Christian Michelsens regjering
Christian Michelsens regjering tiltrådte 11. mars 1905, da det viste seg at Hagerups regjering ikke maktet å holde sammen i de urolighetene som uavhengighetsvåren bød på. Michelsens regjering var en koalisjon mellom Venstre (V), Høire (H), Moderate Venstre (MV) og Samlingspartiet.
_(20140430_00126_bldsa_fFA00278).jpg)
Regjeringen fratrådte formelt to ganger, først ved Selvstendighetserklæringen 7. juni 1905, og deretter 27. november 1905, ved det første statsråd med kong Haakon VII. Regjeringen ble dertil omorganisert 31. oktober 1905, ved Gunnar Knudsens fratreden.
Den gikk av 23. oktober 1907.
Unionsoppløsningen
redigerEtter århundreskiftet hadde Unionen blitt et stadig mer omstridt tema blant politikerne i Stortinget, og folket var stadig mer fiendtlige til forslag om en fortsatt union med svenskene. Statsminister Hagerup og Høyre ønsket en fortsatt union med svenskene hvis det ble full likestilling mellom statene, mens Venstre ønsket full uavhengighet. Etter at Hagerups regjering hadde forsøkt å forhandle med svenskene, hadde svenskene fjernet sin utenriksminister Alfred Lagerheim. Etter dette forsvant den forhandlingsvillige innstillingen fra den svenske regjeringen. 11. mars 1905 ble Hagerups avskjedssøknad godkjent av den svenske kronprinsen.[1]
Etter dette ble Christian Michelsen den nye statsministeren. Samtidig ble den svenske statsministeren, Erik Gustaf Boström, tvunget til å gå av som følge av press fra både den svenske og den norske siden av unionen. Boström, som var kjent for sin kompromissløse holdning ovenfor nordmennene, fikk hans avgang til å fremstå som at det var nordmennene som var uvillige og hadde drevet fram hans avgang.
Etter at Michelsen tok over som statsminister, var noe av det første han gjorde å sende Fridtjof Nansen til både Tyskland og Storbritannia. Dette ble gjort for å prøve å vinne deres støtte til en eventuell norsk uavhengighet. Arbeidet til Nansen styrket regjeringens posisjon, ettersom Nansen selv var sterkt involvert i kampen for uavhengighet. Nansen var også en en meget populær mann, både i Norge og i utlandet, og han kastet sin støtte bak Michelsen.
Den 27. mai 1905 sendte den norske regjeringen en ny lov om et eget norsk konsulatvesen til den svenske kongen. Denne loven innebar at det skulle opprettes et eget norsk konsulatvesen allerede fra 1906. Som forventet nektet kongen å sanksjonere loven, og da leverte den norske statsministeren i Stockholm inn den norske regjeringens avskjedssøknad. På tross av protester fra kongen, opprettholdt de avskjedssøknaden på bakgrunn av at de oppfattet sanksjonsnektelsen som en «fornegtelse af rigets suverænitet» og dessuten ga «udtrykk for en personlig kongemagt i strid med grundloven og konstitutionell statsskikk».
Bakgrunnen for fratredelsen henger sammen med Venstres kontrasignaturlære fra 1890-årene. Tradisjonell konstitusjonell tankegang var at regjeringen skulle protokollføre en protest og så kontrasignere. Dette ble blant annet gjort under Stattholdersaken på 1860-tallet. Venstres kontrasignaturlære gikk imidlertid ut på at dette ikke var nok for at regjeringen kunne fraskrive seg ansvaret for saken, og at de måtte nekte kontrasignering og gå av.
Kongen valgte å ikke godkjenne avskjedssøknaden med bakgrunn at det ville være umulig å finne en ny regjering. Ifølge kontrasignaturlæren ville da de som tok over som regjering måtte signere på kongens sanksjonsnektelse, og dermed stå til ansvar for den. Ettersom Stortinget var samlet bak avgjørelsen ville det vært umulig for Oscar II å finne noen som ville gå imot den.
Unionsoppløsningen ble fullført den 7. juni, da stortingspresidenten Carl Berner talte til Stortinget. I den avsluttende delen av talen hans kom han med bisetningene at: «at foreningen med Sverige under én konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge».
Oscar II svarte den 10. juni på denne konklusjonen ved å påpeke flere kritikkverdige forhold mellom avgjørelsene og grunnloven. Han påpekte at det var hans grunnlovsmessige rett til å nekte, at avgjørelsen om å ikke sanksjonere var grunnlovsfestet, at et eget norsk konsulatvesen ikke var en sak mellom Norges regjering, parlament og konge, men mellom Norge og Sverige, at «Norges konge maa stedse have for øie dets grundlovs § 1: "Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverige under een Konge.», at Venstres kontrasignaturlære gikk på tvers av grunnlovens forståelse av kontrasignatur og at grunnlovsavgjørelser skal gjennom tre storting, jamfør §112 i Norges grunnlov.
