Norsk Kvinnesaksforening

norsk politisk organisasjon
Norsk Kvinnesaksforening
Logo of the Norwegian Association for Women's Rights (Norwegian text).svg
Grunnlegger(e)Gina Krog, Hagbard Berner
TypeTverrpolitisk organisasjon
Org.nummer975 659 720
Stiftet28. juni 1884
LandNorge
HovedkontorOslo
LederAnne Hege Grung
NestlederBeret Bråten
Nettstedhttp://www.kvinnesak.no/

Høyesterettsdommer og NKF-leder Karin M. Bruzelius under en forelesning om menneskerettighetenes stilling i norsk rett

Norsk Kvinnesaksforening (NKF; engelsk navn Norwegian Association for Women's Rights) er en norsk tverrpolitisk organisasjon som jobber for jenters og kvinners menneskerettigheter. Den ble etablert i 1884 og er Norges eldste kvinneorganisasjon. NKF har som grunnleggende prinsipp at kvinner skal ha samme rettigheter og muligheter i samfunnet som menn.[1] Professor Anne Hege Grung ble i 2020 valgt som leder av NKF; hun etterfulgte høyesterettsdommer Karin M. Bruzelius. Statsviter og Ap-politiker Beret Bråten er nestleder fra 2020. NKF har kontorer på Majorstuen i Oslo.

NKF ble grunnlagt etter initiativ fra Gina Krog og Hagbart Berner av 171 kjente kvinner og menn, herunder et halvt dusin statsministre. I tråd med røttene i den første bølgen av feminisme, 1800-tallets liberale feminisme, har NKF alltid fokusert på politisk og rettslig reform der målet er likestilling innenfor rammen av det liberale demokratiet. NKF spilte en sentral rolle i kampen for kvinners stemmerett frem til 1913 og har senere arbeidet for kvinners politiske deltagelse, kvinners rettigheter og muligheter i skole, utdanning og arbeidsliv, etableringen av Likestillingsombudet, likestillingsloven, implementering av FNs kvinnekonvensjon, mot vold mot kvinner og for å få kvinneperspektivet inn i internasjonale organisasjoner, utenrikspolitikk og internasjonal utvikling. NKFs arbeidsform er preget av konstruktiv dialog med myndighetene om politikkutforming gjennom profesjonell lobbyvirksomhet, og NKF fungerer særlig som et bindeledd mellom myndigheter og faglig ekspertise; gjennom sitt fokus på lovarbeid har foreningen alltid tiltrukket seg mange jurister. NKF har hatt stort fokus på FN-systemet siden etableringen av FN, ble tidlig involvert i FNs likestillingsarbeid og NKF-medlemmer har hatt en rekke verv i FN-systemet. NKF hadde i sin tidlige historie nære bånd til regjeringspartiet Venstre, da Norges klart største parti. Fra 1970-årene satte NKF stort preg på den statlige institusjonaliseringen av likestillingsfeltet ved at «staten overtok foreningens grunnsyn»,[2] ved at NKF fikk gjennomslag for hjertesaker som etableringen av likestillingsombudet[3] og ved at NKF-medlemmer selv hadde sentrale roller i oppbyggingen av det statlige likestillingsapparatet; NKF-lederne Eva Kolstad og Sigrun Hoel ble begge likestillingsombud, og begge de to første kvinnelige departementsrådene var leder eller nestleder i NKF. NKFs politiske tradisjon er nært knyttet til fremveksten av det Helga Hernes beskrev som statsfeminismen. NKF har også tatt initiativ til etableringen av flere andre organisasjoner, blant disse den humanitære organisasjonen Norske Kvinners Sanitetsforening som på det meste hadde 250 000 medlemmer, Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål og Norges kvinnelobby. NKF er medlem av International Alliance of Women.

NKF favner politisk bredt, forstår seg som representant for hovedstrømmen innen feminismen og har alltid vært åpen for både kvinner og menn.[1] NKF har gjennom sin historie først og fremst stått for «kvinnesak på et liberalt, humanistisk grunnlag, hvor like rettigheter uansett kjønn [er] det sentrale».[4] NKF beskriver seg som «Norges eldste og ledende organisasjon som jobber for jenters og kvinners menneskerettigheter, og for likestilling» og som «i stor grad [har] kjempet frem likestillingen i Norge og det statlige apparatet og lovverket som er knyttet til det».[1] NKFs ståsted og arbeidsform har blitt beskrevet av høyesterettsdommer og NKF-leder Karin M. Bruzelius som «et realistisk, nøkternt syn på praktisk kvinnesak».[5]

HistorieRediger

 
Venstrepolitikeren Gina Krog tok sammen med stortingsrepresentant Hagbart Berner initiativ til å stifte NKF. Asta Nørregaards maleri av Krog eies av NKF.

StiftelsenRediger

Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet 28. juni 1884 for å «virke for at skaffe Kvinden den hende tilkommende Ret og Plads i Samfundet». Initiativtagerne var stemmerettsforkjemperen og Venstre-politikeren Gina Krog og stortingsrepresentant for Venstre Hagbart Berner. Berner var også den første redaktøren for Dagbladet, og han var kjent for å tale kvinnenes sak i Stortinget og stod tidligere bak lovforslaget som gav kvinner rett til å ta artium og studere ved universitetet. Ved siden av Krog og Berner var Anna Stang og Cecilie Thoresen blant de mest sentrale i etableringen. NKF var fra begynnelsen åpen for både kvinner og menn.

