Høyre

norsk politisk parti
(Omdirigert fra «Høire»)

Høyre (forkortet H) er et liberalkonservativt politisk parti i Norge. I perioden 2021–2025 har Høyre 36 representanter på Stortinget, og partiet ble ved lokalvalget i 2023 landets største parti. Erna Solberg er partileder, og Henrik Asheim og Tina Bru er nestledere.

Høyre

Høgre
Olgeš
LandNorge
Offisielt navnHøyre (H, H)
Leder(e)Erna Solberg (2004–ingen)
GeneralsekretærTom Erlend Skaug
Grunnlagt25. august 1884; 140 år siden (1884-08-25)
HovedkvarterOslo
AvisHøyres Avis (1979–1992) Tidens tegn (1993–)
Ungdomsorg.Unge Høyre
Antall medlemmer29 584 (2022)[1]
IdeologiKonservatisme,[2] liberalkonservatisme[3]
Politisk posisjonSentrum-høyre
Europeisk tilknytningDet europeiske folkepartiet (assosiert medlem)[4]
Internasjonal tilknytningDen internasjonale demokratiske union
Slagord«Muligheter for alle»
Nettstedhoyre.no (no)
Stortinget
36 / 169
(2021)
Ordførere
107 / 357
(2023)
Kommunestyrer
1 851 / 9 122
(2023)
Fylkesting
164 / 664
(2023)

Antall medlemmer
År Bef. ±%
1948 39 675
1949 49 739 +25,4%
1950 61 442 +23,5%
1951 66 827 +8,8%
1952 67 266 +0,7%
1953 79 548 +18,3%
1954 82 994 +4,3%
1955 94 570 +13,9%
1956 93 597 −1,0%
1957 93 597 +0,0%
1958 96 138 +2,7%
1959 96 931 +0,8%
1960 96 931 +0,0%
1961 97 509 +0,6%
1962 98 071 +0,6%
1963 100 494 +2,5%
1964 102 735 +2,2%
1965 101 797 −0,9%
1966 110 000 +8,1%
1967 119 000 +8,2%
1968 125 000 +5,0%
1969 110 858 −11,3%
1970 110 241 −0,6%
1971 104 863 −4,9%
1972 103 297 −1,5%
1973 99 677 −3,5%
1974 97 677 −2,0%
1975 104 891 +7,4%
1976 107 867 +2,8%
1977 112 471 +4,3%
1978 113 794 +1,2%
1979 146 423 +28,7%
1980 152 185 +3,9%
1981 165 393 +8,7%
1982 176 544 +6,7%
1990 103 061 −41,6%
1991 93 330 −9,4%
1992 81 745 −12,4%
1993 76 152 −6,8%
1994 70 923 −6,9%
1995 66 194 −6,7%
1996 59 441 −10,2%
1997 56 619 −4,7%
1998 53 364 −5,7%
1999 55 592 +4,2%
2000 53 127 −4,4%
2001 52 049 −2,0%
2002 42 987 −17,4%
2003 28 767 −33,1%
2004 26 267 −8,7%
Kilde: [5][6]

Høyre ble dannet like etter Venstre under forfatningsstriden i 1884. Å avgrense statens makt overfor det enkelte mennesket, har vært et gjennomgangstema i Høyres politikk gjennom partiets historie.[7][8] Høyre anser seg selv som et borgerlig parti.[9]

Høyre går inn for en åpen markedsøkonomi med lavere skatter og avgifter og mindre byråkrati. Historisk sett har partiet ønsket å holde tilbake på den offentlige pengebruken. Partiet har vært opptatt av lov og orden og landets forsvar, og Høyre har støttet norsk medlemskap i både NATO og EU.[10] Høyre er mer postive til internasjonalt samarbeid enn en del andre partier i den konservative partifamilien i Europa.[11]

Partiet har tre sideorganisasjoner: Unge Høyres Landsforbund, Høyres Studenter og Senior Høyres Landsforbund, i tillegg til Høyres Kvinneforum, som er organisert som et nettverk innenfor partiet. Sideorganisasjonene er representert i Høyres styrende organer.

