Jens Stoltenberg

Norges 34. statsminister, deretter NATOs 13. generalsekretær

Jens Stoltenberg (født 16. mars 1959 i Oslo) er en norsk politiker (Ap), som siden 1. oktober 2014 har vært generalsekretær i NATO. Han var Norges statsminister 2000–2001 og 2005–2013, Norges finansminister 1996–1997, Norges energi- og næringsminister 1993–1996 og leder i Arbeiderpartiet fra 2002 til 2014.

Jens Stoltenberg
NATO Secretary General Jens Stoltenberg.jpg
Stoltenberg i Washington D.C. i 2019
Foto: Utenriksdepartementet (USA)
Født16. mars 1959[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (63 år)
Oslo[1][5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Samfunnsøkonom, politiker[1]Rediger på Wikidata
Akademisk grad Cand.oecon. (1987)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Økonomisk institutt (–1987), Rudolf Steinerskolen i Oslo, Oslo katedralskoleRediger på Wikidata
Ektefelle Ingrid Schulerud (1987–)[6]Rediger på Wikidata
Far Thorvald Stoltenberg[1]Rediger på Wikidata
Mor Karin Stoltenberg[1]Rediger på Wikidata
Søsken Camilla Stoltenberg, Nini StoltenbergRediger på Wikidata
Barn Catharina StoltenbergRediger på Wikidata
Parti Arbeiderpartiet[1]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Medlem av Norsk TjenestemannslagRediger på Wikidata
Utmerkelser Barnehelseprisen (2005)[1], Årets Peer Gynt (2012)[7], Årets europeer (2003)[8], Hal Koch-prisen (2012)[9], Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016 (2016)[10]Rediger på Wikidata
NATOs generalsekretær
1. oktober 2014 –
ForgjengerAnders Fogh Rasmussen
Arbeiderpartiets parlamentariske leder
16. oktober 2013–16. juni 2014
ForgjengerHelga Pedersen
EtterfølgerJonas Gahr Støre
19. oktober 2001–30. september 2005
ForgjengerHill-Marta Solberg
EtterfølgerHill-Marta Solberg
16. februar 2000–17. mars 2000
ForgjengerThorbjørn Jagland
EtterfølgerHill-Marta Solberg
Norges statsminister
17. oktober 2005–16. oktober 2013
RegjeringStoltenberg II
ForgjengerKjell Magne Bondevik
EtterfølgerErna Solberg
17. mars 2000–19. oktober 2001
RegjeringStoltenberg I
ForgjengerKjell Magne Bondevik
EtterfølgerKjell Magne Bondevik
Norges finansminister
25. oktober 1996–17. oktober 1997
RegjeringJagland I
ForgjengerSigbjørn Johnsen
EtterfølgerGudmund Restad
Norges nærings- og energiminister
7. oktober 1993–25. oktober 1996
RegjeringBrundtland III
ForgjengerFinn Kristensen
EtterfølgerGrete Faremo
Statssekretær i Miljøverndepartementet
12. november 1990–22. november 1991
StatsrådTorbjørn Berntsen
Arbeiderpartiets leder
2002–2014
ForgjengerThorbjørn Jagland
EtterfølgerJonas Gahr Støre
Arbeiderpartiets nestleder
1992–2002
ForgjengerThorbjørn Berntsen
Etterfølgeringen, Ap gikk fra to til én nestleder
Arbeidernes ungdomsfylkings leder
1985–1989
ForgjengerEgil Knudsen
EtterfølgerTurid Birkeland
Signatur
Jens Stoltenbergs signatur

bilde av Jens Stoltenberg fra 2009
Jens Stoltenberg i juni 2009.

Stoltenberg var med sine 41 år Norges yngste statsminister noensinne da han tiltrådte i 2000.

Han var AUF-leder fra 1985 til 1989 og statssekretær fra 1990 til 1991. Han var stortingsrepresentant for Oslo fra 1991, da han først trådte inn som vara, til 2014, da han fikk permisjon for å bli generalsekretær i NATO. I februar 2022 ble han utnevnt til Norges sentralbanksjef. Han skulle ha tiltrådt i desember 2022, men trakk seg fra stillingen i mars samme år, da han forlenget avtalen med NATO til 2023, som følge av Russlands invasjon av Ukraina.[11]

Stoltenberg har blitt beskrevet som en «pragmatisk kompromissmaker uten sterke ideologiske føringer», og kan regnes til «den tredje vei» innen det moderne sosialdemokratiet.[12]

Blant mål og prioriteringer i Stoltenbergs politiske karrière er høy sysselsetting og stabil økonomi gjennom moderat oljepengebruk[13] og inntektspolitisk samarbeid, politisk samarbeid og flertallsregjeringer med andre partier og arbeid for internasjonale avtaler for å redusere utslipp av klimagasser.[14] I internasjonalt klimaarbeid har Stoltenberg blant annet inntatt en sentral rolle for å finansiere globale klimatiltak, verne skog og bringe dette inn i klimaforhandlingene.[15]

Stoltenberg har et sterkt engasjement for vaksinering av barn i den tredje verden mot barnesykdommer. Som styremedlem i GAVI-stiftelsen 2002–2005 utviklet han et samarbeid med Bill Gates, som i 2011 resulterte i offisielle norske pengebidrag til vaksineringsprosjektene.

Bakgrunn og yrkeskarriereRediger

Stoltenberg gikk grunnskole ved Rudolf Steinerskolen i Oslo og i Bærum og videregående skole ved Oslo katedralskole i 1978. Han slet med både lesing og matematikk i grunnskolen, men har uttrykt at han likevel ikke opplevde skolegangen som spesielt vanskelig.[16] I årene 1979–1980 avtjente han førstegangstjenesten, først ved Infanteriets øvingsavdelingEvjemoen i Aust-Agder, deretter som journalist i Soldatnytt, et magasin for vernepliktige soldater utgitt av Tillitsvalgtsordningen i Forsvaret. Deretter studerte han sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo, hvor «Osloskolen» – en variant av Keynes' teorier – stod sterkt. Stoltenberg har omtalt seg selv som keynesianer.[17] Han ble i 1987 uteksaminert som cand.oecon. med god karakter (2,28).[18] Hovedoppgaven Makroøkonomisk planlegging under usikkerhet handlet om strategier for optimal utvinning og bruk av inntekter fra oljeutvinning.[19] Oppgaven ble utgitt som internt notat i forbindelse med Statistisk sentralbyrå sitt oljeøkonomiprosjekt i 1985, ti år etter Oljemeldingen.[20]

Stoltenberg frilanset som journalist i Arbeiderbladet 1979–1981, arbeidet som konsulent i Statistisk sentralbyrå 1989–1990 og som timelærer i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo 1989–1990. I Statistisk sentralbyrå arbeidet Stoltenberg blant annet med å teste og anvende det sentrale modellverktøyet for makroøkonomiske kort- og langtidsberegninger – MODAG og MSG.[21]

AUF-tidenRediger

Se også: AUF-saken

Stoltenberg har vært medlem av Arbeiderpartiet siden han var 14 år.[22] I 1973 var han med på å reetablere et lokallag av Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) på Majorstua i Oslo.[23] I 1978 ble han innvalgt i sentralstyret i Norges Gymnasiastsamband (NGS), som en av de første AUF-erne siden 1960-årene.[24] Han var sentralstyremedlem i AUF fra 1979, nestleder fra 1983 og leder fra 1985 til 1989.

Som leder i AUF bidro Stoltenberg til at AUF ikke lenger var på kollisjonskurs med moderpartiet i samme grad som tidligere. AUFs motstand mot norsk medlemskap i NATO ble første gang vedtatt i 1969, og standpunktet ble stadfestet på hvert landsmøte frem til 1987, da det ble erstattet med et mål om «nærkamp» internt i NATO for et blokkfritt og atomvåpenfritt Europa. På det samme landsmøtet ble hans forslag om å godta karakterer i videregående skole nedstemt.[25] I ledertida var han også visepresident i IUSY (Den sosialistiske ungdomsinternasjonale).

Stoltenberg var leder for det regjeringsoppnevnte Mannsrolleutvalget fra 1986 til 1987 og medlem frem til 1990.[26] Han var blant annet med på å gjennomføre arbeidet med fedrekvote og har senere forsvart den.[27]

I 1995 ble det kjent at en rekke ungdomsorganisasjoner hadde oppgitt for høye medlemstall, og dermed mottatt for mye offentlig støtte. Den første avsløringen kom i VG 2. mars 1995 og gjaldt Oslo AUF. Saken omfattet til sist 24 ungdomsorganisasjoner, som ble anmeldt for bedrageri i en eller annen form. Etter klager ble tiltalen mot AUF og de fleste andre organisasjonene frafalt på grunn av bevisets stilling.[28] I januar 1998 kom medlemsjukset likevel opp for retten, da det ble reist tiltale mot fire tillitsvalgte i Oslo AUF. Stoltenberg var innkalt som vitne. Han vedgikk å kjenne til en praksis som ble kalt forskuttering, men avviste at han visste noe om fiktive innbetalinger. De fire tiltalte ble alle dømt for bedrageri.[29]

1990-åreneRediger

Fra 1990 fikk Stoltenberg stadig tyngre partiverv; leder i Oslo Arbeiderparti 1990–1992 og nestleder i Arbeiderpartiet 1992–2002. Han var statssekretær i Miljøverndepartementet 1990–1991 under Thorbjørn Berntsen. Fra denne posisjonen ledet han Arbeiderpartiets miljøutvalg.

Stoltenberg ble ved stortingsvalget 1989 tredje vararepresentant til Stortinget fra Arbeiderpartiet i Oslo. Han møtte fast for Bjørn Tore Godal 1991–1993. I 1993 ble han valgt inn på eget mandat, og han ble siden gjenvalgt frem til valget i 2013. Han var leder i Stortingets energi- og miljøkomité fra 1997 frem til han ble statsminister i 2000.

Stoltenberg var nærings- og energiminister under Gro Harlem Brundtland 1993–1996. Han var en periode nestleder i Forum for verdiskaping. På denne tiden deltok han også i diskusjonene om energi- og oljepolitiske saker i en uformell «oljegruppe» hvor næringslivsledere og Ap-politikere møttes i regi av Finn Kristensen.[30] I Thorbjørn Jaglands regjering (1996–1997) var han finansminister.