Grunnleggerne av NKF hadde en tydelig tilknytning til den politiske eliten i Norges da klart største parti Venstre og toneangivende venstremedier;[6] Venstre ble etablert samme år som NKF og fikk i valget året etter 63,4 % av stemmene. NKF var særlig en videreføring av Diskusjonsforeningen Skuld, og hadde også røtter i miljøene rundt Dagbladet, Nyt Tidsskrift, Nissens Pikeskole, Kristiania Lærerindeforening og Kristiania Læseforening for Kvinder (grunnlagt av Camilla Collett i 1874).[6] Initiativtagerne klarte å mobilisere store deler av det politiske Norge som stiftere: Blant de 171 stifterne var det 87 menn og 84 kvinner, herunder en lang rekke stortingsrepresentanter, med ett unntak alle partiformennene og statsministrene fra Venstre frem til 1908/09, senere Høyre-statsminister Francis Hagerup, redaktørene for de store Venstreavisene og andre kjente personer fra det politiske og offentlige liv.[7][8]

Selv om Norsk Kvinnesaksforening var partipolitisk nøytral var det i flere tiår en stor overvekt av Venstre-folk i organisasjonen, i en slik grad at den på 1800-tallet ble oppfattet som «den liberale kvinneorganisasjonen» og som et «underbruk» av Venstre.[8] Tre av organisasjonens første ledere var også gift med statsministre fra Venstre, og mange andre kvinner som var aktive i organisasjonen var gift med fremtredende Venstre-politikere. Venstre satt i regjering det meste av tiden gjennom de første tiårene av NKFs eksistens, og tilknytningen til det dominerende regjeringspartiet gav NKF betydelig gehør hos myndighetene.[8]

Det første styret i NKF bestod av leder Hagbart Berner, nestleder Gina Krog og styremedlemmene Emil Nicolaysen, Mathilde Schjøtt, Olaf Skavlan, Anna Stang og Cecilie Thoresen. Berner foreslo Krog som leder, men hun takket nei. Camilla Collett ble utnevnt til æresmedlem på stiftelsesmøtet.[9] Etter et år overtok «Statsministerinde» Anna Stang som foreningens leder.

Kampen for stemmerettRediger

 
Fredrikke Marie Qvam, NKFs leder 1899–1903, var en av Norges mest innflytelsesrike politiske lobbyister og grunnla også Norske Kvinners Sanitetsforening. Hun var gift med statsminister Ole Anton Qvam og ble i samtiden titulert «Statsministerinde».
 
Medstifter og styremedlem i NKF Anna Rogstad ble den første kvinnen som møtte på Stortinget

I de første tre årtiene av NKFs eksistens stod kampen for kvinners stemmerett sentralt. Full stemmerett for kvinner ble oppnådd i 1913. De aller første årene var det uenighet om metoder og mål i stemmerettskampen, og det førte til at sentrale NKF-medlemmer med Gina Krog i spissen stiftet to avleggere, Kvindestemmeretsforeningen og senere Landskvindestemmeretsforeningen. NKF samarbeidet etterhvert nært med disse, og særlig med Landskvindestemmeretsforeningen.

Ved siden av kampen for stemmerett engasjerte NKF seg fra 1880-årene mot prostitusjon og særlig for å få slutt på ordningen med offentlig prostitusjon, som skildret i romanen Albertine. NKFs fjerde leder Anna Bugge var særlig opptatt av kvinners økonomiske uavhengighet, og NKF engasjerte seg også for å bedre kvinners utdannelse og økonomi. NKF arbeidet også mot vold mot kvinner, og kjempet for politisk innflytelse for kvinner.[1]

I 1895 ble «Statsministerinde» Randi Blehr leder for NKF; hun var gift med NKFs medstifter og æresmedlem, statsminister Otto Blehr, og var også en markant forkjemper for norsk selvstendighet fra Sverige og for humanitære saker. Hun ble i 1899 etterfulgt av «Statsministerinde» Fredrikke Marie Qvam. Qvam var gift med NKFs medstifter statsminister Ole Anton Qvam og ble regnet som en av Norges mest innflytelsesrike politiske lobbyister, og derfor omtalt som «Korridorenes Dronning». I 1903 ble Randi Blehr leder for andre gang, og da hun gikk av i 1922 hadde hun ledet foreningen i 23 år til sammen, herunder gjennom seieren i stemmerettskampen. I 1896 ble den humanitære organisasjonen Norske Kvinners Sanitetsforening etablert etter initiativ fra NKF av Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Randi Blehr, og Qvam ledet sanitetsforeningen i 37 år. Sanitetsforeningen var opprinnelig tenkt som en kvinneorganisasjon for Norges Røde Kors, og ble en bred massebevegelse med 250 000 medlemmer på det meste. I styret de første årene av NKFs eksistens satt også blant andre Hildur Schirmer, Laura Rømcke og hennes mann, regjeringsadvokat Annæus Schjødt, og Henrik Ibsens lege Edvard Bull.

Anna Rogstad, den første kvinnen som møtte på Stortinget, var både medstifter, styremedlem og senere æresmedlem i NKF. Den første kvinnen som fikk fast plass på Stortinget, Karen Platou, var også NKF-medlem, og foreningens daværende leder Aadel Lampe var innvalgt som vararepresentant på den samme listen og valgkretsen som Platou.