Formålsparagraf

rediger

«Høyre vil føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid.»

Politisk plattform

rediger

Høyre presenterer seg som et sosialt reformparti som arbeider innenfor de konstitusjonelle rammer et parlamentarisk demokrati setter. Høyre står i en forholdsvis liberal konservativ tradisjon i Norge, til forskjell fra mer nasjonalt eller religiøst orienterte konservative i Vest-Europa. Partiet har lenge rommet både verdikonservative og mer liberalkonservative fløyer. Fra 1960-årene har de liberalkonservative innslagene blitt mer fremtredende. Høyre i dag bekjenner seg først og fremst til en burkeansk konservativ tradisjon. Liberale rettigheter nedfelt i Grunnloven, som ytringsfriheten, personvernet og næringsfriheten, har således fått en viktig plass i Høyres verdigrunnlag.

Høyres politiske plattform vektlegger blant annet følgende saker:

  • Sikre stabile og gunstige rammevilkår for et fritt og nyskapende næringsliv
  • Lavere skatter og avgifter
  • Økt satsing på samferdsel
  • Økt satsing på forskning
  • Økt fokus på kunnskap og læring i skolen
  • Et sterkt og effektivt forsvar
  • Effektiv håndhevelse av lov og orden
  • Økt satsing på kvalitet og kompetanse i omsorgstjenestene
  • Redusere offentlig intervensjon i privatpersoners liv og virke
  • Fremme respekt, åpenhet og toleranse i samfunnet
  • Verne om klima og miljø
  • Likestille offentlige og private tjenesteytere gjennom fritt offentlig finansiert brukervalg
  • Sette grenser for politikk og prioritere kjerneoppgavene sterkere

Historie

rediger
 
Emil Stang ble Høyres første formann.

Høyres røtter spores gjerne tilbake til den ikke-adelige embedsstanden og borgerskapet, som i kraft av sin administrative erfaring og sosiale status dominerte i norsk politikk frem til rundt 1870.[12]

Det store politiske spørsmålet i Norge i 1880-årene var forfatningsstriden; spørsmålet om kong Oscar II hadde et absolutt veto i grunnlovssaker, eller om det norske Stortinget kunne overprøve det. Mellom 1882 og 1884 ble det etablert såkalte grunnlovsforeninger, uavhengige av hverandre, en rekke steder i landet. Grunnlovsforeningene samlet velgere som mente at kongens veto var endelig, ellers ville det forrykke balansen mellom den lovgivende og utøvende makt. De delte en konservativ tolkning av grunnloven og maktfordelingsprinsippet. Velgere som var av motsatt oppfatning, samlet seg i såkalte 17. mai-foreninger, forløpere til partiet Venstre.[13]

Etter at det landsdekkende partiet Venstre ble dannet den 28. januar 1884, gikk 174 grunnlovsforeninger sammen om å danne De konservative foreningers sentralstyre, også kalt Det konservative parti eller Det konstitusjonelle parti, den 25. august 1884. Navnet «Høyre» ble i begynnelsen brukt nedsettende av politiske motstandere. Høyre hadde ikke like stor organisasjonskontinuitet som Venstre, men mange hadde erfaring fra indremisjonen, avholdsbevegelsen og yrkesorganisasjoner. Emil Stang ble valgt til partiets formann, foran den mer konservative Christian Selmer.[13] Stang slo fast at «Høyre skulle være et sosialt reformparti som arbeidet innenfor de konstitusjonelle rammer et parlamentarisk demokrati setter.»[14] Dette åpnet for samarbeid med den moderate delen av Venstre.[13]

 
Partileder og statsminister Francis Hagerup var også sentral i utviklingen av folkeretten og var en viktig kvinnesaksforkjemper