Unionsoppløsningen ble møtt med kraftige reaksjoner blant svenskene, og over 10 000 mennesker deltok i direkte hyllest til Oscar II ved Drottningholm slott. Selv om forslaget om krig ble kraftig nedstemt, satte Riksdagen ned en særskilt komité (särskilda utskott) for å se på unionsoppløsningen fra norsk side. Denne ble ledet av Christian Lundeberg, og hadde regjeringen Ramstedts skjebne i sine hender. Komiteen kom frem til at unionen ikke var oppløst, da dette krevde Sveriges medvirkning. Men unionen kunne forlates dersom visse krav ble oppfylt. Blant disse var folkeavstemning om unionsoppløsningen og samtaler med Sverige i en unions(oppløsnings)komité. Komiteens innstilling lå klar den 25. juli til godkjennelse av Riksdagen. Den hadde følgende innsigelser:
- Unionen mellom Sverige og Norge var ikke opphørt. Men komiteen anbefalte at dersom et nytt storting foreslo dette etter valg, eller dersom det gjennom folkeavstemning ble flertall for det, kunne den svenske regjeringen gå inn i forhandlinger.
- Et område på hver side av grensen der det ikke skulle være militære befestninger.
- De gamle norske landskapene Bohuslen, Jemtland og Herjedalen, samt bygdene Idre og Særna som var tapt på 1600-tallet var uomtvistelig svenske, mens Enningdalen hørte til Norge.
- Fastsettelse av svenske samers rett til reinsdyrbeite i Norge.
- Garanti for at transittrafikken ikke skulle hindres av noen land.
- Garanti for at vassdrag ikke benyttes fra den ene siden på en måte som svekker dem i den andre.
- Hvorvidt voldgiftstraktater skal brukes i uoverenskomster.
Når Michelsen og hans regjering fikk kravene, overleverte de forslaget om folkeavstemning til Stortinget. Folkeavstemningen skulle imidlertid ikke være en avstemning om oppløsning av unionen, men heller om folket var enige i unionsoppløsningen som allerede hadde funnet sted. Den 13. august ble folkeavstemningen avholdt, med 85,4% fremmøte. 371 911 stemmer kom inn med tre fjerdedeler fra landdistriktene og en fjerdedel fra kjøpstedene. 3519 stemmer ble forkastet, hovedsakelig fra bydistriktene. Det var alminnelig stemmerett for alle menn over 25 år. Avstemningen ga et overveldende flertall for oppløsning av unionen. Hele 368 208 stemte ja til «den stedfundne Opløsning af Unionen», mens bare 184 stemte nei. Andelen som var imot unionen var svært høy, og svenskene var skeptiske til resultatet.[2]
På grunn av folkeavstemningen innfridde den norske regjeringen Riksdagens vilkår om å forhandle om unionsoppløsningen, og partene ble enige om å legge forhandlingene til byen Karlstad. Kravene fra Särskilda Utskottet ble punktene som skulle gjennomgås, ettersom den norske regjeringen ikke hadde noen motkrav. Dermed ble grensefestninger og nøytralitet, reinsdyrbeite, transittrafikk, vassdrag og voldgiftstraktater temaet for møtet. Av disse kravene var det grensefestningene og reinsdyrbeite som ble hovedproblemene. Grensefestningene var av størst betydning, og Michelsen så på reinsdyrbeitesaken som løsbar med mindre det var viktig.[3]
Grensefestningene ble imidlertid et vanskelig tema. Deres posisjon som del av forsvarsverket mot Sverige etter krigstruslene i 1895 var ikke uvesentlig, og et videre kompliserende poeng var at to av festningene, Kongsvinger og Fredriksten, var gamle, historiske festninger. Det var bred enighet om at de historiske festningene ikke skulle rives, men det var et spørsmål om hvor vidt de nye delene av de gamle festningene kunne bestå. Det var også spørsmål om Kongsvinger festning tilhørte de fremskutte festningsverk eller ikke. Den 7. september var situasjonen så fastlåst at det ble enighet om å ta en pause frem til den 14. september.
I uken der forhandlingene stod på pause steg frykten for krig, og situasjonen var svært spent. Flere på svensk side ønsket krig, mens folket på begge sider var nølende inngående det å skyte på sine «broderfolk». Den spente situasjonen ble ikke bedret med at den svenske hæren begynte å utøve øvelser langs den norske grensen.
Forhandlingene begynte igjen 14. september, og bestod stort sett av private møter. Michelsen møtte Lundeberg ved flere anledninger, og til slutt oppnådde de en overenskomst. For at svenskene skulle anerkjenne norsk uavhengighet, måtte Norge rive alle forsvarsverk mot Sverige, bortsett fra Kongsvinger festning. Reinbeiteavtalen ble også inngått med avtale om å fornye avtalen i 1917.