Kvinners politiske deltagelse og likestilt arbeidsliv og skoleRediger

 
Margarete Bonnevie, NKFs leder 1936–1946, stod i spissen for en gruppe yngre kvinner som innledet en ny offensiv fase i NKFs historie og kjempet for kvinners rett til arbeid

Etter at stemmerett ble oppnådd i 1913 arbeidet NKF for å bedre kvinners politiske deltagelse og for kvinners likestilling i skole, utdanning og arbeidsliv.

I 1936 overtok en gruppe hovedsakelig yngre kvinner med Margarete Bonnevie i spissen ledelsen i organisasjonen og innledet en ny og mer offensiv fase, etter at organisasjonen hadde vært mindre aktiv i noen år. Året etter ble Norges andre kvinnelige professor Ellen Gleditsch ny nestleder i NKF; Norges første kvinnelige professor Kristine Bonnevie var også NKF-medlem og svigerinne til den nye NKF-lederen. Blant andre sentrale var lege og stortingsrepresentant for Høyre Signe Swensson, som også ledet Norges yrkeskvinners landsforbund og som senere var NKF-leder en kort periode. I 1936 publiserte en rekke av foreningens prominente medlemmer, både gamle og nye, et opprop om å tegne medlemskap i foreningen; blant underskriverne var mange av tidens kjente kvinner, som Åse Gruda Skard, og en rekke menn, slik som Francis Bull og Annæus Schjødt d.e. (begge deres fedre var medstiftere og tidligere styremedlemmer), Knut Getz Wold og Jens Chr. Hauge.[10] Etter forslag fra Bonnevie fikk NKF i 1936 ny formålsparagraf om å «virke for kvinners fulle likestilling med menn i stat og samfund»; NKFs arbeidsform ble definert i § 2 som «innflytelse på lovgivningen, og samarbeid med myndighetene» samt opplysningsarbeid.[11]

I 1930-årene ble kvinner igjen presset ut av arbeidslivet, blant annet gjennom en bestemmelse om at kvinner som giftet seg kunne sies opp, og NKF arbeidet for å få slutt på diskriminering av kvinner i arbeidslivet gjennom offentlige reguleringer og lover, og gjennom diskriminering fra arbeidsgivernes side. NKF tok i 1950-årene initiativ til fjerningen av samskatten, som gjorde at det ikke lønnet seg for gifte kvinner å ha arbeid. I 1960-årene engasjerte NKF seg for å få slutt på at gutter hadde flere teoretiske fag i skolen enn jentene.[1]

 
Aaslaug Aasland var et aktivt medlem av NKF siden hun var jusstudent tidlig i 1920-årene; hun ble i 1945 en av de første kvinnelige statsrådene etter forslag fra NKF, og var den første kvinnen som fungerte som Norges statsminister

Før 1936 var det liten kontakt mellom NKF og Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. Margarete Bonnevie mente at kvinnesaksforkjempere med tilhørighet i Arbeiderpartiet også burde være med i NKF, og fra 1936 sluttet enkelte arbeiderpartikvinner seg til NKF. Først i etterkrigstiden kom Arbeiderparti-medlemmer med i foreningen i større utstrekning, i tråd med at den tradisjonelle liberale feminismen i stor grad smeltet sammen med den sosialdemokratiske kvinnebevegelsen.[12]

Den senere arbeiderpartipolitikeren Aaslaug Aasland meldte seg inn i NKF allerede som jusstudent i begynnelsen av 1920-årene og var et aktivt medlem av foreningen i mange tiår. I begynnelsen av juni 1945 rettet NKF en henstilling til Stortinget om at kvinner måtte få plass i den nye regjeringen, som ble publisert i en rekke av landets aviser. Foreningen foreslo Aaslaug Aasland som sosialminister, Ellen Gleditsch som kirke- og undervisningsminister og Sigrid Stray som justisminister.[13] Einar Gerhardsen tok i november samme år Aasland inn i regjeringen som konsultativ statsråd, og hun ble senere sosialminister (1948) og fungerende statsminister (1953). Aasland var den første kvinnen som ledet et norsk departement og den første kvinnen som fungerte som statsminister i Norge.[14]

Internasjonalt arbeid og statlig institusjonalisering av likestillingsfeltet i etterkrigstidenRediger

 
Minneplakett for Eva Kolstad utenfor Venstres Hus; både NKF, Venstre og Likestillingsombudet har holdt til i bygningen.

Eva Kolstad kom inn i foreningen som 28-åring i 1946 og ble dens mest markante lederskikkelse i etterkrigstiden. Hun ble valgt til leder i 1956 og satt i 12 år. I Kolstads ledertid ble NKF sterkt engasjert i internasjonalt arbeid, særlig gjennom FN-systemet. NKF har siden arbeidet mye for å få kvinneperspektivet inn i internasjonale organisasjoner, utenrikspolitikk og internasjonal utvikling. Kolstad ble også en sentral person i den statlige institusjonaliseringen av likestillingsfeltet i Norge. Norges første kvinnelige høyesterettsdommer Lilly Bølviken var nestleder i NKF 1960–1966.

Kolstad ble selv valgt inn i FNs kvinnekommisjon i 1969 som kandidat for regjeringene i alle de nordiske landene og ble senere forbruker- og administrasjonsminister og leder i Venstre. Kolstad stod for «kvinnesak på et liberalt, humanistisk grunnlag, hvor like rettigheter uansett kjønn var det sentrale» i tradisjonen etter Margarete Bonnevie.[4] I 1972 ble Likestillingsrådet etablert etter forslag fra NKF, og Eva Kolstad ble leder for rådet i 1975. I 1978 ble Likestillingsombudet etablert, også etter forslag fra NKF, og Kolstad ble utnevnt til det første ombudet. NKF arbeidet i 1970-årene også for å få vedtatt likestillingsloven.

