Otto B. Halvorsen

norsk politiker og advokat, Høyres formann og Norges statsminister
Otto B. Halvorsen
Otto Bahr Halvorsen 1921.jpg
Født28. mai 1872[1][2][3]Rediger på Wikidata
OsloRediger på Wikidata
Død23. mai 1923[1][3]Rediger på Wikidata (50 år)
OsloRediger på Wikidata
Gravlagt Vestre gravlundRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, advokatRediger på Wikidata
Parti HøyreRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser Storkors av St. Olavs Orden (1921), storkors av Dannebrogordenen (1920)Rediger på Wikidata
Norges statsminister
6. mars 1923–22. mai 1923
RegjeringHalvorsen II
ForgjengerOtto Blehr
EtterfølgerAbraham Berge
21. juni 1920–21. juni 1921
RegjeringHalvorsen I
ForgjengerGunnar Knudsen
EtterfølgerOtto Blehr
Høyres stortingsgruppes formann
1922–1923
ForgjengerIvar Lykke
EtterfølgerIvar Lykke
1919–1920
ForgjengerEdvard Hagerup Bull
EtterfølgerIvar Lykke
Høyres sentralstyres formann
1919–1923
ForgjengerJens Bratlie
EtterfølgerIvar Lykke

Otto Bahr Halvorsen (født 28. mai 1872 i Kristiania (Oslo), død 23. mai 1923 samme sted) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker for Høyre. Han steg raskt frem som en reformvillig politiker, og ble formann i Høyres stortingsgruppe og sentralstyre i 1919. Samme år ble han valgt til stortingspresident. Otto B. Halvorsen var Norges statsminister fra 1920 til 1921 og på nytt fra mars 1923 til sin død i mai samme år, etter å ha lidd av en smertefull kreftsykdom.

Halvorsen stod sammen med Odd Klingenberg for en sosialreformatorisk linje innen Høyre etter den første verdenskrig. Ved stortingsvalgene i 1918 og 1921 gikk Høyre til valg på å avhjelpe boligmangelen, utvide sosialforsikringen og innføre utbyttedeling i bedriftene mellom arbeidere og funksjonærer.[4][5][6] Halvorsen styrte i en periode med en rekke ustabile regjeringer. Han hadde stortingsflertallets støtte i sin håndtering av jernbanestreiken i 1920 og generalstreiken i 1921, men ble felt med forbudssaken som bakenforliggende årsak. I sin andre periode som statsminister løste han «traktatkrigen» med land som Frankrike, Spania og Portugal, som ikke fikk eksportert vin til Norge under hetvinsforbudet av 1917, og som til gjengjeld boikottet norsk klippfisk. Hetvinsforbudet ble opphevet i 1923.[4][7][8]

Otto B. Halvorsen sa om seg selv «at han ikke var født til politisk fører».[9] Han ble gjennomgående beskrevet som ærlig og redelig med stor rettferdighetssans. På grunn av sine personlige egenskaper nøt han stor tillit.[4][8][9][10][11]

Familie, utdannelse og yrkeslivRediger

Han var sønn av Otto Hellen Halvorsen og hustru Karine (født Christiansen).[4] Farfaren Haagen Halvorsen kom fra enkle kår i Østerdalen, men endte som forvalter på Vækerø bruk. Moren kom fra en skipper- og rederfamilie på Hvaler, i slekt med polfareren Roald Amundsen.[12] Otto vokste opp med flere søsken i Akersbakken i Gamle Aker.[13][14][15] Selv om faren hadde en nokså beskjeden stilling som sekretær i Storebrand, sørget foreldrene for at sønnen fikk en solid utdannelse. Dessuten kom han fra et politisk interessert hjem. Ottos farbror var Carl Herman Halvorsen, som var sakfører og ordfører i Bærum. Det skal ha vært etter oppfordring fra farbroren at han søkte seg til advokatyrket.[8]

 
Otto B. Halvorsen, 16 år gammel.

Halvorsen tok artium ved Kristiania katedralskole i 1890 og filosofikum i 1891, begge med beste karakter (preseterist). Han tok juridisk embedseksamen med laud under høstsemesteret i 1896. Fra 1897 til 1898 var han edsvoren fullmektig ved Nedre Romerike sorenskriverembede, deretter fullmektig hos høyesterettsadvokat Christian Constant Stoud Platou (sønn av Frederik Christian Stoud Platou) i Kristiania. Halvorsen fikk møterett for Høyesterett i 1903 og etablerte sin egen advokatvirksomhet i 1904. Han vant stor anseelse som jurist, og ble en ettertraktet advokat.[8][10][16]

Som student var han med i Den Konservative Studenterforening og deltok i flaggstriden i Det Norske Studentersamfund. Halvorsen tilhørte en engere krets fra studenterforeningen som Høyres generalsekretær Paul Benjamin Vogt tok under sine vinger. Vogt ønsket især å skolere studentene til «folketalere» som kunne brukes i Høyres valgkamper.[17] Fra 1893 til 1894 hadde Halvorsen et års avbrekk fra studiene. Han drog til Bergen, hvor han ble ansatt som politisk journalist i Bergens Aftenblad under redaktør Thorstein Diesen, som senere ble Høyres generalsekretær. Sammen med Diesen deltok han også som lønnet privatsekretær under stortingsvalgkampen i 1894. Etter sin juridiske eksamen arbeidet Halvorsen i trekvart år i Høyres hovedorganisasjon, men forsvant fra politikken da han stiftet familie.[8][9][10][16]

Ekteskap og barnRediger

 
Ungdomsbilde av Kathrine Hofgaard. Kathrine og Otto fikk tre barn. Hun overlevde ektemannen med 37 år.

Otto B. Halvorsen giftet seg i Uranienborg kirke i 1899 med Kathrine Hofgaard (1875–1960),[18] hvis familie var knyttet til Aars og Voss' skole, som datter av skolebestyrer Simon Wright Hofgaard og Ida Mathilde Aars (søster til skolebestyrer Jacob Jonathan Aars).[19][20] Otto og Kathrine bodde først i Holbergs gate, senere i Eilert Sundts gateUranienborg.[21][22] De fikk tre barn. Eldstesønnen Otto, født i 1901, ble høyesterettsadvokat, og deres andre sønn, Haakon, født i 1913, ble filolog og lektor ved Stockholms högskola og senere Asker gymnas. Datteren Ida, født i 1907, ble førsteassistent ved Deichmanske bibliotek.[23] Ida fikk sønnen Dag Halvorsen, som ble utenriksjournalist.[24]

Politisk arbeidRediger

Halvorsens første regjeringRediger

Ved stortingsvalget 1912 ble Halvorsen bragt tilbake i politikken som Høyres kandidat i den usikre kretsen Gamle Aker i Kristiania. Ved valget gikk Høyre kraftig tilbake, men Halvorsen holdt sin valgkrets, selv om han da var en temmelig ukjent mann, uten nevneverdig erfaring fra offentlige verv. Han ble også gjenvalgt i samme krets ved stortingsvalgene i 1915 og 1918, og vant seg en stilling som en av Høyres mest fremstående politikere. Han var formann i Kristiania konservative forening (Oslo Høyre) 1914–1916.[4][9]

Ved stortingsvalget 1918 var Halvorsen Høyres fremste mann, ettersom de gamle førerskikkelsene Edvard Hagerup Bull og Jens Bratlie var på vei ut av politikken. Etter mange års venstrestyre hadde Høyre stor fremgang ved valgene. På Stortinget i 1919 var Halvorsen Høyres gruppeleder, og samme år ble han valgt til stortingspresident. Fra 1919 var han dessuten formann i Høyres sentralstyre.

Da Gunnar Knudsens regjering søkte avskjed 4. februar 1919, var det til stortingspresident Halvorsen kongen henvendte seg. Halvorsen henvendte seg først til Venstre og Arbeiderpartiet for om mulig å danne en samlingsregjering, ettersom ingen av partiene hadde flertall alene. Da dette mislyktes, tilkalte han Christian Michelsen fra Bergen for at denne om mulig skulle kunne få i stand en samlingsregjering. Først etter dette andre mislykkede forsøket gikk Halvorsen med på å danne en mindretallsregjering av Høyre.

Halvorsen var bare 48 år gammel da han ble utnevnt til statsminister 21. juni 1920, på den tiden en uvanlig lav alder. Som statsminister overtok han selv Justisdepartementet. Blant de utfordringer han ble stilt overfor i sin første statsministerperiode var jernbanestreiken i 1920 og generalstreiken i 1921. Han fikk også avsluttet handelskrigen med de vinproduserende landene, som var en følge av det norske alkoholforbudet.

Halvorsens første regjering ble felt etter at han hadde stilt kabinettsspørsmål på et forslag fra Martin Olsen Nalum fra Venstre om en bevilgning til en ny stortingsoppnevnt komité vedrørende skolesaker, i stedet for den regjeringsoppnevnte. Olsen Nalums forslag ble vedtatt med 67 mot 58 stemmer, og Halvorsens regjering gikk av 22. juni 1921. Otto Blehr dannet ny regjering, mens Halvorsen gikk tilbake til Stortinget og snart ble valgt til stortingspresident på ny.[10]

Halvorsens andre regjeringRediger

I 1921 ble Halvorsen igjen innvalgt til Stortinget, etter den nye valgordningen. På Stortinget 1922 inntok han igjen stillingen som Høyres gruppeleder, og han ble valgt til stortingsrepresident og formann i Stortingets konstitusjonskomité. Samme år lot han seg overtale til å påta seg vervet som viseformann i direksjonen for Centralbanken for Norge.[10]

Etter at Blehrs regjering søkte avskjed 2. mars 1923, henvendte kongen seg til Halvorsen, som igjen undersøkte mulighetene for å få dannet en samlingsregjering. Etter negativt resultat dannet Halvorsen ny regjering 5. mars. Igjen overtok han Justisdepartementet selv.

Vinteren 1922/1923 hadde han vært sengeliggende med en hard influensa.[25] Han var også utslitt etter hardt arbeidspress.[8][25] Kort tid etter regjeringsskiftet ble Halvorsen rammet av sykdom, som han først trodde var revmatisme, men det ble konstatert at han led av uhelbredelig kreft.[4][26] Halvorsen var sykemeldt fra regjeringsarbeidet fra Stortinget gikk i påskeferie den 24. mars, og utenriksminister Michelet fungerte som statsminister.[25][27] Kongen besøkte Halvorsen på sykeleiet den 18. mai, og ble inneforstått med at Halvorsen var døende.[28] Halvorsen døde i sitt hjem i Eilert Sundts gate den 23. mai, ikke ennå fylt 51 år, og etter bare 79 dager som statsminister i den nye regjeringen.[25][29] Under statsråd dagen etter stilte alle regjeringens medlemmer sine plasser til disposisjon, men etter oppfordring fra kongen fortsatte den som forretningsministerium under ledelse av Michelet. Den 30. mai ble regjeringen rekonstruert med Abraham Berge fra Frisinnede Venstre som statsminister.[27][28]

Den sosiale reformlinjen som Halvorsen representerte innen Høyre, ble underminert allerede på hans dødsleie, da lederstriden raste i partiet, preget av en voksende uro for statsfinansene. Til slutt endte finansminister Abraham Berge fra Frisinnede Venstre som ny statsminister, ikke Halvorsens venn og meningsfelle, sosialminister Odd Klingenberg, mens sparepolitikeren Ivar Lykke ble formann i Høyres stortingsgruppe og sentralstyre.[4]

 
Otto Bahr Halvorsens grav på Vestre gravlund i Oslo

Den nye regjeringsdannelsen ble utsatt til etter Otto B. Halvorsens begravelse den 29. mai, så han kunne begraves som statsminister.[28] Han fikk en begravelse på statens bekostning. Han ble begravet på Vestre gravlund i Oslo. Begravelsesseremonien foregikk i Trefoldighetskirken med tilstedeværelse av representanter fra det offisielle Norge, deriblant kong Haakon,[30] og tale av sogneprest Erling Grønland, som avsluttet med Halvorsens egne ord fra dødsleiet:

«Om min person skal det ikke tales. Men jeg vil så gjerne at det manende bringes til uttrykk nødvendigheten av at folket i samdrektighet nå forener sine krefter for å bringe land og folk ut av de vanskeligheter vi lever i. De vil sikkert overvinnes, hvis vårt folk innser nødvendigheten av dette og lever deretter.»[23]

UtmerkelserRediger

Otto B. Halvorsen ble tildelt storkorset av St. Olavs Orden i 1921 og storkorset av Dannebrogordenen i 1921.[16][31]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Stortinget og statsrådet : 1915-1945. B. 1 : Biografier : med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814-1914, 280
  2. ^ Stortinget og statsraadet: 1814-1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, 329
  3. ^ a b Norsk biografisk leksikon, 9. okt. 2017, Otto Bahr Halvorsen, Otto_B_Halvorsen
  4. ^ a b c d e f g Danielsen, Rolf (2001). «Otto B. Halvorsen». Norsk biografisk leksikon (digital utg.). Besøkt 6. april 2020. 
  5. ^ Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. Bind 2: Borgerlig oppdemmingspolitikk, 1918–1940. Oslo: Cappelen. s. 14–40. ISBN 82-02-04991-1. 
  6. ^ Seip, Anne-Lise (1994). Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740–1920. Oslo: Gyldendal. s. 292–293. ISBN 8205221863. 
  7. ^ Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. Bind 2: Borgerlig oppdemmingspolitikk, 1918–1940. Oslo: Cappelen. s. 40–47. ISBN 82-02-04991-1. 
  8. ^ a b c d e f Borgen, Per Otto (1999). Norges statsministre. Oslo: Aschehoug. s. 182–190. ISBN 82-03-22389-3. 
  9. ^ a b c d Hambro, C.J. (1937). Portræter og profiler. Oslo: Aschehoug. s. 158–170. 
  10. ^ a b c d e Getz, Eyvind (1931). «Halvorsen, Otto Bahr». I Bull, Edvard og Janssen, Einar. Norsk biografisk leksikon. V (1 utg.). Oslo: Aschehoug. s. 296–298. 
  11. ^ Keilhau, Wilhelm (1938). Det norske folks liv og historie i vår egen tid. Oslo: Aschehoug. s. 389. 
  12. ^ Veel, Haakon A. (1962). Roald Amundsen. Slekt og miljø. Halden: I kommisjon hos E. Sem. s. 131. 
  13. ^ «Folketelling 1875 for 0301 Kristiania kjøpstad». Digitalarkivet. Besøkt 5. april 2020. 
  14. ^ «Folketelling 1885 for 0301 Kristiania kjøpstad». Digitalarkivet. Besøkt 5. april 2020. 
  15. ^ «Folketelling 1891 for 0301 Kristiania kjøpstad». Digitalarkivet. Besøkt 5. april 2020. 
  16. ^ a b c Finne-Grønn, S.H. (1940). Norges prokuratorer, sakførere og advokater 1660-1905. Biografiske oplysninger. Bind III: Advokater 1861–1905 og sakførere 1848–1905. Oslo: Den norske sakførerforening. s. 72–73. 
  17. ^ Elden, John (1966). «DKSF gjennom 75 år». I Elden, John, Dahlø, Rolf og Lindbekk, Tore. Den konservative studenterforening 1891–1966. Oslo. s. 15. 
  18. ^ «Statsarkivet i Oslo (SAO): Uranienborg prestekontor Kirkebøker, F/Fa/L0007: Ministerialbok nr. 7, 1896–1914». Digitalarkivet. s. 33. Besøkt 7. april 2020. 
  19. ^ Aars, L. Andersen m.fl. (1950). Slekten Aars i Norge. Oslo: Cammermeyer. s. 113–114. 
  20. ^ Thomle, E.A. (1911). Familien Hofgaard i Norge. Genealogiske og personalhistoriske oplysninger. Kristiania: S.M. Bryde. s. 158–160. 
  21. ^ «Folketelling 1900 for 0301 Kristiania kjøpstad». Digitalarkivet. Besøkt 5. april 2020. 
  22. ^ «Folketelling 1910 for 0301 Kristiania kjøpstad». Digitalarkivet. Besøkt 5. april 2020. 
  23. ^ a b Bachke, O.A. m.fl. (red.) (1942). Studentene fra 1890. Biografiske opplysninger samlet i anledning 50-års jubileet 1940. Oslo: Grøndahl & Søn. s. 49–51. 
  24. ^ Skjeseth, Alf (22. november 2007). «Den siste Aust-Europa-ekspert». Klassekampen: 8. 
  25. ^ a b c d «Statsminister Otto B. Halvorsen avgik ved døden igaar eftermiddag». Morgenbladet: 1. 24. mai 1923. 
  26. ^ Kjølås, Harald (1999). Norske statsministrar. Oslo: Det norske Samlaget. s. 127–133. ISBN 82-521-5490-5. 
  27. ^ a b Bloch, Kristian (1963). Kongens råd. Regjeringsarbeidet i Norge. Oslo: Universitetsforlaget. s. 139. 
  28. ^ a b c Greve, Tim (1980). Haakon VII. Menneske og monark. Oslo: Gyldendal. s. 227–228. ISBN 8205122784. 
  29. ^ «Statsarkivet i Oslo (SAO): Uranienborg prestekontor Kirkebøker, F/Fa/L0013: Ministerialbok nr. I 13, 1919–1954». Digitalarkivet. s. 58. Besøkt 7. april 2020. 
  30. ^ «Statsminister Halvorsens bisættelse». Aftenposten (aften utg.): 1 og 4. 29. mai 1923. 
  31. ^ Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947, s. 22.

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger

(en) Kategori:Otto Bahr Halvorsen – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons     Wikiquote: Otto B. Halvorsen – sitater


Forgjenger:
 Johan Ludwig Mowinckel, Ivar P. Tveiten
Martin Olsen Nalum 
Stortingspresident
Etterfølger:
 Carl Joachim Hambro d.e.
Gunder Anton Jahren, Ivar Lykke