Åpne hovedmenyen

UtnevnelseRediger

Statsministeren utnevnes av kongen, og siden innføringen av parlamentarismen i 1884 (først formalisert ved lov i 2007) må han eller hun ha støtte blant et flertall av Stortingets medlemmer. I praksis vil den avtroppende statsministeren gi kongen råd om hvem han skal utpeke som ny statsminister etter en regjerings avgang. Statsministeren er vanligvis selv medlem av Stortinget, men overlater stortingsplassen til sin vararepresentant så lenge han eller hun er medlem av regjeringen.

De øvrige statsrådene i regjeringen utnevnes av kongen etter anbefaling fra statsministeren. De sitter kun så lenge de har statsministerens, og Stortingets, tillit.

Statsministerens maktRediger

Statsministerens rolle er ikke formelt definert, og er basert på konstitusjonell sedvane fremfor uttrykkelig lovgivning. Statsministeren er medlem av Statsrådet og leder for regjeringen, og i prinsippet kongens nærmeste rådgiver. Den myndighet som statsministeren har over regjeringen er avhengig av flere faktorer:

  • Evnen til å styre regjeringens agenda, og dermed bestemme hva som skal diskuteres.
  • Evnen til å utnevne og avskjedige regjeringsmedlemmer.
  • Innflytelsen som kommer av posisjonen som leder av et (eventuelt) flertall i Stortinget.
  • Makten som kommer fra å stå sentralt i all beslutningstagning.

I europeiske studier kommer den norske statsministeren ut med minst makt og innflytelse.[2]

Statsministerens omdømme og ettermæleRediger

I 1997 gjennomførte journalist Kjell Cordtsen en undersøkelse blant norske historikere, journalister og statsvitere og ba dem rangere omdømmet (eller storheten) til norske statsministre fra Christian Michelsen til Thorbjørn Jagland.[3] Rangeringen viste at Einar Gerhardsen og Christian Michelsen var de to statsministrene med best ettermæle. Statsministrenes ettermæle kan predikeres ut fra lengden på deres tid som statsminister og omfanget på arbeidsledigheten.[4]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

Fotnoter
  1. ^ [1]
  2. ^ King 1994
  3. ^ Cordtsen 1997
  4. ^ Grendstad og Holgersen 2009
Litteratur
  • King, Anthony. 1994. "Chief Executives in Western Europe." In Developing Democracy. Comparative Research in Honour of J.F.P. Blondel, ed. I. Budge and D. McKay. London: Sage.
  • Cordtsen, Kjell. 1997. "Gerhardsen til topps, Jagland til bunns." VG, 12. oktober, 21-5.
  • Grendstad, Gunnar, and Jon Dagsland Holgersen. 2009. "Varighet og Velstand. En prediksjonsmodell for ettermælet og omdømmet til de norske statsministrene i det 20. århundre." Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift 25 (2):99-124.

Eksterne lenkerRediger