 
Karin M. Bruzelius, NKFs leder 1978–1984 og 2018–2020, ble i 1989 Norges første kvinnelige departementsråd og i 1997 høyesterettsdommer

Kolstads politiske linje ble videreført av etterfølgerne, herunder Karin M. Bruzelius, som var NKFs leder 1978–1984, og som ble Norges første kvinnelige departementsråd i 1989 og senere høyesterettsdommer. Gjennom 1970- og 1980-årene hadde NKF svært nære bånd til Likestillingsombudet, ikke bare gjennom at Kolstad var likestillingsombud og at institusjonen hadde kommet i stand etter forslag fra NKF, men også gjennom at Bruzelius' etterfølger som NKF-leder Sigrun Hoel samtidig var nestleder hos ombudet og flere ganger fungerende likestillingsombud i sin lederperiode.[15]

I kontrast til de nye kvinneorganisasjonene som oppstod i 1970-årene holdt NKF fast på sin egenart og sitt liberale samfunnssyn; «som eneste kvinnesaksorganisasjon sto NKF hele tiden først og fremst for likestilling [...] Kvinnesaksforeningens viktigste virkemåte var kontakt med myndighetene i et jevnt og faglig solid arbeid. Den trakk til seg kvinner som var opptatt av en ryddig arbeidsstil på et faglig solid grunnlag, som ønsket en tverrpolitisk organisasjon som kunne samarbeide med staten, men som også hadde vilje til radikale standpunkter, for eksempel i abortsaken [...] foreningen var ikke så synlig i mediebildet som de nystartede organisasjonene, men på sitt eget område oppnådde den mye. Flere av de sakene som må regnes som NKFs spesialiteter, ble ført fram til seier i løpet av 70-tallet: kontroll av lærebøker med hensyn til kjønnsroller, forskrifter om likestilling som mål for skolen, oppretting av Likestillingsrådet, Likestillingsombudet og forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame».[3] NKFs likestillingslinje «gikk av med seieren i den store ideologidebatten på 70-tallet» ved at «staten overtok foreningens grunnsyn».[2]

I tillegg til lederne Karin Bruzelius, Sigrun Hoel og Irene Bauer var nestlederne Anne Kari Lande Hasle og Christine Hjortland, og styremedlemmet Bjørg Schonhowd Leite, sentrale i organisasjonen i 1980-årene. Leite hadde også etterfulgt Eva Kolstad som leder for det statlige Likestillingsrådet i 1979, var styremedlem i UNIFEM og hadde sentrale roller knyttet til likestillingsarbeidet i bistandsforvaltningen. Hasle ble i 1990 utnevnt til departementsråd i Barne- og familiedepartementet, og ble dermed den andre kvinnen etter Bruzelius som ble departementsråd i Norge.[16] Styremedlemmet og juristen Rakel Surlien, som var miljøvernminister i Willoch-regjeringen og siden departementsråd i Justisdepartementet, var også Norges første medlem av FNs kvinnediskrimineringskomité i den perioden hun hadde verv i NKF.

I begynnelsen av 1980-årene stod Norsk Kvinnesaksforening bak opplysningskampanjen «Kvinner og valget» som ble finansiert av regjeringen. I slutten av 1980-årene var NKF sentral i TV-aksjonen «Kvinner i den tredje verden» og NKF var medstifter av TV-aksjonens etterfølger Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål i 1995.[1]

Bredt fokus på kvinners menneskerettigheter – NKF etter årtusenskiftetRediger

 
Torild Skard, NKFs leder 2006–2013, var tidligere lagtingspresident, assisterende utenriksråd, FN-direktør og styreleder i UNICEF internasjonalt, og fornyet NKFs internasjonale engasjement

I dag har NKF et bredt fokus på kvinners menneskerettigheter i Norge og internasjonalt, og arbeider spesielt for implementering av FNs kvinnekonvensjon, for kvinners deltagelse i politikk i Norge og internasjonalt, og mot vold mot kvinner. NKF fungerer som diskusjonsforum og høringsinstans for spørsmål som berører kvinner og er særlig aktiv i arbeidet overfor ulike FN-organer.[1]

NKF ble igjen mer aktiv i internasjonalt arbeid rettet mot FN-systemet etter at Torild Skard (SV), tidligere lagtingspresident, assisterende utenriksråd, FN-direktør og styreleder i UNICEF internasjonalt, ble valgt til leder i 2006, og dette engasjementet ble videreført under Skards etterfølger, sosiologen Margunn Bjørnholt. I Skards ledertid tok NKF initiativ til å utarbeide den første skyggerapporten om Norges implementering av FNs kvinnekonvensjon til FNs kvinnediskrimineringskomité (CEDAW-komiteen). I 2014 tok NKF initiativ til etableringen av Norges kvinnelobby, som har videreført arbeidet med skyggerapportene til FNs kvinnediskrimineringskomité under ledelse av høyesterettsdommer og tidligere NKF-leder Karin Bruzelius, og som knyttet til seg en rekke eksperter med tilknytning til NKF, som Cathrine Holst, Beatrice Halsaa, Anne Hellum og Hege Skjeie.