Etter Karlstad-forliket kunne Sveriges Riksdag endelig anerkjenne Norges uavhengighet 26. oktober 1905. Samtidig abdiserte kong Oscar II formelt som norsk konge og avslo bernadottetilbudet. Dermed var det klart fra begge land at unionen var oppløst, om enn den formelt ble oppløst fra svensk hold først den 26. oktober. I Sverige fastholder man denne datoen for unionsoppløsningen, og ikke som i Norge den 7. juni. Dette er også en oppfatning som eksisterer i Norge.
Kongevalget
redigerFor å forsøke å dempe reaksjonene fra utlandet, valgte Stortinget å tilby Oscar II at en av hans sønner kunne bli den nye norske kongen. Dette var imidlertid et tveegget sverd. Dersom Oscar II avslo tilbudet, ville han frigi tronen og dessuten anerkjenne Norge som et eget kongerike. Derfor valgte han ikke å svare. Dette betød imidlertid at regjeringens utsendinger Fridtjof Nansen og Fritz Wedel Jarlsberg var ute av stand til å tilby tronen til noen andre, da den ikke sto ledig.
Dette var samtidig et tilbud det var nesten umulig å oppnå. Dette var på grunn av at kongens eldste sønn var tronarving i Sverige, Oscar Bernadotte hadde mistet sin plass i arverekkefølgen da han hadde giftet seg uten kongens tillatelse. Prins Carl var tunghørt, noe som ville gjort det vanskelig å gjennomføre kongelige plikter, og prins Eugen var ikke interessert i plikter. Av de lite sannsynlige var imidlertid prins Carl den beste.
Fritz Wedel Jarlsberg tok dermed kontakt med britenes representant i Sverige, og forklarte at de ønsket prins Carl Bernadotte som ny konge. Han la også til at hvis dette ikke gikk, ønsket regjeringen Edvard VIIs svigersønn, prins Carl av Danmark som konge. Regjeringen uttrykte også et ønske om å få klar en ny konge så fort som mulig, i frykt for at en uthaling ville medføre økt interesser for en norsk republikk. Den tyske keiseren, Wilhelm II, var også interessert i tronfølgespørsmålet, og lansert Carl av Danmarks onkel, Valdemar av Danmark, som sin foretrukne kandidat.
Etter at Sverige hadde anerkjent unionsoppløsningen, stod regjeringen fritt til å forhandle med danske prins Carl. Michelsen sendte samtidig takkebrev rundt om Europa, og takket for støtten. Norge mottok også raskt garantier fra land som Storbritannia og Russland, og inngikk en nøytral utenrikspolitikk. Prins Carl godtok tilbudet om å bli Norges konge, men forlangte at det skulle holdes en folkeavstemning angående temaet. Dette var for å være sikker på at det var dette det norske folket ønsket. Michelsen og Nansen var begge imot dette, men valgte og godta det. Folkeavstemningen ble avholdt 12. og 13. november, og i forhold til folkeavstemningen om unionsoppløsningen, var denne preget av propaganda i mye mindre grad.[4]
Resultatet viste et klart flertall for regjeringens ønske om å tilby tronen til prins Carl. 259 563 stemte for, og 69 264 var imot. Avstemningen hadde ingen geografisk sammenheng. Den største støtten til monarkiet var i Vestfold, med 93,4% Ja-stemmer, mens nabofylket Telemark hadde den laveste andelen Ja-stemmer på 58,9%.
Det faktiske og formelle spørsmålet rundt folkeavstemningen var hvor vidt det norske folk stilte seg bak prins Carl som norsk konge. Dette var imidlertid ikke et spørsmål om hvor vidt Norge skulle velge monarki eller republikk, kun om monarkiet Norge skulle ha en glücksburgsk konge. Imidlertid hadde flere i samtiden sett på det som et valg om styreform.
Ettersom valget ble klart avgjort, sendte stortingspresident Berner en formell forespørsel til prins Carl om han ønsket å bli norsk konge den 18. november. Kongen aksepterte samme kveld, idet han kunngjorde at han tok navnet Haakon VII og ga sin sønn navnet Olav. Den nye kongefamilien ankom hovedstaden Kristiania 25. november 1905.
Referanser
rediger- ^ «Unionsoppløsningen». Wikipedia. 29. januar 2025. Besøkt 12. mars 2025.
- ^ «Folkeavstemning om oppløsning av unionen med Sverige». Wikipedia. 11. september 2024. Besøkt 12. mars 2025.
- ^ «Karlstadforhandlingene». Wikipedia. 26. januar 2024. Besøkt 12. mars 2025.
- ^ «Folkeavstemning om Prins Carl av Danmark som norsk konge». Wikipedia. 24. april 2024. Besøkt 12. mars 2025.
- ^ Knudsen var republikaner, og fratrådte regjeringen før Kong Haakon ankom Norge
Eksterne lenker
rediger- Christian Michelsens regjering 11. mars 1905 - 28. oktober 1907. www.regjeringen.no