Erling Norvik
Erling Esbensen Norvik (født 9. april 1928 i Vadsø, død 31. desember 1998 i Oslo) var en norsk pressemann og politiker (H). Han huskes for ettertiden best som mannen bak «Høyre-bølgen» i slutten av 1970- og tidlig i 1980-årene, og var Høyres generalsekretær 1970–1974 og formann 1974–1980 og 1984–1986. Han var stortingsrepresentant for Finnmark 1961–1973 og statssekretær med ansvar for presse og informasjon for statsminister Kåre Willoch 1981–1984. Norvik ble meget populær, «med et vel utviklet velgertekke og en sjelden evne til å oppnå kontakt med sine medmennesker», skriver Terje Svabø. «Han personifiserte Høyre og gjorde det til et moderne folkeparti», men understreket selv at suksessen skyldtes samarbeidet med blant andre Kåre Willoch og Fridtjov Clemet.[4] «Norviks utpregede folkelige stil» sammen med Willochs «intellektuelle og velartikulerte lederskap», som valgforsker Anders Todal Jenssen har formulert det, skapte et politisk radarpar.[5]
| Erling Norvik | |||
|---|---|---|---|
 Erling Norvik i 1970 Foto: Frits Solvang / Norsk Teknisk Museum | |||
| Født | Erling Esbensen Norvik 9. apr. 1928[1][2]  Vadsø kommune[1] | ||
| Død | 31. des. 1998[1] (70 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, journalist, redaktør | ||
| Utdannet ved | Kristelig Gymnasium | ||
| Far | Erling Johannes Norvik | ||
| Parti | Høyre[1] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Ullern kirkegård[3] | ||
| Medlem av | Europarådets parlamentarikerforsamling | ||
| Østfolds fylkesmann | |||
| 1986–1998 | |||
| Forgjenger | Lars Korvald | ||
| Etterfølger | Edvard Grimstad | ||
| Høyres formann | |||
| 1984–1986 | |||
| Forgjenger | Jo Benkow | ||
| Etterfølger | Rolf Presthus | ||
| Høyres formann | |||
| 1974–1980 | |||
| Forgjenger | Kåre Willoch | ||
| Etterfølger | Jo Benkow | ||
| Høyres generalsekretær | |||
| 1970–1974 | |||
| Forgjenger | Gudvin Låder Ve | ||
| Etterfølger | Fridtjov Clemet | ||
| Stortingsrepresentant | |||
| 1961–1973 | |||
| Valgkrets | Finnmark | ||
Liv og virke rediger
Familie, skolegang og pressearbeid rediger
Han vokste opp i Vadsø som sønn av skattefogd og stortingsrepresentant Erling Johannes Norvik (1899–1964) og Mosse Esbensen (1896–1970). Morfaren Andreas Brodtkorb Esbensen (1870–1937) var kjøpmann og ordfører i Vadsø. På farssiden var Erling Norvik fetter av industrimannen Harald Norvik (1946–).
Erling Norvik flyttet til Oslo i 1943 for å gå skole – først Kristelig Gymnasium, så Oslo handelsgymnasium. Utover dette tok han aldri noen utdannelse.
I 1947 vendte han tilbake til Finnmark og startet arbeidslivet i familiebedriften H.F. Esbensen. Allerede høsten 1948 – da han var 20 år gammel – ble han imidlertid ansatt som redaktør i Finnmark Tidende i Vardø. Han var journalist i Finnmarksposten i Hammerfest, journalist ved Høyres Pressekontor i Oslo og redaktør i Vestfinmarken i Honningsvåg, før han kom tilbake til som redaktør i Finnmark Tidende i noen år. Pressearbeidet gjorde at han knyttet enda nærmere bånd til partiet.
Politiker og fylkesmann rediger
Med en far som var blant annet stortingsrepresentant for Høyre fra stortingsvalget 1949, var ikke Erling Norviks partivalg overraskende. I 1948 var han sekretær i Finnmark Unge Høyre, og i 1952 var han formann i Honningsvåg Høyre. Videre var han formann i Vadsø Høyre 1954–1956, formann i Hammerfest Høyre 1958–1960 og fylkessekretær i Finnmark Høyre 1957–1961. Som fylkessekretær bygde han opp et fylkesparti som i langt større grad enn tidligere evnet å nå ut til alle lag av folket. Norvik var medlem av Vadsø bystyre 1956–1959 og Hammerfest bystyre 1960–1963.
I 1961 entret han rikspolitikken som stortingsrepresentant, etter å ha «arvet» mandatet fra sin far. Han ble sittende på Stortinget i tre perioder frem til 1973, men la aldri skjul på at Stortinget ikke var hans foretrukne politiske arena.[4] Hans rastløse personlighet og trang til handling gjorde at han trivdes bedre iblant folk enn på Stortinget, hvor han mente arbeidet var for tungrodd.[4] Norvik var nestformann i Stortingets protokollkomité 1962–1965, medlem av Stortingets skog-, vassdrags- og industrikomité 1965–1967 og medlem av Stortingets sjøfarts- og fiskerikomité 1967–1969 og 1972–1973 og Høyres parlamentariske nestformann 1969–1971.
I Høyre var Norvik medlem av sentralstyret 1966–1970 og 1980–1981, 1. viseformann 1970–1972 og generalsekretær 1970–1974. I 1974 ble han valgt til partiets nye formann etter Kåre Willoch. Norviks første formannstid varte frem til 1980, og i løpet av denne tiden ble det dannet lokalforeninger av Høyre i alle landets kommuner.[4] Norvik reiste rundt omkring og pleiet partiorganisasjonen med utallige store og små møter, og var i sitt ess når han fikk reise og møte velgerne.[4] Hans oppfordring til Høyres landsmøte, «Hiv dokker i kalosjan», har blitt stående som Norviks mest berømte sitat og som et symbol på «Høyre-bølgen».[6] Utsagnet var først og fremst en oppfordring om å følge opp ord med handling. Norvik var ikke den ideologisk profilerte politikeren, men snakket mindre om systemer og mer om mennesker. Det ble gjort flere forsøk på å fremheve Norvik som mindre prinsipiell og mer sentrumsorientert enn sine nærmeste medarbeidere, men i hjertesakene – fiskeri, industri, skatt og skole – var han på linje med de ledende strømningene i partiet.[4] Det at han snakket om vekst som grunnlaget for fordeling på sin egen måte, ble allikevel oppfattet som nye toner fra partiet. Det var i hans formannstid at «bunads-Høyre» ble et begrep, og samtidig som han ble respektert av partiets tradisjonelle byvelgere, klarte han å forene by og bygd internt i partiet.[4] I 1980 gikk Norvik av og lot landsmøtet velge Jo Benkow til ny formann.
Ved stortingsvalget 1981 gjorde Høyre et brakvalg som førte partiet til regjeringsmakten med Kåre Willoch som statsminister. For Nordland og Troms' vedkommende økte Høyres oppslutning fra 1973 til 1981 henholdsvis fra 11 % til 27,4 % og fra 13,6 % til 30,4 %.[7] Antagelig stod Norvik fritt i å velge hvilken som helst statsrådspost han måtte ønske, men han avslo og mente han ville gjøre en bedre innsats for sine politiske merkesaker i en friere stilling.[4] Willoch godtok Norviks ønske om å bli statssekretær (stabssjef) ved Statsministerens kontor med ansvar for presse- og informasjonsarbeid. Hans arbeid og innflytelse har gjort at blant andre Kåre Willoch har beskrevet ham som en «uoffisiell visestatsminister».[4][8]
I 1984 trakk han seg tilbake fra rollen som statssekretær og ble på nytt valgt til formann i Høyre, noe som ble virkeliggjort av at sterke krefter i partiet ønsket en formann som ikke måtte dele sin tid mellom partiet og Stortinget (som Jo Benkow måtte).[4] Ved stortingsvalget 1985 vant den sittende borgerlige regjeringen gjenvalg. I 1986 gikk han av som formann og trakk seg ut av politikken for å tiltre som fylkesmann i Østfold. Etter tiden som fylkesmann var over i 1998 var han igjen aktiv i partiet, og kort tid før sin død lot han seg velge til leder i Høyres økonomistyre.[6]
Referanser rediger
- ^ a b c d www.stortinget.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000014513, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.begravdeioslo.no, besøkt 25. juli 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j «Erling Norvik». Norsk biografisk leksikon.
- ^ Maugesten, Hanne Marie (21. oktober 2012). «Brumlebasser og kjeftesmeller». VG Søndag: 25.
- ^ a b «Erling Norvik er død». Verdens Gang. 2. januar 1999.
- ^ «Stortingsvalget - historiske tabeller». Statistisk sentralbyrå.
- ^ «Minnetale over tidligere stortingsrepresentant Erling Norvik». Stortinget. 14. januar 1999.
Eksterne lenker rediger
- (en) Erling Norvik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Erling Norvik hos Stortinget
- (en) Erling Norvik hos Europarådets parlamentarikerforsamling
- «(no) Erling Norvik». Norsk biografisk leksikon.
Wikiquote: Erling Norvik – sitater