Norsk Kvinnesaksforening

norsk politisk organisasjon

Norsk Kvinnesaksforening (NKF; engelsk navn Norwegian Association for Women's Rights) er en norsk tverrpolitisk organisasjon som arbeider for likestilling og alle jenters og kvinners menneskerettigheter.[1] Den ble etablert i 1884 og er landets eldste politiske organisasjon etter Venstre. NKF står for en inkluderende, interseksjonell og progressiv liberal feminisme forankret i det liberale demokratiet og menneskerettighetene, og har som mål å representere alle som identifiserer seg som jenter og kvinner. Foreningen favner politisk bredt med medlemmer fra SV til Høyre og har alltid vært åpen for alle uansett kjønn. NKF introduserte likestillingsideen i norsk politikk og var lenge den eneste politiske organisasjonen med likestilling som mål. Foreningen består av et landsforbund som ledes av et sentralstyre og av lokallag i flere store byer, og har hovedkontor på Majorstuen i Oslo.[1] NKF er medlem av International Alliance of Women (IAW).

Norsk Kvinnesaksforening
Logo for Norsk Kvinnesaksforening (variant).svg
Majorstuveien 39 Jacob Aalls gate 24.JPG
NKFs kontorer i Majorstuveien 39 i Oslo
Grunnlegger(e)Gina Krog, Cecilie Thoresen, Hagbart Berner
TypeTverrpolitisk organisasjon
Org.nummer975 659 720
Stiftet28. juni 1884
LandNorge
HovedkontorOslo
StyrelederAnne Hege Grung (2020)
Medlem avInternational Alliance of WomenRediger på Wikidata
MetodeLovreform, politisk påvirkning, opplysningsarbeid
IdeologiLiberal feminisme, Interseksjonell feminisme, likestilling
Nettstedhttp://www.kvinnesak.no/ (norsk), https://kvinnesak.no/english/ (engelsk)
ErstatterDiskusjonsforeningen Skuld

Eva Kolstad, NKFs leder 1956–1968, ble likestillingsminister, Venstreleder og Norges første likestillingsombud
Høyesterettsdommer og NKF-leder Karin M. Bruzelius under en forelesning om menneskerettighetenes stilling i norsk rett

NKF ble grunnlagt for å «virke for at skaffe Kvinden den hende tilkommende Ret og Plads i Samfundet» etter initiativ fra Gina Krog, Cecilie Thoresen og Hagbart Berner av 171 kjente kvinner og menn, herunder et halvt dusin statsministre. Stifterne var inspirert av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA, særlig forløperne til League of Women Voters. NKF er tradisjonelt den sentrale organisasjonen innen den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen og hadde lenge nære bånd til Venstre. NKF har alltid fokusert på politisk og rettslig reform for å fremme likestilling innenfor rammen av det liberale demokratiet.[1] Foreningens arbeidsform er samarbeid med myndighetene om lov- og politikkutforming, opplysningsarbeid og arbeid gjennom internasjonale fora, særlig FN. NKF er tradisjonelt en relativt teknokratisk, hierarkisk og formell organisasjon som prioriterer saksfokusert lobbyvirksomhet gjennom myndighetskontakt. Foreningen har alltid omfattet mange jurister og andre akademikere, og ser det som sin oppgave å gå foran for å gjennomføre progressive reformer for å fremme et likestilt samfunn. NKF har alltid hatt et nært forhold til og bidratt vesentlig til å forme den offisielle likestillingspolitikken i Norge. NKF-leder Margarete Bonnevie beskrev foreningen som «kapteinen som holder stø kurs» i likestillingskampen.[2][3] Progressive og likestillingsorienterte menn har alltid vært viktige deltakere i foreningen sammen med kvinner. NKF utgav tidsskriftene Nylænde og Kvinnesaksnytt.

NKF har i tråd med sin brede liberale forankring og rettslige orientering et menneskerettsperspektiv på arbeidet for likestilling. Foreningens tradisjonelle hovedsaker er kvinners politiske rettigheter (som valg- og stemmerett), juridisk likestilling, representasjon av kvinner i politikken, likestilt utdanning og arbeidsliv, og økonomisk rettferdighet mellom kjønnene. NKF arbeidet i etterkrigstiden for lovmessig forankring av likestillingsarbeidet, etableringen av Likestillingsombudet og for implementering av FNs kvinnekonvensjon. NKF arbeider også mot vold mot kvinner og for å få kvinne- og likestillingsperspektivet inn i internasjonale organisasjoner, utenrikspolitikk og internasjonal utvikling. NKFs grunnleggende prinsipp er at alle uavhengig av kjønn skal ha like rettigheter, friheter og muligheter, og NKF har alltid forstått begrepet kvinnesak som ensbetydende med hovedmålet om likestilling.[4] For NKF har det dermed alltid vært sentralt at kvinnesaken ikke er noen kamp mot menn, men først og fremst en kamp for et likestilt samfunn. NKF forstår likestilling i et interseksjonelt perspektiv og støtter i likhet med resten av kvinnesaksbevegelsen arbeidet mot diskriminering på grunnlag av blant annet seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk,[5] og kampen mot antikjønnbevegelsen. Under kvinnekommisjonsmøtet i FN i 2021 arrangerte NKFs paraplyorganisasjon IAW et forum om hvordan kvinnesaksbevegelsen kan motvirke «transfiendtlige stemmer [som] truer feministisk solidaritet».[6] NKF har et nært samarbeid med de nordiske søsterorganisasjonene i IAW, Kvenréttindafélag Íslands, Dansk Kvindesamfund og Fredrika Bremer-förbundet. NKF tok initiativ til etableringen av Norske Kvinners Sanitetsforening, Sex og Politikk, Norges kvinnelobby og Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål. NKFs logo er en stilisert solsikke, symbolet for den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA fra 1800-tallet.[7]

HistorieRediger

 
Cecilie Thoresen var første præsidentinde i Diskusjonsforeningen Skuld. Hennes kamp for å få ta examen artium ledet til etableringen av Skuld og siden NKF, der hun ble nestleder. Hun var aktiv i Venstre og hennes liberale grunnsyn preget også hennes engasjement i kvinnesaksbevegelsen.

Diskusjonsforeningen SkuldRediger

Utdypende artikkel: Diskusjonsforeningen Skuld

 
Tre av de seks stifterne av Skuld, Anna Bugge, Marie Holst og Minda Ramm, sammen med sine matematikklærere løytnant Michael Hall og kandidat Thrane (1886)

I 1883 etablerte seks unge kvinner (i alderen 17–25) Diskusjonsforeningen Skuld. Stifterne var de første kvinnene som tok høyere utdannelse, og foreningens første præsidentinde ble Cecilie Thoresen, Norges første kvinnelige student. De andre stifterne var Thoresens venninne Anna Bugge, Marie Holst, Minda Ramm, Laura Rømcke og Betzy Børresen. Foreningen tok navnet fra nornen Skuld, som symboliserte fremtiden i norrøn mytologi.[8]

Foreningen Skuld sprang ut av kampen for å åpne høyere skoler og universiteter for jenter og kvinner i 1870- og 1880-årene. I 1877 henvendte bestyrerne B.C. Pauss, J.C. Keyser og Einar Lyche ved Nissens Pigeskole seg til Kirke- og undervisningsdepartementet og la frem et forslag til lov om middelskoleeksamen for jenter,[9][10] som ble startskuddet for en omfattende åpning av adgangen til høyere utdannelse for kvinner. Stortinget støttet forslaget og året etter fikk Nissens Pigeskole som første skole rett til å holde middelskoleeksamen for jenter.

Blant de første elevene som meldte seg opp var Cecilie Thoresen og Anna Bugge. I Kvindelige studenters jubilæumsskrift 1882–1907 fortalte Thoresen at «jeg var allerede blit 20 aar, men bestemte mig til at ta middelskoleexamen for saa senere at bli no».[11] Etter å ha fullført middelskoleeksamen ved Nissens Pigeskole i 1879 ønsket Thoresen å ta examen artium, som fortsatt bare var åpen for menn. Hun tok kontakt med venstrepolitikeren Hagbart Berner, som fremmet et privat lovforslag overfor Stortinget. Dette ble vedtatt 30. mars 1882 og samme år tok hun artium med laud og ble immatrikulert ved Det Kongelige Frederiks Universitet som første kvinne.[12]

I 1883 startet løytnant Michael Hall et lite privat artiumskurs for kvinner, og noen av elevene på dette kurset dannet foreningen Skuld sammen med Cecilie Thoresen, den eneste kvinnen som hadde artium. Den første utenfor kretsen av stiftere som ble tatt opp som medlem var kvinnesaksforkjemperen Gina Krog. Krog hadde i 1880 gitt opp lærergjerningen og gått inn i det hun senere kalte «min kamptid». Hennes synspunkter ble formet av kontakten med ledere i den britiske og amerikanske liberale stemmerettsbevegelsen, og under et opphold i Storbritannia i 1880 ble hun kjent med Millicent Fawcett. Etterhvert som Skuld utvidet virksomheten og begynte å leie et lokale for sine stadig større møter ble Krog den dominerende skikkelsen i foreningen. Senere NKF-leder og «Statsministerinde» Randi Blehr ble også medlem kort etter stiftelsen.[8]

Gjennom kontakten med andre progressive – på 1800-tallet kalt «radikale» – miljøer hovedsakelig knyttet til det nye partiet Venstre var Skuld i 1884 sentral i etableringen av Norsk Kvinnesaksforening, som en bredere koalisjon av kvinnelige og mannlige kvinnesaksforkjempere med betydelig politisk gjennomslagskraft. Tredve år senere skrev Gina Krog at «Skuld» dermed hadde «opfyldt sin mission».[13]

Stiftelsen av NKFRediger

 
Venstrepolitikeren Gina Krog tok sammen med stortingsrepresentant Hagbart Berner initiativ til å stifte NKF. Asta Nørregaards maleri av Krog eies av NKF.

Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet 28. juni 1884 for å «virke for at skaffe Kvinden den hende tilkommende Ret og Plads i Samfundet».

 
NKFs første leder Hagbart Berner var jurist, stortingsrepresentant for Venstre og den første redaktøren i Dagbladet

Initiativtagerne til etableringen av NKF var Gina Krog, resten av kretsen rundt Skuld og stortingsrepresentant for Venstre Hagbart Berner. Berner var også den første redaktøren for Dagbladet, og han var kjent for å tale kvinnenes sak i Stortinget og stod tidligere bak lovforslaget som gav kvinner rett til å ta artium og studere ved universitetet. Ved siden av Krog og Berner var Cecilie Thoresen blant de mest sentrale i etableringen.

NKF var fra begynnelsen åpen for både kvinner og menn og søkte å favne bredt blant progressive kvinner og menn. Gina Krogs viktigste forbilde var den amerikanske National Woman Suffrage Association, som ble ledet av de liberale kvinnesaksforkjemperne Susan B. Anthony og Elizabeth Cady Stanton og som var forløperen til League of Women Voters; Krog tok til orde for å bruke «den amerikanske plattform» for å arbeide for like rettigheter i Norge.[14]

Grunnleggerne av NKF hadde en tydelig tilknytning til den politiske eliten i Norges da klart største parti Venstre og toneangivende venstremedier;[15] Venstre ble etablert samme år som NKF og fikk i valget året etter 63,4 % av stemmene, og favnet dermed opprinnelig hele den parlamentariske venstresiden. I tillegg til Diskusjonsforeningen Skuld hadde NKF røtter i miljøene rundt Nissens Pigeskole, Dagbladet, Nyt Tidsskrift, Kristiania Lærerindeforening og Kristiania Læseforening for Kvinder (grunnlagt av Camilla Collett i 1874).[15] Initiativtagerne klarte å mobilisere store deler av det politiske Norge som stiftere: Blant de 171 stifterne var det 87 menn og 84 kvinner, herunder en lang rekke stortingsrepresentanter, med ett unntak alle partiformennene og statsministrene fra Venstre frem til 1908/09, senere Høyre-statsminister Francis Hagerup (som markerte seg som Høyres ledende stemmerettsforkjemper), redaktørene for de store Venstreavisene og andre kjente personer fra det politiske og offentlige liv. Også Gina Krogs bror og Cecilie Thoresens senere ektefelle Fredrik Arentz Krog var blant stifterne.[16][17]

Norsk Kvinnesaksforening var formelt partipolitisk nøytral, men i stor grad dominert av Venstrefolk, i en slik grad at den på 1800-tallet ble oppfattet som «den liberale kvinneorganisasjonen» og som et «underbruk» av Venstre.[17] Kvinnesaksforeningen «ble de progressive feministenes organisasjon. Kvinnesaksforeningen vokste fram i nær kontakt med og som en del av hele den borgerlignasjonale og borgerlig-demokratiske venstrebevegelsen. Det er mer enn tilfeldige sammentreff når vår første kvinnesakskvinne, Camilla Collett, også var Eidsvolls datter og søster til Henrik Wergeland, og når Kvinnesaksforeningen ble til i årene 1880–84, samtidig med at kampen for parlamentarismen var på sitt høydepunkt. [...] Foreningen hadde fra starten en nær forbindelse med partiet Venstre, og har hatt det hele tiden».[18] Tre av organisasjonens første ledere var også gift med statsministre fra Venstre, og mange andre kvinner som var aktive i organisasjonen var gift med fremtredende Venstre-politikere. Venstre satt i regjering det meste av tiden gjennom de første tiårene av NKFs eksistens, og tilknytningen til det dominerende regjeringspartiet gav NKF betydelig gehør hos myndighetene.[17]

 
Statsminister, Høyreleder og jussprofessor Francis Hagerup var medstifter, medlem av det første styret og æresmedlem i NKF

Det første hovedstyret i NKF bestod av leder Hagbart Berner og styremedlemmene Gina Krog, Cecilie Thoresen, Anna Stang, Francis Hagerup, Mathilde Schjøtt, Emil Nicolaysen og Olaf Skavlan. Berner foreslo Krog som leder, men hun takket nei. Krog var likevel foreningens dominerende skikkelse i dens første år, og hennes politiske linje vant tidlig frem. Camilla Collett ble utnevnt til æresmedlem på stiftelsesmøtet.[19] Etter et år overtok «Statsministerinde» Anna Stang som foreningens leder. De opprinnelige vedtektene tilstrebet en omtrentlig kjønnsbalanse i styret, men fra 1885 ble fem av åtte styreplasser forbeholdt kvinner.[20] ​Bestemte krav til medlemmenes kjønn ble fjernet etter noen år og frem til begynnelsen 1900-tallet hadde NKF som regel et eller to mannlige styremedlemmer, gjerne jurister som bistod foreningen med sin kompetanse. De første årene var disse særlig Francis Hagerup og senere regjeringsadvokat Annæus Schjødt.

I 1887, da den første utgaven av Nylænde kom ut, hadde NKF 564 medlemmer i hovedforeningen i Christiania, 183 medlemmer i Bergensavdelingen og 71 medlemmer i Trondheimsavdelingen.[21] Medlemmene bestod overveiende av kvinner fra borgerskapet og liberale menn som tilhørte den reformvillige venstresiden i norsk politikk.[22]

Kampen for stemmerettRediger

 
«Statsministerinde» Fredrikke Marie Qvam, NKF-leder 1899–1903, var en av Norges mest innflytelsesrike politiske lobbyister og ble omtalt som «Korridorenes Dronning». I perioden som NKF-leder var hun samtidig leder i Norske Kvinners Sanitetsforening og Landskvindestemmeretsforeningen, som hun begge hadde grunnlagt.

I de første tre årtiene av NKFs eksistens stod kampen for kvinners stemmerett sentralt i kvinnesaken. Majoriteten i NKF med Gina Krog i spissen gikk inn for full likestilling med menn og vant raskt frem i foreningen med sitt syn, men valgte likevel å stifte to avleggere for å jobbe mer direkte med stemmerettssaken: Kvindestemmeretsforeningen (1885) og Landskvindestemmeretsforeningen (1898). Dette representerte ikke noe brudd med NKF, og medlemmene i begge disse organisasjonene var fortsatt med i NKF. NKF samarbeidet etterhvert nært med disse, og Landskvindestemmeretsforeningen var i hele sin eksistens i realiteten en datterorganisasjon av NKF med overlappende ledelse og politikk.