Han var medlem av Forsvarskommisjonen av 1990 fra januar til desember 1990.[31]

Maktkampen med Thorbjørn JaglandRediger

Under Arbeiderpartiets landsmøte i november 1992 ga Gro Harlem Brundtland beskjed om at hun ønsket å gå av som partileder. Valgkomiteen under ledelse av LO-leder Yngve Hågensen fikk dermed et uventet komplisert oppdrag. Nestleder Gunnar Berge ønsket ikke å stille,[32] så Stoltenberg og Thorbjørn Jagland ble dermed de mest sentrale lederkandidatene. Mens Oslo Arbeiderparti og AUF støttet Stoltenberg, hadde Jagland støtte fra LO. Det så lenge ut til å gå mot en kampvotering mellom de to, men Stoltenberg trakk sitt kandidatur – «av familiære grunner» – kort tid før landsmøtet skulle votere. Dermed endte maktkampen med at Jagland tok over ledervervet.[33] I etterkant kom det frem at Hågensen hadde vurdert at Stoltenberg ikke var moden for et så tungt verv.[34]

Jagland gikk av som statsminister etter å ha satt et ultimatum på 36,9 % oppslutning ved Stortingsvalget 1997. Valgnederlaget fikk deler av partiet til å ønske omkamp om ledervervet, men ett år etter valget lå Ap på sterke 40 % på meningsmålingene. Jaglands posisjon i partiet var derfor i liten grad truet. Samtidig hadde Stoltenberg mistet mange av sine viktigste støttespillere, og Hill-Marta Solberg og Trond Giske ble like ofte nevnt som partiets neste leder.[35]

Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 1999 gikk Arbeiderpartiet tilbake, og fikk 24,6 % av stemmene. Det var en tilbakegang med 1,9 prosentpoeng.[36] Dette førte til at lederdebatten blusset opp igjen. I januar 2000 gikk Oslo Arbeiderparti og flere fylkesledere inn for å kaste Jagland som partileder til fordel for Stoltenberg.[37] Jagland valgte å trekke seg som parlamentarisk leder og statsministerkandidat i februar 2000. Jagland fortsatte som partileder, men Stoltenberg ble partiets frontfigur – som statsministerkandidat og leder for stortingsgruppen.[38]

Nærings- og energiministerRediger

Stoltenberg fikk sin første statsrådspost høsten 1993, da han overtok ledelsen av Nærings- og energidepartementet etablert samme år, i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering.[39] En viktig oppgave var å avklare Norges forhold til EU når det gjaldt oljepolitikken. Unionen var i ferd med å utvikle et oljedirektiv, og det var forhandlinger om hvordan dette – med grunnlag i EØS-avtalen – skulle implementeres i Norge, som var områdets eneste store oljeproduserende land med de særlige interesser dette medførte. Stoltenberg og regjeringen valgte å ikke kreve unntak fra oljedirektivet. I stedet ble regjeringen enig med EU om et spesielt tillegg til den norske tiltredelseserklæringen til Maastricht-traktaten. Stoltenberg mente at dette ville være en tryggere og mer varig løsning enn unntak fra et direktiv som senere kunne endres.[40]

Da det ble nei-flertall ved folkeavstemningen i 1994, falt løsningen med et tillegg til tiltredelseserklæringen bort, og det måtte foretas nye forhandlingsrunder om oljedirektivet. En annen sentral EU-tilpasningssak i denne perioden var endringer i konsesjonsloven, ettersom EØS-avtalen ikke tillot forskjellsbehandling av norske og utenlandske eiere. Fra 1996 skjedde også en endring i norsk alkoholpolitikk, da Vinmonopolets produksjons- og importdel ble skilt ut i firmaet Arcus. I og med dette ble det også åpnet for privat import av alkohol.

I 1994 la Stoltenberg frem en stortingsmelding om olje- og gasspolitikken. Her ble det åpnet for leteboring i Skagerrak og utenfor Nordland, noe som provoserte miljøbevegelsen.[41] Meldingen inneholdt også et forslag om nye regler for leting i Barentshavet. Stoltenberg argumenterte i denne sammenheng med at det ville være riktig å hente ut oljen mens vi visste hva den var verdt. Den ville være til liten glede for fremtidige generasjoner om den ble liggende til den «blir like verdiløs som kullet».[42]

Senere i perioden gikk Stoltenberg også inn for bygging av gasskraftverk i Norge, noe han hadde vært mot da han var statssekretær i Miljøverndepartementet i 1990. Det nye standpunktet ble begrunnet med at man burde se Norden som et felles energiområde, og at et norsk gasskraftverk ville kunne erstatte finske og danske kullkraftverk og svenske atomkraftverk. I 1990 hadde målet vært å stabilisere norske CO₂-utslipp på 1989-nivå innen 2000.[43] Det mest verdifulle feltet på norsk sokkel, Trollfeltet, åpnet sin produksjon 19. juni 1996.

I 1995 og 1996 var Stoltenberg i Aserbajdsjan. Han inngikk her en samarbeidsavtale, og kom med uttalelser om finansiering av norsk velferd ved oljeutvinning i utlandet.[44]

FinansministerRediger

I 1996 ble Stoltenberg finansminister i Thorbjørn Jaglands regjering. Regjeringen satt i ett år, og gikk av etter stortingsvalget 1997.

Et hovedanliggende for Stoltenberg i perioden var å sikre en stabil kronekurs gjennom et stramt statsbudsjett.[45] På Arbeiderpartiets landsmøte i november 2006 spissformulerte han det slik: «Hvem som helst kan bruke penger. Det er verdens enkleste sak. Det er ikke alltid lett å la være å bruke penger. Det er det vi skal gjøre nå.»[46] Dette viste seg imidlertid vanskelig, og verdien av kronen varierte sterkt gjennom året. I juli 1997 valgte Norges Bank – med regjeringens samtykke – å heve dagslånsrenten for første gang på fem år.[47] Det ble også vurdert om kronen skulle knyttes fast opp mot den nye europeiske valutaen Euro.[48]

En konkret sak som vakte debatt, var avgjørelsen om å fravike gevinstbeskatning ved fusjonen mellom Aker og RGI, som særlig ville kunne være gunstig for Kjell Inge Røkke.[49] Stoltenberg måtte som finansminister ta stilling til flere saker som angikk norsk bankstruktur. Den største saken gjaldt fusjon mellom Kreditkassen (med staten som største aksjonær) og Storebrand. Fusjonsplanen var støttet av Stoltenberg, men ble avvist av Kjell Inge Røkke og Jens P. Heyerdahl (Orkla), som hadde store aksjeposter i Storebrand. Fusjonen ble dermed ikke noe av.[50] En forventet fusjon mellom Postbanken og Kommunalbanken ble det heller ikke noe av.[51]

I forholdet til EU var en sentral sak et vedtak i ESA om at den differensierte arbeidsgiveravgiften i Norge delvis var i strid med EØS-avtalen, noe Stoltenberg var uenig i.[52] Saken endte med at ordningen bortfalt, men at Norge fikk beholde en kompensasjonsordning for kommunene som mistet differensiert arbeidsgiveravgift.

I hans senere statsministertid skulle en av Stoltenbergs viktige saker bli store endringer i pensjonssystemet. Men også i finansministerperioden skjedde det endringer, da ordningen med pensjonssparing med skattefradrag ble utvidet.[53] Stoltenberg mente i 1997 at det ikke ville være behov for endringer i folketrygdens regler før 2050.[54] Et element i sikringen av folketrygden var beslutningen om å åpne for å plassere Oljefondets midler i utenlandske aksjer.[55]

Statsminister og partilederRediger

Vel én måned etter Stoltenbergs tiltrådte som parlamentarisk leder, valgte Bondeviks sentrumsregjering å gå av på et kabinettsspørsmål om utbygging av gasskraftverk,[56] og Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten med et klart mindretall i Stortinget bak seg.

Jens Stoltenbergs første regjeringRediger

 
Stoltenberg møter president Vladimir Putin i Kreml, juni 2001.

Jens Stoltenbergs første regjering var en ren Arbeiderparti-regjering som tiltrådte 17. mars 2000. I regjeringserklæringen het det at regjeringen ønsket en mer aktiv Europa-politikk og større satsing på miljø og internasjonal solidaritet. Regjeringen ville arbeide for at mer av Norges kraftbehov kunne dekkes ved å produsere strøm av norsk gass. Den varslet også delprivatisering av Telenor.[57]

Stoltenberg-regjeringen ville også ha økt innsats for modernisering og effektivisering av offentlig sektor. Allerede i 1989 hadde Hermansen-utvalget tatt opp eldre forslag om en bedre organisering av offentlig sektor. På årsmøtet i Østfold Arbeiderparti i mars 2000 advarte statsministeren mot å gjøre privatisering til et spørsmål om ideologi. Sykehussektoren var noe av det første som ville bli analysert.[58] Signalene vakte uro i partiorganisasjonen og fagbevegelsen. I Oslo var hovedparolen 1. mai 2000 «Forsvar velferdsstaten – kamp mot nedbygging og privatisering».[59]

Et annen stridsspørsmål var privatisering av Statoil og SDØE. I en meningsmåling i april 2000 var 53 prosent av Ap-velgerne mot delprivatisering av Statoil og Telenor, mens 34 prosent var for.[60] Regjeringen ønsket å delprivatisere Statoil raskt, men møtte motstand i partiet.[61] På et sentralstyremøte i mai ble det derfor bestemt å utsette endelig vedtak til landsmøtet.[62] Utover høsten vedtok Aps fylkeslag på Vestlandet fattet støtte til delprivatisering av Statoil og kommersialisering av SDØE.[63] På landsmøtet i november ble det vedtatt en modifisert versjon av Stoltenbergs forslag.[64] Stortinget vedtok deretter, i april 2001 å selge en tredjedel av Statoil og 21,5 prosent av SDØE.[65]

I et foredrag i juni 2000 lanserte Stoltenberg den såkalte sykehusreformen, en plan om å overføre sykehusene fra fylkeskommunene til selvstendige økonomiske foretak eid av Staten.[66] På landsmøtet høsten 2000 fikk denne planen støtte. LO motsatte seg foretaksmodellen, men aksepterte statlig overtakelse av sykehusene. Den nye loven om helseforetak ble vedtatt i Stortinget sommeren 2001 med virkning fra 1. januar 2002. Loven gikk ut på at staten skulle fra 2002 ha hele ansvaret for sykehusene og spesialisthelsetjenesten. Det ble opprettet seks regionale helseforetak – fem fra 1. juli 2007 – som eiere av sykehusene.[67]

Stoltenberg og partileder Thorbjørn Jagland ønsket i 2000 å kunne å sende en ny søknad om medlemskap i EU. Landsmøtet ga åpning for dette i et kompromiss som sa at «en ny søknadsprosess kan startes opp i neste stortingsperiode med sikte på en søknad tidligst i 2005–2006», altså i løpet av den påfølgende stortingsperioden.[68]

Regjeringen innførte handlingsregelen for bruk av midler fra Oljefondet.[69] Den gikk ut på at statsbudsjettet kunne ha et underskudd i størrelsesorden tre prosent av kapitalen i SPU ved inngangen til budsjettåret når inntektene fra oljevirksomheten ble holdt utenfor. Handlingsregelen var på 4 prosent frem til februar 2017, da den ble redusert til 3 prosent.[70][71]

Regjeringen inngikk avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) med partene i arbeidslivet ved LO, NHO, YS, HSH, KS, staten ved Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Akademikerne 3. oktober 2001.[72]

Stoltenbergs regjering gikk av etter Stortingsvalget 2001, og ble etterfulgt av Kjell Magne Bondeviks andre regjering. Stoltenberg gikk tilbake til Stortinget som parlamentarisk leder og medlem i Stortingets utenrikskomité og valgkomiteen.

PartilederRediger

 
Stoltenberg hylles som valgvinner av Arbeiderpartiets valgvake, 14. september 2009.

Ved stortingsvalget 2001 gikk Arbeiderpartiet fra 35 til 24,3 prosent av stemmene sammenlignet med 1997-valget. Valgresultatet ble partiets dårligste siden stortingsvalget 1924. I 2002 gikk Jagland av som partileder. Det ble først sagt at striden skulle avgjøres ved partiets landsmøte i 2004, men i 2002 trakk Jagland seg med henvisning til helseplager.[73][74]

Blant Stoltenbergs rådgivere som partiledere og medarbeidere i regjeringen, var blant andre Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, Stein Hernes, Jan-Erik Larsen, Lars Erik Flatø, Rita Skjærvik, Hilde Singsaas og Mina Gerhardsen. Reklamemannen og vennen Kjetil Try var også en mye brukt rådgiver.

Oslo LOs leder Kleiv Fiskvik kritiserte i 2005 Stoltenbergs valg av rådgivere fra det såkalte «Kristiania Forum», et arbeiderpartilag opprettet av Libe Rieber-Mohn. Laget omfattet foruten Rieber-Mohn, Rune Bjerke, Kjell Roland, Libe Rieber-Mohn og Jon Hippe. Fiskvik anså rådgiverne for å være karrierejegere uten kontakt med den tradisjonelle arbeiderbevegelsen.[75] Stoltenberg hadde under lederstriden med Jagland møtt motstand fra LO-leder Yngve Hågensen. Senere, som partileder, la han derfor stor vekt på å konsultere fagbevegelsen, partisekretær Martin Kolberg, og LO-leder Gerd-Liv Valla.[76] Ved valgene i 2005 og 2009 var støtten fra LO svært viktig, og Stoltenberg trakk den selv frem i valgtaler og debatter.

Jens Stoltenbergs andre regjeringRediger

Utdypende artikkel: Jens Stoltenbergs andre regjering

 
I sin andre statsministerperiode ble Stoltenberg stilt overfor flere store utfordringer. De største var finanskrisen og terrorangrepene mot Regjeringskvartalet og Utøya – den alvorligste hendelsen i Norge siden andre verdenskrig.

Før stortingsvalget 2005 stilte de rødgrønne partiene Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet med et felles regjeringsalternativ med Jens Stoltenberg som statsministerkandidat – dette i motsetning til de borgerlige som ikke hadde et klart regjeringsalternativ.[77] De tre partiene fikk flertall i valget, og startet forhandlinger på Soria Moria hotell og konferansesenter den 26. september og avsluttet med en pressekonferanse 13. oktober der regjeringserklæringen Soria Moria-erklæringen ble lagt frem.

Stoltenbergs andre regjering, oftest kalt «Den rødgrønne regjeringen», tiltrådte 17. oktober 2005 under Stoltenbergs ledelse og etterfulgte Kjell Magne Bondeviks andre regjering. I regjeringen hadde Arbeiderpartiet ti statsråder, SV hadde fem og Senterpartiet fire. Det var den første koalisjonsregjering med Arbeiderpartiet som deltaker, siden samlingsregjeringen i 1945. Regjeringen ble i stortingsvalget 2009 den første norske flertallsregjeringen på 40 år som ble gjenvalgt, og den første siden 1993 som satt mer enn én periode.

Barne- og familiepolitikkRediger

Regjeringspartiene gikk til valg på full barnehagedekning og makspris i barnehagene. Full barnehagedekning for alle som ønsket barnehage ved barnehageårets start, ble med få unntak oppnådd i 2009.[78] Barnehagedekningen for barn fra ett til og med fem år var 76 % i 2005 og 90 % i 2013. For barn i alderen ett til to år økte dekningen i samme periode fra 54 % til 80 %. I 2012 ble kontantstøtten for to-åringer avviklet.[79] Fedrekvoten ble utvidet i flere omganger under denne regjeringen, fra fem til seks uker i 2006, til ti uker i 2009, til tolv uker i 2011 og til 14 uker i 2013.[80]

«Månelandingen»Rediger

I Soria Moria-erklæringen nedfelte regjeringspartiene at bygging av gasskraftverk kun skulle gjøres hvis CO₂ ble fjernet.[81] I 2006 fikk Statoil konsesjon til å bygge gasskraftverk på på Mongstad under forutsetning at det ble bygget et fullskala CCS-anlegg for fangst og lagring av CO₂.[82] I sin nyttårstale i 2007 kalte statsminister Stoltenberg prosjektet «vår månelanding», med referanse til president Kennedys tale i 1961 der han sa at «USA vil forplikte seg til, før 60-årene er over, å sende en mann til månen og hente ham trygt tilbake til jorden».[83] I 2009 var de stipulerte kostnadene med CO₂-fangst og lagring kommet opp i 25 milliarder kroner. I 2010 bestemte regjeringen seg for å utsette anlegget med to år, til stor protest fra miljøorganisasjonene.[84] I 2012 åpnet et testanlegg, til en kostnad på 5,2 milliarder kroner. Stoltenberg åpnet anlegget.[85] I september 2013, like før regjeringen gikk av, informerte den om at et fullskala CCS-anlegg for fangst og lagring av CO₂ ikke ville bli bygget på Mongstad.[86] I sin selvbiografi tok Stoltenberg selvkritikk på bruken av begrepet «månelanding», men han stod ved det som faktisk var gjort for å forbedre CO₂-fangst og lagring.[87]

KarikaturstridenRediger

Stoltenberg-regjeringen måtte håndtere en vanskelig utenrikspolitisk situasjon med karikaturstriden i 2006. Året før hadde den danske avisen Jyllands-Posten trykket tolv karikaturtegninger av islams profet Muhammed i forbindelse med en sak om selvsensur blant danske illustratører, med bakgrunn i bildeforbudet praktisert i hovedstrømmen innenfor sunniislam. Den første tiden skapte ikke norske avisers gjengivelse av karikaturtegningene mye oppmerksomhet i utlandet, men etter at redaktør Vebjørn Selbekk i den kristne avisen Magazinet gjengav dem i januar 2006 eskalerte situasjonen kraftig, og blant annet ble Danmarks og Norges ambassade i Damaskus satt i brann av militante demonstranter.[88]

Selbekk mottok i ettertid en lang rekke drapstrusler, og måtte gå i dekning. Stoltenberg fordømte bruken av vold, men omtalte også Selbekks gjengivelse av tegningene som «en gal handling», og gav Selbekk et delvis ansvar for ambassadebrenningen.[89][90] Senere har Stoltenberg inntatt et mer prinsipielt forsvar for pressefrihet, og etter Charlie Hebdo-angrepet i 2015 uttalte Stoltenberg (da NATOs generalsekretær) at «det er greit å karikere Muhammed. Det er en del av ytringsfriheten at det tegner, skrives og sies ting som kan virke krenkende».[91]

Tre år etter karikaturstriden, i 2009, la Stoltenbergs regjering frem et forslag om å oppheve den såkalte blasfemiparagrafen. Samtidig ville han styrke straffelovens § 135a slik at den gav et «strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn». Forslaget om å kriminalisere religions- og livssynskritikk via et tillegg i straffeloven møtte stor uro innad i AP og SVs stortingsgrupper, selv om Stoltenberg mente dette ikke ville redusere eller innskrenke ytringsfriheten. Uroen førte til at forslaget om å ta religions- og livssynskritikk inn i straffeloven ble droppet, samtidig som blasfemiparagrafen ble vedtatt fjernet.[92][93]

Militærintervensjonen i LibyaRediger

 
Stoltenberg på toppmøtet i Paris 19. mars 2011, som markerte starten på den militære intervensjonen i Libya.

I 2011 deltok Norge i en militæroperasjon i Libya under borgerkrigen i landet. 17. mars 2011 ble FNs sikkerhetsråd enig om resolusjon 1973 som tillot en militær intervensjon i Libya. Norske fly slapp 588 bomber mot ulike mål i landet.[94] I forbindelse med offentliggjøringen av det norske Libya-utvalget sin evalueringsrapport om norsk krigsdeltakelse i Libya, kom det frem at norske fly bombet Gaddafis hovedkvarter under krigen, til tross for at den norske regjeringen sa at deres mål ikke var å styrte Gaddafi-regimet.[95] Stoltenberg ble kritisert for at han ikke ville vedgå at Norge med sin Libya-bombing faktisk var i krig, til tross for at Forsvarsdepartementet mente det motsatte. Han sa «Jeg mener norske soldater ikke var legitime mål i den væpnede konflikten. Det kan være ulike juridiske vurderinger, men jeg er helt sikker på at de ikke hadde endret hovedkonklusjonen, nemlig at vi skulle følge opp FN-vedtaket og beskytte sivile i Libya.»[96]

Terrorangrepene i 2011Rediger

Utdypende artikkel: Terrorangrepene i Norge 2011

 
Jens Stoltenberg taler i Regjeringskvartalet under minnemarkeringen i Oslo 22. juli 2012.

Da Anders Behring Breivik gjennomførte bombeangrepet på Regjeringskvartalet 22. juli 2011, arbeidet statsministeren med årets Utøya-tale i Statsministerboligen i Parkveien. Statsministeren tok umiddelbart del i kriseledelsen, kommunikasjon med media og utenlandske ledere, og formidlingen av den nasjonale sorgen over de mange ofrene for terroren. Hans første meddelelse kom like etter angrepene, hvor han orienterte i fjernsyn om at landet blir styrt og regjeringen er i arbeid. Stoltenberg selv kjente flere av de som senere ble drept i massedrapene på Utøya.[97] I sin første tale etter terrorangrepene understreket Stoltenberg at svaret på vold er enda mer demokrati, og enda mer humanitet, men aldri naivitet.

«Vi er en liten nasjon, men vi er en stolt nasjon. Ingen skal få bombe oss til taushet. Ingen skal få skyte oss til taushet. Ingen skal noensinne få skremme oss fra å være Norge».

Under sørgemarkeringen i Oslo hvor 200 000 mennesker deltok den 25. juli, sa Stoltenberg at «Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk.»[98] Han besøkte i disse dagene AUFs sommerleirdeltagere på Sundvollen, talte i minnegudstjenesten i Oslo domkirke,[99] og deltok tidlig i august i begravelser for Utøya-ofre. Både kong Harald og Stoltenberg høstet fem dager etter hendelsen stor anerkjennelse for måten de opptrådte på under og etter terrorhendelsene.[100] TV 2s politiske redaktør Stein Kåre Kristiansen mente i denne sammenhengen at Stoltenberg som første statsminister siden Einar Gerhardsen, nærmet seg en posisjon som «landsfader». Tidligere Oslo-biskop Gunnar Stålsett sa at «Det er ikke mange statsministre gjennom tidene som har vært satt på en slik prøve. Ikke alle ville klart det på samme måte. For et land å ha en statsminister som kan virke så samlende er et privilegium.»[101]

Også politiske motstandere roste Stoltenberg for ledelsen under terrorkrisen. Siv Jensen sa at «Jens Stoltenberg har i denne situasjonen vært statsminister for alle, han har også vært min statsminister. Stoltenberg har hatt evnen til å stå oppreist i en veldig vanskelig tid og kommet med gode ord.»[102]

I etterkant av terrorangrepet nedsatte Stortinget og regjeringen henholdsvis 22. juli-komiteen og 22. juli-kommisjonenGjørv-kommisjonen»), for å granske forløpet. NOU 2012: 14, Rapport fra 22. juli-kommisjonen ble offentliggjort 13. august 2012. Rapporten berømmet blant annet helse- og redningsarbeidet og regjeringens kommunikasjon til befolkningen. Rapporten kritiserte politiets utrykningstid, PSTs forarbeid og statens manglende oppfølging av «allerede vedtatte sikringstiltak.»[103] 22. juli-kommisjonen la i 2013 frem rapporten NOU 2013: 9, Politianalysen, med forslag til omorganiseringer i Politiet.[104] Stoltenbergs siste år som statsminister ble således preget av forvaltnings- og sikkerhetspolitiske debatter.

Stoltenberg fikk anerkjennelse for å samle nasjonen i sorg, gjennom sine taler etter terrorangrepet. Hans regjering mottok imidlertid kritikk for sitt arbeid før og under angrepet. Stoltenbergs personlige popularitet økte imidlertid i denne perioden, og Arbeiderpartiet gikk frem ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011.[105]

Politiske resultaterRediger

 
Jens Stoltenberg taler om den gryende finanskrisen ved Progressive Government Forum i Chile, 27. mars 2009. Til høyre for Stoltenberg ses Storbritannias statsminister Gordon Brown.

I sin selvbiografi forklarer Stoltenberg sitt lange politiske engasjement med at han har tro på at politikk kan forandre verden. I sin sin siste tale som partileder kalte han det «den sosialdemokratiske metode» å utvikle samfunnet gradvis og langsomt. En forsvarlig forvaltning av oljeformuen, handlingsregelen og pensjonsreformen, er noe han vil bli husket for, skriver Stoltenberg at avisene skrev da han sluttet i norsk politikk. Stoltenberg fremhever i tillegg utbygging av barnehager, pappapermisjon, ekteskap mellom homofile og vaksinering av verdens barn som saker han har bidratt til.[106]

 Jeg er sosialdemokrat fordi jeg tror på rettferdighet. Fordi jeg mener vi som samfunn og nasjon gir hverandre frihet gjennom fellesskapet. Jeg er sosialdemokrat fordi jeg er imot fundamentalisme. Og jeg har, som dere, sett at våre sosialdemokratiske løsninger virker.[107] 

Stoltenbergs har blant annet arbeidet for:

  • langsiktig stabil økonomisk utvikling – gjennom balansert oljepengebruk og inntektspolitisk samarbeid hjemme og internasjonalt samarbeid ute,
  • arbeid for å redusere klimagassutslipp – gjennom internasjonale avtaler som forplikter de viktigste landene og muliggjør mest mulig effektiv utslippsreduksjon

I sine halvårlige oppsummeringer har regjeringssjefen selv også fremholdt andre saker som viktige, ikke minst avtalen med Russland om Delelinjen i Barentshavet i september 2010.[108] Stoltenberg fremholdt ved inngangen til 2011 betydningen av en endelig avklaring om pensjonsreformen.[108] Etter valget i 2005 ble arbeidet med pensjonsreform blant de høyest prioriterte oppgavene, blant annet gjennom levealdersjustering av alminnelig alderspensjon i 2010, og fra 2011 i arbeidet for å få til en reform av de uføretrygdedes alderspensjonsregler.[109] Pensjonsreformen ble gjennomført sammen med LO.[110] Stoltenberg var ikke fornøyd med pensjonsreformen i offentlig sektor. Der satte NTL og Unio seg imot.[111]

Stoltenberg måtte også balansere mellom SV og Senterpartiet i vanskelige saker hvor regjeringspartiene stod langt fra hverandre. Viktige eksempler på dette er kjøpet av kampfly, oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja og kraftkabler gjennom Hardanger, tre saker hvor SV hadde sterke synspunkter og tidvis truet med muligheten for sammenbrudd i regjeringen.[112] Stoltenberg brukte mye tid og ressurser på å finne løsninger som alle tre regjeringspartnere kunne leve med, ofte med stor eksponering av uenighetene i media. Den rødgrønne regjeringen holdt sammen fra dannelsen i 2005 og frem til den tapte flertallet ved valget i 2013, til tross for mange spådommer om dens fall.[113] Regjeringen er Norges lengst sittende koalisjonsregjering – den satt én dag lenger enn Erna Solbergs regjering.

Økonomisk politikk og krisehåndteringRediger

 
Stoltenberg i Verdens økonomiske forum i 2006.

Stoltenberg engasjerte seg sterkt i den økonomiske politikken og tok under finanskrisen i 2008 en rolle internasjonalt for å fremme internasjonalt økonomisk samarbeid både gjennom Det internasjonale pengefondet (IMF)[114] og Sosialistinternasjonalen. Sosialdemokratiske ledere fra hele verden møttes i Chile 27–29. mars 2009 til «Progressive Governance Conference», like forut for det første G20-møtet om finanskrisen. Visepresident i USA Joe Biden var blant delegatene, og i panelet som skulle peke på veien ut av finanskrisen, satt verten Michelle Bachelet, Storbritannias finansminister Gordon Brown, Brasils president Lula da Silva, og Stoltenberg.[115]

Stoltenberg ønsket å unngå mellomkrigsårenes og 1970-årenes ukoordinerte krisehåndtering hvor de ulike landene svekket hverandre snarere enn å samarbeide. I september 2010 innkalte Stoltenberg et globalt toppmøte for å drøfte hvordan sysselsetting og vekst kan oppnås internasjonalt i kjølvannet av finans- og gjeldskrisen – Oslo Conference E 2010 – ledet av ILO-leder Juan Somavía og IMF-sjef Dominique Strauss-Kahn.[116] I sin tale til møtet pekte Stoltenberg på de enorme kostnader krisen hadde fått i form av arbeidsløshet, og appellerte til bedre internasjonal koordinering, balanse mellom innstramming og økonomisk vekststimulans, aktive arbeidsmarkedstiltak for unge, og investeringer for økt innovasjon.[117] Et eget krisemøte i De europeiske sosialdemokratenes forum (PES) ble samlet i Oslo i mai 2011, på initiativ fra Stoltenberg og tenketanken Policy Network.[118]

Finanskrisen i NorgeRediger

Banken Lehman Brothers gikk konkurs 15. september 2008, børsene falt og flere andre kredittinstitusjoner og andre selskaper var i fare. Regjeringens budsjettforslaget for 2009, som ble fremlagt i oktober 2008, var et ekspansivt budsjett med en økning i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet på om lag 14 milliarder kroner fra 2008 til 2009.[119]

Regjeringen fremla flere andre tiltak, først en tiltakspakke for å sikre kredittilførsel til bankene der de fikk tilført 350 milliarder kroner i statsobligasjoner med en nedbetallingstid på tre år. Videre ble Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) utvidet med 50 milliarder for å sikre eksportbedrifter kontrakter og øke investeringene i Norge.[120] Stoltenbergs SMS-utvekslinger med sin gamle partifelle og venn DnB NOR-sjef Rune Bjerke rett i forkant av krisepakken gjorde imidlertid at markedsaktører og politiske miljøer mistenkte at DnB NOR hadde fått påvirke pakken på utilbørlig vis. Den omfattende kontakten mellom banken og Statsministerens kontor gjorde at DnB NOR ble ilagt et forelegg på 12 millioner kroner for innsidehandel, etter at Økokrim opprinnelig hadde tatt ut siktelse mot to ansatte for å ha misbrukt fortrolig informasjon til å selge unna statsobligasjoner som ville falle i verdi. Kredittilsynet og Økokrim kom samtidig frem til at SMS-ene i seg selv var velbegrunnede og ikke medførte noe straffeansvar.[121][122][123]

I januar 2009 foreslo regjeringen nye finanspolitiske tiltak for 20 milliarder kroner, og i februar 2009 foreslo regjeringen «Bankpakke 2» som innebar å etablere to nye fond med en samlet kapital på 100 milliarder kroner – Statens finansfond og Statens obligasjonsfond. I revidert nasjonalbudsjett som ble fremlagt i mai 2009 ble ytterligere 9,5 milliarder kroner ført inn i norsk økonomi.

I Jens Stoltenbergs andre periode som statsminister var veksten i sysselsetting på 355 000 personer.[124]

Internasjonalt klimaarbeidRediger

Et viktig forslag fra Stoltenberg-regjeringen, og et personlig engasjement fra statsministeren selv, var samarbeid med tropiske land om å bevare mer av regnskogen deres for å binde karbondioksid (CO₂) og slik redusere skadelige klimagassutslipp som gir global oppvarming. I 2007 fikk regjeringen støtte fra opposisjonen til en langsiktig avtale om å finansiere skogsbevaring med 3 milliarder kroner hvert år.[125] Stoltenbergs regjering tok initiativ til og støttet de innenlandske klimakuttene som ble fremforhandlet med Klimaforliket i Stortinget i 2008, som et tverrpolitisk grunnlag for norske forhandlingsposisjoner internasjonalt. Stoltenberg la samtidig vekt på at internasjonale avtaler med globale avgifter eller kvoter er det mest effektive virkemidlet for å redusere klimagassutslippene. Forut for FNs klimakonferanse 2009 i København markerte Stoltenberg seg sterkt som talsmann for bevaring av regnskog.[126] Et eget forslag om bevaring av regnskog med finansiering fra rike land, ble fremmet av Stoltenberg og Brasils president Lula da Silva i 2009, og oppnådde støtte blant andre fra USAs president Barack Obama under COP15 i København.[127]

Toppmøtet i København endte uten en forpliktende avtale, men foran det påfølgende COP16 i Cancún etterfulgte Stoltenberg Storbritannias statsminister Gordon Brown i ledervervet for komiteen som arbeider med finansiering av klimatiltak i fattige land, som ellers bestod av Etiopias statsminister Meles Zenawi.[128] Under en egen skogs- og klimakonferanse i Oslo i mai 2010 ble forslag presentert for en rekke land,[129] med endelig avlevering av finansieringsrapporten høsten 2010.[130][131] Et norsk forslag om et eget, globalt finansieringstilak for regnskog ble presentert med fokus på Brasil, Indonesia og det sentrale Afrika.[132]

Vaksinasjon av barnRediger

 
Statsministerparet med Bill og Melinda Gates i Oslo, juni 2009.

Stoltenberg har et sterkt engasjement for vaksinering av barn i den tredje verden mot barnesykdommer.[133][134] Hans første foredrag i hans andre periode som statsminister dreide seg om vaksinasjon av barn. Foredraget «Vaksinasjon mot fattigdom», ble holdt på Farmasidagene 2005.[135] Han var styremedlem i Det internasjonale vaksinefondet (GAVI-stiftelsen) 2002–2005 og ble tildelt Barnehelseprisen i 2005.

Et internasjonalt initiativ, med Storbritannia, Bill & Melinda Gates Foundation og Norge i spissen, sikret den 13. juni 2011 at GAVI-stiftelsen fikk mer enn 3,7 milliarder dollar frem til 2015 til sitt arbeid mot barnedødelighet. Stoltenberg var en av de sentrale pådriverne bak initiativet, og har understreket at dette er et viktig bidrag for å redde 9 millioner barn fra å dø av de vanligste barnesykdommene.[136]

I sin nyttårstale 1. januar 2013 snakket Stoltenberg om hvordan vaksinering av verdens barn er en personlig hjertesak. «Små sprøytestikk gir millioner av barn hele livet i gave. Et strøk salve kan redde mor. At så mange mødre og barn får leve, mener jeg er et mirakel i vår tid.», sa statsministeren.[137]

Generalsekretær i NATORediger

Stoltenberg var statsministerkandidat for de rødgrønne også ved Stortingsvalget 2013, men koalisjonen tapte valget og Stoltenberg gikk av som statsminister, men fortsatte som partileder og parlamentarisk leder.[138]I desember 2013 ble Stoltenberg utnevnt til FNs spesialutsending for klima. Vervet hadde han i tillegg til sine partipolitiske verv.[139]

 
Jens Stoltenberg (i midten) sammen med noen av statslederne i NATO under toppmøtet i 2018.

Stoltenberg ble i 2014 valgt som NATOs generalsekretær. Han gikk da av som partileder og fikk permisjon fra Stortinget for resten av perioden.[140] Initiativet til å utnevne Stoltenberg kom fra Tysklands forbundskansler Angela Merkel og USAs president Barack Obama.[105]

Stoltenberg tiltrådte 1. oktober 2014 som første nordmann i stillingen.[141] I 2017 fikk han forlenget sin periode som generalsekretær til 2020, og 28. mars 2019 ble Stoltenbergs verv som generalsekretær forlenget med ytterligere to år til 30. september 2022. Russlands invasjon av Ukraina 2022 innebar at stabilt lederskap ble spesielt viktig for NATO. Etter forslag fra USAs president Joe Biden, med applaus fra deltakerne på NATO-toppmøtet 24. mars, sa Stoltenberg seg villig til å fortsette i stillingen til september 2023.[142][143][144] [145]

Stoltenbergs periode i NATO skulle bli preget av økt spenning mellom NATO og Russland. Dette begynte med Russlands anneksjon av Krim i 2014.[105]

I 2019 talte Stoltenberg, som første leder av en internasjonal organisasjon, i Kongressen i USA, i en samlet sesjon for både Senatet og Representantenes hus. Anledningen var NATOs 70-årsjubileum. Stoltenberg poengterte at det er viktig for land å ha venner og allierte. Videre advarte han mot et sterkere Russland.[146][147]

Presidentskapet til Donald Trump var en annen stor utfordring for NATO under Stoltenbergs tid som generalsekretær. Trump var en sterk kritiker av NATO og truet med å trekke USA ut og dermed undergrave alliansen. En studie fra 2021 hevdet at Stoltenberg spilte en nøkkelrolle i å hindre Trump fra å undergrave NATO. Stoltenberg bidro til å endre Trumps holdning til byrdefordeling, samt til å opprettholde en robust avskrekkingspolitikk overfor Russland.[148][149]

Stillingen som sentralbanksjefRediger

Den 4. februar 2022 ble Stoltenberg utnevnt til sentralbanksjef. Utnevnelsen av Stoltenberg var omdiskutert før den ble offisielt kunngjort, på grunn av hans tilknytning til Arbeiderpartiet, vennskap med statsminister Jonas Gahr Støre og bekymringer for Norges Banks uavhengighet. Utnevnelsen ble kritisert av alle opposisjonspartier, med unntak av Kristelig Folkeparti.[150][151] Ida Wolden Bache ble beskikket som midlertidig sentralbanksjef, og det ble antatt at Stoltenberg ville tiltre 1. desember 2022.[152] Den 24. mars 2022 gav Stoltenberg beskjed om at han trakk seg fra stillingen som sentralbanksjef fordi han ville fortsette som generalsekretær i NATO.[11]

Stoltenberg som taler og debattantRediger

 
Jens Stoltenberg på talerstolen under NHOs årskonferanse 2009.

Stoltenberg har sagt at han trives godt med direktesendt debatt, og som taler. Han uttalte i 2004 at

Det er veldig krevende, det der å bli intervjuet tre minutter, fem minutter, ti minutter – og så sender de tolv sekunder. Og det er de som bestemmer… Dessuten snakker du i et mørkt rom, for seerne aner ikke hva som ble sagt før og etter, og de aner ikke hvordan alt dette er blitt klippet… Derfor er jeg tilhenger av direkte TV. Folk ser at jeg er sint fordi en annen var sint først. De ser at jeg ler fordi det og det skjedde. De skjønner sammenhengen, oppfatter forholdene, får med seg pausene…[153]

Retorikkekspertene Anders Johansen og Jens Kjeldsen karakteriserte i 2005 Stoltenberg som «en politiker som taler saklig – og sjelden om seg selv. Likevel er interessen for hans person kolossal». De bruker sluttappellen i lokalvalgkampen i 2003 som eksempel, en debatt som gikk bare få dager etter drapet på Anna Lindh i Sverige. I stedet for å appellere til å stemme på Arbeiderpartiet, ba Stoltenberg folk om å bruke stemmeretten og bevare demokratiet. Ekspertene mente her at Stoltenberg forsøkte å heve seg over det partipolitiske kivet og «taler ikke som politiker, men som statsmann.»[153] Men oppfordring til å bruke stemmeretten er viktigere for Ap enn for andre partier, fordi lav valgdeltagelse særlig rammer Arbeiderpartiet.[trenger referanse] Og fra 2005 fortsatte Stoltenberg en utvikling i retning av en mer personlig og emosjonell stil, med økt bruk av humor og småhistorier.

Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud trekker frem et eksempel fra Arbeiderpartiets landsmøte i 2005, hvor Stoltenbergs kommenterte nedleggingstrusselen mot Oslo katedralskole med at «skolen har overlevd Svartedauden, 400-årsnatten under danskene, nødstiden under Napoleonskrigene, unionstiden med Sverige, første og annen verdenskrig. Men det er høyst usikkert om den overlever Kristin Clemet og Kjell Magne Bondevik.» Beskrivelsen førte til at latteren gjallet gjennom salen.[154] I alle valgkamper etter 2005 ble han stort sett kåret som den beste TV-debattanten.[105]

Retorikkeksperten Kjell Terje Ringdal analyserte Stoltenbergs tale på Rådhusplassen 25. juli 2011, tre dager etter terrorangrepet mot Oslo og Utøya. Ringdal karakteriserte talen som «den viktigste tale holdt i Norge siden krigen», og trakk frem at Stoltenbergs tidligere budskap om demokrati ble fremført med enda større «intensitet og varme» enn tidligere. I tillegg til at talen er retorisk riktig pekte Ringdal på at: «Samtidig er talen typisk for Jens Stoltenberg. Han er seg selv. Andre ville kanskje brukt flere bilder og et mer poetisk språk. Dette er en veldig konkret og varm tale som kler Stoltenbergs stil, og vi kjenner ham igjen, som en rasjonalist, men også som en medfølende politiker.»[155]

Omtale og utmerkelserRediger

Det er skrevet flere bøker om og med Stoltenberg, de fleste skrevet av politiske journalister. Elisabeth Skarsbø Moen utga den første biografien i 2003. Anne Grosvold skrev i 2009 boka Samtaler, hvor Jens og Thorvald Stoltenberg deler personlige og politiske tanker.[156] Kjetil B. Alstadheim utga i 2010 intervjuboka Klimaparadokset, Jens Stoltenberg om vår tids største utfordring,[157] og Thor Viksveen skrev i 2011 Jens Stoltenberg : et portrett. Stoltenbergs selvbiografi Min historie utkom i 2016.

Dokumentarfilmskaperen Aslaug Holm laget i 2005 filmen Oljeberget og i 2007 tv-serien Statsministeren etter å ha fulgt Stoltenberg i mer enn to år.[158]

I den norsk-amerikanske spillefilmen 22 July (2018), som skildrer terrorangrepene i Norge 2011, blir Stoltenberg spilt av Ola G. Furuseth.[159]

I 2003 ble Stoltenberg tildelt prisen «Årets europeer» på Europeisk Ungdoms landsmøte 2003.[160] I 2012 ble han tildelt Hal Koch-prisen.[161] I 2012 ble han Årets Peer Gynt sammen med Marit Bjørgen.[162] I 2005 ble han tildelt Barnehelseprisen for sitt sterke personlige engasjement for internasjonal barnehelse gjennom vaksinefondet.[163] Han mottok Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016 i 2016.[164]

Tidslinje for verv i regjering og stortingRediger

 
Faren Thorvald Stoltenberg var både forsvarsminister og utenriksminister.
 
Søstera Camilla Stoltenberg er direktør for Folkehelseinstituttet.

Stoltenberg var innvalgt på Stortinget for perioden 2013–2017, men fikk permisjon fra 1. oktober 2014 for å kunne tiltre som generalsekretær i forsvarsalliansen NATO.[165]

PrivatlivRediger

På farssiden tilhører han Stoltenberg-slekten fra Vestfold. På morssiden nedstammer Stoltenberg fra embetsmannsslekten Heiberg. Oldefaren Eivind Heiberg var direktør for Norsk Arbeidsgiverforening 1912–1917.

Stoltenberg er en ivrig friluftsmann. Han sykler, og i vintersesongen er han en aktiv langrennsløper.[166] Sommerferien tilbringer han helst på familiens hytte på Hvaler i Oslofjorden.[167] Selv om han ikke har medlemskap i den norske kirke, har han sagt at han ikke anser seg selv som ateist. Han har forklart: «Jeg vil ikke kalle meg ateist. Jeg pleier ikke bruke det begrepet, jeg er bare ikke medlem av noe trossamfunn.»[168]

Hans far var Thorvald Stoltenberg (1931–2018), Norges forsvarsminister 1979–1981 og utenriksminister 1987–1989 og 1990–1993. Moren var statssekretær Karin Stoltenberg (1931–2012). Fra 1959 til 1961 bodde familien i Berkeley der Thorvald var visekonsul på generalkonsulatet i San Francisco og Karin studerte statsvitenskap og underviste på Berkeley-universitetet.[169] Fra 1961 til 1964 bodde familien i Jugoslavia da Thorvald var ved ambassaden i Beograd. Jens Stoltenberg lærte da både engelsk og serbokroatisk.[170]

Familien omfattet Jens' to søstre, den eldre Camilla, og den yngre Nini (1963–2014). Nini var avhengig av heroin. Stoltenberg innrømmet tidligere bruk av cannabis i ungdomstiden, etter å ha stått frem med søsteren Nini om hennes rusproblemer.[171][172]

Han er gift med Ingrid Schulerud, og de har to barn,[173] deriblant Catharina Stoltenberg i elektronikaduoen Smerz.[174]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g www.stortinget.no, besøkt 29. august 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jens-Stoltenberg, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000023257, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Roglo, Roglo person ID p=jens;n=stoltenberg[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 130141771, besøkt 21. juli 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.vg.no[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ peergynt.no[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.europeiskungdom.no[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ krogerup.dk[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.kongehuset.no[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b Solvang, Tiril Mettesdatter (24. mars 2022). «Jens Stoltenberg trekker seg fra stillingen som sentralbanksjef». NRK. Besøkt 24. mars 2022. 
  12. ^ Forr, Gudleiv (2010). «Jens Stoltenberg». I Forr, Gudleiv, Hegge, Per Egil og Njølstad, Olav. Mellom plikt og lyst. Norske statsministre 1873–2010. Oslo: Dinamo forlag. s. 395–407. ISBN 978-82-8071-245-5. 
  13. ^ «Stoltenberg strammer inn oljepengebruken». Nettavisen (norsk). 22. august 2013. Besøkt 20. april 2022. 
  14. ^ «Arbeiderpartiet gjennom 130 år». Arbeiderpartiet. Besøkt 20. april 2022. «Det er en plattform for høy sysselsetting, videre utbygging av velferden og fortsatt ansvarlig økonomisk styring, sa Jens Stoltenberg da den rødgrønne regjeringens politiske plattform Soria Moria 2 ble presentert.» 
  15. ^ NRK (9. desember 2010). «– Svak skogavtale gjør vondt verre». NRK. Besøkt 20. april 2022. «Klimaforhandlingene er inne i en kritisk fase, men Jens Stoltenberg håper å lykkes i sin kamp for skogvern. Miljøvernere frykter likevel at en svak skogavtale kan gjøre vondt verre.» 
  16. ^ «Jens Stoltenberg». Norsk biografisk leksikon. 2005. Besøkt 18. oktober 2009. 
  17. ^ «Keynes' hovedverk utgis på norsk». Aftenposten. NTB. 26. oktober 2011. 
  18. ^ Opplysning fra portrettintervju («Kronprinsen») i Dagens Næringsliv 12. mars 1994.
  19. ^ Reinertsen, Maria (22. mai 2009). «Oljefondets utspring». Morgenbladet. 
  20. ^ Stoltenberg, Jens (8. april 1985). «Makroøkonomisk planlegging under usikkerhet – en empirisk analyse» (PDF). Statistisk sentralbyrå. 
  21. ^ Magnussen, Knut A.; Stoltenberg, Jens (1991). «En disaggregert ettermodell for offentlig transport i MODAG/MSG» (PDF). SSB rapport (11). 
  22. ^ Opplysning fra portrettintervju («Kronprinsen») i Dagens Næringsliv 12. mars 1994.
  23. ^ «Første stopp, Majorstua», i Dagens Næringsliv 2. september 2000.
  24. ^ Terje Halvorsen: Partiets salt. AUFs historie, Pax 2003, side 407.
  25. ^ Halvorsen, side 439–441.
  26. ^ Mannsrolleutvalgets sluttrapport. no#: Statens forvaltningstjeneste, Seksjon Statens trykning. 1991. s. 5. ISBN 8258301853. 
  27. ^ «Stoltenberg: - Behold fedrekvoten». www.aftenposten.no. Besøkt 2. mai 2022. 
  28. ^ Terje Halvorsen: Partiets salt. AUFs historie, Pax 2003, side 492 ff.
  29. ^ Halvorsen, side 496 ff.
  30. ^ «Skjult Ap-nettverk». Verdens Gang. 28. januar 2004. 
  31. ^ Forsvarskommisjonen av 1990. Statens forvaltningstjeneste, Seksjon Statens trykning. s. 11. ISBN 8258302582. }
  32. ^ Versto, Olav (8. november 1992). «En hard prøve». Verdens Gang. 
  33. ^ «Mange spekulasjoner om maktkampen før ledervalget».  . NTB. 9. november 1992. 
  34. ^ Spence, Thomas (25. oktober 1996). «Statsministerskiftet - Veien mot toppen : Tvilte seg frem til makten». Aftenposten. 
  35. ^ Saure, Kjell Erik; Bonde, Aslak (12. november 1998). «Tåkefyrste eller redningsmann - eller begge deler?». Aftenposten. 
  36. ^ «Norges offisielle statistikk. Kommunestyrevalget 1999.» (PDF). Statistisk Sentralbyrå. Besøkt 19. april 2022. 
  37. ^ Nygaard, Oslo (14. januar 2000). «Arbeiderpartiet i kraftig fall». Aftenposten. 
  38. ^ «Jagland-Stoltenberg: Sammen kan de være dynamitt».  . NTB. 10. februar 2000. 
  39. ^ Nærings- og energidepartementet ble opprettet fra nyttår 1993 da Næringsdepartementet og Olje- og energidepartementet ble slått sammen.
  40. ^ «Det var liten tvil om at statsminister Gro Harlem Brundtland var strålende fornøyd med Stoltenbergs energiske kamp for noe han åpenbart trodde på.» Aftenpostens referat fra Stortingets behandling, 14. desember 1993.
  41. ^ «Rasende miljøvernere», Nordlys, 25. februar 1994.
  42. ^ Dagens Næringsliv, 28. mars 1994.
  43. ^ «Klart for gasskrig», Dagbladet, 15. januar 1996.
  44. ^ «Det er et merkelig skjebnefellesskap. Hvis det går bra her, så betyr det at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet til å betale folketrygden og barnehagene og sykehusene, de skal komme fra Det kaspiske hav. Det er litt underlig å tenke på. Men slik er det.» Jens Stoltenberg i et Dagsrevy-innslag september 1996 under åpningen av Norway House i Baku. Referert av Pål Steigan i «Statoil – between a rock and a hard place Arkivert 19. oktober 2013 hos Wayback Machine.»; besøkt 9. august 2011.
  45. ^ Jens Stoltenberg: «Stabil kronekurs nødvendig», Dagbladet 9. november 1996.
  46. ^ Referert i VG 9. november 1996.
  47. ^ «Norges Bank øker renten for første gang siden 1992»; Aftenposten aftenutgave 16. juli 1997.
  48. ^ «Jens vil knytte krona til euro», Dagbladet 12. februar 1997.
  49. ^ «Unngår skatt på gevinst»; Dagens Næringsliv 27. november 1996.
  50. ^ «Storemand»; VG 27. juni 1997.
  51. ^ «Skuffelse i Postbanken»; Dagens Næringsliv 15. mai 1997.
  52. ^ «ESA kvister arbeidsgiveravgiften»; Dagens Næringsliv 15. mai 1997.
  53. ^ «Døråpner for ny pensjonssparing», Aftenposten 20. desember 1996.
  54. ^ «Full pensjon til år 2050!»; VG 22. februar 1997. («– Betyr det at du kan love at dagens regler for tilleggspensjon vil være de som gjelder? – Ja, forutsatt at vi setter til side oljeinntektene og holder orden i norsk økonomi. Dette er nettopp et opplegg som viser at det er mulig å beholde folketrygden med dagens regler uten å skjære ned på tilleggspensjonene og uten å øke skattene.»)
  55. ^ «Pensjonene på børs fra nyttår »; Aftenposten 30. juni 1997.
  56. ^ Kabinettsspørsmålet gjaldt et forslag om at «Stortinget forutsetter at forurensningsloven ikke svekkes som miljøpolitisk virkemiddel». Dette stemte Arbeiderpartiet og Høyre mot (81 stemmer), mens Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Fremskrittspartiet stemte for (71 stemmer). (Se referat på Stortingets nettsted.) Saken egentlige innhold var spørsmålet om etablering av gasskraftverk i Norge og vilkårene for dette.
  57. ^ «Mer aktiv Europa-politikk», Bergens Tidende 23. mars 2000.
  58. ^ «Stoltenberg ber om støtte til fornyelse av offentlig sektor», NTB-melding 24. mars 2000. «– Ap bør ikke være ideologiske motstandere av private produsenter av velferdstjenester. De finnes allerede i stor grad i dag, og vi er avhengige av dem.» «– Vi er ikke imot private løsninger som kommer fellesskapet til gode. Vi er imot den type løsninger som gjør at tilgangen til velferdstilbudene blir ulike avhengig av inntekt og bosted.»
  59. ^ «Kamp mot privatisering 1. mai»; NTB-melding 26. april 2000.
  60. ^ Erling Bø: «Rødfarge!», VG 26. april 2000.»
  61. ^ Erling Bø: «Blåmann med hastverk», VG 26. mai 2000.
  62. ^ «Fikk partiet rett i fleisen», Dagbladet 30. mai 2000.
  63. ^ «Kampvotering i Ap om Statoil», Aftenposten 7. september 2000.
  64. ^ Svenn A. Nielsen: Kommentarartikkel i Nordlys 13. november 2000.
  65. ^ «Historisk oljeforlik i Stortinget», NTB-melding 26. april 2001.
  66. ^ «Lover sykehusløft», VG 6. juni 2000.
  67. ^ «Lov om helseforetak m.m. (helseforetaksloven) - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 20. april 2022. 
  68. ^ Christian Larssen: «Det pyntelige opprøret», Adresseavisen 13. november 2000.
  69. ^ ««I 2021 må Støre være bedre forberedt»». www.dagsavisen.no (norsk). Besøkt 23. november 2020. 
  70. ^ Finansdepartementet (16. februar 2017). «Økt aksjeandel i pensjonsfondet og justert anslag for fondsavkastningen». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 20. april 2022. 
  71. ^ «Historien om handlingsregelen». www.aftenposten.no. Besøkt 20. april 2022. 
  72. ^ Sosialdepartementet (29. oktober 2003). «Evaluering av IA-avtalen». 044021-220003 (norsk). Besøkt 4. mai 2022. 
  73. ^ Narum, Håvard (6. april 2002). «Ville kjempet mot Jagland». Aftenposten. Besøkt 17. oktober 2009. 
  74. ^ «Ingen tegn til sykdom». NRK. 15. januar 2002. Besøkt 17. oktober 2009. 
  75. ^ «Jens advares mot vennenettverk». Dagbladet. 16. september 2005. 
  76. ^ Valla, Gerd-Liv (2007). Prosessen. Oslo: Cappelen. s. 30–32. ISBN 978-82-02-27552-5. 
  77. ^ «- Samme situasjon som i 2005». www.aftenposten.no. Besøkt 19. april 2022. 
  78. ^ «Endelig i mål». frifagbevegelse.no. 1. august 2009. Besøkt 6. mai 2022. 
  79. ^ «Barnehagedekning før og nå». ssb.no (norsk). Besøkt 6. mai 2022. 
  80. ^ «Fedrekvoten – mer populær enn noen gang». ssb.no (norsk). Besøkt 6. mai 2022. 
  81. ^ Stoltenberg 2016, s. 286
  82. ^ CO₂ Master Plan Mongstad (StatoilHydro) «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. juli 2009. Besøkt 17. mars 2010. 
  83. ^ «Stoltenberg 2007: - Mongstad er vår månelanding». Besøkt 11.01.2020. 
  84. ^ Stoltenberg 2016, s. 289
  85. ^ Stoltenberg 2016, s. 290
  86. ^ «Stoltenbergs Mongstad-månelanding legges ned». Besøkt 11. januar 2020. 
  87. ^ Stoltenberg 2016, s. 293
  88. ^ Helge Øgrim (30. september 2015). «Karikaturstriden i norske medier». Journalisten. Besøkt 5. mai 2022. 
  89. ^ «Gir Magazinet-sjef deler av skylden». VG. 7. februar 2006. Besøkt 5. mai 2022. 
  90. ^ «- Stoltenbergs ord føltes som en knyttneve i magen». Aftenposten. 9. januar 2016. Besøkt 5. mai 2022. 
  91. ^ «Jens Stoltenberg: - Det er greit å karikere Muhammed. Det er en del av ytringsfriheten». Dagbladet. 11. januar 2015. Besøkt 5. mai 2022. 
  92. ^ «– Vil aldri redusere ytringsfriheten». Journalisten. 3. februar 2009. Besøkt 5. mai 2022. 
  93. ^ Kjetil B. Alstadheim (13. januar 2015). «Blasfemiparagruff». Dagens Næringsliv. Besøkt 5. mai 2022. 
  94. ^ «Libya» (norsk). FN-sambandet. Besøkt 20. april 2022. «Norge deltok med kampfly i militæroperasjonen i Libya i 2011. De norske kampflyene slapp 588 bomber mot ulike mål i Libya.» 
  95. ^ Forsvarsdepartementet (13. september 2018). «Libya-rapporten». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 20. april 2022. 
  96. ^ Westhrin, Veronica (14. september 2018). «Stoltenberg om Norges Libya-bombing: – Ville ha gjort det samme igjen». NRK. Besøkt 20. april 2022. 
  97. ^ «– Det var som en demning som brast». NRK. 22. juli 2017. Besøkt 13. april 2022. «– Da hadde jeg vært gjennom så mye vondt. Jeg hadde hørt at medarbeidere var drept i regjeringskvartalet, mennesker jeg hadde kjent i mange år var drept på Utøya, og mange var skadd.» 
  98. ^ Alsaker-Nøstdahl, Endre; Fosse, Andreas; Stormoen, Stein-Erik (25. juli 2011). «Stoltenberg: − Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk». VG (norsk). Arkivert fra originalen 7. august 2011. Besøkt 4. februar 2022. «Over 200.000 var samlet ved Rådhusplassen i Oslo for rosetoget til minne om ofrene etter Utøya-massakren og Oslo-bomben. Også flere steder i landet er tog arrangert.» 
  99. ^ «Stoltenberg på minnestund: Vi har maktet å stå oppreist i en kritisk tid». Verdens Gang. 24. juli 2011. 
  100. ^ Flåm, Karoline (27. juli 2011). «Stoltenberg får enda mer ros enn kongen». VG (norsk). Besøkt 4. februar 2022. «Hele 80 prosent av befolkningen synes statsminister Jens Stoltenberg har håndtert situasjonen siden fredagens grufulle terroraksjon «svært godt». Hvis vi tar med dem som mener han har håndtert situasjonen godt, får han glimrende skussmål fra hele 94 prosent av de spurte.» 
  101. ^ «Folket roser Jens Stoltenberg». TV 2. 27. juli 2011. [død lenke]
  102. ^ «Massiv støtte til Stoltenberg». Dagsavisen. 1. august 2011. Arkivert fra originalen 25. august 2011. 
  103. ^ «NOU 2012: 14. Rapport fra 22. juli-kommisjonen» (PDF). Justis- og beredskapsdepartementet. 2012. Besøkt 1. april 2014. 
  104. ^ «NOU 2013: 9. Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer (Politianalysen)». Justis- og beredskapsdepartementet. 2013. Besøkt 1. april 2014. 
  105. ^ a b c d Bonde, Aslak (4. februar 2022). «Jens Stoltenberg». Store norske leksikon. Besøkt 23. mars 2022. 
  106. ^ Stoltenberg 2016, s. 528–535
  107. ^ ««Derfor er jeg sosialdemokrat», tale på Ap-landsmøtet 2014». Virksomme ord (norsk). 14. juni 2014. Besøkt 22. april 2022. 
  108. ^ a b «Delelinjen viktigste saken i 2010». ABC Nyheter. 21. desember 2010. Arkivert fra originalen 6. september 2011. 
  109. ^ «Reform med uvisst utfall». Kragerø Blad Vestmar. 7. juni 2011. 
  110. ^ Hasås, Torgny (30. september 2016). «Gerd-Liv ringte og forstyrret Jens på Stortingets talerstol». frifagbevegelse.no. Besøkt 4. mai 2022. 
  111. ^ Stoltenberg 2016, s. 269–270
  112. ^ «Jens driver politisk hasardspill». Dagsavisen. 22. februar 2011. Arkivert fra originalen 30. august 2011. 
  113. ^ Geelmuyden, Hans (16. mai 2011). «3x3 hurra». Arkivert fra originalen 9. august 2020. Besøkt 3. august 2011. 
  114. ^ «Joint ILO-IMF Conference: The Challenges of Growth, Employment and Social Cohesion». Middle East Youth Initiative. 2010. 
  115. ^ «Responses to the Global Crisis - Charting a Progressive Path» (PDF). Progressive Governance Network. mars 2009. s. 5. Arkivert fra originalen (PDF) 25. oktober 2015. Besøkt 4. august 2011. 
  116. ^ «Greek Prime Minister George Papandreou to visit Oslo». Norway – the official site in Greece. 21. juli 2011. Arkivert fra originalen 16. november 2011. Besøkt 2. august 2011. 
  117. ^ «Speech at the IMF/ ILO Conference The Challenges of Growth, Employment and Social Cohesion». Statsministerens kontor. 13. september 2010. 
  118. ^ «Social Democracy’ re:news’ focus in Oslo». Party of European Socialists (PES). 18. mai 2011. Arkivert fra originalen 7. august 2011. 
  119. ^ «Statsbudsjettet for 2009». regjeringen.no. Besøkt 10. mai 2009. 
  120. ^ «50 milliarder mer i eksportgaranti». Sysla/E24. 24. november 2008. Besøkt 5. mai 2022. 
  121. ^ «Her er SMS-ene». Dagens Næringsliv. 20. oktober 2008. Besøkt 5. mai 2022. 
  122. ^ «DNB-sjefens 9 viktigste lærdommer». Teknisk Ukeblad. 2. mars 2014. Besøkt 5. mai 2022. 
  123. ^ «Økokrim: greit med sms-kontakt». Aftenposten. 17. februar 2010. Besøkt 5. mai 2022. 
  124. ^ ««Vi har fått 355.000 nye arbeidsplasser i Norge. Mer enn 2 av 3 har kommet i privat sektor»». www.aftenposten.no. Aftenposten. Besøkt 22. april 2022. 
  125. ^ «Gir tre milliarder til regnskogen». NRK. 9. desember 2007. 
  126. ^ Butler, Rhett (19. mars 2009). «Norway emerges as champion of rainforest conservation». mongabay.com. 
  127. ^ «Copenhagen: Barack Obama backs Norway-Brazil forest protection plan». Guardian. 10. desember 2009. 
  128. ^ «Stoltenberg co-chairs UN climate group». Norges FN-delegasjon. 6. juni 2010. Arkivert fra originalen 10. november 2010. Besøkt 2. august 2011. 
  129. ^ «President Zoellick's Address at Oslo Climate and Forest Conference». Verdensbanken. 27. mai 2010. 
  130. ^ «Stoltenberg delivers report on climate change financing». Norges FN-delegasjon. 5. november 2010. Arkivert fra originalen 10. november 2010. Besøkt 2. august 2011. 
  131. ^ «COP16: Deforestation and climate change financing». Norges FN-delegasjon. 11. desember 2010. Arkivert fra originalen 27. november 2012. Besøkt 2. august 2011. 
  132. ^ «Norway’s International Climate and Forest Initiative (NICFI)». Congo Basin Forest Partnership. 24. juli 2011. Arkivert fra originalen 10. november 2012. Besøkt 2. august 2011. 
  133. ^ «Viktig bidrag til en stor sak». Romerikes Blad (norsk). 23. september 2004. Besøkt 20. april 2022. «AUFs innsats er prisverdig og er et direkte resultat av moderpartiets og Ap-leder Jens Stoltenbergs sterke engasjement for saken.» 
  134. ^ Jens Stoltenberg. « Vaksiner til alle barn : fra visjon til virkelighet» I: Samtiden; nr 1, 2004 (hos bokhylla.no)
  135. ^ «Statsministeren åpnet Farmasidagene 2005». Norges Apotekerforening. Arkivert fra originalen 8. august 2009. Besøkt 9. august 2009. 
  136. ^ «Norge dobler støtten til vaksinasjon av fattige barn». Dagsavisen. 13. juni 2011. Arkivert fra originalen 14. juni 2011. 
  137. ^ «Statsministerens nyttårstale». 1. januar 2013. 
  138. ^ Krekling, David Vojislav (14. oktober 2013). «Her sier Jens opp». NRK. Besøkt 20. april 2022. 
  139. ^ NRK (23. desember 2013). «Stoltenberg blir FNs spesialutsending for klima». NRK. Besøkt 24. april 2022. 
  140. ^ «Stortinget - Møte mandag den 16. juni 2014 kl. 10 - Formalia». Stortinget (norsk). 16. juni 2014. Besøkt 25. april 2022. 
  141. ^ «Appointment of Secretary General designate». North Atlantic Treaty Organization. 28. mars 2014. Besøkt 28. mars 2014. 
  142. ^ «Jens Stoltenberg får to nye år som NATO-sjef». abcnyheter. Besøkt 28. mars 2019. 
  143. ^ «Han hadde ikke noe valg», politisk kommentar fra Hanne Skartveit i VG, 24. mars 2022
  144. ^ NATO. «NATO Secretary General Jens Stoltenberg». NATO (engelsk). Besøkt 5. mai 2022. 
  145. ^ «Stoltenberg blir NATO-sjef frem til 2022». nrk.no. Besøkt 28. mars 2019. 
  146. ^ «Jens Stoltenberg talte til kongressen: Advarte mot sterkere Russland». www.vg.no. Besøkt 26. april 2022. 
  147. ^ NTB (3. april 2019). «Full jubel for Stoltenberg i Kongressen». www.abcnyheter.no (norsk). Besøkt 26. april 2022. 
  148. ^ Schuette, Leonard August (2021). «Why NATO survived Trump: the neglected role of Secretary-General Stoltenberg». International Affairs. doi:10.1093/ia/iiab167. 
  149. ^ Karlsen, Morten Ø (7. juni 2021). «Han var nordmannen som knekte Trump-koden: - Dette var det unike». Nettavisen (norsk). Besøkt 5. mai 2022. 
  150. ^ nyheter, Av NTB. «Stoltenberg vil bli sentralbanksjef – møter motstand på Stortinget». Dagsavisen (norsk). Besøkt 23. mars 2022. 
  151. ^ «KrF støtter Stoltenberg i Norges Bank: – Svært dyktig økonom». www.vg.no. Besøkt 23. mars 2022. 
  152. ^ Johnsen, Alf Bjarne; Røsvik, Eirik; Fjellanger, Runa; Haakonsen, Andreas; Nielsen, Andreas; Sfrintzeris, Yasmin; Birkeland, Malene; Sveen, Silje Lien; Lægland, Martin (4. februar 2022). «Jens Stoltenberg blir sentralbanksjef» (norsk). VG. Arkivert fra originalen 4. februar 2022. Besøkt 4. februar 2022. «Det tas sikte på at Stoltenberg starter i jobber rundt 1. desember, skriver regjeringen.» 
  153. ^ a b Johansen, Anders; Kjeldsen, Jens E (2005). Virksomme ord - Politiske taler 1814–2005. Oslo: Universitetsforlaget. s. 664. ISBN 82-15-00814-3. 
  154. ^ Herbjørnsrud, Dag; Bromark, Stian (2005). Norge - Et lite stykke verdenshistorie. Oslo: Cappelen. s. 153, 345–352. ISBN 978-82-02-28350-6. 
  155. ^ ««Den viktigste tale holdt i Norge siden krigen»». Aftenposten. 27. juli 2011. 
  156. ^ Aschehoug. ISBN 978-82-03-29180-7
  157. ^ Aschehoug, ISBN 978-82-03-29236-1
  158. ^ NRK (19. januar 2006). «Oljeberget». NRK. Besøkt 13. april 2022. 
  159. ^ Borghan, Atosa (30. oktober 2017). «Anders Danielsen Lie skal spille Anders Behring Breivik i Netflix-filmen om 22. juli». NRK. Besøkt 13. april 2022. «I tillegg skal Ola G. Furuseth spille statsminister Jens Stoltenberg.» 
  160. ^ «Årets Europeer - Europeisk ungdom». www.europeiskungdom.no. Besøkt 8. januar 2018. 
  161. ^ «HAL KOCH-PRISEN». Krogerup Højskole (dansk). Besøkt 23. mars 2022. 
  162. ^ «Årets Peer Gynt». Peer Gynt. Besøkt 23. mars 2022. 
  163. ^ «Jens Stoltenberg får Barnehelseprisen 2005». www.legeforeningen.no. Besøkt 23. mars 2022. 
  164. ^ Tildeling av Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016, Kongehuset
  165. ^ «Stortingspresidenten gratulerer Jens Stoltenberg som ny NATO-sjef». Stortinget (norsk). 28. mars 2014. Besøkt 26. januar 2020. 
  166. ^ Hjellen, Bjørnar (13. februar 2011). «Stoltenberg testet VM-løypene». NRK. Besøkt 23. mars 2022. 
  167. ^ «Her er Stoltenbergs ferieparadis - Nyheter - Fredriksstad Blad». web.archive.org. 20. juni 2013. Besøkt 23. mars 2022. 
  168. ^ «- Man må tro at det nytter - Bergens Tidende». web.archive.org. 27. september 2013. Besøkt 23. mars 2022. 
  169. ^ Stoltenberg 2016, s. 13
  170. ^ Pendler mellom Oslo og Budapest. Aftenposten, 4. august 1991, s.7.
  171. ^ «Jens Stoltenberg prøvde hasj som ung». VG (norsk). 2. november 2002. Besøkt 27. april 2022. «For et år siden sto han frem med sin søster Nini og fortalte om hennes sterke rusproblemer.» 
  172. ^ Kaasa, Kjell M. (2. november 2002). «– Ja, jeg har prøvd hasj!». Dagbladet (norsk). Besøkt 27. april 2022. «For første gang innrømmer Jens Stoltenberg at han har røykt hasj. Det er en angrende synder som nå advarer ungdom mot å eksperimentere med dop, slik han selv gjorde som ung.» 
  173. ^ Helljesen, Vilde (14. mars 2009). ««Hopalong Cassidy» fyller 50 år». NRK. Besøkt 17. oktober 2009. 
  174. ^ Svelstad, Oda Elise (22. april 2022). «Smerz om turné i Russland: – Passe på kva profil ein frontar». NRK (norsk nynorsk). Besøkt 3. mai 2022. «Stoltenberg har ein far som kanskje er ein av verdas mest omtalte personar for augeblikket. Men det er ikkje familierelasjonar denne saka skal handle om.» 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger