Miljøpartiet De Grønne

norsk politisk parti

Miljøpartiet De Grønne (MDG)[a] er et grønt norsk politisk parti som mener skillet mellom «grønt og grått» er viktigere enn skillet mellom «rødt og blått».[4][5] Partiet ble stiftet den 29. oktober 1988 etter forbilde av Die Grünen i Tyskland og er tilsluttet Det europeiske grønne partiet og Global Greens. I likhet med forbildet Die Grünen står MDG for grønn ideologi med sosialliberale trekk, med historiske røtter dels i den nye venstresiden i 1960- og 1970-årene og dels i 1970- og 1980-årenes bredere miljøbevegelse som selv var svært sammensatt og hadde tilsig både fra den nye venstresiden og noen miljøorienterte liberale og konservative som samlet seg om miljøsaken.

Miljøpartiet De Grønne

Miljøpartiet dei Grøne
Birasbellodat Ruonát
LandNorge
Grunnlagt29. oktober 1988; 35 år siden (1988-10-29)
HovedkvarterOslo
Ungdomsorg.Grønn Ungdom, Grønne Studenter
Donasjoner4 963 551[1]
Antall medlemmer12 370 (2021)
IdeologiGrønn ideologi
Interseksjonell feminisme[a]
Politisk posisjonBlokkuavhengig (erklært)
Sentrum-venstre (beskrevet)[2][3]
Slagord«Ta vare på fremtiden.»
Nettstedmdg.no (no) (2008–)
Stortinget
3 / 169
(2021)
Ordførere
0 / 357
(2023)
Kommunestyrer
169 / 9 122
(2023)
Fylkesting
24 / 664
(2023)
Sametinget
0 / 39
(2021)

a^ Som definert av partiet selv, se MDGs prinsipprogram

Som andre grønne partier har partiet over tid beveget seg i en mer sentrumsorientert og sosialliberal retning, og regner seg selv som blokkuavhengig. MDG står i en progressiv tradisjon og definerer seg som et «interseksjonelt feministisk og antirasistisk parti».[6][7] MDG og andre grønne partier har over tid nærmet seg den liberale internasjonalismen, med åpning for bruk av militærmakt når det kan fremme fred og menneskerettigheter. MDG støtter norsk EU-medlemskap[8] og NATO-medlemskap, men ønsker samtidig fokus på våpenkontroll og fredelig konfliktløsning.[9] Mange av MDGs velgere og medlemmer kommer fra andre partier på sentrum-venstresiden og sentrum-høyresiden, fra SV til Høyre. Partiets velgere er blant de mest EU-positive, og MDG har blitt omtalt som et parti for «urbane, liberale, passe radikale akademikere».[10]

Ved stortingsvalget 13. september 2021 oppnådde MDG 3,94 % av stemmene og fikk inn tre representanter på Stortinget i perioden 2021–2025. MDG er også representert i flere kommunestyrer og fylkesting. Partiet har hatt like stor oppslutning i tettbygde strøk som i distriktene. Partiet har hatt størst oppslutning blant unge velgere.[11]

Historie rediger

 
Une Aina Bastholm / Arild Hermstad var talspersoner i MDG fra 2018, i 2020 ble Bastholm valgt til leder. Landsmøtet ble gjennomført uten fysisk oppmøte. Landsmøtedelegatene deltok med lyd og bilde over internett. Hermstad tok over i 2022. [12]

Bakgrunn rediger

Det vesttyske partiet Die Grünen ble grunnlagt i 1980, med utgangspunkt i miljøbevegelsen og med tilsig fra både den moderate nye venstresiden og miljøbevisste liberale og konservative. Partiet fikk sitt gjennombrudd i 1983, da det rykket inn i Forbundsdagen med 27 representanter, og ble en inspirasjon for en rekke andre partier i Europa som tok samme navn og baserte seg på samme grønne ideologi, kollektivt omtalt som grønne partier. Allerede i 1981 ble det svenske Miljöpartiet de gröna dannet, hovedsakelig av en miljøbevisst utbrytergruppe fra det liberale Folkpartiet.