Frem til 1905 søkte Høyre å bevare personalunionen med Sverige, forutsatt Norges likestilte rolle. Partiet motsatte seg derfor Venstres mer utfordrende politikk av hensyn til sikkerhets- og handelspolitiske interesser. Stang var statsminister i rene Høyre-regjeringer 1889–1891 og 1893–1895, i et forsøk på å utbre en forsonende holdning til Sverige. Et lignende forsøk på en såkalt samlingspolitikk ble utøvd av statsminister Francis Hagerup 1895–1898 og 1903–1905. For å skape et bredere parlamentarisk grunnlag, gikk Høyre og moderate Venstre-folk sammen i valgsamarbeidet Samlingspartiet foran stortingsvalget i 1903. Samlingspartiet hadde front mot Venstres sosiale og unionspolitiske radikalisme og det fremvoksende sosialdemokratiet. Samlingspartiet ønsket forhandlinger med Sverige fremfor ensidig norsk aksjon i konsulatsaken. Prosjektet overlevde ikke i det etterunionelle politiske klimaet, men fikk sin arvtager i samarbeidet med Frisinnede Venstre noe senere.

Internt i Høyre markerte partileder og statsminister Francis Hagerup seg som den viktigste pådriveren for innføring av kvinnelig stemmerett helt fra dette ble en viktig politisk sak i Norge, og Hagerup var både medstifter, medlem av det første styret og æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening.[15]

I årene rundt 1900 tok Høyre initiativ til å bygge ut et moderne samferdselsnett, med veier og jernbane. Etter første verdenskrig ble det i første rekke Høyres oppgave å gjenreise statens finanser. På 1920-tallet gikk Norge inn i parikrisen i forsøket på å gjenopprette kroneverdien etter gullstandarden, og både stat og kommuner slet med stor gjeld. Statens finanser var først i 1936 blitt så gode at Høyre-regjeringen anså det forsvarlig å iverksette eget prinsippvedtak fra 1923 om innføring av alderstrygd.

Fra 1935 startet en langvarig periode hvor Arbeiderpartiet styrte, og de borgerlige partiene var lite samlet. Med Kings Bay-saken i 1963 endret dette seg da Høyres John Lyng maktet å danne en regjering, riktignok kortvarig. Fra og med 1965 var borgerlige samlingsregjeringer igjen vanlig med Høyre som deltaker, men ikke i lederrollen. Per Borten (Sp) og Lars Korvald (KrF) ble statsministre i de to første relativt varige, borgerlige regjeringer etter krigen. Først med den såkalte høyrebølgen i Europa fikk norske Høyre igjen stor oppslutning, under trioen Erling Norvik som partileder, Jo Benkow som parlamentarisk leder og Kåre Willoch som statsministerkandidat. Partiet kritiserte regjeringen for å føre dårlig krisepolitikk, og tok til orde for liberalisering av mediepolitikken, åpningstidene osv.

 
Kåre Willoch, statsminister 1981–1986.

Valget i 1981, hvor Høyre fikk 31,7 %, var Høyres beste siden valget i 1924. Partiets viktigste politiker på 1980-tallet var Kåre Willoch, som var statsminister fra 1981 til 1986. I 1980-årene hadde partiet også sin historiske toppnotering i antall betalende medlemmer, som da var omkring 100 000 personer.

Ved valget i 1997 fikk Høyre 14,3 % – det til da dårligste valget siden 1945. Partiet gjorde imidlertid et godt valg i 2001, og kom i regjering sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre. I 2005 gjorde partiet nok et dårlig valg, og fikk det historisk dårligste resultatet på 14,1 %.

Utover 1980-tallet og særlig 1990-tallet oppstod et stort, konkurrerende høyreparti med Fremskrittspartiet, som Høyre lenge strevde med å avklare sitt forhold til. Med FrPs vekst økte presset på Høyres kompromissvilje. Høyre satt i regjering med partier til venstre for seg selv på den politiske skala, mens Fremskrittspartiet markerte mer rendyrkede høyresaker i opposisjon. Først etter gjenvalget av Jens Stoltenbergs regjering i 2005 ble det realitet i fremstøt for borgerlige samling som også omfattet Fremskrittspartiet.

Oppslutningen om Høyre har variert betraktelig. Størst andel velgere hadde Høyre i 1894 da 49,4 % stemte Høyre; da var det dog kun to partier å velge mellom. Høyre har aldri hatt rent flertall på Stortinget. Høyre gikk betydelig tilbake i mellomkrigstiden, bl.a. som følge av at nye partier kom til. Fra 1945 til 1970 økte partiets oppslutning jevnt og sikkert for så å skyte fart etter valget i 1973.