I 2016 ble Stortingets 1. visepresident Marit Nybakk (Ap) valgt som NKFs leder[17] og tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland utnevnt til æresmedlem.[18] I 2018 ble høyesterettsdommer Karin Bruzelius valgt til leder av NKF for andre gang og diplomat, Ap-politiker og statsviter Helga Hernes utnevnt til æresmedlem.[19] I 2020 ble professor Anne Hege Grung valgt til leder, mens statsviter, Ap-politiker og tidligere AUF-nestleder Beret Bråten ble valgt til nestleder.[20]

Politisk plattformRediger

Norsk Kvinnesaksforenings grunnleggende prinsipp er at kvinner skal ha samme rettigheter og muligheter i samfunnet som menn, og NKF jobber mot alt som medvirker til å skape eller opprettholde holdninger, lover og bestemmelser som diskriminerer kvinner og hindrer likestilling.[1] NKF er tverrpolitisk og derfor åpen for alle som støtter dette målet, uavhengig av politisk ståsted ellers, og har medlemmer med tilhørighet både på høyresiden, venstresiden og i sentrum av politikken; NKF har særlig hatt profilerte medlemmer med tilhørighet i partier som Venstre, Frisinnede Venstre, Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og MDG.[1]

NKF beskriver seg som «Norges eldste og ledende organisasjon som jobber for jenters og kvinners menneskerettigheter, og for likestilling» og oppgir at «NKF har i stor grad kjempet frem likestillingen i Norge og det statlige apparatet og lovverket som er knyttet til det».[1]

Mer konkret definerer NKF sine prioriterte mål i dag som at[21]

  • «politikken legges til rette for at kvinner kan delta»
  • «kvinner skal synliggjøres i media som aktive samfunns- og yrkesengasjerte mennesker»
  • «det skal satses mer på tiltak mot seksualisert vold, prostitusjon og pornografi»
  • «kvinneperspektivet må inn i alle internasjonale sammenhenger»
  • «kvinner og menn skal ha like rettigheter og like muligheter i skole, utdanning og arbeidsliv»

I tråd med røttene i 1800-tallets liberale feminisme har NKF alltid fokusert på politisk og rettslig reform og sett det som sin viktigste oppgave å være påvirker overfor myndighetene gjennom en konstruktiv dialog om politikkutforming; NKF-leder og høyesterettsdommer Karin Bruzelius har kalt det «et realistisk, nøkternt syn på praktisk kvinnesak».[5] Organisasjonen har siden etableringen for det meste stått for et liberalt samfunnssyn og en konsekvent likestillingslinje.[22] Arbeidet for konkrete politiske reformer, som stemmerett og senere andre formelle rettigheter, har alltid stått sentralt for NKF. NKF hadde fra begynnelsen nære bånd til regjeringspartiet Venstre, som da var Norges største parti; også fra 1970-årene fikk NKFs synspunkter stort gjennomslag i offentlig politikk og i det statlige likestillingsapparatet som ble dannet etter initiativ fra NKF, og som også i stor grad ble preget av NKFs politiske tradisjon, ikke minst gjennom Eva Kolstads arbeid som likestillingsombud. NKFs likestillingslinje stod i motsetning til de venstreradikale kvinneorganisasjonene i 1970-årene, gjerne kalt «den nye kvinnebevegelsen», som hadde et mer radikalt program bygget på kvinnefrigjøring heller enn likestilling; et eksempel på dette er at NKF var den eneste kvinneorganisasjonen som støttet innføringen av likestillingsloven.

NKFs tverrpolitiske ståsted medførte at NKF stilte seg nøytral til mange politiske spørsmål av mer generell natur som ikke var knyttet til likestilling; f.eks. var NKF nøytral til norsk medlemskap i EU. NKF hadde også et mer forsvarsvennlig ståsted og et mer positivt syn på vestlig sikkerhetspolitikk i sin alminnelighet under den kalde krigen enn de venstreorienterte kvinneorganisasjonene.[23]

Norsk Kvinnesaksforening var historisk den viktigste organisasjonen innen den borgerlige kvinnebevegelsen. Den borgerlige kvinnebevegelsens sentrale kampsaker, som rett til å ta examen artium og stemmerett, appellerte ikke i samme grad til arbeiderbevegelsens kvinner på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og arbeiderkvinner var i liten grad representert i foreningen.[24][25] I dag representerer organisasjonen ulike segmenter både sosialt og politisk.

OrganisasjonRediger

NKF er en landsdekkende politisk organisasjon. Landsmøtet er øverste organ, og velger landsstyret. Foreningen har lokallag i Oslo, Bergen og Drammen, og har tidligere hatt lokallag i bl.a. Trondheim, Stavanger, Hamar, Lillehammer, Arendal, Haugesund og Fredrikstad.