Det første initiativet til å etablere et grønt parti i Norge kom da Ove Braaten fra Stavanger i mars 1985 foreslo å omdanne Framtiden i våre hender til et grønt politisk parti, som kunne ivareta Erik Dammanns ideer om redusert forbruk for å berge livsmiljøet, og samtidig arbeide for økt menneskelig lykke og fred.[13] Forslaget sto på trykk i medlemsbladet, og selv om Framtiden i våre hender gikk mot forslaget, fikk Braaten mange brev fra folk som var enige i forslaget.[14] Våren 1985 utarbeidet derfor Olav Benestad og Ove Braaten et 14-punkts politisk program, som nøkkelpersoner fra hele landet diskuterte på gamle Ullevål kino i Oslo. Formålet var å utvikle et politisk prinsipprogram, samle nødvendige underskrifter, registrere, stifte og organisere partiet. Ove Braaten ble «hovedkoordinator» for programkomiteen, men det ble vedtatt en flat organisasjonsstruktur uten bruk av begrepet partileder. Diskusjoner og seminarer om politikk, partinavn og organisering pågikk i Oslo og i andre deler av landet fra 1985 til 1987.[14]

Flere lokale miljølister stilte til valg allerede i 1987, selv om det nasjonale partiet ikke var stiftet. I Halden hadde De Grønne, under ledelse av Håkon Stang, fått valgt inn fire representanter i bystyret i 1987. I Kristiansand hadde By- og Miljøvern-listen fått valgt inn seks. Bymiljølista i Fredrikstad hadde fire mandater, og De Grønne i Akershus hadde ett mandat i fylkestinget.[15]

Stiftelse rediger

Landsstyret besluttet å stifte partiet og våren 1988 var 5000 underskrifter samlet inn. Partiet ble den 29. oktober 1988 registrert som «De Grønne», som senere ble endret til «Miljøpartiet De Grønne». Partiets første prinsipprogram ble ferdig sommeren 1988, og selve stiftelsen skjedde på Rondetunet Turistgård i oktober, av 38 personer med bakgrunn fra miljøbevegelsen, fredsbevegelsen, Framtiden i våre hender og kvinnebevegelsen. Første program ble vedtatt på første landsmøte i Bø i Telemark i februar 1989.

MDG stilte lister over hele landet i 1989, men oppnådde bare 0,5 % av stemmene og ingen mandater. Bymiljølista forlot partiet i 1990. Ved lokalvalgene i 1991 gikk partiet tilbake i Halden og Kristiansand, men fikk nye mandater bl.a. i Trondheim og på Nesodden. Disse stedene har partiet beholdt representasjonen siden, og har også mer kortvarig hatt plasser i andre kommunestyrer og fylkesting. Etter en lengre periode med synkende medlemstall og lav oppslutning, fikk partiet etter valget i 2003 plass i den nye rødgrønne styringskoalisjonen i Trondheim. Etter å ha hatt en viss framgang i 2007, økte partiet for første gang til over én prosents oppslutning ved valget i 2011, og kom inn i flere nye kommunestyrer og Hordaland fylkesting.

Vekst rediger

Oppslutning i promille per valgår.

Antallet medlemmer i partiet vokste i begynnelsen sterkt,[trenger referanse] men da flere nøkkelpersoner døde fra 1989 og framover, ble partiets fremdrift alvorlig svekket. Særlig tungt var tapet av Torstein W. Tengelsen (redaktør av avisen Framtid i Nord) og Olav Benestad. Partiet var i 1995 det første norske politiske partiet med egen nettside.[16] Etter 2005 har partiet hatt en sterk vekst i antall medlemmer, og mange[hvem?] har meldt overgang fra andre partier, herunder tillitsvalgte og folkevalgte som tidligere har representert SV, Venstre, KrF og Høyre.[17][18] Ved Stortingsvalget 2013 oppnådde MDG 2,8 % av stemmene, og fikk ett Oslo-mandat (Rasmus Hansson[19]) på Stortinget. Ved Stortingsvalget 2017 økte oppslutningen til 3,2 %, og partiet fikk også denne gang én representant, Une Bastholm, innvalgt fra Oslo.