Etter 2009 etablerte Høyre seg som det klart største partiet på borgerlig side med over 25 % oppslutning i stortingsvalgene i 2013 og 2017. Etter stortingsvalget i 2013 dannet partileder Erna Solberg en regjering utgått fra Høyre og Fremskrittspartiet, som i januar 2018 ble utvidet med Venstre. I januar 2019 ble regjeringen igjen utvidet med Kristelig Folkeparti. Erna Solberg fikk da en flertallsregjering, som hadde 9 statsråder fra Høyre, 7 fra Frp, 3 fra Venstre og 3 fra KrF. I januar 2020 gikk Fremskrittspartiet ut av regjeringen, som dermed er blitt en mindretallsregjering med 12 statsråder fra Høyre, 4 fra Venstre og 4 fra KrF. I stortingsvalget i 2021 fikk regjeringen flertallet imot seg, og Erna Solberg varslet regjeringens avgang.[16]

Partiledelse

rediger

Parlamentariske ledere

rediger

Generalsekretærer

rediger

Regjeringsdeltagelse

rediger
 
Erna Solberg, statsminister 2013–2021.

Statsministre fra Høyre

Høyres deltagelse i regjeringer

Valghistorikk

rediger
 
Høyres oppslutning i stortingsvalgene 1945–2009.
 
Høyres oppslutning etter fylke i stortingsvalget i 2009.
Stortingsvalg[19]
Årstall Andel av stemmene Mandater
1900 40,8 %
31 / 114
1903 44,8 % 1)
47 / 117
1906 32,7 %
37 / 123
1909 41,4 %
64 / 123
1912 33,0 %
24 / 123
1915 28,7 %
21 / 123
1918 30,4 %
49 / 126
1921 33,4 %
57 / 150
1924 32,5 %
54 / 150
1927 24,0 %
31 / 150
1930 27,4 %
44 / 150
1933 20,2 %
31 / 150
1936 21,3 %
36 / 150
1945 17,0 %
25 / 150
1949 18,3 %
23 / 150
1953 18,6 %
27 / 150
1957 18,9 %
29 / 150
1961 20,0 %
29 / 150
1965 21,1 %
31 / 150
1969 19,6 %
29 / 150
1973 17,4 %
29 / 155
1977 24,8 %
41 / 155
1981 31,7 %
53 / 155
1985 30,4 %
50 / 157
1989 22,2 %
37 / 165
1993 17,0 %
28 / 165
1997 14,3 %
23 / 165
2001 21,2 %
38 / 165
2005 14,1 %
23 / 169
2009 17,2 %
30 / 169
2013 26,8 %
48 / 169
2017 25,0 %
45 / 169
2021 20,4 %
36 / 169
1) Høyre, Moderate Venstre og Samlingspartiet
Kommunestyrevalg[20][21]
Årstall Andel av stemmene
1928 14,2 %
1931 16,3 %
1934 12,1 %
1937 14,3 %
1945 9,7 %
1947 13,9 %
1951 15,2 %
1955 16,7 %
1959 18,6 %
1963 19,8 %
1967 19,3 %
1971 17,9 %
1975 21,8 %
1979 29,2 %
1983 25,9 %
1987 23,3 %
1991 21,5 %
1995 20,2 %
1999 21,4 %
2003 18,1 %
2007 19,3 %
2011 28,0 %
2015 23,2 %
2019 20,2 %
2023 25,9 %
Fylkestingsvalg[22][23]
Årstall Andel av stemmene
1975 22,6 %
1979 29,9 %
1983 26,4 %
1987 23,7 %
1991 21,9 %
1995 19,9 %
1999 21,3 %
2003 17,8 %
2007 18,8 %
2011 27,6 %
2015 23,4 %
2019 20,3 %
2023 25,5 %

Stortingsvalgene: For 1906 Samlingspartiet, som bestod av Høyre og Moderate Venstre-krefter. For 1909-1936 medregnet stemmer på felleslister med Frisindede Venstre.