 
Maleri av Anna RogstadStortinget. Rogstad var medstifter, styremedlem og æresmedlem i NKF og ble den første kvinnen som møtte på Stortinget

Ved siden av kampen for stemmerett engasjerte NKF seg fra 1880-årene mot prostitusjon og særlig for å få slutt på ordningen med offentlig prostitusjon, som skildret i romanen Albertine. NKFs fjerde leder Anna Bugge var særlig opptatt av kvinners økonomiske uavhengighet, og NKF engasjerte seg også for å bedre kvinners utdannelse og økonomi. NKF arbeidet også mot vold mot kvinner, og kjempet for politisk innflytelse for kvinner.[1]

I 1895 ble «Statsministerinde» Randi Blehr leder for NKF; hun var gift med NKFs medstifter og æresmedlem, statsminister Otto Blehr, og var også en markant forkjemper for norsk selvstendighet fra Sverige og for humanitære saker. Hun ble i 1899 etterfulgt av «Statsministerinde» Fredrikke Marie Qvam. Qvam var gift med NKFs medstifter statsminister Ole Anton Qvam og ble regnet som en av Norges mest innflytelsesrike politiske lobbyister, og derfor omtalt som «Korridorenes Dronning». I 1903 ble Randi Blehr leder for andre gang, og da hun gikk av i 1922 hadde hun ledet foreningen i 23 år til sammen, herunder gjennom seieren i stemmerettskampen. I 1896 ble den humanitære organisasjonen Norske Kvinners Sanitetsforening etablert etter initiativ fra NKF av Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Randi Blehr, og Qvam ledet sanitetsforeningen i 37 år. Sanitetsforeningen var opprinnelig tenkt som en kvinneorganisasjon for Norges Røde Kors, og ble en bred massebevegelse med 250 000 medlemmer på det meste. I styret de første årene av NKFs eksistens satt også blant andre Hildur Schirmer, Laura Rømcke og hennes mann, regjeringsadvokat Annæus Schjødt, Henrik Ibsens lege Edvard Bull og høyesterettsadvokat og Coop-grunnlegger Ole Dehli.

 
Det nordiske kvinnesaksmøtet i Christiania i 1902, i Gamle Festsal. NKF-leder Fredrikke Marie Qvam leder møtet.
 
Gustav Vigelands statue av Camilla Collett, laget på oppdrag fra NKF, avdukes i Slottsparken i 1911, med taler av NKFs Gina Krog og Hildur Schirmer

NKF og datterorganisasjonen Landskvindestemmeretsforeningen stod bak underskriftsaksjonen i 1905, som samlet inn nærmere 300 000 underskrifter til støtte for unionsoppløsningen fra kvinner som ikke fikk stemme. Da Stortinget i 1913 enstemmig vedtok stemmerett for kvinner var vedtaket i tråd med Landskvindestemmeretsforeningens lovforslag: «Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der».

Anna Rogstad, den første kvinnen som møtte på Stortinget, var både medstifter, styremedlem og senere æresmedlem i NKF. Den første kvinnen som fikk fast plass på Stortinget, Karen Platou, var også NKF-medlem, og foreningens daværende leder Aadel Lampe var innvalgt som vararepresentant på den samme listen og valgkretsen som Platou.

I 1902 utlyste Norsk Kvinnesaksforening en konkurranse om et monument til hundreårsjubileet for Camilla Colletts fødsel; oppdraget gikk etter en lang prosess til Gustav Vigeland, og statuen «I storm» i Slottsparken ble reist i 1911. Bak initiativet stod styremedlem i NKF Hildur Schirmer.

NylændeRediger

Utdypende artikkel: Nylænde

NKF utgav fra 1887 til 1927 tidsskriftet Nylænde, redigert av Gina Krog og siden av Fredrikke Mørck. Det ble det viktigste kvinnesakstidsskriftet i Norge og et av landets mest innflytelsesrike politiske og kulturelle tidsskrifter i det hele tatt. Nylænde var det ledende organet for kampen for kvinners stemmerett, som Gina Krog mente var den viktigste kvinnesaken. Tidsskriftet var også et ledende organ for litteraturkritikk; Marius Wulfsberg ved Nasjonalbiblioteket uttalte at «det var Gina Krog og hennes anmeldere [i Nylænde] som gjorde Ibsen til en stor forfatter».[23]

Politisk representasjon og likestilt arbeidsliv og utdanningRediger

 
«Statsministerinde» Randi Blehr, NKF-leder 1895–1899 og 1903–1922

Etter at stemmerett ble oppnådd i 1913 arbeidet NKF for representasjon av kvinner i politikken og for kvinners likestilling i skole, utdanning og arbeidsliv. Et av foreningens mest offentlig aktive styremedlemmer i årene fra 1913 var Marie Kjølseth, en av Norges første kvinnelige leger. Foreningen samarbeidet fra 1916 med sine nordiske søsterorganisasjoner – Dansk Kvindesamfund, Kvenréttindafélag Íslands og Fredrika Bremer-förbundet – gjennom Nordiske kvinnesaksforeningers samorganisasjon.

I 1936 overtok en gruppe hovedsakelig yngre kvinner med Margarete Bonnevie i spissen ledelsen i organisasjonen og innledet en ny og mer offensiv fase, etter at organisasjonen hadde vært mindre aktiv i noen år. Året etter ble Norges andre kvinnelige professor Ellen Gleditsch ny nestleder i NKF; Norges første kvinnelige professor Kristine Bonnevie var også NKF-medlem og svigerinne til den nye NKF-lederen. Blant andre sentrale var lege og stortingsrepresentant for Høyre Signe Swensson, som også ledet Norges yrkeskvinners landsforbund og som senere var NKF-leder en kort periode. I 1936 publiserte en rekke av foreningens prominente medlemmer, både gamle og nye, et opprop om å tegne medlemskap i foreningen; blant underskriverne var mange av tidens kjente kvinner, som Åse Gruda Skard, og en rekke menn, slik som Francis Bull og Annæus Schjødt d.e. (begge deres fedre var medstiftere og tidligere styremedlemmer), Knut Getz Wold og Jens Chr. Hauge.[24] Etter forslag fra Bonnevie fikk NKF i 1936 ny formålsparagraf om å «virke for kvinners fulle likestilling med menn i stat og samfund»; NKFs arbeidsform ble definert i § 2 som «innflytelse på lovgivningen, og samarbeid med myndighetene» samt opplysningsarbeid.[25] Andreas H. Hvidsten skriver at «Bonnevies liberale standpunkt kan oppsummeres som likestilling i rettigheter, friheter og muligheter – og en sterk tiltro til at en slik likestilling også vil føre til en større kulturendring hvor ‘meget som er skakt og vrangt [vil] bli rettet på, og at [...] mann og kvinne styrer samfund og hjem sammen.’ Dette ble også i stor grad NKFs standpunkt.»[26]

I 1930-årene ble kvinner igjen presset ut av arbeidslivet, blant annet gjennom en bestemmelse om at kvinner som giftet seg kunne sies opp, og NKF arbeidet for å få slutt på diskriminering av kvinner i arbeidslivet gjennom offentlige reguleringer og lover, og gjennom diskriminering fra arbeidsgivernes side. NKF tok i 1950-årene initiativ til fjerningen av samskatten, som gjorde at det ikke lønnet seg for gifte kvinner å ha arbeid. I 1960-årene engasjerte NKF seg for å få slutt på at gutter hadde flere teoretiske fag i skolen enn jentene.[1]

 
Aaslaug Aasland var et aktivt medlem av NKF siden hun var jusstudent tidlig i 1920-årene; hun ble i 1945 en av de første kvinnelige statsrådene etter forslag fra NKF, og var den første kvinnen som fungerte som Norges statsminister

Før 1936 var det liten kontakt mellom NKF og Arbeiderpartiet. Margarete Bonnevie mente at kvinnesaksforkjempere med tilhørighet i Arbeiderpartiet også burde være med i NKF, og fra 1936 sluttet enkelte arbeiderpartimedlemmer, kvinner og menn, seg til NKF. Blant kjente arbeiderpartipolitikere som tidlig ble med i NKF var Aaslaug Aasland og Jens Chr. Hauge. I 1950- og begynnelsen av 1960-årene stod likevel husmorideologien sterkt i Arbeiderpartiet og det var først og fremst Venstre og NKF som stod for likestillingsideen i norsk politikk. Da Arbeiderpartiet fra 1964 begynte å nærme seg NKFs likestillingspolitikk og hjertesaker – ikke minst lik rett til arbeid og felles ansvar for familielivet – startet en tilnærming mellom NKF og Arbeiderpartiet, og Arbeiderpartimedlemmer ble et mer betydelig innslag i NKFs medlemsmasse, særlig fra 1970- og 1980-årene.[27]

Den senere arbeiderpartipolitikeren Aaslaug Aasland meldte seg inn i NKF allerede som jusstudent i begynnelsen av 1920-årene og var et aktivt medlem av foreningen i mange tiår. I begynnelsen av juni 1945 rettet NKF en henstilling til Stortinget om at kvinner måtte få plass i den nye regjeringen, som ble publisert i en rekke av landets aviser. Foreningen foreslo Aaslaug Aasland som sosialminister, Ellen Gleditsch som kirke- og undervisningsminister og Sigrid Stray som justisminister.[28] Einar Gerhardsen tok i november samme år Aasland inn i regjeringen som konsultativ statsråd, og hun ble senere sosialminister (1948) og fungerende statsminister (1953). Aasland var den første kvinnen som ledet et norsk departement og den første kvinnen som fungerte som Norges statsminister.[29]

Etter en reform av organisasjonsstrukturen i 1946 rendyrket Norsk Kvinnesaksforening rollen som landsforbund; foreningen «tok mål av seg å trekke opp de store linjene for likestillingskampen, og la stor vekt på kontakt med myndighetene for å få gjennom nødvendige reformer».[30] NKF skal «være kapteinen som holder stø kurs» i likestillingskampen og «trekke opp hovedlinjene som skal følges og søke å få regjering, storting og kommunestyrer til å gjennomføre de reformer som er påkrevd», erklærte Margarete Bonnevie i 1946.[2][3]

Statlig institusjonalisering av likestillingsfeltet i etterkrigstidenRediger

 
Minneplakett for NKF-leder, Venstreleder, statsråd og likestillingsombud Eva Kolstad utenfor Venstres Hus; både NKF, Venstre og Likestillingsombudet har holdt til i bygningen.

Eva Kolstad kom inn i foreningen som 28-åring i 1946 og ble dens mest markante lederskikkelse i etterkrigstiden. Hun ble valgt til leder i 1956 og satt i 12 år. I Kolstads ledertid arbeidet NKF for en lovmessig forankring av likestillingsarbeidet, som senere resulterte i likestillingsloven og etableringen av et statlig apparat for å fremme likestilling, herunder Likestillingsrådet og Likestillingsombudet. NKF ble i Kolstads ledertid sterkt engasjert i internasjonalt arbeid, særlig gjennom FN-systemet. NKF har siden arbeidet mye for å få kvinneperspektivet inn i internasjonale organisasjoner, utenrikspolitikk og internasjonal utvikling. NKF har fra etterkrigsårene lagt stor vekt på likestilling som menneskerettighet og på arbeidet med internasjonale konvensjoner på feltet.[31] Norges første kvinnelige høyesterettsdommer Lilly Bølviken var nestleder i NKF 1960–1966.

Kolstad ble selv valgt inn i FNs kvinnekommisjon i 1969 som kandidat for regjeringene i alle de nordiske landene og ble senere forbruker- og administrasjonsminister og leder i Venstre. Kolstad stod for «kvinnesak på et liberalt, humanistisk grunnlag, hvor like rettigheter uansett kjønn var det sentrale» i tradisjonen etter Margarete Bonnevie.[32] I 1972 ble Likestillingsrådet etablert etter forslag fra NKF, og Eva Kolstad ble leder for rådet i 1975. Likestillingsrådet uttalte i 1984 at «Norsk Kvinnesaksforening la grunnlaget for Likestillingsrådets arbeide».[33] I 1978 fikk NKF gjennomslag for to av sine hjertesaker, likestillingsloven og etableringen av Likestillingsombudet, og Kolstad ble utnevnt til det første ombudet.

NKF tok før valget i 1967 initiativ til den tverrpolitiske Aksjonen kvinner i kommunestyrene, som tok sikte på å øke kvinners politiske representasjon, og fikk med seg Einar Gerhardsen og Per Borten på aksjonen. Det ble gjennomført tilsvarende aksjoner i 1971 og 1979, i samarbeid med foreningens medlem og senere leder Torild Skard (de såkalte «kvinnekuppene»). I 1972 laget NKF i samarbeid med Dagbladet det første forslaget til en «kvinneregjering» i Norge.[34]

 
Karin M. Bruzelius, NKFs leder 1978–1984 og 2018–2020, ble i 1989 Norges første kvinnelige departementsråd og i 1997 høyesterettsdommer

Kolstads politiske linje ble videreført av etterfølgerne, herunder Karin M. Bruzelius, som var NKFs leder 1978–1984, og som ble Norges første kvinnelige departementsråd i 1989 og senere høyesterettsdommer. NKF hadde fra starten svært nære bånd til Likestillingsombudet, ikke minst som følge av Kolstads arbeid som likestillingsombud og gjennom at institusjonen hadde kommet i stand etter forslag fra NKF.

Flere yngre NKF-medlemmer var med å starte den andre feminismebølgen i Norge 1970 og landsstyremedlem i NKF Siri Nylander Mæland introduserte selve begrepet feminisme i norsk sammenheng. I kontrast til 1970-årenes nye og radikale kvinneorganisasjoner holdt NKF likevel fast på sin egenart og sitt liberale samfunnssyn; «som eneste kvinnesaksorganisasjon sto NKF hele tiden først og fremst for likestilling [...] Kvinnesaksforeningens viktigste virkemåte var kontakt med myndighetene i et jevnt og faglig solid arbeid. Den trakk til seg kvinner som var opptatt av en ryddig arbeidsstil på et faglig solid grunnlag, som ønsket en tverrpolitisk organisasjon som kunne samarbeide med staten, men som også hadde vilje til radikale standpunkter, for eksempel i abortsaken [...] foreningen var ikke så synlig i mediebildet som de nystartede organisasjonene, men på sitt eget område oppnådde den mye. Flere av de sakene som må regnes som NKFs spesialiteter, ble ført fram til seier i løpet av 70-tallet: kontroll av lærebøker med hensyn til kjønnsroller, forskrifter om likestilling som mål for skolen, oppretting av Likestillingsrådet, Likestillingsombudet og forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame».[35] NKFs likestillingslinje «gikk av med seieren i den store ideologidebatten på 70-tallet» ved at «staten overtok foreningens grunnsyn».[36]

I tillegg til lederne Karin Bruzelius, Sigrun Hoel og Irene Bauer var nestlederne Anne Kari Lande Hasle og Christine Hjortland, og styremedlemmene Bjørg Schonhowd Leite, Else Michelet og Annelise Høegh (stortingsrepresentant for Høyre), sentrale i organisasjonen i 1980-årene. Leite hadde også etterfulgt Eva Kolstad som leder for det statlige Likestillingsrådet i 1979, var styremedlem i UNIFEM og hadde sentrale roller knyttet til likestillingsarbeidet i bistandsforvaltningen. Hasle ble i 1990 utnevnt til departementsråd i Barne- og familiedepartementet, og ble dermed den andre kvinnen etter Bruzelius som ble departementsråd i Norge.[37] Styremedlemmet og juristen Rakel Surlien, som var miljøvernminister i Willoch-regjeringen og siden departementsråd i Justisdepartementet, var også Norges første medlem av FNs kvinnediskrimineringskomité i den perioden hun hadde verv i NKF.