Fire døgn etter at FNs klimapanel la fram 2021-rapporten, hadde partiet fått 2000 nye innmeldinger.[20] Partiets målsetting var 7 % i stortingsvalget 2021,[21] og vekslet i meningsmålingene på å være over og under sperregrensen. Partiet endte under med 3,94 % og fikk inn tre representanter. Resultatet er det nærmeste et parti har vært sperregrensen uten å nå den i norsk historie.[22]

Ideologi rediger

Miljøpartiet De Grønne står for grønn ideologi med sosialliberale trekk, og har over tid beveget seg i en mer sentrumsorientert, sosialliberal og pragmatisk retning, en utvikling partiet deler med andre grønne partier i Europa. MDG står i en progressiv tradisjon og definerer seg også som et «interseksjonelt feministisk og antirasistisk parti».[6]

Miljøpartiet De Grønnes overordnede mål og prinsipper er ifølge partiets vedtekter «et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse. Økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper og fremme fred og rettferdighet både lokalt og globalt. Livskraftige lokalsamfunn basert på lokale ressurser er en forutsetning for å nå målet.»[23]

Miljøpartiet de grønne bygger på grønn ideologi og tre solidaritetsprinsipper:

  • Solidaritet med andre mennesker.
  • Solidaritet med framtidige generasjoner.
  • Solidaritet med dyr og natur.[24]

Den grønne ideologien og bevegelsen som Miljøpartiet De Grønne er en del av oppstod i løpet av 1970-årene med utgangspunkt i datidens miljø- og anti-atomkraft-bevegelse og ulike nye sosiale bevegelser, og med tilsig fra flere ulike politiske miljøer, både fra den nye venstresiden som stilte seg kritisk både til kommunismen (den «gamle» venstresiden med røtter i arbeiderbevegelsen) og datidens form for kapitalisme som de mente tok for lite hensyn til bl.a. miljøet, og fra liberale og konservative som var opptatt av miljø og bærekraft. De grønne partiene har hatt og har nær tilknytning til miljøbevegelsen, men grønn politikk omfatter mer enn bare tradisjonell natur- og miljøvern. Sekstiåras anti-autoritære strømninger er en viktig del av de grønne partienes forhistorie, men den grønne ideologien, og de grønne partiene som vokste frem i løpet av 1980-årene, innebar et brudd med flere tidligere politiske ideologier. Både Arne Næss' økosofi og Mahatma Gandhis ikkevolds-tenkning har vært viktige inspirasjonskilder for grønn tenkning. Over tid har grønne partier beveget seg nærmere sentrum og siden 1980- og 1990-årene har de grønne partiene i Europa i stor grad hatt et progressivt sosialliberalt ståsted i tillegg til sitt fokus på miljø og bærekraft. Et tydelig uttrykk for denne liberale dreiningen kom i 2013 da sentrale politikere i Die Grünen uttalte at partiet burde ha som ambisjon å være Tysklands fremste liberale parti.[25] MDGs søsterpartier internasjonalt har ofte blitt kritisert av partier på venstresiden for å føre en relativt liberal og næringslivsvennlig politikk, særlig i økonomiske spørsmål, og blitt omtalt som «nyliberalister på sykkel».[26]

I Norge definerer Miljøpartiet De Grønne seg som et blokkuavhengig parti som hverken tilhører venstresiden eller høyresiden, og har uttalt at det er åpent for samarbeid med alle partier unntatt Fremskrittspartiet.[27] Dette er i tråd med den pragmatiske linjen MDGs søsterpartier står for i Europa, ikke minst Bündnis 90/Die Grünen, som har deltatt i flere delstatsregjeringer også sammen med konservative CDU og liberale FDP. Sentralstyremedlem i MDG Jens Ulltveit-Moe, som representerte Høyre i 40 år før han skiftet parti til MDG i 2020, har uttalt at MDG bør samarbeide med Høyre i Oslo-politikken og at hans førstevalg er et byråd bestående av MDG, Venstre og Høyre.[28] Selv om partienes historie er forskjellig deler MDG og Venstre mange synspunkter, og både MDG og Venstre har vært tydelige på at de gjerne vil samarbeide med hverandre. Oslo Venstre ønsker primært et sentrum-Høyre-byråd bestående av Venstre, MDG og Høyre. Dette åpnet Oslo MDG også for etter valget i 2023, uten å få gehør fra Oslo Høyre. [29] I Trondheim samarbeider MDG med Høyre.[30][31] Også i Akershus ønsker MDG å samarbeide med Høyre.[32]