Kommunevalgene: Inkluderer ikke stemmer avgitt ved flertallsvalg før 1967 og ikke stemmer som tilfalt borgerlige felleslister der Høyre var med i en rekke kommuner.

Høyres velgeroppslutning i prosent i valgkretsene siden 1973:
Fylke 1973 1977 1981 1985 1989 1993 1997 2001 2005 2009 2013 2017 2021
Østfold 17,2 21,5 28,5 26,6 19,2 13,8 12,4 19,6 11,9 14,8 25,2 23,8 18,7
Akershus 23,9 34,7 40,0 41,3 30,8 26,6 21,8 31,7 20,6 23,1 33,9 31,0 27,4
Oslo 30,1 39,0 42,4 43,0 31,9 27,6 21,7 29,1 19,8 21,7 29,8 26,4 23,5
Hedmark 10,1 11,1 17,6 16,8 12,1 8,4 7,9 12,7 8,0 10,2 18,3 15,3 10,6
Oppland 8,6 11,9 18,5 18,1 12,6 9,2 8,7 12,7 8,0 11,2 19,1 16,7 12,5
Buskerud 19,8 24,8 32,3 32,7 24,4 18,3 15,9 24,6 15,1 19,4 29,0 26,9 22,0
Vestfold 26,5 33,7 41,9 40,9 28,9 23,1 18,1 25,5 15,3 19,6 30,0 30,1 25,1
Telemark 11,4 15,5 23,0 24,9 17,1 10,6 9,8 14,6 9,4 13,2 21,8 20,1 15,7
Aust-Agder 15,6 21,8 31,9 29,3 18,8 15,0 13,3 20,9 12,7 16,3 25,9 25,6 20,2
Vest-Agder 14,9 26,5 34,4 31,2 22,4 16,1 13,6 23,2 14,7 17,6 27,5 27,9 21,3
Rogaland 14,7 26,1 33,7 31,4 22,2 16,4 14,4 22,7 15,3 19,5 30,1 28,8 23,9
Hordaland 17,8 27,6 35,8 32,5 23,0 16,9 13,5 21,7 16,4 20,2 31,3 30,4 24,5
Sogn og Fjordane 9,5 18,7 26,7 22,2 16,4 11,2 9,9 12,8 8,4 12,1 19,0 18,6 13,7
Møre og Romsdal 8,8 18,8 27,0 25,4 18,8 13,1 11,1 17,3 12,8 16,1 26,2 23,6 16,3
Sør-Trøndelag 16,6 21,4 29,3 27,2 21,2 16,1 13,6 17,8 12,5 13,9 22,2 20,7 16,5
Nord-Trøndelag 17,8 15,4 11,3 8,1 6,8 10,3 6,9 8,9 14,5 14,8 10,6
Nordland 11,0 18,7 27,4 24,4 18,7 11,2 9,2 13,1 8,4 11,5 21,2 20,2 15,3
Troms 13,6 22,2 30,4 27,2 21,0 13,7 11,3 15,7 9,0 12,9 22,3 20,5 13,5
Finnmark 13,0 17,7 25,4 20,7 12,4 12,5 11,1 15,7 9,3 10,7 21,3 14,4 6,8
Norge 17,2 24,5 31,8 30,4 22,2 17,1 14,3 21,2 14,1 17,2 26,8 25,0 20,4

Høyre stilte til valg på borgerlige felleslister i Nord-Trøndelag i 1973 og 1977.

Fylkesvis fordeling av Høyres innvalgte stortingsrepresentanter siden 1973:
Fylke 1973 1977 1981 1985 1989 1993 1997 2001 2005 2009 2013 2017 2021
Østfold 1 2 3 3 2 1 1 2 1 1 3 2 2
Akershus 3 4 5 5 5 4 3 5 4 4 7 6 6
Oslo 5 6 7 7 5 5 4 5 3 4 6 6 5
Hedmark 1 1 2 1 1 1 1 1 1 1 1 1 1
Oppland 1 1 2 1 1 1 0 1 1 1 1 1 1
Buskerud 2 2 2 2 2 2 1 2 1 2 3 2 2
Vestfold 2 3 4 3 2 2 1 2 1 1 2 3 2
Telemark 1 1 2 2 1 1 1 1 1 1 1 1 1
Aust-Agder 1 1 1 1 1 1 0 1 0 1 1 1 1
Vest-Agder 1 1 2 2 1 1 1 2 1 1 2 2 1
Rogaland 2 3 3 4 3 2 2 3 2 3 4 4 4
Hordaland 3 5 5 5 4 2 2 4 3 3 6 5 4
Sogn og Fjordane 0 1 1 1 1 0 1 1 0 1 1 1 1
Møre og Romsdal 1 2 3 3 2 1 1 2 1 1 2 3 1
Sør-Trøndelag 2 2 3 3 2 2 2 2 1 1 2 2 2
Nord-Trøndelag 0 1 1 1 1 0 0 0 0 1 1 1 0
Nordland 1 2 4 3 2 1 1 2 1 1 2 2 1
Troms 1 2 2 2 1 1 1 1 1 1 2 1 1
Finnmark 1 1 1 1 0 0 0 1 0 1 1 1 0
Norge 29 41 53 50 37 28 23 38 23 30 48 45 36

Mandattall uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.

Fordeling av Høyres innvalgte stortingsrepresentanter siden 1973 etter valgperiode og valgkrets:[24]
Valgkrets 1973-1977 1977-1981 1981-1985 1985-1989 1989-1993 1993-1997 1997-2001 2001-2005 2005-2009 2009-2013 2013-2017 2017-2021 2021-2025
Østfold


Stray


Stray
Apenes

Stray
Apenes
Holemark
Bakke
Apenes
Holemark
Nakkim

Holemark
Nakkim


Nakkim


Engeset
Schou

Engeset



Schou

Wenstøb
Schou
Milde
Pettersen
Schou

Pettersen
Schou

Akershus






Benkow
Kirste
Presthus




Benkow
Kirste
Presthus

Lowzow


Benkow
Petersen
Presthus
Five
Lowzow


Benkow
Petersen
Presthus
Five
Lowzow


Benkow
Petersen
Finstad
Five
Haugen


Sanner
Petersen
Finstad
Five



Sanner
Petersen
Sjøli




Sanner
Petersen
Sjøli
Onarheim
Christiansen


Sanner
Petersen
Sjøli
Dahl



Sanner

Sjøli
Dahl
Graham


Sanner
Trøen
Asheim
Mathisen
Graham
Jegstad
Tønder
Sanner
Trøen
Asheim
Kristensen
Elvenes
Jegstad

Sanner
Trøen
Asheim
Kristensen
Elvenes
Linnestad

Oslo






Willoch
Syse
Hafstad

Thyness
Langslet

Willoch
Syse
Hafstad
Lowzow
Thyness
Langslet

Willoch
Syse
Foss
Lowzow
Værnø
Langslet
Simonsen
Willoch
Syse
Foss
Høegh
Sjaastad
Langslet
Heiberg
Clemet
Syse
Foss
Høegh
Sjaastad