Selv om NKF helt fra starten var en rikspolitisk organisasjon, med tilsluttede foreninger i andre byer, var foreningen sterkt Oslodominert. Etter initiativ fra NKF-leder Margarete Bonnevie og lederen i Trondhjems Kvinnesaksforening Signe Swensson startet foreningen i slutten av 1930-årene en reformprosess for å gi foreningen en mer reelt landsdekkende struktur. Reformprosessen ble avbrutt av krigen og først fullført i 1946, da foreningen fikk nye vedtekter. Den allerede eksisterende Norsk Kvinnesaksforening ble videreført som landsforbund, mens det ble etablert et nytt lokallag for Oslo og omegn, Stor-Oslo Kvinnesaksforening (senere Oslo Kvinnesaksforening). Landsforbundets hovedoppgave var å være et talerør overfor myndighetene og jobbe rikspolitisk overfor regjering og Storting. Den tidligere bestyrelsen eller hovedbestyrelsen ble omdannet til et landsstyre og det ble etablert et råd der også lederne for lokallagene hadde sete; lederduoen ble også utvidet til en ledertrio, der vervet som 2. nestleder ble forstått som en representant for lokallagene i den nasjonale ledelsen. I 1970 ble rådet nedlagt og erstattet av en ordning med et landsstyre og et mindre arbeidsutvalg (tidvis også kalt sentralstyre), valgt av og blant medlemmene av landsstyret. Arbeidsutvalget står for den daglige ledelsen og løpende politiske saker.

Medlemstallet i Norsk Kvinnesaksforening har aldri vært mer enn ca. 1 200 medlemmer, men flere av de organisasjonene NKF tok initiativ til etableringen av, som Norske Kvinners Sanitetsforening, Norske Kvinners Nasjonalråd og en tid Landskvindestemmeretsforeningen, ble i større grad masseorganisasjoner. Elisabeth Lønnå skriver at «organisasjonen har aldri vært stor. Men den har bestått av en elite av innsatsvillige og forutseende kvinner og menn, ofte med god utdanning, som har visst å gripe de mulighetene som har budt seg». Margarete Bonnevie mente at en kvinnesaksorganisasjon gjerne kunne være en «elitetropp», bare den arbeider effektivt.[26] Organisasjonen har blitt beskrevet som «noe preget av akademikere».[27] I tråd med foreningens fokus på lovarbeid har den tiltrukket seg mange jurister gjennom hele sin historie.

LokalerRediger

 
NKFs nåværende kontorer i Majorstuveien 39 i Oslo

NKF eier egne kontor- og møtelokaler i Majorstuveien 39 (1. etasje) i Oslo; NKF fikk lokalene i gave av et av sine medlemmer og flyttet inn i 1994. Lokalene deles med Oslo-lokallaget.[28] NKF ble stiftet i Kristian Augusts gate 6 og hadde per 1887 kontorer i Universitetsgaten 9 (1. etasje, senere 2. etasje).[29] I 1893 flyttet kontoret til Edvard Storms gate 3 (1. etasje).[30] Per 1897 lå kontoret i Møllergaten 16,[31] på den adressen som idag er Venstres Hus. Fra 1898 til 1906 hadde NKF kontorer hos advokatkontoret til foreningens styremedlem og juridiske konsulent Morten Thams i Stortingsgaten 14 (4. etasje). Fra 1906[32] til 1916 hadde foreningen kontor i Wergelandsveien 19. Fra 1936 til 1940 lå kontoret i Stortingsgaten 30; kontoret ble utsatt for en razzia fra Gestapo i 1940 og foreningens arkiv beslaglagt. Nylænde hadde i flere år kontor i Parkveien 62B.

Forhold til andre organisasjonerRediger

NKF har vært initiativtager til flere andre kvinneorganisasjoner.

Under stemmerettskampen stiftet sentrale NKF-medlemmer to avleggere for å arbeide mer fokusert med stemmeretten, selv om de også ble værende i NKF: Kvindestemmeretsforeningen (KSF; 1885, nedlagt 1913) og senere Landskvindestemmeretsforeningen (LSKF; 1898, nedlagt 1938). NKF samarbeidet etterhvert med Kvindestemmeretsforeningen og hadde fra etableringen av Landskvindestemmeretsforeningen et nært forhold til denne organisasjonen; de to organisasjonene hadde i flere år samme leder (Fredrikke Marie Qvam). NKF anser Landskvindestemmeretsforeningen som en tidligere datterorganisasjon av NKF og forstår seg som forvalter av arven etter LSKF; NKF arvet i 1937 LSKFs medlemskap i Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen.[33]

I 1896 tok NKF initiativ til opprettelsen av den humanitære organisasjonen Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS).[34] Sanitetsforeningen ble en forening som favnet bredt blant norske kvinner, og hadde på det meste 250 000 medlemmer. Per 2015 var medlemstallet i NKS i overkant av 40 000.[35]

NKF var medstifter av Norske Kvinners Nasjonalråd i 1904, men meldte seg ut i 1972. NKF har siden 1937 vært medlem av International Alliance of Women, en internasjonal paraplyorganisasjon for 50 organisasjoner som jobber for kvinners menneskerettigheter, som var den fjerde organisasjonen som fikk generell konsultativ status i FNs økonomiske og sosiale råd. NKF var sentral i TV-aksjonen «Kvinner i den tredje verden» og i etableringen av TV-aksjonens etterfølger, Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål (1995). NKF tok også initiativ til etableringen av Norges kvinnelobby (2014).[1]

Rediger

NKF har hatt solsikken (også kalt solblomsten) som symbol siden 1894. Solsikken ble tatt i bruk av forkjemperne for kvinners stemmerett i Kansas i 1867 og ble fra slutten av 1800-tallet det internasjonalt mest utbredte symbolet for kvinnesak og særlig stemmerettskampen. Aasta Hansteen oppfordret i 1888 under et mangeårig opphold i USA den norske kvinnebevegelsen til å bruke solsikken som symbol, og NKF fulgte oppfordringen fra 1894.[36] Fra 1901 ble solsikken, i ulike grafiske utforminger, brukt i vignetten i NKFs tidsskrift Nylænde, redigert av Gina Krog. NKF tok i bruk en logo med solsikke på feministtegn () under 125-årsjubileet, etter forslag fra Torild Skard. Denne har senere vært gjengitt i ulike grafiske utforminger, og gjengis nå som hovedregel som stilisert solsikke i hvitt på rosa feministtegn.[37]