MDG-medlemmet Erik Solheim, som har vært ressursperson for MDGs ledelse, åpnet i 2021 for at MDG kan velge Høyre som regjeringspartner, og sa at «MDG må ta mål av seg til å bli et sterkt, grønt folkeparti etter tysk modell. Min ambisjon er å hjelpe MDG til å bli et bredt folkeparti som de tyske grønne. Når de kan få 33 prosent i Baden-Württemberg, midt i tysk bil-land og senteret for Mercedes og Porsche, kan MDG få 33 prosent i Norge også». Solheim fremhevet også betydningen av næringslivet.[33]

Partileder Arild Hermstad uttalte i 2023 at «MDG er et blokkuavhengig parti som kan samarbeide til begge sider i politikken», og nevnte Venstre, SV, Ap og Høyre som mulige regjeringspartnere. Han sa samtidig at «MDG er et tydelig opposisjonsparti» til Ap-Sp-regjeringen, som han kritiserte for å føre en lite miljøvennlig politikk og en «grå næringspolitikk».[34]

Utenriks- og sikkerhetspolitikk rediger

Også i utenriks- og sikkerhetspolitikken har grønne partier siden 1990-årene vært preget av nyorientering, med åpning for bruk av militærmakt når det kan fremme fred og menneskerettigheter. I så måte har grønn ideologi og politikk nærmet seg den liberale internasjonalismen. I Europa støttet grønne partier som Die Grünen f.eks. Kosovokrigen i 1999, som markerte et vendepunkt i den sikkerhetspolitiske orienteringen. MDGs ståsted i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk gjenspeiler denne sentrumskursen som kjennetegner de europeiske søsterpartiene. MDG er for norsk NATO-medlemskap, men ønsker samtidig fokus på våpenkontroll og fredelig konfliktløsning.[9]

MDG er for norsk EU-medlemskap. Dette er i tråd med den EU-vennlige holdningen grønne partier ellers i Europa har hatt i lang tid. De grønne partiene har gjennomgått en utvikling fra et mer ambivalent ståsted preget av konstruktiv kritikk «innenfra» EU-systemet i 1980-årene, til å i økende grad se på EU som en av de viktigste progressive kreftene i Europa med tanke på miljø og klima, rettsstat, demokrati, menneskerettigheter og minoritetsvern. Dette skyldes ikke bare en utvikling av grønn tenkning, men også at EU selv har endret seg, gjennom flere utvidelser og med større vekt på temaer grønne partier er særlig opptatt av. Grønne partier som Die Grünen har dermed over tid blitt noen av de mest EU-vennlige partiene på kontinentet fra 1990-årene og fremover, og på kontinentet er grønne politikere godt representert i EU-vennlige bevegelser som Europabevegelsen. Miljøpartiet De Grønne er for at Norge skal innlede forhandlinger med sikte på EU-medlemskap. Partiets positive holdning til EU-medlemskap ble vedtatt med stort flertall (174 mot 32) på landsmøtet i 2023.[8] Torbjørn Røe Isaksen påpekte at MDGs velgere er konsentrert om store byer, har høyere utdanning og er blant de mest EU-positive, og skrev at partiet er for «urbane, liberale, passe radikale akademikere».[10]

Interseksjonell feminisme rediger

Utdypende artikkel: Interseksjonell feminisme

MDG er et interseksjonelt feministisk parti. Interseksjonell feminisme prøver å inkludere marginaliserte grupper i den feministiske kampen; perspektivet har siden 1990-årene blitt dominerende i all nyere feminisme fra tradisjonell liberal feminisme til mer venstreorienterte retninger, og i offisiell likestillingspolitikk i den vestlige verden og innen FN-systemet.[35] I tråd med dette vektlegger partiet støtte til transpersoners rettigheter som en sentral del av den feministiske kampen.[6]