I begynnelsen av 1980-årene stod Norsk Kvinnesaksforening bak opplysningskampanjen «Kvinner og valget» som ble finansiert av regjeringen. NKFs største lokallag, Oslo Kvinnesaksforening, hadde fra 1980-årene en meget aktiv gruppe for kvinnerettet bistandspolitikk, u-landsgruppen, som gjorde en pionérinnsats på feltet.[38] Dette markerte en økt vekt i NKF på det internasjonale likestillingsarbeidet og kvinners stilling i utviklingsland. I 1989 var NKF sentral i TV-aksjonen «Kvinner i den tredje verden» og NKF var medstifter av TV-aksjonens etterfølger Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål i 1995.[1]

Bredt menneskerettighetsfokus – NKF etter årtusenskiftetRediger

 
NKF-lederne Torild Skard og Margunn Bjørnholt foran maleriet «Drømmen om freden» i Palais des Nations, Genève, 2014

I dag har NKF et bredt fokus på likestilling og alle jenters og kvinners menneskerettigheter i Norge og internasjonalt, og arbeider for implementering av FNs kvinnekonvensjon, for likestilling i arbeidslivet, for representasjon av kvinner i politikk, mot vold mot kvinner og for å få kvinneperspektivet inn i internasjonale organisasjoner, utenrikspolitikk og internasjonal utvikling. NKF fungerer som diskusjonsforum og høringsinstans for spørsmål som berører jenter og kvinner og er særlig aktiv i arbeidet overfor ulike FN-organer. NKF har på 2000-tallet lagt vekt på NKF som premissleverandør for den offisielle likestillingspolitikken i tradisjonen etter Margarete Bonnevie og Eva Kolstad, og på NKF som bindeledd mellom myndighetene og faglig ekspertise.[1]

NKF ble igjen mer aktiv i internasjonalt arbeid rettet mot FN-systemet etter at daværende seniorforsker ved NUPI Torild Skard, tidligere lagtingspresident (SV), assisterende utenriksråd, FN-direktør og styreleder i UNICEF, ble valgt til leder i 2006, og dette engasjementet ble videreført og utvidet under Skards etterfølger, professor Margunn Bjørnholt, som også satt i styret i NKFs internasjonale paraplyorganisasjon International Alliance of Women (IAW). I Skards og Bjørnholts ledertid tok NKF en aktiv rolle i arbeidet med skyggerapporteringen om Norges implementering av FNs kvinnekonvensjon til FNs kvinnediskrimineringskomité (CEDAW-komiteen), deltok med egne arrangementer under møtene i FNs kvinnekommisjon i New York og bygget ut NKFs internasjonale samarbeid, særlig innen IAW-familien og i FN-relaterte prosesser. I Bjørnholts ledertid tok NKF i 2014 initiativ til etableringen av en norsk paraplyorganisasjon for kvinnebevegelsen, Norges kvinnelobby, som bl.a. har som oppgave å overvåke implementeringen av kvinnekonvensjonen i Norge, og som har knyttet til seg en rekke eksperter med tilknytning til NKF, som Karin Bruzelius, Cathrine Holst, Anne Hellum og Hege Skjeie. Norges kvinnelobby komplementerer et av NKFs tidligere initiativer, FOKUS, som fokuserer på utviklingsland, og var fra NKFs side delvis tenkt som en erstatning for nedlagte Norske Kvinners Nasjonalråd; den politiske plattformen tar utgangspunkt ikke minst i den likestillingspolitikken, menneskerettstenkningen og rettslige orienteringen som NKF står for. Organisasjonens formål og arbeidsfelt tilsvarer også i stor grad bl.a. tyske CEDAW-Allianz. NKF tok også en mer aktiv rolle i myndighetsdialogen i Norge, og som NKF-leder deltok Bjørnholt i den offisielle delegasjonen til FNs kvinnekommisjon. NKF engasjerte seg fra samme tid i økende grad i spørsmål om vold mot kvinner og Istanbul-konvensjonen som trådte i kraft i 2014. I tillegg stod særlig spørsmål om økonomisk likestilling og finansieringen av likestillingsarbeidet på agendaen for NKF.

NKF har etter årtusenskiftet lagt sterkere vekt på et interseksjonelt perpektiv på likestilling og diskriminering.[39] I 2015/2016 støttet NKF lov om endring av juridisk kjønn som en viktig milepæl for LHBT+-rettigheter[40] og i 2018 støttet foreningen utvidelsen av det strafferettslige diskrimineringsvernet til å omfatte blant annet kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk ved siden av blant annet seksuell orientering.[5] Denne dreiningen mot å vektlegge også LHBT+-rettigheter som en integrert del av moderne kvinnesak deler NKF med sin internasjonale paraplyorganisasjon IAW og med alle søsterorganisasjonene innen IAW og den øvrige progressive kvinnesaksbevegelsen, herunder sine to nærmeste samarbeidspartnere innen IAW, Dansk Kvindesamfund og Kvenréttindafélag Íslands,[41][42][6] og foreningens amerikanske søsterorganisasjon, National Organization for Women.[43] Den progressive, likestillingsorienterte kvinnesaksbevegelsens økende vektlegging av interseksjonalitet[44] faller sammen med at denne forståelsen av likestilling og diskriminering har blitt det dominerende perspektivet både i akademisk feminisme og i offisiell likestillingspolitikk i den vestlige verden og i FN-systemet. I forbindelse med kvinnekommisjonsmøtet i FN (CSW) i 2021 arrangerte NKFs paraplyorganisasjon IAW sammen med søsterorganisasjonen Kvenréttindafélag Íslands et forum om hvordan kvinnesaksbevegelsen kan motvirke «transfiendtlige stemmer [som] truer feministisk solidaritet».[6] Standpunktet er i tråd med foreningens vekt på menneskerettsperspektivet, det vil si individets rettigheter, og utviklingen i tenkningen om seksuelle- og kjønnsminoriteter i dette perspektivet. NKF-medlem og ekspert på CEDAW Anne Hellum har uttalt at «[CEDAW-]komiteens forståelse av kvinnekjønn som en sammensatt og flerdimensjonal kategori innebærer at både lesbiske kvinner og transkvinner er omfattet av konvensjonsvernet».[45]

I 2016 ble Stortingets 1. visepresident Marit Nybakk (Ap) valgt som NKFs leder[46] og tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland utnevnt til æresmedlem.[47] I 2018 ble høyesterettsdommer Karin Bruzelius valgt til leder av NKF for andre gang og diplomat, Ap-politiker og statsviter Helga Hernes utnevnt til æresmedlem.[48] NKF har videreført sitt tradisjonelle fokus på FN-systemet og arbeidet med internasjonale konvensjoner knyttet til likestilling, og foreningens rolle som bindeledd mellom myndighetene og faglig ekspertise.[49]

Politisk plattformRediger

Grunnsyn: Likestilling som hovedmålRediger

 NKF har siden 1884 forstått kvinnesak som det samme som kampen for et likestilt samfunn. NKF har alltid vært åpen for alle uavhengig av kjønn. NKF kjemper for likestilling og for alle som identifiserer seg som jenter og kvinner. 

NKF

 

 
Margarete Bonnevie, NKFs leder 1936–1946, sa at NKF skal arbeide for løsninger som er til beste for alle kvinner og samfunnet, «være kapteinen som holder stø kurs» i likestillingskampen og «trekke opp hovedlinjene som skal følges og søke å få regjering, storting og kommunestyrer til å gjennomføre de reformer som er påkrevd».[2][3] Bonnevies liberale standpunkt kan oppsummeres som likestilling i rettigheter, friheter og muligheter, som også ble NKFs politikk.[26]

Norsk Kvinnesaksforening kjemper for alle jenters og kvinners rettigheter og har et likestilt samfunn som overordnet mål. NKF er den viktigste organisasjonen innen den tradisjonelle borgerlige eller liberale kvinnesaksbevegelsen, og står for en inkluderende og progressiv liberal feminisme. NKF har et menneskerettsperspektiv på arbeidet for likestilling og forstår idag likestilling i et interseksjonelt perspektiv,[39] i tråd med den liberale feminismens omfavnelse av en interseksjonell analyse i moderne tid.[44] Harriet Bjerrum Nielsen har uttalt at NKF «har alltid vært liberal og bredt engasjert [og] ikke fløypolitisk».[50] Foreningen arbeider «for å fremme jenters og kvinners menneskerettigheter og likestilling gjennom konstruktive politiske og rettslige reformer forankret i det liberale demokratiet» og har som grunnleggende prinsipp at alle uavhengig av kjønn skal ha samme rettigheter og muligheter i samfunnet.[1] NKF arbeider mot alt som medvirker til å skape eller opprettholde holdninger, lover og bestemmelser som diskriminerer jenter og kvinner og hindrer likestilling.[1] NKF er tverrpolitisk og derfor åpen for alle som støtter dette målet, uavhengig av partitilhørighet. NKF har som mål å ivareta interessene til alle som identifiserer seg som jenter og kvinner og har alltid søkt bred politisk støtte for sine synspunkter, og mener den tverrpolitiske tilnærmingen er den mest effektive måten å oppnå praktiske resultater for kvinners rettigheter gjennom.[1] NKF beskriver seg som «en inkluderende og tverrpolitisk feministisk organisasjon som består av kvinner og menn som kjemper for alle jenter og kvinner» og som har likestilling som mål.[51] NKF introduserte likestillingsideen i norsk politikk og var lenge den eneste politiske organisasjonen med likestilling som mål.[52]

Liberal feminisme «sies ofte å være feminismens urmor; dens lange historie strekker seg helt tilbake til opplysningstiden» og den fokuserer tradisjonelt på den offentlige sfæren, som politikk og arbeidsliv.[53] Cathrine Holst har uttalt at

 Den borgerlige kvinnesaksbevegelsen var (…) liberal eller liberalfeministisk. De borgerlige kvinnesakskvinnene kjempet for at kvinner skulle få statsborgerlige friheter og rettigheter: ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, stemmerett, organisasjonsfrihet, arverett, eiendomsrett og næringsfrihet – og for kvinners adgang til utdanning og yrkesliv. Kvinner burde kort sagt få de samme frihetene og rettighetene som menn. 

Med kvinnesak og feminisme mener NKF dermed kampen for et likestilt samfunn og alle jenters og kvinners rettigheter innen en liberaldemokratisk ramme og informert av en menneskerettstenkning, dvs. individets rettigheter. NKF-leder Karin M. Bruzelius har f.eks. uttalt at NKF med kvinnesak «faktisk egentlig mener likestilling».[4] NKFs prinsippfaste likestillingspolitikk og forankring i en menneskerettstenkning kan føres tilbake til den politikken grunnleggerne med Gina Krog i spissen stod for. Aslaug Moksnes har uttalt at «det er vår kamp for menneskerettigheter, også for kvinner – kontra særstilling – som har framtida for seg».[55] For NKF er det derfor et grunnleggende poeng at kvinners rettigheter og menneskerettigheter for alle er to sider av samme sak.[56] I Norge ble begrepet «kvinnesak» tradisjonelt brukt om den borgerlige, liberale kvinnesakstradisjonen som NKF var den fremste representanten for og som hadde politisk og juridisk likestilling som hovedmål, idag også kalt liberal feminisme. For NKF har det alltid vært sentralt at kvinnesaken ikke er noen kamp mot andre grupper, heller ikke mot menn, men først og fremst en kamp for et likestilt samfunn. NKF var lenge skeptisk til det nye begrepet feminisme fordi det kunne «skape unødige motsetningsforhold til menn»,[57] men etter at begrepet fikk en mer allmenn aksept har NKF fra 1980-årene definert seg som feministisk. NKF bruker i dag begrepet feminisme synonymt med kvinnesak, forstått som kampen for et likestilt samfunn, og i tråd med hvordan begrepet forstås i en liberalfeministisk tradisjon:

 Liberal feminisme er feminisme for like rettigheter, dvs. egalitær feminisme; det vil si at den liberale feminismen krever politisk likestilling – kvinners rett til å stemme og stille til valg, tilgang til arbeidsmarkedet – men også like rettigheter når det gjelder ekteskap, utdanning eller arbeid (likelønn). Liberale feminister hevder sin rett til å spille en aktiv rolle i samfunnet og bli behandlet på samme måte som menn. I motsetning til sexpositiv feminisme, men på samme måte som radikal feminisme, er liberal feminisme tradisjonelt motstander av prostitusjon. Følgelig er det en reformistisk (ikke revolusjonær) feminisme, som ikke stiller spørsmål ved systemet, men tror på dets evne til reform. Liberal feminisme er individualistisk, ikke gruppebasert: rettigheter gis til individer, som antas å være likeverdige og derfor like fortjente, snarere enn til et kjønn som gruppe. Liberal feminisme gjenspeiler ånden fra den franske revolusjonen og dens krav om frihet og likhet. (...) Liberal feminisme har tradisjonelt fokusert på likestilling fra et juridisk synspunkt, noe som kan anses som nesten fullt oppnådd i noen vestlige land (...) I praksis er imidlertid juridisk likestilling ikke nødvendigvis det samme som reell likestilling, og det er derfor den liberale feminismen fortsetter å eksistere (...) Liberale feminister oppfant og populariserte konseptet ‘sexisme’ (...) som ifølge dem er en grunnleggende årsak til diskriminering som bygger på biologisk determinisme (eller essensialisme) som [feilaktig] påstår at kvinners og menns adferd og ferdigheter er naturgitte og skyldes biologiske forskjeller. (...) For å bekjempe sexisme som et hinder for likestilling har liberale feminister arbeidet for bevisstgjøring (...) De har kjempet for kjønnsnøytral utdanning (...) i dag tror liberale feminister at kvinners adgang til arbeidsmarkedet er avgjørende for å oppnå likestilling (...) Den liberale feminismen ser ikke på menn som 'fienden' (...) Det kan anses som en relativt moderat feminisme (...) Liberal feminisme har blitt del av samfunnets dominerende verdisystem (...) idag er det den institusjonaliserte feminismen som fremmes av flere lands regjeringer og internasjonale organisasjoner som FN. 

Cottais, Liberal feminism[58]

NKF forstår seg ifølge Aslaug Moksnes som en kvinnesaksorganisasjon heller enn en kvinneorganisasjon; dette skillet har alltid vært viktig for NKF, siden foreningen alltid har vært åpen for alle uansett kjønn som støtter foreningens likestillingspolitikk og fordi foreningen alltid har hatt mannlige medlemmer. NKFs politikk er primært likestillingspolitikk; NKF-leder Kari Skjønsberg uttalte at NKFs oppgave er å «øve press på myndighetene for å oppnå større likestilling».[59] NKF har stort sett medlemmer med partipolitisk tilhørighet fra sentrum-venstre til sentrum-høyre, og dessuten mange medlemmer uten partipolitisk tilhørighet; NKF har særlig hatt profilerte medlemmer med tilhørighet i partier som Venstre, Frisinnede Venstre, Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og MDG. Venstre har tradisjonelt vært dominerende i NKF, fra etableringen og frem til 1970-årene. NKF har også hele tiden hatt et visst innslag av progressive Høyrefolk. Fra 1960- og 1970-årene fikk NKF gradvis et større innslag av medlemmer med tilhørighet i Arbeiderpartiet. Partiløse eksperter, som høyesterettsdommerne Lilly Bølviken og Karin M. Bruzelius, er også et viktig innslag i NKFs medlemsmasse og ledelse.[1] NKFs medlemsmasse gjenspeiler Zhang og Rios' funn om at den liberale feminismen primært henter oppslutning fra middelklassekvinner som er «mainstream» og ikke i opposisjon til de rådende sosiale strukturene i liberale stater.[60]

NKF beskriver seg som «Norges eldste og ledende organisasjon som kjemper for jenters og kvinners menneskerettigheter, og for likestilling» og oppgir at «NKF har i stor grad kjempet frem likestillingen i Norge og det statlige apparatet og lovverket som er knyttet til det».[1] Margarete Bonnevie sa at NKF skal arbeide for løsninger som er til beste for alle kvinner og samfunnet, «være kapteinen som holder stø kurs» i likestillingskampen og «trekke opp hovedlinjene som skal følges og søke å få regjering, storting og kommunestyrer til å gjennomføre de reformer som er påkrevd».[2][3]

I tråd med røttene i 1800-tallets liberale kvinnesaksbevegelse har NKF alltid fokusert på politisk og rettslig reform og sett det som sin viktigste oppgave å være påvirker overfor myndighetene gjennom en konstruktiv dialog om politikkutforming; NKF-leder og høyesterettsdommer Karin Bruzelius har kalt det «et realistisk, nøkternt syn på praktisk kvinnesak».[61] Organisasjonen har siden etableringen stått for et liberalt samfunnssyn og en konsekvent likestillingslinje.[62] Arbeidet for konkrete politiske reformer, som stemmerett og senere andre formelle rettigheter, har alltid stått sentralt for NKF. NKF hadde fra begynnelsen nære bånd til regjeringspartiet Venstre, som da var Norges største parti; også fra 1970-årene fikk NKFs synspunkter stort gjennomslag i offentlig politikk og i det statlige likestillingsapparatet som ble dannet etter initiativ fra NKF, og som også i stor grad ble preget av NKFs politiske tradisjon, ikke minst gjennom Eva Kolstads arbeid som likestillingsombud. NKFs likestillingslinje stod i motsetning til de venstreradikale kvinneorganisasjonene i 1970-årene; et eksempel på dette er at NKF var den eneste kvinneorganisasjonen som støttet innføringen av likestillingsloven, som NKF regnet som en stor seier. NKF skilte seg også ut gjennom de nære båndene til Likestillingsombudet og den offisielle likestillingspolitikken.