TidsskriftsutgivelserRediger

Foreningen har utgitt flere tidsskrifter. Foreningens første tidsskrift Nylænde ble utgitt 1885–1927, opprinnelig med Gina Krog som redaktør. Fra 1950 til 2016 utgav NKF tidsskriftet Kvinnesaksnytt. Foreningen utgav fra 2015 også tidsskriftet Feministen.[38]

LedereRediger

Nr. Bilde Navn Lederperiode Bakgrunn
1.   Hagbart Berner 1884–1885 jurist, stortingsrepresentant for Venstre, borgermester i Christiania og redaktør for Dagbladet
2.   Anna Stang 1885–1886 «Statsministerinde», tidligere pikeskoleeier
3.   Ragna Nielsen 1886–1888 lærer og kvinnesaksforkjemper, formann for Riksmålsforbundet
4.   Anna Bugge 1888–1889 jurist, diplomat og kvinnesaksforkjemper; senere gift med Knut Wicksell
5.   Ragna Nielsen 1889–1895 lærer og kvinnesaksforkjemper, formann for Riksmålsforbundet
6.   Randi Blehr 1895–1899 «Statsministerinde»; med bredt engasjement som kvinnesaksforkjemper, humanitær leder og forkjemper for norsk selvstendighet
7.   Fredrikke Marie Qvam 1899–1903 «Statsministerinde»; kvinnesaksforkjemper, humanitær leder, leder for Norske Kvinners Sanitetsforening
8.   Randi Blehr 1903–1922 «Statsministerinde»; med bredt engasjement som kvinnesaksforkjemper, humanitær leder og forkjemper for norsk selvstendighet
9. Aadel Lampe 1922–1926 kvinnesaksforkjemper, lærer, politiker for Venstre og siden Frisinnede Venstre, blant de første kvinnene som ble valgt til Stortinget
10.   Fredrikke Mørck 1926–1930 lærer og redaktør
11.   Anna Hvoslef 1930–1935 første kvinnelige journalist i Aftenposten
12.   Kitty Bugge 1935–1936 kvinnesaksforkjemper
13.   Margarete Bonnevie 1936–1946 kvinnesaksforkjemper, Venstrepolitiker og forfatter
14.   Dakky Kiær 1946–1952 kvinnesaksforkjemper, sosialskoleleder og Venstrepolitiker
15.   Ingerid Gjøstein Resi 1952–1955 filolog og Venstrepolitiker
16.   Marit Aarum 1955–1956 økonom, Venstrepolitiker og FN-ekspert
17.   Signe Swensson 1956 lege og stortingsrepresentant for Høyre
18. Eva Kolstad 1956–1968 forbruker- og administrasjonsminister, Venstre-leder og likestillingsombud; svigerdatter av statsminister Peder Kolstad
19. Clara Ottesen 1968–1972 økonom, FN-ekspert og sentralstyremedlem i Europabevegelsen
20.   Kari Skjønsberg 1972–1978 førsteamanuensis i barnelitteratur, oversetter og forfatter
21.   Karin M. Bruzelius 1978–1984 ekspedisjonssjef i Justisdepartementet, senere departementsråd i Samferdselsdepartementet, høyesterettsdommer og medlem av Den faste voldgiftsdomstolen
22. Sigrun Hoel 1984–1988 jurist, nestleder hos Likestillingsombudet og fungerende likestillingsombud i 1984 og 1991
23. Irene Bauer 1988–1990 politiker for Arbeiderpartiet, politisk rådgiver i Næringsdepartementet og Arbeiderpartiets stortingsgruppe og avdelingsdirektør i Miljøverndepartementet
24. Siri Hangeland 1990–1992 filolog og lektor
25. Bjørg Krane Bostad 1992–1994 komitésekretær for Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité; styremedlem i Amnesty Norge
26. Kjellaug Pettersen 1994–1998 spesialrådgiver i Utdannings- og forskningsdepartementet
27. Siri Hangeland 1998–2004 filolog og lektor
28.   Berit Kvæven 2004–2006 sivilingeniør, kjemiker og sjefingeniør i Klima- og forurensningsdirektoratet, tidligere nestleder i Venstre, president i Tekna og politisk rådgiver for forbruker- og administrasjonsminister Eva Kolstad
29.   Torild Skard 2006–2013 psykolog og seniorforsker ved NUPI, tidligere stortingsrepresentant for SV, lagtingspresident, direktør for kvinnespørsmål i UNESCO, styreleder for UNICEFs internasjonale styre, assisterende utenriksråd og regionaldirektør i UNICEF for Vest- og Sentral-Afrika
30.   Margunn Bjørnholt 2013–2016 sosiolog, økonom og forsker I ved NKVTS
31.   Marit Nybakk 2016–2018 stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet; 1. visepresident på Stortinget; tidligere president for Nordisk råd
32.   Karin M. Bruzelius 2018–2020 tidligere høyesterettsdommer, departementsråd og medlem av Den faste voldgiftsdomstolen i Haag
33. Anne Hege Grung 2020– professor ved Universitetet i Oslo

NKFs utmerkelserRediger

ÆresmedlemmerRediger

 
Camilla Collett ble utnevnt til æresmedlem på stiftelsesmøtet i 1884

Æresmedlemskap er NKFs høyeste utmerkelse og ble første gang tildelt Camilla Collett på stiftelsesmøtet i 1884. Ifølge foreningen tildeles æresmedlemskap til «kvinner og menn som har virket i samfunnet for kvinners interesser» og «ved sjeldne anledninger til personer som gjennom et helt ekstraordinært livsverk står som inspirasjon for alle som arbeider for de idealene NKF ble grunnlagt for å fremme».[39]

Gina Krog-prisenRediger

Siden 2009 har NKF delt ut Gina Krog-prisen, som går til personer som «i Gina Krogs ånd har gjort en betydelig innsats for å fremme og synliggjøre feministiske saker».[58] Prisen ble i 2018 tildelt «de skamløse jentene» Nancy Herz, Sofia Nesrine Srour og Amina Bile.[19]

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i j k «Hvem vi er». NKF
  2. ^ a b Lønnå (1996) s. 273
  3. ^ a b Lønnå (1996) s. 229
  4. ^ a b Elisabeth Lønnå: «Eva Kolstad», Norsk biografisk leksikon
  5. ^ a b Lønnå (1996) s. 250
  6. ^ a b Moksnes (1984) s. 33
  7. ^ «Indbydelse til at indtræde i Norsk Kvindesags-Forening stiftet den 28de Juni 1884», Bergens Tidende, 18. november 1884
  8. ^ a b c Moksnes (1984) s. 35
  9. ^ Camilla Collett, NKF
  10. ^ «Upprop». Norsk Tidend. 5. mai 1936. 
  11. ^ Lønnå (1996) s. 147
  12. ^ Lønnå (1996), passim
  13. ^ «Kvinner i den nye regjering? Krav fra Norsk Kvinnesaksforening». Sandefjords Blad. 12. juni 1945. 
  14. ^ Lønnå (1996), s. 137
  15. ^ Sigrun Hoel, NKF
  16. ^ Anne Kari Lande Hasle. NKF.
  17. ^ Marit Nybakk ny leder i Norsk Kvinnesaksforening, kvinnesak.no
  18. ^ a b Gro Harlem Brundtland utnevnt til æresmedlem av Norsk Kvinnesaksforening, kvinnesak.no
  19. ^ a b Høyesterettsdommer ny leder i Norsk Kvinnesaksforening, NTB
  20. ^ «Prest overtar ledervervet i Norsk Kvinnesaksforening» (Vårt Land, 9. juni 2020)
  21. ^ Våre meninger, NKF
  22. ^ Elisabeth Lønnå: «Norsk Kvinnesaksforening», Store norske leksikon
  23. ^ Lønnå (1996) s. 250
  24. ^ «Kvinnekamp som klassekamp», Åse Camilla Skaarer, Kvinner i fagbevegelsen
  25. ^ «Kvindebevægelsen i Norge», leksikon.org
  26. ^ Lønnå (1996) s. 127 og s. 284
  27. ^ VG. 22. juli 1978. s. 23. 
  28. ^ Aftenposten. 17. oktober 1994. s. 10. 
  29. ^ Nylænde 1887 s. 16
  30. ^ Nylænde 1893 s. 280
  31. ^ Nylænde 1897 s. 188
  32. ^ Nylænde 1906 s. 44
  33. ^ «International Alliance of Women»
  34. ^ Beret Bråten (20. juni 2005): «Kamp for nasjon og stemmerett», kjønnsforskning.no
  35. ^ «Norske Sanitetskvinners forening - Årsmelding 2015» (PDF). Norske Kvinners Sanitetsforening. 2016. Arkivert fra originalen (PDF) 12. mars 2017. Besøkt 10. mars 2017. «Ved utgangen av 2015 var det registrert 650 lokalforeninger, og antall betalende medlemmer pr. 31.12.2015 var: 40 718» 
  36. ^ Nylænde 1895 s. 94
  37. ^ Solsikken: Vårt symbol
  38. ^ Kvinnesaksnytt. NKF.
  39. ^ Æresmedlemmer, NKF
  40. ^ Dagbladet 31. mai 1896; jf. Nylænde 1897 s. 183 og 1900 s. 146
  41. ^ Nylænde 1909 s. 373
  42. ^ Nylænde 1909 s. 373
  43. ^ Nylænde 1914 s. 26
  44. ^ Nylænde 1914 s. 233
  45. ^ Nylænde 1914 s. 233
  46. ^ Nylænde 1914 s. 233
  47. ^ Nylænde 1914 s. 233
  48. ^ Nylænde 1914 s. 233
  49. ^ Nylænde 1919 s. 374
  50. ^ Nylænde 1921 s. 4
  51. ^ Nylænde 1922 s. 369–372
  52. ^ Nylænde 1923 s. 373
  53. ^ Nylænde 1925 s. 8
  54. ^ Nylænde 1925 s. 8
  55. ^ Nylænde 1925 s. 8
  56. ^ Nylænde 1926 s. 83
  57. ^ «Helga Hernes æresmedlem i NKF». Norsk Kvinnesaksforening. 12. juni 2018. 
  58. ^ «Gina Krog-prisen» (norsk). Norsk Kvinnesaksforening. Besøkt 25. januar 2015. 

Eksterne lenkerRediger