MDG ønsker å «evaluere sexkjøpsloven med sikte på å styrke sexarbeideres rettigheter og trygghet» og «gjøre det enkelt og trygt å komme seg ut av ufrivillig prostitusjon».[36] Grønn Ungdom gikk i 2024 inn for å avskaffe sexkjøpsloven, og begrunnet det med at loven krenker menneskerettighetene og marginaliserer sexarbeidere.[37] Vedtaket kom etter anbefalingen fra Straffelovrådet og en rekke menneskerettsorganer om å gå bort fra kriminalisering og ta i bruk i en menneskerettsbasert tilnærming.[38][39][40]

Partistruktur rediger

 
Ledertrioen i 2014: Talspersoner Hilde Opoku og Rasmus Hansson og partisekretær Lars Gaupset

MDG hadde før 2020 ikke den tradisjonelle partistrukturen med partileder og nestleder. Partiet ble ledet i stedet av et sentralstyre på elleve personer, der to av medlemmene (en mann og en kvinne) er talspersoner for partiet.[41] Sammen med de nitten fylkesledere utgjorde de to talspersonene, en representant for Grønn Ungdom, en for Grønne Studenter og leder av Grønt Kvinnenettverk et landsstyre, som er partiets høyeste organ mellom landsmøtene.[42] Talspersonene og partisekretæren utgjorde partiets arbeidsutvalg.[43] Videre har partiet en egen paragraf som hindrer de aktive i å sitte for lenge i samme verv og det benyttes aktiv kjønnskvotering til vervene.[44]

Det ble endret under landsstyremøtet 2020 og partiet fikk en leder og to nestledere. Sammen med partisekretæren utgjør de partiets arbeidsutvalg. [45]

Partiledelse rediger

MDG har inntil 2020 hatt talspersoner istedenfor partiledere. Man startet med én talsperson, og fra 1996 var det to. På landsmøtet 2020 gikk man bort fra denne ordningen og har istedenfor en partileder og to nestledere.

Talspersoner
 
Birte Simonsen var talsperson for MDG i periodene 1998–1999, 2002–2004 og 2007–2008. Ved stortingsvalget i 2017 var hun førstekandidat for MDG i Vest-Agder.
Partiledere fra 2020
Leder Nestleder Nestleder
Une Bastholm (2020–2022) Arild Hermstad (2020–2022) Kriss Rokkan Iversen (2020–2022)
Arild Hermstad (2022–) Lan Marie Berg (2022–) Ingrid Liland (2022–)

Sentralstyre rediger

Valgt på MDGs landsmøte 13. mai 2023:[46]

Valgresultater rediger

Valgår Valgtype Stemmer Stemmeandel Representanter
1989 Storting 10 136 0,4 % 0
1991 Kommunestyre 5 831 0,3 % 7
1991 Fylkesting 9 623 0,5 % 0
1993 Storting 3 054 0,1 % 0
1995 Kommunestyre 5 733 0,3 % 8
1995 Fylkesting 7 495 0,4 % 0
1997 Storting 5 884 0,2 % 0
1999 Kommunestyre 5 201 0,3 % 7
1999 Fylkesting 6 286 0,4 % 1
2001 Storting 3 785 0,2 % 0
2003 Kommunestyre 3 529 0,2 % 7
2003 Fylkesting 4 747 0,2 % 0
2005 Storting 3 652 0,1 % 0
2007 Kommunestyre 6 963 0,3 % 6
2007 Fylkesting 12 376 0,6 % 0
2009 Storting 9 286 0,3 % 0
2011 Kommunestyre 21 657 0,9 % 18
2011 Fylkesting 28 952 1,3 % 2
2013 Storting 79 152 2,8 % 1
2015 Kommunestyre 101 612 4,2 % 233
2015 Fylkesting 111 098 5,0 % 31
2017 Storting 94 788 3,2 % 1
2019 Kommunestyre 182 548 6,8 % 310
2019 Fylkesting 189 500 7,6 % 36
2021 Storting 117 647 3,9 % 3
2023 Kommunestyre 112 131 4,2 % 169
2023 Fylkesting 78 457 3,7 % 24

Nasjonalt rediger

Partiet har vært landsdekkende siden 29. oktober 1988 og har stilt lister i alle stortingsvalg siden da, fra 1997 for første gang med lister i alle fylker. Før 2013 hadde partiet fått ubetydelig oppslutning ved stortingsvalg, og hadde bare oppnådd mer enn 10 000 stemmer i 1989, og ved lokalvalgene i 2007 og 2011. I 2013 ble Rasmus Hansson valgt inn på Stortinget for Oslo som partiets første stortingsrepresentant noensinne. Partiet beholdt mandatet ved valget i 2017, denne gang representert ved Une Aina Bastholm. Per Espen Stoknes var møtende vararepresentant vinter/vår 2018, da Bastholm var i fødselspermisjon. MDG har erklært at de ikke vil delta i et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet.[47]

Ved stortingsvalget 2021 fik MDG 3,94 % og fikk inn tre representanter; fra Oslo representantene Lan Marie Berg og Rasmus Hansson, og fra Akershus representanten Une Bastholm.

Lokalt rediger

 
Lan Marie Nguyen Berg var byråd for miljø- og samferdsel i Oslo. Her mellom Rasmus Hansson (til venstre) og Une Aina Bastholm (til høyre)

Miljøpartiet De Grønne hadde representanter i kommunestyrene i Kristiansand og Halden i 1987, og i Trondheim og på Nesodden første gang i 1991. I andre kommuner og flere fylkesting oppnådde partiet mer kortvarig representasjon. I Trondheim deltok MDG i 2003 i en flertallskoalisjon sammen med Ap, Sp og SV. Koalisjonen ble i 2011 utvidet med KrF, og fra 2015 med Venstre og Pensjonistpartiet).

MDG stilte i 2011 liste i 55 kommuner, 18 fylker foruten alle Oslos 15 bydeler. Partiet beholdt sine representanter i kommunene Halden, Kristiansand og Trondheim, og økte med ett mandat på Nesodden. I tillegg fikk partiet nye representanter i tolv kommuner der partiet ikke tidligere har vært representert, herunder Oslo, Bergen, Stavanger og Tromsø, og en representant på fylkestinget i Hordaland. Størst oppslutning fikk partiet i Aurland i Sogn og Fjordane med 6,5 %. Partiet var representert i 16 kommunestyrer med totalt 18 representanter. Med dette ble MDG for første gang etablert som landsdekkende parti.

Lokalvalgene i 2015 ga partiet et nasjonalt gjennombrudd. 4,2 % av stemmene ved kommunevalget og 5 % ved fylkestingsvalgene ga partiet representasjon i nesten 200 kommuner og i samtlige 19 fylkesting.[48] Partiet ble med i det nye byrådet i Oslo med byrådene Lan Marie Berg og Hanna Elise Marcussen, i Trondheim ble Hilde Opoku varaordfører og i Moss og Lørenskog fikk MDG varaordførervervet.

Etter valget i 2019 fikk MDG sin første ordfører da Ørjan Jensen ble ordfører i Vardø.[49]

Internasjonalt medlemskap rediger

Miljøpartiet De Grønne har 36 søsterpartier i Europa, og var med å opprette sammenslutningen Federation of European Greens. Denne føderasjonen ble i 2004 omdannet til ett parti (i tråd med EUs omlegging av nasjonal politikk) og omdøpt til European Greens, en av føderasjonene i Global Greens. European Greens har vært fjerde største parti i EU-parlamentet. På nasjonalt plan er det særlig i Sverige og Tyskland partiet har oppnådd stor oppslutning, med over 12 % av stemmene i europaparlamentsvalg.

Ungdomsorganisasjon rediger

 
Brynmor Evans (bildet) var sammen med Lisa Kara Frøyland første talspersoner for ungdomspartiet.