I tråd med foreningens konsekvente likestillingslinje har NKF alltid vært skeptiske til å skille ut kvinner i egne kategorier, og heller vært opptatt av at alle samfunnets arenaer skal være like åpne for alle uansett kjønn. Gina Krog uttalte på kvinnesaksmøtet i 1903 at «tanken om en kvindernes bygning [har] aldrig tiltalt mig det mindste. Hvorfor skal vi have en speciel kvindernes bygning? I næsten alle samfundets bygninger har vi jo faaet indpas, i universitetet giver vi ikke bare gjæsteroller. I kommunen er vi kommen ind. Naar vi nu har faaet alle disse bygninger aabnet for os, saa mener jeg, vi skal ikke have nogen særlig kvindernes bygning. Jeg synes, det er noget ringe ved dette. Mændenes bygning! Hvis man byggede en bygning for mænd! Det er ikke tiltalende. Man tænke sig bare!».[63]

VedtekterRediger

NKF har i det meste av sin historie hatt relativt vage vedtekter, noe som har vært et bevisst valg. Den politiske plattformen omfatter derfor vedtektene tolket i en samtidskontekst og sett i sammenheng med den liberale, likestillings- og menneskerettsorienterte politiske tradisjonen NKF står i, både i Norge og internasjonalt.

Den opprinnelige formålsbestemmelsen, fra 1884 til 1936, var å «virke for at skaffe Kvinden den hende tilkommende Ret og Plads i Samfundet». Bestemmelsen var bevisst vag. For Gina Krog og majoriteten som etterhvert vant frem i NKF var et likestilt samfunn hovedmålet og det var slik foreningen etterhvert tolket også den opprinnelige formålsparagrafen.[27]

Perioden 1936–1946 var et unntak, der NKF hadde svært moderne vedtekter skrevet av Margarete Bonnevie med en formålsparagraf om å «virke for kvinners fulle likestilling med menn i stat og samfund» og en definisjon av foreningens arbeidsform som «innflytelse på lovgivningen, og samarbeid med myndighetene».[27]

Fra 1946 hadde NKF som formålsparagraf at «Norsk Kvinnesaksforening er en partipolitisk nøytral landsorganisasjon hvis formål er å virke for at kvinner på like fot med mennene får gjøre sin fulle innsats på alle samfunnslivets og arbeidslivets felter». Foreningen ønsket da en mer forsonlig formålsparagraf som vektla kvinners positive innsats. NKFs likestillingspolitikk og mange av de sentrale elementene i Bonnevievedtektene var likevel nedfelt i foreningens arbeidsprogram og ble videreført som en tradisjon som supplerte vedtektene. Dagens vedtekter er fra 1983, men har fortsatt likestilling som foreningens overordnede mål. Vedtektene har de siste årene vært tolket i en samtidskontekst for å ta høyde for den interseksjonelle dreiningen i NKFs politikk fra tiden rundt årtusenskiftet og et mer mangfoldig samfunn enn tiden de ble skrevet i. Dette betyr at de skal leses som at NKF arbeider for alle jenters og kvinners rettigheter, herunder minoritetsgrupper blant kvinner. NKF-ledelsen vurderte i 2013 at vedtektene burde oppdateres for å mer tydelig reflektere det interseksjonelle feministiske perspektivet som NKF da i flere år hadde stått for, men arbeidet med vedtektene ble nedprioritert. NKF henter i stor grad inspirasjon fra søsterorganisasjonene i IAW-familien og andre organisasjoner som står i samme likestillingsorienterte politiske tradisjon, særlig fra foreningens nærmeste søsterorganisasjoner i IAW som Dansk Kvindesamfund og Kvenréttindafélag Íslands, men også fra foreningens amerikanske pendant National Organization for Women. Kvenréttindafélag Íslands har f.eks. idag som formålsparagraf å arbeide for «kvinners rettigheter og likestilling av alle kjønn i alle deler av samfunnet» og mot «alle former for diskriminering» på «grunnlag av menneskerettighetene».[42] I tråd med NKFs langvarige fokus på FN legger NKF også stor vekt på synspunktene til CEDAW-komiteen, UN Women og andre FN-organer.[1]

KjernesakerRediger

NKF arbeider for politiske rettigheter, juridisk likestilling og representasjon av kvinner i politikken, likestilt utdanning, arbeidsliv og økonomisk rettferdighet, for styrking av kvinneperspektivet i utenriks-, sikkerhets- og utviklingspolitikk, seksuelle og reproduktive rettigheter, mot vold mot kvinner, og for LHBT+-rettigheter.

Politiske rettigheter, juridisk likestilling og representasjon av kvinner i politikkenRediger

 
Karikaturen «Det nye Ministerium – Kvinderne ved roret» av Gustav Lærum i Vikingen fra 1907 da kvinner fikk begrenset stemmerett ved stortingsvalg. NKFs stifter Gina Krog (t.v.) som handels- og sjøfartsminister og NKF-leder Randi Blehr som utenriks- og finansminister

Politiske rettigheter, juridisk likestilling og representasjon av kvinner i politikken er NKFs viktigste tradisjonelle hovedsak. Etter at fulle politiske rettigheter ble oppnådd i 1913 da kvinner fikk full stemmerett, har NKF arbeidet for representasjon av kvinner i politikken, blant annet på Stortinget, i regjeringen og i lokal- og fylkespolitikken. De første kvinnene som møtte på Stortinget var medlemmer av NKF, og NKF fikk i 1940-årene gjennomslag for sitt krav om representasjon av kvinner i regjeringen, der NKF-medlemmet Aaslaug Aasland også ble den første kvinnen som fungerte som statsminister i 1953. Siden har NKF arbeidet målrettet for en kjønnsbalansert sammensetning av regjeringen og andre politiske organer, og for å oppmuntre kvinner til å påta seg politiske verv.[27]

Likestilt utdanning, arbeidsliv og økonomisk rettferdighetRediger

Likestilt utdanning, arbeidsliv og økonomisk rettferdighet mellom kjønnene er tradisjonelt NKFs viktigste sak ved siden av politiske rettigheter. Foreningen har arbeidet for å få slutt på kjønnssegregert undervisning og lover, offentlig politikk og holdninger som forhindrer likestilling i arbeidslivet. I 1950-årene fikk foreningen i samarbeid med Venstre gjennomslag for opphevingen av samskatten, en ordning som gjorde at det i mange tilfeller ikke lønte seg for gifte kvinner å være yrkesaktive. Lik lønn for likt arbeid står også sentralt i NKFs politikk.[27]

UtenrikspolitikkRediger

NKFs hovedfokus i utenrikspolitikken er styrking av kvinners rettigheter, særlig i utviklingspolitikk og gjennom internasjonale organisasjoner og samarbeidsmekanismer. NKF har stort fokus på FN-systemet. NKF hadde en sentral rolle i utviklingen av kvinnerettet utviklingspolitikk og var blant de viktigste initiativtakerne til Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål. NKF støtter generelt norsk offisiell utenriks-, sikkerhets- og utviklingspolitikk. NKF har i det 21. århundre også stilt seg positiv til ideen om en interseksjonell, feministisk utenrikspolitikk, opprinnelig vedtatt av den svenske regjeringen i 2014, og slik den også fremmes av den tyske regjeringen og organisasjoner som Centre for Feminist Foreign Policy. NKF har aldri vært en pasifistisk organisasjon og grunnla tvert imot Norske Kvinners Sanitetsforening for å støtte det norske forsvaret; foreningen hadde følgelig også et mer forsvarsvennlig ståsted og et mer positivt syn på vestlig sikkerhetspolitikk i sin alminnelighet under den kalde krigen enn de venstreorienterte kvinneorganisasjonene. NKFs tverrpolitiske ståsted medførte at NKF stilte seg bevisst og gjennomført nøytral til mange politiske spørsmål av mer generell natur som ikke var knyttet til likestilling og som det var uenighet om i foreningens politiske nedslagsfelt fra sentrum-venstre til sentrum-høyre. F.eks. har NKF alltid vært nøytral til norsk medlemskap i EU og har hatt profilerte medlemmer som både var tilhengere og motstandere av dette; NKF-leder Clara Ottesen var f.eks. sentralstyremedlem i Europabevegelsen samtidig som hun var leder i NKF rett før EF-avstemningen i 1972. Ottesens etterfølger som NKF-leder Kari Skjønsberg uttalte at «vi kunne ikke gå ut mot EF. Det ville splittet foreningen». NKF ville heller ikke støtte kampanjer mot atomkraft i 1970-årene, siden dette kom i konflikt med norsk sikkerhetspolitikk og NKF mente det ikke var relevant for kvinnesaken.[64]

Seksuelle og reproduktive rettigheterRediger

NKF støtter trygg tilgang på abort, prevensjon og seksualundervisning for alle. Foreningen tok initiativet til etableringen av det som nå er Sex og Politikk. I tråd med den liberale kvinnesaksbevegelsens fokus på den offentlige sfæren – som politiske og juridiske rettigheter – mente NKF opprinnelig i stor grad at seksualitet var en privatsak, og engasjerte seg lenge lite i disse spørsmålene. Det viktigste unntaket var abortsaken, der NKF-lederne Margarete Bonnevie og Dakky Kiær fra 1930-årene var opptatt av reform av abortlovgivningen og der NKF gikk inn for selvbestemt abort i 1970, en sak som bidro til et brudd med Norske Kvinners Nasjonalråd.[65] Siden 1960- og 1970-årene har NKF også engasjert seg for seksuelle og reproduktive rettigheter som en del av kvinnesaken. NKF var lenge skeptisk til å engasjere seg mot pornografi, og vektla at foreningen ikke kan tas til inntekt for et seksualfiendtlig moralsyn. Samtidig har foreningen tatt avstand fra utnytting og den kjønnsdiskriminerende siden ved pornografi.

Vold mot kvinnerRediger

NKF arbeider mot vold mot kvinner i Norge og internasjonalt. Foreningen var engasjert i arbeidet mot vold mot kvinner allerede på 1800-tallet, men lenge stod politiske og økonomiske rettigheter mer i forgrunnen. Fra 1980-årene har arbeidet mot vold mot kvinner fått mer oppmerksomhet i NKF. NKF har vært mest opptatt av den rettslige reguleringen og arbeidet med internasjonale konvensjoner på feltet, og har i dette spørsmålet hatt et nært samarbeid med det kvinnerettslige fagmiljøet som i stor grad består av NKF-medlemmer. NKF var på 1800-tallet sentral i arbeidet med å få slutt på offentlig prostitusjon i Christiania, som skildret i romanen Albertine, og støttet innføringen av sexkjøpsloven.[66] NKFs standpunkt er i tråd med den liberale feminismens motstand mot prostitusjon «først og fremst fordi mye av det involverer tvang og valg som ikke er autonome»,[67] og har derfor en mer pragmatisk enn ideologisk begrunnelse. NKF og resten av kvinnesaksbevegelsen har i tråd med dette og sin vekt på et menneskerettsperspektiv også vært villig til å lytte til ulike synspunkter i spørsmålet, med hovedfokus på å motvirke menneskehandel og utnytting.

Kjønns- og seksualitetsmangfoldRediger

 NKF kjemper for alle jenter og kvinner – selvfølgelig også jenter og kvinner med transbakgrunn. NKF har alltid stått for inkluderende feminisme. 

NKF[68]

Den liberale kvinnesaksbevegelsen som NKF tilhører er en progressiv bevegelse som står i en likestillings- og menneskerettsorientert politisk tradisjon, og ser på et likestilt samfunn som feminismens overordnede mål. Bevegelsen har fra slutten av 1900-tallet blitt påvirket av interseksjonell teori i tråd med at dette har blitt det dominerende perspektivet i akademisk feminisme og offisiell likestillingspolitikk i den vestlige verden og i FN-systemet.[44] NKF deler dermed i likhet med paraplyorganisasjonen International Alliance of Women (IAW) og alle sine søsterorganisasjoner internasjonalt det liberale og likestillingsorienterte synet på kjønns- og seksualitetsmangfold. I tråd med dette anser NKF LHBT+-rettigheter som en integrert del av både moderne kvinnesak og menneskerettigheter. NKFs inkluderende syn på kjønns- og seksualitetsmangfold er forankret i foreningens grunnsyn og vekt på menneskerettsperspektivet, og har vært foreningens politikk i lang tid. I tråd med at kvinnesak er «kamp for menneskerettigheter, også for kvinner»[55] anser NKF det som viktig å vektlegge at kvinnesak og minoriteters rettigheter henger nært sammen og utfyller hverandre. NKF er dermed mot diskriminering basert på seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, herunder homofobi og transfobi, på samme måte som foreningen er mot f.eks. rasisme.[5][40]

NKF har alltid oppfattet seg som inkluderende og ikke-diskriminerende. Daværende NKF-leder Eva Kolstad uttalte i 1959 at kvinnesaken er «en kamp for det frigjorte menneske» og i 1960-årene markerte hun seg som en tidlig støttespiller også for homofiles rettigheter.[69] NKF viet likevel som forening lenge LHBT+-spørsmål begrenset oppmerksomhet, i tråd med at foreningen var dominert av heterofile kvinner. Selv om NKF anså seg som inkluderende og ikke-diskriminerende mente NKF i 1970-årene f.eks. at lesbiskes situasjon ikke «vedkom»[70] NKF og mente at lesbisk aktivisme var «ekstrem» og ødela for kvinnebevegelsen.[71] Denne holdningen delte NKF på den tiden med andre store liberale og likestillingsorienterte kvinnesaksorganisasjoner, f.eks. amerikanske National Organization for Women (NOW). I tråd med at LHBT+-rettigheter har fått bred aksept i samfunnet fra slutten av 1900-tallet har også NKF siden slutten av 1980-årene i økende grad stått for klart LHBT+-inkluderende politikk og støttet opp om den offisielle politikken og rettsutviklingen på området, og NKF har på 2000-tallet uttalt at foreningen står for inkluderende feminisme.[70][68] NKF har videre uttalt at foreningen støtter en interseksjonell tilnærming til likestilling og diskriminering.[40][39] Standpunktet er i tråd med foreningens vekt på menneskerettsperspektivet, det vil si individets rettigheter, og utviklingen i tenkningen om seksuelle- og kjønnsminoriteter i dette perspektivet. Jusprofessor, ekspert på FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) og NKF-medlem Anne Hellum har uttalt at «[CEDAW-]komiteens forståelse av kvinnekjønn som en sammensatt og flerdimensjonal kategori innebærer at både lesbiske kvinner og transkvinner er omfattet av konvensjonsvernet».[45] I tråd med dette har foreningen uttalt at «NKF kjemper for alle jenter og kvinner – selvfølgelig også jenter og kvinner med transbakgrunn».[68] Foreningen støttet i 2015/2016 lov om endring av juridisk kjønn som en etterlengtet og viktig milepæl for LHBT+-rettigheter[40] og i 2018 utvidelsen av det strafferettslige diskrimineringsvernet (straffeloven §§ 185, 186, 264, 272 og 352) til å omfatte blant annet kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk ved siden av blant annet seksuell orientering.[5]

