergen Hordaland 7. Statsminister Statsminister. Partileder
Øyvind Halleraker 1951 Bømlo Hordaland 4. Utenriks- og forsvarskomitéen
Peter Christian Frølich 1987 Bergen Hordaland 1. Justiskomitéen
Torill Eidsheim 1970 Lindås Hordaland 1. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Sigurd Hille 1950 Bergen Hordaland 1. Finanskomitéen
Ove Trellevik 1965 Sund Hordaland 1. Næringskomitéen
Bjørn Lødemel 1958 Hornindal Sogn og Fjordane 2. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Helge Orten 1966 Midsund Møre og Romsdal 1. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Elisabeth Røbekk Nørve 1951 Ålesund Møre og Romsdal 3. Helse- og omsorgskomitéen
Linda Hofstad Helleland 1977 Klæbu Sør-Trøndelag 2. Kulturminister Statsråd
Frank Jenssen 1969 Trondheim Sør-Trøndelag 1. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Elin Agdestein 1957 Steinkjer Nord-Trøndelag 1. Utenriks- og forsvarskomitéen
Odd Henriksen 1965 Fauske Nordland 1. Energi- og miljøkomitéen
Margunn Ebbesen 1962 Brønnøy Nordland 1. Justiskomitéen
Elisabeth Aspaker 1962 Harstad Troms 3. Utenriks- og forsvarskomitéen
Kent Gudmundsen 1978 Tromsø Troms 1. Kirke-, utdannings- og forskningskomitéen
Frank Bakke-Jensen 1965 Båtsfjord Finnmark 2. EU- og EØS-minister Statsråd
Hårek Elvenes 1959 Bærum Akershus 1. Justiskomitéen Vararepresentant for Sanner
Heidi Nordby Lunde 1973 Oslo Oslo 1. Finanskomitéen Vararepresentant for Søreide
Solveig Sundbø Abrahamsen 1963 Seljord Telemark 1. Finanskomitéen Vararepresentant for Isaksen
Sveinung Stensland 1972 Haugesund Rogaland 1. Helse- og omsorgskomitéen Vararepresentant for Høie
Erik Skutle 1990 Bergen Hordaland 1. Kontroll- og konstitusjonskomitéen Vararepresentant for Solberg
Torhild O. Aarbergsbotten 1969 Ørland Sør-Trøndelag 1. Energi- og miljøkomitéen Vararepresentant for Helleland
Laila Davidsen 1974 Alta Finnmark 1. Næringskomitéen Vararepresentant for Bakke-Jensen

OrdførereRediger

I valgperioden 2015-2019 har Høyre ordføreren i 76 kommuner og fylkesordføreren i Akershus, Vestfold, Vest-Agder og Nord-Trøndelag.

MedlemmerRediger

Den 31. desember 2017 hadde Høyre 29 614 medlemmer, som fordelte seg slik på fylkeslagene:[21]

Fylkeslag Medlemstall
Akershus 4 160
Oslo 4 140
Vestland 3 283
Rogaland 2 480
Trøndelag 2 056
Vestfold 1 813
Buskerud 1 690
Nordland 1 452
Møre og Romsdal 1 430
Østfold 1 298
Vest-Agder 1 127
Troms 911
Telemark 833
Aust-Agder 826
Oppland 816
Hedmark 741
Finnmark 485

ReferanserRediger

  1. ^ «Rødt har klart størst økning av nye medlemmer siden den borgerlige regjeringen tok over». FriFagbevegelse. LO Media. 27. januar 2020. 
  2. ^ «Unge Høyres prinsipprogram» (PDF). Unge Høyre. 2006. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 16. juni 2014. 
  3. ^ McDonald, Michael D., Mendes, Silvia M. og Kim, Myunghee (2007). «Cross-temporal and cross-national comparisons of party left-right positions». Electoral Studies (engelsk). 26 (1): 69. doi:10.1016/j.electstud.2006.04.005. 
  4. ^ Lane, Jan-Erik og Ersson, Svante (2008). «The Nordic Countries: Compromise and Corporatism in the Welfare State». I Colomer, Josep M. Comparative European Politics (engelsk) (3 utg.). London og New York: Routledge. s. 261. ISBN 978-1-134-07354-2. 
  5. ^ «Den ideologiske kjernen i Høyre». Intervju med Francis Sejersted, første gang sendt 25. mars 1979. NRK. Besøkt 14. januar 2019. 
  6. ^ Notaker, Hallvard (2013). «Høyres ideologiske spenninger». Norsk statsvitenskapelig tidsskrift. 29 (2): 111–119. ISSN 0801-1745. 
  7. ^ Koritzinsky, Theo (1970). Velgere, partier og utenrikspolitikk. Analyse av norske holdninger 1945–1970. Oslo: Pax forlag. s. 140–144. 
  8. ^ Hooghe, Liesbeth, Marks, Gary og Wilson, Carole J. (2002). «Does Left/Right Structure Party Positions on European Integration?». Comparative Political Studies (8): 965–989. 
  9. ^ Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. Drømmen om borgerlig samling, 1884–1918. Oslo: Cappelen. s. 9–17. ISBN 82-02-04990-3. 
  10. ^ a b c Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. Drømmen om borgerlig samling, 1884–1918. Oslo: Cappelen. s. 32-57. ISBN 82-02-04990-3. 
  11. ^ «Høyres historie». Høyre. Arkivert fra originalen 12. april 2013. Besøkt 17. april 2013. 
  12. ^ Lederens tittel var «formann», og for nestlederne «viseformann», frem til omkring 1990.
  13. ^ Dette er Høyres nye generalsekretær. Høyre. Besøkt 10. mars 2020
  14. ^ Statistisk sentralbyrå: stortingsvalgresultater
  15. ^ Statistisk sentralbyrå: kommunestyrevalgresultater
  16. ^ Valgresultat.no: Kommunestyrevalg 2015
  17. ^ Statistisk sentralbyrå: fylkestingsvalgresultater
  18. ^ Valgresultat.no: Fylkestingsvalg 2015
  19. ^ Stortingets hjemmeside: Representanter
  20. ^ Høyre: Stortingsgruppens komiteverv 2017-2021
  21. ^ «Landsmøtedokument 2018» (PDF). Høyre. Besøkt 14. januar 2019. 

LitteraturRediger

  • Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918–1940. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-04991-1. 
  • Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. Drømmen om borgerlig samling, 1884–1918. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-04990-3. 
  • Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie. Opprør og moderasjon, 1975–2005. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-39029-X. 
  • Notaker, Hallvard (2013). «Høyres ideologiske spenninger» (PDF). Norsk statsvitenskapelig tidsskrift. 29 (2): 111–119. ISSN 0801-1745. Arkivert (PDF) fra originalen 19. mai 2016. 
  • Seip, Jens Arup (1980). Dyd og nødvendighet. Høyres historie gjennom hundre år, 1880–1980. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-12480-9. 
  • Sejersted, Francis (2003) [1984]. Høyres historie. Opposisjon og posisjon, 1945–1981 (2 utg.). Oslo: Pax. ISBN 82-530-2563-7. 

Eksterne lenkerRediger