Miljøpartiet De Grønnes ungdomsorganisasjon heter Grønn Ungdom. Grønn Ungdom i Oslo ble stiftet i 1987, men en landsdekkende organisasjon ble ikke formelt dannet før i 1996. Grønn Ungdom ledes av et landsstyre, tilsvarende Miljøpartiet De Grønne, og et sentralstyre. I dette sitter talspersoner, generalsekretær, internasjonal kontakt og vanlige medlemmer. Nåværende leder er Tobias Stokkeland og Sigurd Sønstelie er generalsekretær.[50] Ungdomsorganisasjonen har landsmøte hvert år, i likhet med moderpartiet.

Studentorganisasjon rediger

Partiets studentorganisasjon heter Grønne Studenter. Oslo Grønne Studenter ble stiftet 8. mai 1989, men organisasjonen har flere ganger vært nær ved å opphøre. I mars 2015 var Grønne Studenter representert ved åtte lokallag.[51] Leder for Grønne studenter for Grønne studenter er Christopher Bergli Hermanse, mens Mari Henrikke Haga er generalsekretær per 2023.

Fotnoter rediger

Type nummerering
  1. ^ nynorsk: Miljøpartiet Dei Grøne
    nordsamisk: Birasbellodat Ruonát

Referanser rediger

  1. ^ https://www.partifinansiering.no/nb/arlige-bidrag.
  2. ^ En mild grønn vind i norske byer: MDGs lokale gjennombrudd
  3. ^ De Grønne er ikke blokkuavhengige
  4. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. oktober 2014. Besøkt 11. oktober 2014. 
  5. ^ http://www.nrk.no/valg2013/ingen-vil-leke-med-de-gronne-1.11189913
  6. ^ a b c Ordførerkandidat (MDG) jubler over «historisk» vedtak
  7. ^ MDG har vedtatt at de er et interseksjonelt feministisk parti
  8. ^ a b MDG vil forhandle om norsk EU-medlemskap – Vedum er bekymret
  9. ^ a b Fred og internasjonal konfliktløsing
  10. ^ a b Grønn og Gal ja til EU
  11. ^ Institutt for samfunnsforskning (04.09.2021). «Hvem stemmer på Miljøpartiet De Grønne?». Institutt for samfunnsforskning. Besøkt 01.12.2022. 
  12. ^ Losnegård, Aleksander (25. april 2020). «Bastholm ber oljearbeidere bli klimahelter». NRK. Besøkt 25. april 2020. «Une Bastholm ba oljearbeidere om hjelp til å løse klimakrisen da hun lørdag talte til Miljøpartiet De Grønnes digitale landsmøte. Senere ble hun valgt til partileder.» 
  13. ^ ««Miljøpartiet Dei Grøne»». Allkunne.no. 2. september 2013. Besøkt 4. september 2013. 
  14. ^ a b Benestad, Olav (1995). Idealisme - nytter det?: ti kommentarer til Olav M. Benestads innlegg i samfunnsdebatten. Oslo: I samarbeid med Prosjekt alternativ framtid. ISBN 8250422988. 
  15. ^ ««De Grønnes historie»». TV 2. 20. juni 2013. Besøkt 3. september 2013. 
  16. ^ ««De grønne på Internet»». Aftenposten. 21. mars 1995. Besøkt 3. september 2013. 
  17. ^ ««Høyre er gjennomsyret av grådighet»». Dagens Næringsliv. 3. mai 2013. Besøkt 3. mai 2013. 
  18. ^ Kjetil Løset (29. januar 2013). «De Grønnes historie». TV 2. Besøkt 15. mars 2013. 
  19. ^ Stortinget - Miljøpartiet De Grønne
  20. ^ [https://twitter.com/Lan_Marie/status/1426112557367103489 Lan Marie N. Berg på Twitter 13. august 2021
  21. ^ Rønning, Mats (19. november 2021). «MDGs «havarirapport»: Vi ble for krasse». NRK. Besøkt 26. november 2021. 
  22. ^ AS, TV 2 (14. september 2021). «Historisk lav margin: Så få stemmer er MDG unna sperregrensen». TV 2 (norsk). Besøkt 29. august 2022. 