NKF, med sin nærhet til den offisielle likestillingspolitikken i Norge og sin vekt på FN, legger også betydelig vekt på den offisielle politikken som føres på dette området både i Norge og i FN-systemet, f.eks. av UN Women, som arbeider for LHBT+-rettigheter som en av sine kjerneoppgaver. NKF deler også syn med paraplyorganisasjonen IAW og søsterorganisasjonene internasjonalt, herunder sine to nærmeste samarbeidspartnere gjennom mer enn hundre år, Dansk Kvindesamfund (IAW Danmark) og Kvenréttindafélag Íslands (IAW Island). I forbindelse med kvinnekommisjonsmøtet i FN (CSW) i 2021 arrangerte IAW og Kvenréttindafélag Íslands et forum om hvordan kvinnesaksbevegelsen kan motvirke «transfiendtlige stemmer [som] truer feministisk solidaritet».[6] Kvenréttindafélag Íslands har uttalt at foreningen arbeider for «kvinners rettigheter og likestilling av alle kjønn i alle deler av samfunnet» og «for alle kvinner – feminisme uten transkvinner er ikke feminisme».[42][72] Dansk Kvindesamfund har ​uttalt at foreningen tar homofobi og transfobi svært alvorlig og at «vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ».[41]

NKFs tyske søsterorganisasjon Deutscher Frauenring (medlem av IAW) arbeider for en transinkluderende feminisme.[73] Foreningens amerikanske søsterorganisasjon og USAs største feministorganisasjon, National Organization for Women (NOW), vektlegger også LHBT+-rettigheter som en feministisk kjernesak[43] og har uttalt at «transkvinner er kvinner. De fortjener like muligheter, helsehjelp, et trygt samfunn og arbeidsliv, og de fortjener å drive med sport».[74] NOW har uttalt at kampen mot transfobi er en viktig feministisk sak.[75] NOW har fordømt Trump-republikaneres forsøk på å utestenge transkvinner fra garderober og lignende, og omtalt det som høyreekstrem politikk som vil føre til mer vold mot utsatte grupper.[76] Den likestillingsorienterte kvinnesaksbevegelsen tar avstand fra all stigmatisering, marginalisering og avhumanisering av utsatte grupper. Kvinnesaksbevegelsen avviser dermed påstanden om at transpersoners eksistens, verdighet, menneskerettigheter eller tilgang til samfunnets arenaer er en «debatt», og anser dette som hatretorikk som har som formål å stigmatisere og marginalisere utsatte grupper; f.eks. har NOW uttalt at «'debatten' om transjenter og -kvinner» i idrett er en hatkampanje som sprer transfobi og fordommer.[77] Uttalelsen er i tråd med en erklæring fra 16 andre kvinnesaksorganisasjoner som f.eks. National Women’s Law Center, som uttalte at «diskrimineringsvern for transpersoner – herunder jenter og kvinner som er trans – er ikke i konflikt med kvinners likestilling eller interesser, men fremmer dem».[78] Også NKFs forbilde League of Women Voters deler dette ståstedet og jobber aktivt mot diskriminering av transkvinner.[79] I likhet med kvinnesaksbevegelsen har leder for Ekstremismekommisjonen Cathrine Thorleifsson advart mot en hatefull omtale av transpersoner i Norge, og uttalt at «før volden, kommer avhumaniseringen».[80]

I tråd med den liberale kvinnesaksbevegelsens ståsted arbeider også NKF for at «alle kjønn skal ha samme muligheter og rettigheter».[81] Oslo Kvinnesaksforening har uttalt at antikjønnbevegelsen «jobber nå systematisk i en rekke land og i flere internasjonale fora for å reversere og underminere både kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter» og at foreningen «står solidarisk med internasjonale kvinne- og LHBT+-organisasjoner i kampen mot disse tilbakeslagene».[82] Den norske paraplyorganisasjonen Norges kvinnelobby, som NKF tok initiativ til, har som oppgave å «ivareta interessene til alle som identifiserer seg som jenter og kvinner» og er mot bl.a. homofobi og transfobi.[83]

Den likestillingsorienterte kvinnesaksbevegelsen har i det 21. århundre stilt seg positiv til innføringen av et tredje kjønn i lovgivningen i de landene hvor slike forslag har vært aktuelle. NKFs islandske søsterorganisasjon Kvenréttindafélag Íslands har utgitt en rapport om ikke-binære i Island.[84]

OrganisasjonRediger

 
Lilly Bølviken, Norges første kvinnelige høyesterettsdommer, og 1. nestleder i NKF 1960–1966

NKF er en landsdekkende politisk organisasjon som består av et landsforbund og av lokallag i flere byer og regioner. Landsmøtet er øverste organ, og velger sentralstyret. Foreningen har lokallag i Oslo, Bergen og Drammen, og har tidligere hatt lokallag i blant annet Trondheim, Stavanger, Hamar, Lillehammer, Eidsvoll, Arendal, Haugesund og Fredrikstad. Landsforbundets hovedoppgave er å jobbe rikspolitisk og internasjonalt gjennom å være et talerør overfor f.eks. regjering, Storting, FN-systemet, andre landsdekkende organisasjoner og samarbeidende organisasjoner i utlandet, herunder å delta i en systematisk myndighetsdialog i Norge og i ulike arenaer og prosesser i FN-systemet, og å formidle kvinnesaksbevegelsens politikk til offentligheten. Lokalforeningenes formål er særlig å arrangere åpne møter, foredrag og debatter, drive skoleringsvirksomhet i sine regioner og jobbe opp mot mer regionale eller lokale myndigheter og organisasjoner (typisk på fylkes- og kommunenivå).[3] NKF har alltid vært åpen for alle uansett kjønn.[1]

NKF var fra starten en rikspolitisk organisasjon og fikk året etter grunnleggelsen tilsluttede foreninger (filialer) i Bergen og Trondheim. Hovedforeningen i Christiania ble ledet av et hovedstyre (Hovedbestyrelsen). Likevel var NKF sterkt Christianiadominert, og lokallagene var ikke direkte representert i hovedforeningens styrende organer. Fra utgangen av 1800-tallet og frem til 1946 var lokalforeningene formelt selvstendige; Norsk Kvinnesaksforening hadde likevel en klar rikspolitisk rolle til tross for at de direkte medlemmene hovedsakelig var fra Osloområdet, og de lokale kvinnesaksforeningene var politisk på linje med NKF. På det meste var det 15 lokale kvinnesaksforeninger i tillegg til hovedforeningen Norsk Kvinnesaksforening. Etter initiativ fra NKF-leder Margarete Bonnevie og Signe Swensson fra Trondheim startet foreningen i slutten av 1930-årene en reformprosess for å gi foreningen en mer reelt landsdekkende struktur med representasjon av lokallagene i styrende organer. Reformprosessen ble avbrutt av krigen og først fullført i 1946, da foreningen fikk nye vedtekter. Den allerede eksisterende Norsk Kvinnesaksforening ble videreført og rendyrket som landsforbund, mens de mer lokale aktivitetene ble skilt ut i et nytt lokallag for Oslo og omegn, Stor-Oslo Kvinnesaksforening (senere Oslo Kvinnesaksforening). Den tidligere hovedbestyrelsen ble fra 1946 betegnet landsstyre og det ble etablert et landsråd som bestod av landsstyret og lederne for lokalforeningene.[2] Lederduoen ble også utvidet til en nasjonal ledertrio; 1. nestleder var forventet å fokusere på det riksdekkende politiske arbeidet mens 2. nestleder ble regnet som en representant for lokallagene i den nasjonale ledelsen. I 1970 ble rådet nedlagt og erstattet av en ordning med et landsstyre og et mindre arbeidsutvalg (senere også kalt sentralstyre); i landsstyret satt medlemmene av arbeidsutvalget og ex officio lederne for lokallagene; arbeidsutvalget/sentralstyret stod for den daglige ledelsen og løpende politiske saker, mens landsstyret møttes sjeldnere for å vedta overordnet politikk og strategi. Fra 2018 ledes NKF på nasjonalt nivå av et sentralstyre valgt av landsmøtet.

NKF beskriver sin arbeidsform som «dialog med myndighetene om lov- og politikkutforming, opplysningsarbeid og arbeid gjennom internasjonale fora for kvinners menneskerettigheter, på et faglig solid grunnlag» og beskriver NKF som et «bindeledd mellom myndigheter og faglig ekspertise på likestilling».[1] Foreningen har uttalt at «NKF er vant til at myndighetene legger stor vekt på våre synspunkter».[1] Fokuset har helt siden 1884 vært på saksfokusert lobbyvirksomhet gjennom myndighetskontakt, særlig overfor Stortinget og regjeringen, og NKF har kunnet trekke på egne tillitsvalgte og medlemmer med høy juridisk og annen kompetanse, som dommere, akademikere og personer med sentrale stillinger i departementene. Grunnleggeren Gina Krog var sterk tilhenger av en saksfokusert arbeidsform, og demonstrasjoner og aksjonisme har aldri vært en sentral del av NKFs organisasjonskultur eller arbeidsform. NKF skilte seg tydelig fra den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene gjennom sin saksfokuserte (og særlig lovfokuserte) og akademiske arbeidsform, formelle organisasjonskultur og vekt på myndighetskontakt. NKF-leder Kari Skjønsberg fremhevet som foreningens styrke i 1973 at «vi nyter offentlig prestisje og arbeider gjennom offisielle kanaler» og uttalte at «jeg synes det er svært viktig at Norsk Kvinnesaksforening består som den institusjon den er» for å kunne «øve press på myndighetene for å oppnå større likestilling», og avviste at NKF skulle engasjere seg i grasrotaktivisme.[59] NKF hadde gjennom det meste av 1900-tallet ikke noe forhold til 8. mars og markerte ikke dagen før i 1970-årene, da dagen fikk en mer tverrpolitisk profil og ble FN-dag. NKF har likevel fokusert mest på sine egne arrangementer. I Oslo er OKFs hovedarrangement en kransnedleggelse ved Camilla Collett-monumentet i Slottsparken som foreningen selv fikk oppført i 1911. NKF har til tider vært uvillig til å delta i 8. mars-tog og har ikke prioritert slike arrangementer like høyt.[85]

Medlemstallet i NKF med tilsluttede foreninger har aldri vært mer enn ca. 2 000 medlemmer; ved inngangen til 1980-årene hadde NKF ca. 1 200 medlemmer.[86] Foreningen har i sin historie heller ikke lagt særlig vekt på bred rekruttering av medlemmer, men først og fremst bestått av offentlig kjente og høyt utdannede medlemmer som så det som sin oppgave å være en avantgarde og lede kvinnebevegelsen og likestillingskampen.[2][3] I flere år ble medlemmene votert inn av styret, og så sent som i 1950-årene ønsket foreningen primært å ta opp kjente og meritterte personer som medlemmer. Flere av de organisasjonene NKF tok initiativ til etableringen av, som Norske Kvinners Sanitetsforening, Norske Kvinners Nasjonalråd og en tid Landskvindestemmeretsforeningen, ble i større grad masseorganisasjoner. Elisabeth Lønnå skriver at «organisasjonen har aldri vært stor. Men den har bestått av en elite av innsatsvillige og forutseende kvinner og menn, ofte med god utdanning, som har visst å gripe de mulighetene som har budt seg». Margarete Bonnevie mente at en kvinnesaksorganisasjon gjerne kunne være en «elitetropp», bare den arbeider effektivt.[87] Dette noe elitære organisasjonssynet har også gjort seg gjeldende internt, og NKF er tradisjonelt en forholdsvis hierarkisk organisasjon der sentralstyret ofte har gått i bresjen for å gjennomføre progressiv politikk; som oftest har den sentrale ledelsen i NKF vært mer progressiv enn lokallagene. Organisasjonen har blitt beskrevet som «noe preget av akademikere».[88] I tråd med foreningens fokus på lovarbeid har den tiltrukket seg mange jurister gjennom hele sin historie.

Leder i Trondhjems Kvinnesaksforening Aud Trætteberg oppsummerte i 1980 NKFs profil på denne måten:

 Det er kvinnesaksforeningen som representerer kontinuiteten i arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn. Vi har vært med i snart hundre år, og sitter inne med en bredere erfaring enn de nye kvinneorganisasjonene. (...) Vi arbeider mer i det stille. De store aksjoner er ikke vår hovedarbeidsform (...) vi tror på langsiktig påvirkning gjennom kanaler som skole, arbeids- og næringsliv (...) vi legger oss på en mer moderat linje, vi forsøker heller å skaffe oss reell innflytelse. Vi er en liten forening, men mange av våre medlemmer sitter i viktige stillinger hvor de kan gjøre en innsats for kvinnesaken (...) vi er partipolitisk uavhengige, og samler medlemmer fra Høyre til SV. Det ekstremt radikale eller konservative finner man ikke i kvinnesaksforeningen. Vi er enige i de fleste saker som angår kvinner, det generelt politiske lar vi ligge. 

LokallagRediger

NKFs lokallag er knyttet til og navngitt etter større byer, men lokallagene i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger er egentlig regionale organisasjonsledd med disse byene som sentrum.

Oslo Kvinnesaksforening (1884/1946)Rediger

Oslo Kvinnesaksforening (Stor-Oslo Kvinnesaksforening 1946–1949) er NKFs lokallag for Osloregionen. Oslo Kvinnesaksforening deler kontor på Majorstuen med NKF sentralt. Lokallaget ble grunnlagt i 1946, da de lokale aktivitetene ble skilt ut fra den allerede eksisterende Norsk Kvinnesaksforening (grunnlagt 1884) som i stedet rendyrket rollen som landsforbund.[2] Oslo Kvinnesaksforening hadde spesielt i 1950- og 1960-årene et nært forhold til Oslo Venstre, og samarbeidet med Venstre var viktig for å få politisk gjennomslag i viktige saker som arbeidet med samskatten. I det første lokallagsstyret satt blant andre Liv Schjødt, Henriette Bie Lorentzen, Eva Gram, Nora Schjander, Grete Bonnevie Høyer og Henny Ording. Ledere for foreningen har blant andre vært Liv Schjødt, Ingerid Gjøstein Resi, Eva Kolstad, Lillan Steen, Gunvor Øwre Havrevold, Sidsel Bauck, Elisabeth Colbiørnsen, Liv Anker, Birgit B. Wiig, Aslaug Moksnes, Bente Onsager Lund, Bitten Modal, Bjørg Schonhowd Leite, Anne Kari Lande Hasle, Sigrun Hoel, Kjellaug Pettersen, Anne Grethe Solberg, Aud Langbo, Gunhild Ramm Reistad og Karin Beate Theodorsen. Laget utgav tidligere medlemsbladet Solsikken (solsikken er NKFs symbol).

Trondhjems Kvinnesaksforening (1885)Rediger

 
Antonie Løchen stiftet Trondhjems Kvinnesaksforening i 1885

Trondhjems Kvinnesaksforening ble stiftet 20. januar 1885 av 29 kvinner og menn etter initiativ fra Antonie Løchen og Thora Storm. Stiftelsen fant sted hos Antonie Løchen. Fra starten var «den trondhjemske Filialafdeling af 'Norsk Kvindesagsforening' [...] en Underafdeling under Hovedforeningen» i Christiania.[89] Foreningen omfattet hele Trøndelag, ikke bare Trondheim by. Den var NKFs første lokallag og i mye av sin eksistens gjennom 120 år også NKFs mest aktive og innflytelsesrike lokallag utenfor Oslo. Foreningens historie var de første årene dominert av samme slektskrets fra et liberalt og progressivt orientert miljø i det trønderske storborgerskapet, særlig av kvinner fra familiene Løchen, Jenssen og Richter og deres mannlige slektninger, hvorav flere var aktive venstrepolitikere. Blant stifterne og styremedlemmene de første årene var general og forsvarsminister August Spørck, sentralbanksjef Karl Gether Bomhoff og stortingsrepresentant Jacob Lindboe.[90]

Blant lederne i foreningen er Nicolai Jenssen, Antonie Løchen, Thora Storm, Mimi Spørck, Elisabeth Wexelsen Jahn, Elise Henschien, Signe Swensson, Ragnhild Hartmann Varmbo, Sigrid Follestad Kulvik, Lise Skjåk Bræk, Aud Trætteberg og Turid Ellingsen.[91] Trondhjems Kvinnesaksforening tok initiativ til organisasjonsmodellen som ble vedtatt i 1946, der Norsk Kvinnesaksforening ble landsforbund. En bok om foreningens historie ble utgitt i 1967.[92] Trondhjems Kvinnesaksforening var representert i den nasjonale ledertrioen med Signe Swensson og Jeanne Eirheim, og Swensson rykket opp fra 2. nestleder til NKF-leder i 1956. Laget har vært inaktivt siden 2005, til tross for forsøk på å gjenopplive det.