Devold
Syse
Foss
Høegh
Sjaastad


Devold
Lønning
Foss
Høegh



Devold
Lønning
Foss
Larssen
Rafiq


Søreide
Lønning
Foss




Søreide
Astrup
Foss
Tetzschner



Søreide
Astrup
Vinje
Tetzschner
Kapur
Heggelund

Søreide
Astrup
Lunde
Tetzschner
Kapur
Heggelund

Søreide
Astrup
Lunde
Gjedde
Kapur


Hedmark

Platou


Erlandsen
Løken
Erlandsen
Løken

Løken

Hernæs

Hernæs

Hernæs

Gundersen

Gundersen

Gundersen

Riise

Molberg

Oppland

Lied

Lied

Lied
Lund
Lied

Weberg

Weberg



Thommessen

Thommessen

Thommessen

Thommessen

Thommessen

Jønnes

Buskerud


Knudson
Johnsen

Røkke
Strand

Røkke
Strand

Røkke
Berg

Hiim
Berg

Hiim
Berg

Helleland


Helleland
Hundhammer

Helleland


Helleland
Werp

Helleland
Werp
Johnsen
Helleland

Johnsen
Helleland
Bruflot

Vestfold



Andersen
Vattekar


Knudsen
Vattekar
Sogn

Knudsen
Willoch
Sogn
Steenstrup
Knudsen
Willoch

Steenstrup
Brunæs
Willoch


Brunæs
Lund


Brunæs



Flåtten
Hogsnes


Flåtten



Flåtten



Flåtten

Løvaas

Larsen
Halle
Løvaas

Larsen
Halle


Telemark

Tynning

Tynning

Tynning
Falck
Godal
Jansen
Godal

Godal

Godal

Holmberg

Holmberg

Isaksen

Isaksen

Abrahamsen

Farahmand

Aust-Agder Gjertsen Gjertsen Gjertsen Gjertsen Liltved Liltved Olsen Harberg Harberg Harberg Harberg
Vest-Agder

Stordrange

Austad

Austad
Klemsdal
Austad
Klemsdal
Bernander

Gabrielsen

Gabrielsen

Gabrielsen
Andersen
Gitmark

Gitmark

Foss
Benestad
Foss
Benestad
Foss

Rogaland



Lønningdal
Sirevaag


Lønningdal
Løvvig
Feyling

Mauritzen
Løvvig
Feyling

Mauritzen
Løvvig
Fatland
Storhaug
Mauritzen
Widvey
Fatland


Widvey
Fatland

Johnsen
Nielsen


Høie
Vallersnes
Meling

Høie
Vallersnes


Høie
Kambe
Meling

Høie
Kambe
Meling
Bru
Høie
Stensland
Hagerup
Bru
Stokkebø
Stensland
Hagerup
Bru
Hordaland





Dahl
Randal

Utkilen


Dahl
Randal
Skauge
Utkilen
Skarstein

Dahl
Randal
Skauge
Spilde
Skarstein

Borge
Golten
Skauge
Spilde
Skarstein

Solberg
Golten
Skauge
Spilde


Solberg
Nilsen




Solberg
Nilsen




Solberg
Nilsen
Halleraker
Hansen


Solberg

Halleraker
Hansen


Solberg
Warloe
Halleraker



Solberg
Trellevik
Halleraker
Frølich
Eidsheim
Hille
Solberg
Trellevik
Nilsen
Frølich
Eidsheim

Solberg
Trellevik
Eskeland
Frølich


Sogn og Fjordane Lefdal Lefdal Lefdal Hjertenes Hoddevik Hoddevik Lødemel Lødemel Melvær Grotle
Møre og Romsdal



Langlo

Talleraas
Langlo

Talleraas
Langlo
Koppernæs
Talleraas
Sverdrup
Koppernæs
Talleraas
Sverdrup

Talleraas


Løvik


Løvik
Nørve

Løvik



Nørve

Orten
Nørve

Orten
Soleim
Synnes
Orten


Sør-Trøndelag


Eian
Lyng

Eian
Schnitler

Eian
Schnitler
Huseby
Ellefsen
Sterri
Huseby
Ellefsen
Sterri

Ellefsen
Sterri

Brende
Sterri

Brende
Momyr

Brende


Helleland


Helleland
Jenssen

Helleland
Lønseth

Helleland
Lønseth

Nord-Trøndelag Vada Vada Sellæg Sellæg Myraune Agdestein Agdestein
Nordland




Kyllingmark


Thomassen
Kyllingmark


Thomassen
Kobberstad
Svendsgård
Danielsen
Thomassen
Knutzen
Svendsgård

Thomassen
Knutzen


Thomassen



Kristiansen



Kristiansen
Voie


Kristiansen



Kristiansen



Ebbesen
Henriksen


Ebbesen
Finstad


Thorheim



Troms

Buvik

Norwich
Krone
Norwich
Krone
Norwich
Krone
Ludvigsen

Ludvigsen

Ludvigsen

Konradsen

Aspaker

Aspaker

Aspaker
Gudmundsen

Gudmundsen
Bøe

Finnmark Listau Listau Listau Eriksen Robertsen Jensen Jensen Jensen
Norge 29 41 53 50 37 28 23 38 23 30 48 45 36

Representanters navn som er uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.