  23. ^ Partiets vedtekter Arkivert 2. oktober 2013 hos Wayback Machine. § 1 «Mål og prinsipper», vedtatt i april 2012.
  24. ^ «Prinsipprogram» (PDF). Miljøpartiet De Grønne. Arkivert fra originalen (PDF) 2. oktober 2013. Besøkt 29. september 2013. 
  25. ^ Führende Grüne: Wir sollten die liberale Partei sein, Frankfurter Allgemeine Zeitung
  26. ^ 'There’s no such thing as fair austerity'
  27. ^ Hanne Brønmoe, Mone Celin Skrede (23. juni 2020). «Tre utfordringer for SVs rødgrønne regjeringsdrøm». Aftenposten. Besøkt 24. juni 2020. «MDGs mål er å bli vippeparti og få 7 prosent oppslutning ved stortingsvalget neste høst. Partiet er foreløpig blokkuavhengig og åpner for samarbeid med alle partier unntatt Frp.» 
  28. ^ «Jens Ulltveit-Moe ber MDG skifte side i Oslo dersom byrådet ryker». Aftenposten. Besøkt 29. august 2023. 
  29. ^ https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/gEAb6B/venstre-jobber-for-at-oslo-faar-sentrum-hoeyre-byraad Venstre: Jobber for at Oslo får sentrum-Høyre byråd]
  30. ^ MDG og Sp bytter side. Sikrer Høyre makten i Trondheim.
  31. ^ MDG stenger døra – vil ikke sjekke hva Ap kan tilby hvis de lander avtale med Høyre
  32. ^ MDG frir til Høyre: Vil skyve ut Frp og danne blågrønt fylke
  33. ^ Tidligere SV-leder frykter en Støre-regjering blir upopulær fra dag én
  34. ^ MDG-lederen holder døra åpen for et regjeringssamarbeid med Ap
  35. ^ Intersectional feminism: what it means and why it matters right now, UN Women
  36. ^ «Mangfold og likeverd». Miljøpartiet De Grønne. Besøkt 1. mars 2023. 
  37. ^ «Grønn Ungdom vil fjerne sexkjøpsloven». Besøkt 2. mars 2024. 
  38. ^ «Mehl fikk Straffelovrådets utredning om seksuallovbrudd og samtykke». Regjeringen. 19. desember 2022. Besøkt 29. desember 2022. 
  39. ^ Sexkjøpsloven passer dårlig på nye typer sexkjøp, Aftenposten
  40. ^ «Human Rights Comment: Protecting the human rights of sex workers». Europarådets menneskerettskommissær. 15. februar 2024. 
  41. ^ Partivedtektene Arkivert 2. oktober 2013 hos Wayback Machine. § 9.1.
  42. ^ Partivedtektene Arkivert 2. oktober 2013 hos Wayback Machine. § 8.1.
  43. ^ Partivedtektene Arkivert 2. oktober 2013 hos Wayback Machine. § 10.1.
  44. ^ Partivedtektene Arkivert 2. oktober 2013 hos Wayback Machine. § 15.
  45. ^ «Miljøpartiet De Grønnes vedtekter». Miljøpartiet De Grønne (engelsk). Besøkt 7. november 2022. 
  46. ^ «Sentralstyret − Kontakt og medlemmer». Besøkt 25. mai 2023. 
  47. ^ Alf Ole Ask (21. november 2019). «MDG vil bruke 20 milliarder mer enn regjeringen på klimatiltak». NTB-Aftenposten. Besøkt 21. november 2019. «Partiet har sagt at det bare utelukker Frp som mulig samarbeidspartner eller som et parti de kan støtte i regjering.» 
  48. ^ https://www.nrk.no/norge/resultater-valg-2015-1.12499895
  49. ^ Støbakk, Torun (18. september 2019). «Ørjan er landets første MDG-ordfører». dagbladet.no (norsk). Besøkt 26. november 2021. 
  50. ^ «Arbeidsutvalget (Arkivert kopi)». Grønn Ungdom. Arkivert fra originalen 29. april 2014. Besøkt 2. mai 2014. 
  51. ^ «Grønne Studenters landsmøte 2014». Oslo Grønne Studenter. 12. mars 2014. Besøkt 17. mars 2023. 

Eksterne lenker rediger