Bergen Kvinnesaksforening (1885)Rediger

 
Bergen Kvinnesaksforening fikk oppført Kvindernes Bygning i Amalie Skrams vei 5, som stod ferdig i 1915 og der foreningen hadde kontorer

Bergen Kvinnesaksforening (BKF) arbeider «for at alle kjønn skal ha samme muligheter og rettigheter».[81] Foreningen ble stiftet 14. april 1885 av bl.a. Amalie Hansen, Nicoline Christine Hambro og Gerhard Armauer Hansen. Fra starten var «den bergenske Filialafdeling af 'Norsk Kvindesagsforening' [...] en Under-afdeling under Hovedforeningen» i Christiania.[93] I det første styret satt blant andre legen Gerhard Armauer Hansen, Ole Jacob Sparre, Anna Steineger og Anna Kreetz; blant andre styremedlemmer de første årene var Nicoline Christine Hambro, Emanuel Mohn og Bolette Larsen.[94][95][96] Foreningen ble ledet i lange perioder av Amalie Hansen og Fanny Schnelle. I 1887 etablerte foreningen Kvindesagsforeningens Friundervisning i Bergen, som i løpet av sin eksistens hadde rundt 6 000 elever totalt. I 1925 hadde foreningen 2–300 medlemmer.[97][98] Bergen Kvinnesaksforening fikk oppført Kvindernes Bygning i Amalie Skrams vei 5, som stod ferdig i 1915 og som opprinnelig var organisert som et aksjeselskap eid primært av medlemmer av foreningen. Foreningen hadde selv kontorer i bygningen, som også huset foreningens husmorskole og utleieleiligheter. Lederen Fanny Schnelle og andre av foreningens medlemmer bodde selv i bygningen.[96] Bergen Kvinnesaksforening ble nedlagt i 1935, men foreningens skole og Kvindernes Bygning A/S videreførte virksomheten i en årrekke, ledet av Marie de Lange. I 1976 ble Bergen Kvinnesaksforening gjenopplivet av bl.a. Kari Hop Skiftesvik, som var mangeårig leder for BKF og 2. nestleder i NKF nasjonalt i flere perioder. Foreningen utgav i 2020 boken Bergens små og store døtre.[99] Foreningen har utgitt medlemsbladet Amalie.

Stavanger Kvinnesaksforening (1893)Rediger

Stavanger Kvinnesaksforening ble stiftet i 1893. De tidlige styremedlemmene tilhørte Stavangers venstrekretser og var medlemmer i den liberale Stavanger Frisindede Forening. Foreningens virkeområde omfatter hele Rogaland (Stavanger bispedømme). Blant lederne i foreningen var Anna Gjøstein, Anna Backe, Helga Laake og Kristin Aspelund.

Drammen Kvinnesaksforening (1896)Rediger

Drammen Kvinnesaksforening ble stiftet i 1896 av Betzy Kjelsberg, en av grunnleggerne av NKFs forløper Skuld. Blant lederne i foreningen har vært Wenche Sivle, Marta Tærum, Dagny Sveaas, Gertrud Günther, Gunhild Ramm Reistad, Janicke Karin Solheim og Turid Lilleheie. Bøker om foreningens historie ble utgitt i 1956 og 1996.[100][101]

NKF-ledereRediger

NKFs leder er organisasjonens øverste tillitsvalgte på nasjonalt nivå og leder sentralstyret. Ledervervet i den daværende Hovedbestyrelsen ble opprinnelig betegnet «formann» (Formand). Tittelen «leder» ble tatt i bruk i 1974. Den engelske tittelen er President. Forløperen Skuld brukte tittelen «president» (Præsident(inde)) også på norsk, kanskje fordi tittelen var mer kjønnsnøytral enn den vanlige ledertittelen i foreninger (Formand) på den tiden.

Nr Bilde Navn Lederperiode Bakgrunn Parti
1
Hagbart Berner 1884–1885 jurist, stortingsrepresentant for Venstre, borgermester i Christiania og redaktør for Dagbladet V
2
Anna Stang 1885–1886 «Statsministerinde», tidligere pikeskoleeier V
3
Ragna Nielsen 1886–1888 lærer og kvinnesaksforkjemper, formann for Riksmålsforbundet V
4
Anna Bugge 1888–1889 jurist, diplomat og kvinnesaksforkjemper V
5
Ragna Nielsen 1889–1895 lærer og kvinnesaksforkjemper, formann for Riksmålsforbundet V
6   Randi Blehr 1895–1899 «Statsministerinde»; med bredt engasjement som kvinnesaksforkjemper, humanitær leder og forkjemper for norsk selvstendighet V
7
Fredrikke Marie Qvam 1899–1903 «Statsministerinde»; kvinnesaksforkjemper, humanitær leder, leder for Norske Kvinners Sanitetsforening V
8   Randi Blehr 1903–1922 «Statsministerinde»; med bredt engasjement som kvinnesaksforkjemper, humanitær leder og forkjemper for norsk selvstendighet V
9 Aadel Lampe 1922–1926 kvinnesaksforkjemper, lærer, politiker for Venstre og siden Frisinnede Venstre, blant de første kvinnene som ble valgt til Stortinget FV
10
Fredrikke Mørck 1926–1930 lærer og redaktør V
11
Anna Hvoslef 1930–1935 første kvinnelige journalist i Aftenposten H
12
Kitty Bugge 1935–1936 fagforeningsleder V
13   Margarete Bonnevie 1936–1946 Venstrepolitiker og forfatter V
14
Dakky Kiær 1946–1952 sosialskoleleder og Venstrepolitiker V
15   Ingerid Gjøstein Resi 1952–1955 filolog og Venstrepolitiker V
16
Marit Aarum 1955–1956 samfunnsøkonom, Venstrepolitiker og FN-ekspert V
17
Signe Swensson 1956 lege og stortingsrepresentant for Høyre H
18   Eva Kolstad 1956–1968 forbruker- og administrasjonsminister, Venstre-leder, leder for Likestillingsrådet, første likestillingsombud V
19 Clara Ottesen 1968–1972 samfunnsøkonom og FN-ekspert V
20
Kari Skjønsberg 1972–1978 førsteamanuensis i barnelitteratur; medlem av Likestillingsrådet; bystyremedlem i Oslo for Arbeiderpartiet Ap
21
Karin M. Bruzelius 1978–1984 høyesterettsdommer
22 Sigrun Hoel 1984–1988 jurist og likestillingsombud
23 Irene Bauer 1988–1990 direktør i Miljøverndepartementet; Ap-politiker Ap
24 Siri Hangeland 1990–1992 filolog og lektor SV
25 Bjørg Krane Bostad 1992–1994 komitésekretær for Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité
26
Kjellaug Pettersen 1994–1998 spesialrådgiver i Utdannings- og forskningsdepartementet
27 Siri Hangeland 1998–2004 filolog og lektor SV
28
Berit Kvæven 2004–2006 kjemiker og sjefingeniør i Klima- og forurensningsdirektoratet, tidligere nestleder i Venstre, president i Tekna, politisk rådgiver for forbruker- og administrasjonsminister Eva Kolstad V
29
Torild Skard 2006–2013 seniorforsker ved NUPI, tidligere stortingsrepresentant (SV), lagtingspresident, styreleder for UNICEF, assisterende utenriksråd SV
30
Margunn Bjørnholt 2013–2016 professor i sosiologi MDG
31
Marit Nybakk 2016–2018 Stortingets 1. visepresident; tidligere president for Nordisk råd Ap
32
Karin M. Bruzelius 2018–2020 høyesterettsdommer
33 Anne Hege Grung 2020– professor i teologi

Forhold til andre organisasjonerRediger

 
International Woman Suffrage Alliance Congress i London 1909. Øverste rekke fra venstre: Thora Daugaard (Danmark), Louise Qvam (Norge), Aletta Jacobs (Nederland), Annie Furuhjelm (Finland), Mirowitch (Russland), Käthe Schirmacher (Tyskland), Honneger (Sveits), uidentifisert. Nederst fra venstre: uidentifisert, Anna Bugge Wicksell (Sverige), Ann Shaw (USA), Millicent Fawcett (president, England), Carrie Chapman Catt (USA), Fredrikke Marie Qvam (Norge), Anita Augspurg (Tyskland). Bugge Wicksell og Qvam var NKF-ledere. På den tiden var Landskvindestemmeretsforeningen (LSKF), ledet av Qvam, medlem av alliansen; NKF arvet LSKFs medlemskap i 1937.

NKF var den første interesseorganisasjonen for kvinner i Norge – selv om foreningen alltid har vært åpen for menn – og har direkte eller indirekte påvirket etableringen av hele kvinnebevegelsen og senere også det statlige likestillingsapparatet.

StemmerettsorganisasjonerRediger

Under stemmerettskampen stiftet sentrale NKF-medlemmer to avleggere for å arbeide mer fokusert med stemmeretten, selv om de også ble værende i NKF: Kvindestemmeretsforeningen (KSF; 1885, nedlagt 1913) og senere Landskvindestemmeretsforeningen (LSKF; 1898, nedlagt 1938). NKF samarbeidet etterhvert med Kvindestemmeretsforeningen og hadde fra etableringen av Landskvindestemmeretsforeningen et nært forhold til denne organisasjonen; de to organisasjonene hadde i flere år samme leder (Fredrikke Marie Qvam). NKF anser Landskvindestemmeretsforeningen som en tidligere datterorganisasjon av NKF og forstår seg som forvalter av arven etter LSKF.[102]

International Alliance of Women og søsterorganisasjoner internasjonaltRediger

Gina Krog var sterkt inspirert av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA og spesielt av forløperne til League of Women Voters (LWV), og tok til orde for å bruke «den amerikanske plattform» for å arbeide for like rettigheter i Norge.[14] I dag har NKF flere fellestrekk i fokus og arbeidsform med den nyere National Organization for Women (NOW), som NKF deler politisk grunnsyn med. Den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA har hele tiden vært et viktig forbilde for NKF, og NKF tok i 1890-årene i bruk den logoen som ble brukt av LWVs forløpere.

Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen (nå International Alliance of Women; IAW) ble dannet i 1904; den første presidenten var Carrie Chapman Catt, som også var første president i League of Women Voters. Kvinnestemmerettsalliansen var den dominerende internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett og den viktigste organisasjonen innen den borgerlige eller liberale kvinnesaksbevegelsen internasjonalt. Organisasjonen tok den amerikanske liberale kvinnebevegelsens symboler, herunder symbolikken med gul/gull. Organisasjonen hadde nære bånd til Folkeforbundet og var siden, under navnet IAW, den fjerde organisasjonen som fikk generell konsultativ status i FNs økonomiske og sosiale råd. Dagens IAW er en internasjonal paraplyorganisasjon for rundt 50 organisasjoner som jobber for kvinners menneskerettigheter, med flere hundre tusen medlemmer, og har særlig fokus på utviklingsland og FN-systemet. Da organisasjonen ble etablert i Berlin i 1904 var NKF representert med nylig avgått NKF-leder Fredrikke Marie Qvam, som også representerte Landskvindestemmeretsforeningen, som i praksis var en datterorganisasjon av NKF. NKF sendte telegram til Qvam om at NKF ønsket å bli medlem, men det endte med at Qvam tegnet medlemskap for Landskvindestemmeretsforeningen i stedet. NKF arvet i 1937 Landskvindestemmeretsforeningens medlemskap, og anser seg derfor som et av de stiftende medlemmene av IAW.[103]

IAW er NKFs primære paraplyorganisasjon i politisk forstand, og den organisasjonen NKF samarbeider internasjonalt gjennom, særlig inn mot FN-systemet. NKF har vært representert i IAWs internasjonale styre med NKF-lederne Margarete Bonnevie, Eva Kolstad, Karin M. Bruzelius og Margunn Bjørnholt. Margarete Bonnevie ble medlem av IAWs styre i 1939; fra 1949 var NKF representert i IAWs styre med Eva Kolstad som var svært aktiv i IAW frem til slutten av 1970-årene da hun ble likestillingsombud. Gjennom IAW ble Kolstad godt kjent med FN-systemet og hun ble innvalgt i FNs kvinnekommisjon da hun gikk av som NKF-leder, nominert av regjeringene i de nordiske landene.[103]

Gjennom IAW er NKF en søsterorganisasjon av organisasjoner som Kvenréttindafélag Íslands, Dansk Kvindesamfund, Fredrika Bremer-förbundet, Deutscher Frauenring, All India Women’s Conference og All Pakistan Women’s Association. Organisasjonene samarbeider særlig om arbeidet i FN. Med de nordiske søsterorganisasjonene har NKF også alltid hatt et nært samarbeid i den nordiske konteksten.

Norske Kvinners SanitetsforeningRediger

I 1896 tok NKF initiativ til opprettelsen av den humanitære organisasjonen Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS).[104] Sanitetsforeningen ble en forening som favnet bredt blant norske kvinner, og hadde på det meste 250 000 medlemmer. Per 2015 var medlemstallet i NKS i overkant av 40 000.[105]

Norges Kvinne- og familieforbundRediger

Hjemmenes Vel, forløperen til Norges Husmor­forbund og Norges Kvinne- og familieforbund, ble stiftet av NKF-leder Ragna Nielsen og andre personer fra den mer konservative fløyen av NKF, og ble en stor masseorganisasjon med rundt 60 000 medlemmer.

Norske Kvinners NasjonalrådRediger

NKF var den dominerende organisasjonen som stiftet Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN) i 1904, og var direkte eller indirekte opphav til de fleste organisasjonene i nasjonalrådet. NKNs første leder var NKFs stifter, Gina Krog. NKN ble den sentrale paraplyorganisasjonen for den borgerlige kvinnebevegelsen. Fra slutten av 1930-årene knivet NKN under Sigrid Strays ledelse og NKF under Margarete Bonnevies ledelse om å være den viktigste organisasjonen i den politiske kvinnesaksbevegelsen. Mens NKF var en klart politisk organisasjon med et mål om å endre politikken i progressiv retning for å fremme likestilling, var NKN en bred koalisjon som også omfattet upolitiske organisasjoner som husmorforbundet, og NKF mente NKN derfor ikke kunne være den sentrale organisasjonen i det politiske kvinnesaksarbeidet. Over tid fikk nasjonalrådet en mer konservativ profil enn NKF, og NKF meldte seg ut i 1972 på grunn av uenighet i abortsaken og lengre tids irritasjon over de lokale kvinnerådenes innflytelse i paraplyorganisasjonen.

Nordiske kvinnesaksforeningers samorganisasjonRediger

Nordiske kvinnesaksforeningers samorganisasjon var en paraplyorganisasjon for den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen i Norden og ble etablert i Stockholm i 1916 på et nordisk kvinnesaksmøte. Organisasjonen bestod av bl.a. NKF, Dansk Kvindesamfund, Kvenréttindafélag Íslands og Fredrika Bremer-förbundet, som fortsatt samarbeider gjennom International Alliance of Women. Nordiske kvinnesaksforeningers samorganisasjon hadde sekretariat i Stockholm og holdt kongresser hvert fjerde år.[106]

Sex og PolitikkRediger

NKF var medstifter og medlem av Norsk forening for familieplanlegging, nå Sex og Politikk.[107] Initiativet til foreningen ble tatt på NKFs landsmøte i 1966 av bl.a. Gertrud Günther.[108]

Statlige likestillingsorganerRediger

NKF arbeidet for lovmessig forankring av likestillingsarbeidet og for etableringen av Likestillingsrådet og Likestillingsombudet, forløperne til Likestillings- og diskrimineringsombudet. Både gjennom at «staten overtok [NKFs] grunnsyn» i 1970-årene[36] og gjennom at det statlige likestillingsapparatet ble bygget opp av sentrale NKF-medlemmer, representerer disse institusjonene «en videreføring av NKFs politiske tradisjon».[1] NKF har hele tiden hatt et tett forhold til det statlige likestillingsapparatet. Likestillingsrådet uttalte ved NKFs hundreårsjubileum i 1984 at «Norsk Kvinnesaksforening la grunnlaget for Likestillingsrådets arbeide».[33]

FOKUS KvinnerRediger

NKF var sentral i TV-aksjonen «Kvinner i den tredje verden» (1989) og i etableringen av TV-aksjonens etterfølger, Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål (FOKUS Kvinner) (1995). FOKUS Kvinner hadde indirekte også røtter i Norske Kvinners Nasjonalråds u-landsinformasjon, som selv til syvende og sist hadde røtter i NKF. FOKUS er et samarbeidsforum for norske kvinneorganisasjoners arbeid knyttet til utvikling i det globale sør. Det er International Alliance of Women (IAW) som er NKFs primære paraplyorganisasjon i politisk forstand og den organisasjonen NKF samarbeider internasjonalt gjennom, særlig i FN-systemet.

Norges kvinnelobbyRediger

NKF tok initiativ til etableringen av Norges kvinnelobby i 2014, en paraplyorganisasjon for kvinnebevegelsen som omfatter blant annet NKF og Norske Kvinners Sanitetsforening. Etableringen av en slik paraplyorganisasjon var et svar på et ønske fra regjeringen om én partner som kan representere kvinnebevegelsen i visse sammenhenger i dialogen med sentrale myndigheter, og Norges kvinnelobby deltar i den norske offisielle delegasjonen til møtene i FNs kvinnekommisjon. Organisasjonen var inspirert av European Women's Lobby og fra NKFs side i noen grad forstått som en erstatning for nå nedlagte Norske Kvinners Nasjonalråd, særlig med tanke på funksjonen som bred paraplyorganisasjon.[1]

SymbolerRediger

 
Vignett for NKFs tidsskrift Nylænde, redigert av Gina Krog (versjon brukt 1901–1907), tegnet av Marie Hauge; solsikken kan også tolkes som et bilde på solen over norske åser
 
Vignett for Nylænde (versjon brukt fra 1908)

NKF har hatt solsikken (også kalt solblomsten) som symbol siden 1800-tallet. Bruken av solsikken (noen ganger analogisk Solen) som symbol for kvinnesak og suffragistbevegelsen kan føres tilbake til de liberale kvinnesaksforkjemperne Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthonys kampanje for kvinners stemmerett i Kansas i 1867, og det ble fra slutten av 1800-tallet det mest utbredte symbolet for den liberale kvinnesaks- og stemmerettsbevegelsen i USA. Symbolet stammet fra Kansas' delstatssymbol, og kom til å symbolisere opplysning, det erklærte målet for den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA. Stanton og Anthony var også Gina Krogs store forbilder da hun i 1884 grunnla NKF for å kjempe for kvinners rettigheter basert på «den amerikanske plattform». Gina Krog innførte symbolet i den norske kvinnebevegelsen fra 1894 etter forslag fra Aasta Hansteen og inspirasjon fra USA.

 Farger var viktige i ikonografien i stemmerettsbevegelsen. Bruken av fargen gull begynte med Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthonys kampanje i Kansas i 1867 og stammet fra fargen til solsikken, Kansas' delstatssymbol. Suffragister brukte gullfargede pins og bånd, og gule roser, for å symbolisere sin sak. I 1876, under hundreårsjubileet for USAs uavhengighetserklæring, bar kvinner gule bånd og sang sangen 'The Yellow Ribbon'. I 1916 arrangerte suffragister 'Den gylne veien' på det demokratiske landsmøtet; for å komme til kongresshallen måtte delegatene passere en linje med kvinner som strakk seg flere kvartaler, kledd i hvitt med gylne bånd og gule paraplyer, og hundrevis av meter med gyllen girlander. Gull symboliserte også opplysning, det erklærte målet for USAs liberale (mainstream) stemmerettsbevegelse 

Amazons, Bluestockings and Crones: A Feminist Dictionary[109]

Aasta Hansteen oppfordret i 1888 under et mangeårig opphold i USA den norske kvinnebevegelsen til å bruke «solblomsten», det vil si solsikken, som symbol.[110] Hansteen fortalte selv om symbolets historie i en artikkel i det trykte referatet fra Nordisk kvindesagsmøde i Kristiania i 1902: «Mit opraab la gjemt og glemt i seks aar – indtil det blev opdaget af vor Gina Krog [i 1894], og – ved en indskydelse fra høiere hold – bar hun det frem og løftede det op.»[111] En «stiliseret solsikke» ble fra 1894 brukt som symbol av NKFs datterorganisasjon Kvindestemmeretsforeningen. Fra 1901 til 1907 hadde Nylænde en vignett tegnet av Marie Hauge med en solsikke som også kunne tolkes som en «opgaaende sol over norske aaser»; fra 1908 brukte Nylænde solsikken i en annen, stilisert grafisk utforming. Symbolet ble også brukt ved det nordiske kvinnesaksmøtet i Kristiania i 1902. Hovedstyret i Norsk Kvinnesaksforening vedtok også solsikken som NKFs symbol og NKF brukte deretter en tegning med en enkel sterkt stilisert solsikke med tolv blader på en hvit silkefane.[111][112]

Oslo Kvinnesaksforening utgav fra 1980-årene medlemsbladet Solsikken. Etter forslag fra Torild Skard tok NKF under 125-årsjubileet i 2009 i bruk en logo med solsikke på feministtegn (), der solsikken er hovedsymbolet. Denne har senere vært gjengitt i ulike grafiske utforminger, og gjengis nå som hovedregel som en stilisert solsikke (fortrinnsvis med tolv blader) i hvitt på rosa feministtegn, eller på farget bakgrunn som negativlogo med feministtegnet i hvitt og solsikken i rosa. Logoen er primært definert abstrakt som solsikke på feministtegn, med åpning for bruk av ulike grafiske utforminger. NKF som tverrpolitisk organisasjon bruker det mer politisk nøytrale rene feministtegnet (det vil si uten knyttneve). NKF oppgir at solsikken symboliserer NKFs «røtter i den første bølgen av feminisme og vårt systematiske arbeid siden 1884 for å fremme likestilling gjennom konstruktive politiske reformer forankret i det liberale demokratiet».[7]

Symbolikken med gul/gull og solsikke/sol er mest knyttet til den amerikanske liberale kvinnesaksbevegelsen. Også i noen andre land bruker tradisjonelle liberale eller «borgerlige» kvinnesaksforeninger lignende logoer. For eksempel har den sveitsiske kvinnesaksforeningen SVF-ADF (Schweizerischer Verband für Frauenrechte/Association suisse pour les droits de la femme; grunnlagt 1909) en logo med en sol på feministtegn.[113]

TidsskrifterRediger

 
Nylænde 1. mars 1887, med et innlegg av Camilla Collett

Foreningen har utgitt flere tidsskrifter. Foreningens første tidsskrift Nylænde ble utgitt 1887–1927, med Gina Krog og fra 1916 med Fredrikke Mørck som redaktører. I perioden 1893–1916 var Gina Krog også tidsskriftets utgiver og eier, og tidsskriftet var dermed formelt selvstendig; etter hennes død overlot hennes bror Fredrik Arentz Krog tidsskriftet til NKF og bad foreningen fortsette utgivelsen. Nylænde var sterkt knyttet til NKFs grunnleggergenerasjon og ble nedlagt i 1927 da denne generasjonen i stor grad var døde, 43 år etter etableringen av foreningen.

I 1950 fikk Nylænde en etterfølger i tidsskriftet Kvinnesaksnytt, som ble utgitt frem til 2016. I 66 år var Kvinnesaksnytt NKFs viktigste organ, og bragte nyheter og kommentarer om norsk og internasjonal kvinnesak. Blant redaktørene i Kvinnesaksnytt var Ingerid Gjøstein Resi, Marit Aarum, Gunvor Øwre Havrevold, Eva Kolstad, Kari Skjønsberg, Karin M. Bruzelius, Torild Skard og Margunn Bjørnholt. Redaktørvervet ble ofte, men ikke alltid eller automatisk, innehatt av NKFs leder.

Foreningen utgav fra 2015 til 2016 også det debattorienterte tidsskriftet Feministen.[114]

KontorerRediger

NKF eier kontor- og møtelokaler i Majorstuveien 39 (1. etasje) i Oslo. NKF fikk lokalene i gave av psykologen og filantropen Bente Onsager Lund og flyttet inn i 1994; Lund var opptatt av at NKF burde ha tilhold på Majorstuen, der hun selv bodde. Sentralleddet deler lokalene med Oslo-lokallaget.[115]

NKF ble stiftet i Kristian Augusts gate 6 og hadde per 1887 kontorer i Universitetsgaten 9 (1. etasje, senere 2. etasje).[116] I 1893 flyttet kontoret til Edvard Storms gate 3 (1. etasje).[117] Per 1897 lå kontoret i Møllergaten 16,[118] på den adressen som idag er Venstres Hus. Fra 1898 til 1906 hadde NKF kontorer hos advokatkontoret til foreningens styremedlem og juridiske konsulent Morten Thams i Stortingsgaten 14 (4. etasje). Fra 1906[119] til 1916 hadde foreningen kontor i Wergelandsveien 19. Fra 1936 til 1940 lå kontoret i Stortingsgaten 30; kontoret ble utsatt for en razzia fra Gestapo i 1940 og foreningens arkiv beslaglagt. Nylænde hadde i flere år kontor i Parkveien 62B.

NavnRediger

Begrepet «kvinnesak» betyr kvinners rettigheter, spesielt politiske og juridiske rettigheter (jf. «målsak» om kampen for nynorskens stilling). Dette er også tydelig av foreningens engelske navn, Norwegian Association for Women's Rights. Begrepet ble brukt synonymt med den borgerlige kvinnesakstradisjonen der Norsk Kvinnesaksforening var den eldste og mest sentrale organisasjonen. Begreper som «kvinnesakskvinne» og «kvinnesaksforkjemper» ble i norsk kontekst tradisjonelt brukt først og fremst om medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening eller sammenlignbare utenlandske organisasjoner; Bodil Chr. Erichsen skriver at «fram til rundt 1960 refererer kvinnesakskvinne hovedsakelig til medlemmer i Norsk Kvinnesaksforening (NKF) og brukes utelukkende om borgerlige kvinner. Fra tiden etter viser uttrykket kvinnesakskvinne eksplisitt til medlemskap i NKF».[120] Begrepet feminisme ble først vanlig i Norge i 1970-årene og først tatt i bruk av NKF i 1980-årene, og har siden vært brukt om kvinnesaken også i det foregående århundret. NKF-leder Karin M. Bruzelius har uttalt at NKF med «kvinnesak» «faktisk egentlig mener likestilling».[4]

NKFs utmerkelserRediger

ÆresmedlemmerRediger

 
Camilla Collett ble utnevnt til æresmedlem på stiftelsesmøtet i 1884

Æresmedlemskap er NKFs høyeste utmerkelse og ble første gang tildelt Camilla Collett på stiftelsesmøtet i 1884. Æresmedlemmene er først og fremst landskjente politiske ledere, herunder flere statsministre, og enkelte stiftere og tidligere ledere i NKF. Ifølge foreningen tildeles æresmedlemskap til «kvinner og menn som har virket i samfunnet for kvinners interesser» og «ved sjeldne anledninger til personer som gjennom et helt ekstraordinært livsverk står som inspirasjon for alle som arbeider for de idealene NKF ble grunnlagt for å fremme». I dette ligger det at æresmedlemmmene må kunne identifiseres med NKFs politiske grunnsyn, den progressive, liberale kvinnesakstradisjonen.[121]

Gina Krog-prisenRediger

Siden 2009 har NKF delt ut Gina Krog-prisen, som går til personer som «i Gina Krogs ånd har gjort en betydelig innsats for å fremme og synliggjøre feministiske saker».[137] Prisen ble i 2018 tildelt «de skamløse jentene» Nancy Herz, Sofia Nesrine Srour og Amina Bile,[138] og i 2020 ble prisen tildelt jusprofessor Anne Hellum.

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r «Hvem vi er». NKF. Arkivert fra originalen 16. januar 2021. Besøkt 25. september 2022. 
  2. ^ a b c d e f g Morgenbladet. 25. mars 1946. 
  3. ^ a b c d e f Dagbladet. 25. mars 1946. s. 4. 
  4. ^ a b c Lønnå (1996) s. 250
  5. ^ a b c d Karin M. Bruzelius. «Høring – utredning om det strafferettslig diskrimineringsvernet». Norsk Kvinnesaksforening. Arkivert fra originalen 11. august 2020. Besøkt 12. november 2021. 
  6. ^ a b c d «Transfeminism and the Women's Movement». Kvenréttindafélag Íslands. 15. mars 2021. Arkivert fra originalen 4. oktober 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  7. ^ a b Solsikken: Vårt symbol
  8. ^ a b Moksnes (1984) s. 21ff
  9. ^ Nissens pikeskole. Cappelen. 1924. s. 61. 
  10. ^ Ot.prp. 23. 1878. 
  11. ^ Kvindelige studenters jubilæumsskrift. Kristiania: Brydes bogtrykkeri. 1907. 
  12. ^ Mørck, Fredrikke (1861-1934), redaktør; Høgh, Marie, redaktør (1914). Norske kvinder: en oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundredeaaret 1814-1914. Kristiania: Berg & Høgh. s. 62–63. 
  13. ^ Breen, Marta (2018). Kvinnekamp: Foreningen Skuld – Norges første bøllekurs. ISBN 9788279653523. 
  14. ^ a b Moksnes (1984) s. 52
  15. ^ a b Moksnes (1984) s. 33
  16. ^ «Indbydelse til at indtræde i Norsk Kvindesags-Forening stiftet den 28de Juni 1884», Bergens Tidende, 18. november 1884
  17. ^ a b c Moksnes (1984) s. 35
  18. ^ «Gjør bruk av Kvinnebevegelsens historiske erfaringer». Røde Fane (2). 1974. Arkivert fra originalen 16. mars 2022. «I Norge var det Norsk Kvinnesaksforening som ble de progressive feministenes organisasjon. Kvinnesaksforeningen vokste fram i nær kontakt med og som en del av hele den borgerlignasjonale og borgerlig-demokratiske venstrebevegelsen. Det er mer enn tilfeldige sammentreff når vår første kvinnesakskvinne, Camilla Collett, også var Eidsvolls datter og søster til Henrik Wergeland, og når Kvinnesaksforeningen ble til i årene 1880–84, samtidig med at kampen for parlamentarismen var på sitt høydepunkt. Kvinnesaksforeningen ble stiftet i 1884, og foreningen hadde fra starten en nær forbindelse med partiet Venstre, og har hatt det hele tiden.» 
  19. ^ Camilla Collett, NKF
  20. ^ «Dagsposten». 25. juni 1885. 
  21. ^ Aarsberetning. Nylænde (trykt utg.) : tidsskrift udgivet af Norsk kvindesagsforening. 1887 Vol. 1. Christiania. 1887. s. 197–198. 
  22. ^ Vilde Johnsen (2019). Lerkefugler og kvinnesakskvinner (PDF). Oslo: Universitetet i Oslo. s. 3. 
  23. ^ Gina Krog og Nylænde, Nasjonalbiblioteket
  24. ^ «Upprop». Norsk Tidend. 5. mai 1936. 
  25. ^ Lønnå (1996) s. 147
  26. ^ a b Andreas H. Hvidsten (2022). Politiske ideer: norsk og vestlig tenkning fra enevelde til i dag. Fagbokforlaget. s. 376. ISBN 9788245022919. 
  27. ^ a b c d e Lønnå (1996), passim
  28. ^ «Kvinner i den nye regjering? Krav fra Norsk Kvinnesaksforening». Sandefjords Blad. 12. juni 1945. 
  29. ^ Lønnå (1996) s. 137
  30. ^ Lønnå (1996) s. 144
  31. ^ Clara Ottesen (1972). «Likestilling – en menneskerettighet». Samtiden. s. 223–225. 
  32. ^ Elisabeth Lønnå: «Eva Kolstad», Norsk biografisk leksikon
  33. ^ a b Aftenposten. 1984-06-28. s. 4. 
  34. ^ «Her er Norges første rene kvinne-regjering». Dagbladet. 14. november 1972. s. 7. 
  35. ^ Lønnå (1996) s. 229
  36. ^ a b Lønnå (1996) s. 273
  37. ^ «Anne Kari Lande Hasle». Norsk Kvinnesaksforening. Besøkt 17. november 2021. «Anne Kari Lande Hasle var 1. nestleder i Norsk Kvinnesaksforening fra 1978 til 1982. Hun var også leder for NKFs største lokallag, Oslo Kvinnesaksforening. Hasle ble i 1982 regjeringens spesialrådgiver for narkotikaspørsmål og ble i 1990 departementsråd for Barne- og familiedepartementet. Hun var den andre kvinnen som ble departementsråd i Norge, etter Karin Bruzelius som også var Hasles forgjenger som NKF-nestleder og som var leder i NKF mens Hasle var nestleder. Hasle var den første direktøren for forskningsinstituttet NOVA fra 1996 og var departementsråd for Helse- og omsorgsdepartementet 1999–2013.» 
  38. ^ Lønnå (1996) s. 248
  39. ^ a b c Wenche Bustø. «Felleslov for likestilling og diskriminering». Norsk Kvinnesaksforening. Besøkt 12. november 2021. 
  40. ^ a b c d «Norsk Kvinnesaksforening». Arkivert fra originalen 11. september 2022. Besøkt 11. september 2022. 
  41. ^ a b «Køn, sex og seksualitet». Dansk Kvindesamfund. Arkivert fra originalen 5. januar 2022. Besøkt 5. januar 2022. 
  42. ^ a b c «Mission Statement». Kvenréttindafélag Íslands. Arkivert fra originalen 7. januar 2022. Besøkt 7. januar 2022. 
  43. ^ a b «Core Issues». National Organization for Women. Besøkt 30. januar 2022. 
  44. ^ a b c Tong, Rosemarie (2018). Feminist Thought: A More Comprehensive Introduction. Routledge. ISBN 9780429974878. «In recent years liberal feminism has taken a turn toward intersectionality» 
  45. ^ a b Anne Hellum (23. februar 2022). «Hvem har rettslig status som kvinne?». Vårt Land. Arkivert fra originalen 23. februar 2022. 
  46. ^ «Marit Nybakk ny leder i Norsk Kvinnesaksforening». Norsk Kvinnesaksforening. 21. mai 2016. Besøkt 17. november 2021. 
  47. ^ «Gro Harlem Brundtland æresmedlem i NKF». Norsk Kvinnesaksforening. 21. mai 2016. Besøkt 17. november 2021. 
  48. ^ NTB (17. juni 2018). «Høyesterettsdommer ny leder i Norsk Kvinnesaksforening». www.abcnyheter.no (norsk). Besøkt 17. november 2021. 
  49. ^ «Gullstandarden og motkreftene : Beijing-plattformen er 25 år». Litteraturhuset. 2020. Besøkt 17. november 2021. «På FNs kvinnekonferanse for 25 år siden ble grunnmuren for moderne likestilling støpt. I Norge har utenriksdepartementet engasjert seg sterkt for kvinners rettigheter internasjonalt. Statssekretær Marianne Hagen fra Utenriksdepartementet kommer for å fortelle hvordan Norge bidrar til dette arbeidet» 
  50. ^ Aurdal, Martine (8. mars 2004). «Velger nye veier». Klassekampen. Besøkt 17. november 2021. 
  51. ^ «Norsk Kvinnesaksforening». Arkivert fra originalen 1. mai 2021. Besøkt 1. mai 2021. 
  52. ^ Lønnå (1996)
  53. ^ «Feminism: flera rörelser med samma mål». NE. Arkivert fra originalen 16. mai 2022. Besøkt 22. november 2022. 
  54. ^ Hva er feminisme. Oslo: Universitetsforl. 2017. s. 42. ISBN 9788215029832. 
  55. ^ a b Kvinnesaksnytt vol. 58 (2007), nr. 1
  56. ^ «Visste du at ... ?». Norsk Kvinnesaksforening. Arkivert fra originalen 11. oktober 2021. Besøkt 11. oktober 2021. «Kvinnesak er kampen for et likestilt samfunn. For Norsk Kvinnesaksforening har det alltid vært et grunnleggende poeng at jenters og kvinners rettigheter og menneskerettigheter for alle er to sider av samme sak» 
  57. ^ a b Adresseavisen. 8. mars 1980. s. 13. 
  58. ^ Cottais, Camille. «Liberal feminism» (PDF). Institut du Genre en Géopolitique. Besøkt 30. september 2022. 
  59. ^ a b Lønnå (1996) s. 249
  60. ^ Zhang, Y.; Rios, K. (2021). «Understanding Perceptions of Radical and Liberal Feminists: The Nuanced Roles of Warmth and Competence». Sex Roles. doi:10.1007/s11199-021-01257-y. 
  61. ^ Lønnå (1996) s. 250
  62. ^ Lønnå, Elisabeth (29. oktober 2021). «Norsk kvinnesaksforening». Store norske leksikon. Besøkt 17. november 2021. 
  63. ^ Referat fra Nordisk kvindesagsmøde. Kristiania: Foreningen. 1903. «Frk. G. Krog: [...] tanken om en kvindernes bygning [har] aldrig tiltalt mig det mindste. Hvorfor skal vi have en speciel kvindernes bygning? I næsten alle samfundets bygninger har vi jo faaet indpas, i universitetet giver vi ikke bare gjæsteroller. I kommunen er vi kommen ind. Naar vi nu har faaet alle disse bygninger aabnet for os, saa mener jeg, vi skal ikke have nogen særlig kvindernes bygning. Jeg synes, det er noget ringe ved dette. Mændenes bygning! Hvis man byggede en bygning for mænd! Det er ikke tiltalende. Man tænke sig bare!» 
  64. ^ Lønnå (1996) s. 250
  65. ^ Lønnå (1996) s. 241ff
  66. ^ «Behold sexkjøpsloven!». Norsk Kvinnesaksforening. 15. februar 2014. Besøkt 17. november 2021. 
  67. ^ Alan Soble, Sex from Plato to Paglia, bd. A-L, s. 336, 2006 («Contemporary liberal feminists object to prostitution and pornography primarily because much of it involves coercion and choices that are not autonomous»)
  68. ^ a b c «NKF har alltid stått for inkluderende feminisme». Norsk Kvinnesaksforening. Arkivert fra originalen 19. oktober 2021. Besøkt 19. oktober 2021. 
  69. ^ Runar Jordåen (9. juni 2020). «Eva Kolstad». Skeivt arkiv. Besøkt 17. november 2021. 
  70. ^ a b Lønnå (1996) s. 276–277
  71. ^ Adresseavisen. 31. desember 1975. s. 15. 
  72. ^ «IWRA works for the rights of all women». Kvenréttindafélag Íslands. Besøkt 28. november 2021. 
  73. ^ «Transgender Day of Remembrance – Internationaler Gedenktag für die Opfer von transfeindlicher Gewalt» (PDF). Deutscher Frauenring. 20. november 2021. Arkivert fra originalen (PDF) 19. januar 2022. 
  74. ^ «Trans women are women». National Organization for Women. Arkivert fra originalen 12. mai 2021. Besøkt 1. januar 2022. 
  75. ^ «Why Transphobia Is a Feminist Issue». National Organization for Women. Arkivert fra originalen 21. april 2022. Besøkt 8. oktober 2022. 
  76. ^ «Trump’s Policy Reversal Will Lead To More Violence Against Transgender Americans». NOW. Arkivert fra originalen 16. januar 2022. Besøkt 7. november 2022. 
  77. ^ «'Debate' about Trans Girls and Women in School Sports Spreads Transphobia and Bigotry Through the False Lens of “Fairness”». National Organization for Women. Arkivert fra originalen 19. juli 2022. Besøkt 27. september 2022. 
  78. ^ «Statement of Women’s Rights and Gender Justice Organizations in Support of Full and Equal Access to Participation in Athletics for Transgender People» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 9. september 2022. Besøkt 6. november 2022. 
  79. ^ «LWVUS Joins Lawsuit to Protect Transgender Women in Sports». Arkivert fra originalen 31. august 2022. Besøkt 8. oktober 2022. 
  80. ^ «Cathrine Thorleifsson: – Hatet er midt iblant oss». Aftenposten. Besøkt 25. november 2022. 
  81. ^ a b Bergen Kvinnesaksforening (12. februar 2020). «Vi heier på jentenes krav om likestilling». Bergensavisen. 
  82. ^ «Antifeminisme og anti-gender bevegelsen: en trussel mot kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter». NKF. Besøkt 3. august 2022. 
  83. ^ «Norges kvinnelobby – en paraplyorganisasjon for den norske kvinnebevegelsen». Arkivert fra originalen 27. september 2022. Besøkt 27. september 2022. 
  84. ^ «Being non-binary in Iceland: How is gender equality for non-binary people?». Kvenréttindafélag Íslands. Besøkt 8. november 2022. 
  85. ^ «Kvinnedagen i Trondheim på 70- og 80-tallet». Adressa.no. 8. mars 2015. 
  86. ^ Lønnå (1996) s. 16
  87. ^ Lønnå (1996) s. 127 og s. 284
  88. ^ VG. 22. juli 1978. s. 23. 
  89. ^ «Kvindesagsforeningen». Dagsposten (Trondheim: 1877-1945). 7. mai 1885. s. 2. 
  90. ^ Marthe Lund Jensen: «Trondhjems Kvinnesaksforening» (s. 45–62). I «Fra veldedighet til kvinnesak». NTNU, 2015
  91. ^ «Trondhjems Kvinnesaksforening 50 år». Adresseavisen. 9. januar 1935. s. 3. 
  92. ^ Gudrun Bergslid: Trondhjems Kvinnesaksforening 1885–1967, Trondheim, 1967
  93. ^ «Kvindesagen». Bergens Tidende. 15. april 1885. s. 2. 
  94. ^ «Til Medlemmer af Bestyrelsen for "Norsk Kvindesagsforening"s Filialafdeling i Bergen foreslaaes: (---)». Bergens Tidende. 22. april 1885. s. 2. 
  95. ^ «Til Medlemmer af Bestyrelsen for den bergenske Filial af norsk kvindesagsforening foreslaaes:». Bergens Tidende. 25. februar 1886. s. 3. «Fru Bolette Larsen | Fru Nico Hambro | Hr. Fabrikejer P. Jessen | Hr. Kaptein Krogh.» 
  96. ^ a b «A-3056 - Bergen Kvinnesaksforening». www.arkivportalen.no. Bergen Byarkiv - Bergen kommune. Besøkt 17. november 2021. 
  97. ^ «Bergens kvindesagsforening 1885-1914. Av Dorothea Merlees». Norske kvinder : en oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundredeaaret 1814-1914. 1. Kristiania: Berg & Høgh. 1914. s. 85–89. 
  98. ^ «III. Bergens Kvindesaksforening. Av Laura Irgens». Norske kvinder : en oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundredeaaret 1814-1914. III : En kort oversigt over deres stilling og livsvilkaar i tiaaret 1914-1924. Kristiania: Berg & Høgh. 1925. s. 8–10. 
  99. ^ Aasen, Elisabeth (2020). Bergens små og store døtre. Bergen: Bodoni forl. ISBN 9788284030722. 
  100. ^ Mary Karlsen (1956), Drammens kvinnesaksforening: 60-årsjubileum: 19.5.1896–19.5.1956
  101. ^ Reistad, Gunhild Ramm (1996). Det startet på Bragernes torg for 100 år siden : Drammen kvinnesaksforening 1896-1996. Drammen kvinnesaksforening. 
  102. ^ «Landskvindestemmeretsforeningen». Norsk Kvinnesaksforening. Besøkt 17. november 2021. 
  103. ^ a b «International Alliance of Women». Norsk Kvinnesaksforening. Besøkt 17. november 2021. 
  104. ^ Beret Bråten (20. juni 2005): «Kamp for nasjon og stemmerett», kjønnsforskning.no
  105. ^ «Norske Sanitetskvinners forening - Årsmelding 2015» (PDF). Norske Kvinners Sanitetsforening. 2016. Arkivert fra originalen (PDF) 12. mars 2017. Besøkt 10. mars 2017. «Ved utgangen av 2015 var det registrert 650 lokalforeninger, og antall betalende medlemmer pr. 31.12.2015 var: 40 718» 
  106. ^ Lønnå (1996) s. 222
  107. ^ «NKF». Varden. 7. april 1978. «NKF er medlem av Nordiske Kvinnesaksforeningers Samorganisasjon og Den internasjonale kvinneallianse, var med å stifte og er medlem av Norsk Forening for Familieplanlegging» 
  108. ^ «Ny forening i kveld – for familieplanlegging». Arbeiderbladet. 19. juni 1969. s. 9. 
  109. ^ Cheris Kramarae og Paula A. Treichler (red.), Amazons, Bluestockings and Crones: A Feminist Dictionary, Pandora Press, 1992
  110. ^ Hansteen, Aasta (1894). Solblomsten. Nylænde (trykt utg.) : tidsskrift udgivet af Norsk kvindesagsforening. 1894 Vol. 8. Christiania. s. 10–11. 
  111. ^ a b Aasta Hansteen (1903). «Solblomsten». Referat fra Nordisk kvindesagsmøde. Kristiania. s. 167–170. 
  112. ^ Nylænde 1912 s. 15
  113. ^ SVF-ADF
  114. ^ Kvinnesaksnytt. NKF.
  115. ^ Aftenposten. 17. oktober 1994. s. 10. 
  116. ^ Nylænde 1887 s. 16
  117. ^ Nylænde 1893 s. 280
  118. ^ Nylænde 1897 s. 188
  119. ^ Nylænde 1906 s. 44
  120. ^ Norske kvinners liv og kamp. Res publica. 2018. s. 13. ISBN 9788282260640. 
  121. ^ Æresmedlemmer, NKF
  122. ^ Camilla Collett. Nylænde (trykt utg.) : tidsskrift udgivet af Norsk kvindesagsforening. 1895 Vol. 9. Christiania. 1895. «Fru Ragna Nielsen lagde for Norsk Kvindesagsforening, hvis første æresmedlem fru Collett var, en palmekrans paa baaren med tak fra alle nær og fjern.» 
  123. ^ Dagbladet 31. mai 1896; jf. Nylænde 1897 s. 183 og 1900 s. 146
  124. ^ Et diamantbryllup. Nylænde (trykt utg.) : tidsskrift udgivet af Norsk kvindesagsforening. 1897 Vol. 11. Christiania. 1897. s. 183. «Vi maa fortælle vore læsere, at en af vor sags og vort blads varmeste venner, æresmedlem av Norsk Kvindessagsforening fhv. sognepræst Aug. T. Deinboll den 19. juli feirer sit diamantbryllup.» 
  125. ^ Aarsberetning fra Norsk Kvindesagsforening 1905-1906. Nylænde (trykt utg.) : tidsskrift udgivet af Norsk kvindesagsforening. 1907 Vol. 21. Christiania. 1907. s. 137. «Bestyrelsen har udnævnt frk. Aasta Hansteen til foreningens æresmedlem.» 
  126. ^ a b Norsk Kvindesagsforening. Nylænde (trykt utg.) : tidsskrift udgivet af Norsk kvindesagsforening. 1909 Vol. 23. Christiania. 1909. s. 373. «I anledning foreningens 25aarige bestaæn valgtes ved enstemmig beslutning Gina Krog og H. E. Berner til æresmedlemmer av N. K. F.» 
  127. ^ Nylænde 1914 s. 26
  128. ^ a b c d e Nylænde 1914 s. 233
  129. ^ Nylænde 1919 s. 374
  130. ^ Nylænde 1921 s. 4
  131. ^ Nylænde 1922 s. 369–372
  132. ^ Nylænde 1923 s. 373
  133. ^ a b c Nylænde 1925 s. 8
  134. ^ Nylænde 1926 s. 83
  135. ^ Gro Harlem Brundtland utnevnt til æresmedlem av Norsk Kvinnesaksforening, kvinnesak.no
  136. ^ «Helga Hernes æresmedlem i NKF». Norsk Kvinnesaksforening. 12. juni 2018. 
  137. ^ «Gina Krog-prisen» (norsk). Norsk Kvinnesaksforening. Besøkt 25. januar 2015. 
  138. ^ Høyesterettsdommer ny leder i Norsk Kvinnesaksforening, NTB

Eksterne lenkerRediger