Statsråder for Høyre i Erna Solbergs regjering

rediger

Stortingsrepresentanter

rediger

Høyre har 36 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025; jfr Liste over stortingsrepresentanter 2021–2025.

Ordførere

rediger

I valgperioden 2023–2027 har Høyre ordføreren i 107 kommuner og fylkesordføreren i åtte fylker.[25]

I valgperioden 2019–2023 hadde Høyre ordføreren i 35 kommuner og fylkesordføreren i Agder.

I valgperioden 2015–2019 hadde Høyre ordføreren i 76 kommuner og fylkesordføreren i Akershus, Vestfold, Vest-Agder og Nord-Trøndelag.

Referanser

rediger
  1. ^ https://hoyre.no/2023/01/13/hoyre-med-sterkeste-medlemsvekst-pa-10-ar.
  2. ^ Som definert av partiet selv, se Høyres lover Arkivert 25. mai 2023 hos Wayback Machine.. Besøkt 25. ami 2023.
  3. ^ «Unge Høyres prinsipprogram» (PDF). Unge Høyre. 2006. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 16. juni 2014. 
  4. ^ «Parties & Partners» (på engelsk). European People's Party. Besøkt 12. februar 2024. 
  5. ^ Christian Lehne (2017). «Partier og partimedlemmer En kvalitativ casestudie av norske partiers respons på medlemsfrafall» (PDF). 
  6. ^ Norske politiske fakta 1884-1982. Universitetsforl. 1983. s. 108. ISBN 8200056287. 
  7. ^ Intervju med historiker Francis Sejersted, sendt på NRK 25. mars 1979. Videoklipp i NRK Skole, besøkt 10. mars 2024.
  8. ^ Dahl, Ottar (1985). «Høyre gjennom hundre år». Nytt norsk tidsskrift. 2 (2): 86–93. ISSN 0800-336X. 
  9. ^ Notaker, Hallvard (2013). «Høyres ideologiske spenninger». Norsk statsvitenskapelig tidsskrift. 29 (2): 111–119. ISSN 0801-1745. 
  10. ^ Koritzinsky, Theo (1970). Velgere, partier og utenrikspolitikk. Analyse av norske holdninger 1945–1970. Oslo: Pax forlag. s. 140–144. 
  11. ^ Hooghe, Liesbeth, Marks, Gary og Wilson, Carole J. (2002). «Does Left/Right Structure Party Positions on European Integration?». Comparative Political Studies (8): 965–989. 
  12. ^ Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. Drømmen om borgerlig samling, 1884–1918. Oslo: Cappelen. s. 9–17. ISBN 82-02-04990-3. 
  13. ^ a b c Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. Drømmen om borgerlig samling, 1884–1918. Oslo: Cappelen. s. 32-57. ISBN 82-02-04990-3. 
  14. ^ «Høyres historie». Høyre. Arkivert fra originalen 12. april 2013. Besøkt 17. april 2013. 
  15. ^ Nylænde 1914 s. 233
  16. ^ Solberg: - Høyres arbeidsøkt i regjeringen er over. E24. Besøkt 16. september 2021.
  17. ^ Lederens tittel var «formann», og for nestlederne «viseformann», frem til omkring 1990.
  18. ^ Dette er Høyres nye generalsekretær[død lenke]. Høyre. Besøkt 10. mars 2020
  19. ^ Statistisk sentralbyrå: stortingsvalgresultater
  20. ^ Statistisk sentralbyrå: kommunestyrevalgresultater
  21. ^ Valgresultat.no: Kommunestyrevalg 2015
  22. ^ Statistisk sentralbyrå: fylkestingsvalgresultater
  23. ^ Valgresultat.no: Fylkestingsvalg 2015
  24. ^ Stortingets hjemmeside: Representanter
  25. ^ «Oversikt over kommuner». KS (på norsk). Besøkt 3. juli 2024. 

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger