Åpen høring
Åpen høring er et virkemiddel stortingsrepresentanter har til å innhente informasjon.
Bakgrunn rediger
Spørsmålet om å innføre åpne høringer ble reist av Tønnes Andenæs i 1973, men Carl I. Hagen ble raskt den store pådriveren.[1] Likevel var det først i 1995 at det ble gjennomslag for en prøveordning. Dette skyldtes nye konstellasjoner, og demokratiske vurderinger av forslagsstillerne.[2] Prøveordningen ble vedtatt med knappest mulig flertall i Stortinget, og skulle vare ut 1997. Inntil da hadde hovedprinsippet vært lukkede komitémøter, med mulighet for lukkede høringer ved saksforberedelser. Med lukket høring menes ikke bare at det var stengt for publikum og tilhørere, men det var heller ikke mulighet til å referere hva som hadde vært gjenstand for debatt[3]
Nå rediger
Fra og med januar 2002 har åpne høringer blitt regulert av Stortingets forretningsorden § 21. Første ledd sier at komiteene selv ved vanlig flertall bestemmer om det skal holdes høringer, og hvem som skal innkalles. I femte ledd fastsettes det at høringene skal være åpne. Det vil si at medier og befolkningen generelt har adgang. Høringene kan bare lukkes om dette anses som hensiktsmessig, og om det er taushetsbelagte opplysninger som skal drøftes. Sjette ledd sier at antallet tilhørere kan begrenses av hensyn til plass.[4]
Informasjonshøringer rediger
Det kan skilles mellom kontroll- og informasjonshøringer. En informasjonshøring skjer i forbindelse med saksforberedelse. En kontrollhøring skjer med den hensikt at Stortinget skal ivareta sin kontrollfunksjon.[5] Typisk er det som skjer i kontroll- og konstitusjonskomiteen kontrollhøringer. I informasjonshøringer er fokuset innhenting av informasjon fra eksterne aktører. Skillene mellom de to høringstypene er ikke vanntette. Informasjonshøringer kan for eksempel brukes som en del av kontrollfunksjonen.
Antall høringer rediger
Fra 1995 til 2000 ble det totalt avholdt fem informasjonshøringer. Det første skillet ser vi mellom 2001 og 2002. Her går antallet høringer fra 1, til 110. Forklaringen er antageligvis at åpne høringer ble innført som hovedregel fra og med januar 2002. Etter dette har antallet høringer variert mellom 80 og 115.[6] Det settes spørsmålstegn ved hvorfor Stortinget valgte å videreføre en ordning som i praksis ikke hadde blitt brukt.
Referanser rediger
- ^ Nordby, Trond (2004): I politikkens sentrum. Oslo: Universitetsforlaget.
- ^ Espeli, Harald (1999). Lobbyvirksomhet på Stortinget. Oslo: Tano Aschehoug
- ^ Innst.S.nr.8 (1995–96). Innstilling fra kontroll og konstitusjonskomiteen om endring av Stortingets forretningsorden – åpne komitéhøringer.
- ^ Pettersen, Kenneth Balto (2009). Norske organisasjoner og Stortinget – Lobbyvirksomhet og åpne høringer. Universitetet i Oslo. Institutt for statsvitenskap. Oslo.
- ^ Paulsen, Line Gaare (2000). Åpne høringer – politisk slagmark eller politisk verksted? Bergen: Universitetet i Bergen, institutt sammenlignende politikk. Hovedoppgave.
- ^ Pettersen, Kenneth Balto (2009). Norske organisasjoner og Stortinget – Lobbyvirksomhet og åpne høringer. Universitetet i Oslo. Institutt for statsvitenskap. Oslo.