FNs klimapanel

FNs klimapanel (engelsk: Intergovernmental Panel on Climate Change, forkortet IPCC) er en internasjonal institusjon opprettet av FN-organene Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) og FNs miljøprogram (UNEP) i 1988. Formålet er å sammenstille eksisterende kunnskap om eventuelle endringer i jordens klima. Panelet har så langt kommet med seks hovedrapporter, den sist utgitte, den sjette hovedrapporten, ble ferdigstilt i mars 2023. Klimapanelet ble tildelt Nobels fredspris for 2007.

FNs klimapanel
Intergovernmental Panel on Climate Change
Org.type		panel
Akronym		IPCC
Grunnlagt		1988 (1988)
Hovedkvarter		Genève
Nettsted		https://www.ipcc.ch
Moderorganiasjon		Verdens meteorologiorganisasjon FNs miljøprogram

Nobels fredspris 2007

Formål

IPCCs oppgave er objektivt og åpent å samle og vurdere det beste av tilgjengelig naturvitenskapelige, tekniske og samfunnsøkonomiske informasjon om klimaendringer. Panelets vurderinger er basert på arbeid utført av forskere og eksperter fra alle verdensdeler. IPCC utfører imidlertid ingen forskning selv. Vurderingene gjelder det fysiske grunnlaget for klimaets utvikling, årsakene til og potensielle effekter av klimaendringer, samt muligheter til å begrense disse effektene.

IPCC sier selv at dets arbeid er politisk relevant, men likevel politisk nøytralt. Panelet kommer derfor ikke med konkrete politiske forslag. Politikkutforming basert på panelets vurderinger er overlatt til FNs klimakonferanser og enkeltlandene.

Organisering og arbeidsform

Alle land som er medlemmer av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) eller FN, kan være medlemmer av FNs klimapanel. Per 2017 er 195 nasjoner med. Miljødirektoratet er Norges knutepunkt og koordinerer Norges innsats inn mot klimapanelet og deres rapporter.

Rundt 800 forskere og andre eksperter fra rundt 85 land er panelets faglige ryggrad og skriver rapportene. Klimapanelet gjør ikke egen forskning, men går gjennom publiserte studier, systematiserer og oppsummerer kunnskapen. Men mange flere enn de 800 forfatterne er involvert i arbeidet. Blant annet får medlemmene av forfatterteamene hjelp fra andre eksperter. Disse kalles bidragsytere. Eksempelvis hadde Norge 19 medlemmer i AR5s forfatterteam pluss rundt 20 frittstående bidragsytere. Enda flere eksperter innenfor mange fagområder bidrar når utkastene til rapporter går på ut på to høring i to omganger. Det er mulig for alle eksperter å registrere seg på klimapanelets nettsider for å delta i høringsrundene.

Panelets arbeid er sentrert om hovedrapportene, som publiseres med fem til sju års mellomrom. Til nå er det kommet fem rapporter, mens arbeidet med den sjette er i gang. Rapportene utarbeides av internasjonale arbeidsgrupper bestående av natur- og samfunnsvitere. Når en rapport er ferdigstilt og avlevert, oppløses arbeidsgruppene, og klimapanelet har da bare en svært begrenset vitenskapelig organisasjon til for eksempel å svare på eventuell kritikk eller gjøre endringer dersom feil påpekes. Dette forholdet ble kritisert av Shapiro-komiteen, som i 2010 gransket panelets arbeidsmåte.

Panelet

Panelet som sådan har normalt plenumsmøter 1–2 ganger i året. Da stiller alle medlemsland med regjeringsoppnevnte delegasjoner, som er av ulik størrelse og sammensetning (politikere, byråkrater og vitenskapsfolk). Hvert land har imidlertid bare én stemme.

På disse møtene drøfter og avgjør panelet IPCCs struktur, prosedyrer, arbeidsprinsipper, arbeidsplan og budsjett. Det velger lederen av panelet og medlemmene av byrået. I forbindelse med hovedrapportene vedtas mål, fokusområder og tidsramme. Det er videre panelet som endelig godkjenner hovedrapportene, og da særlig «sammendraget for beslutningstakere», som blir vedtatt linje for linje i plenum.

Rundt 80 andre FN-organer og internasjonale organisasjoner har status som observatører på plenumsmøtene.

Panelets 46. plenumsmøte fant sted i september 2017 Montreal, Canada. Det 47. møtet arrangeres i januar 2018.

Panelets leder

Klimapanelets leder velges av medlemslandene. Valget skjer for én hovedrapportperiode, og vedkommende kan gjenvelges for ytterligere en periode. Lederen har ingen lønn fra IPCC, men får utgifter dekket av sitt hjemland eller institusjonen vedkommende arbeider ved.

IPCCs første leder var Bert Bolin, Sverige, fra 1988 til 1997. Han ble valgt på IPCCs første plenum i 1988 og gjenvalgt på sjette plenum i 1991.

Briten Robert Watson ledet panelet fra 1997 til 2002. Han ble valgt på 12. plenum i 1996, men med tiltredelse først etter 13. plenum (1997). På 19. plenum i 2002 ble Watson ikke gjenvalgt. Det var da for første gang flere kandidater til ledervervet. Watson fikk 49 stemmer, mens indiske Rajendra Pachauri fikk 76 og ble valgt. Han overtok vervet ved slutten av plenumsmøtet.

Pachauri ble enstemmig gjenvalgt på 29. plenum i 2008. Dette valget gjaldt da for perioden med utarbeidelse av femte hovedrapport. Han trakk seg 24. februar 2015, ca. 8 måneder før perioden hans løp ut, som følge av anklager om sextrakkasering.^{[trenger referanse]}

I påvente av valg på ny leder ble Ismail El Gizouli fra Sudan innsatt som midlertidig IPCC-leder. 6. oktober 2015 ble Hoesung Lee fra Sør-Korea valgt til ny leder.

Arbeidsgruppene

Det faglige arbeidet med Klimapanelets hovedrapporter foregår i all hovedsak innenfor tre arbeidsgrupper:

• Arbeidsgruppe 1 vurderer naturvitenskapelige sider ved klimasystemene og endringene i klimaet, både i fortid og fremtid.
• Arbeidsgruppe 2 vurderer hvor sårbar naturen og våre sosioøkonomiske systemer er for klimaendringer, hvilke negative og positive konsekvenser klimaendringer av ulike omfang kan føre til, og hvilke muligheter vi har for å tilpasse oss endringene.
• Arbeidsgruppe 3 vurderer de politiske og teknologiske mulighetene for å begrense klimaendringene, hovedsakelig tilknyttet klimagassutslipp.

Hver arbeidsgruppene har to ledere, en fra et økonomisk utviklede land og en fra et utviklingsland, samt syv-åtte nestledere. I forberedelsene til sjette hovedrapport er Jan Fuglestvedt fra Norge en av nestlederne i arbeidsgruppe 1. Gruppene har videre hvert sitt sekretariat (Technical Support Unit, TSU). Herfra koordineres arbeidet og kontakten mellom arbeidsgruppemedlemmene, forfatterne og de som vurderer tekstene. Det er normalt 5–10 medarbeidere ved et TSU, og det er vanlig at vertskap og økonomiske forpliktelser ivaretas av hjemlanda til gruppelederne fra utviklede land.

For arbeidet med femte hovedrapport var sekretariatsfunksjonene lagt til:

• Arbeidsgruppe 1: Universitetet i Bern i Sveits
• Arbeidsgruppe 2: Carnegie Institution for Science i Stanford i USA
• Arbeidsgruppe 3: Potsdam-Institut für Klimafolgenforschung i Potsdam i Tyskland

Spesialgruppene

I tillegg til arbeidsgruppene har Klimapanelet to spesialgrupper. Spesialgruppen for drivhusgasser (Task Force on National Greenhouse Gas Inventories, TFI) har ansvaret for IPCCs program for estimater av klimagassutslipp. Den utvikler metodikk og programvare som skal gi en internasjonalt standard måte å beregne det enkelte lands klimagassutslipp. Sekretariatet ligger hos Institute for Global Environmental Strategies (IGES) sør for Yokohama i Japan.

Videre har Klimapanelet en spesialgruppe for datastøtte til virkningsanalyser (The Task Group on Data and Scenario Support for Impacts and Climate Analysis, TGICA). Gruppen har ansvaret for IPCC Data Distribution Centre (DDC), som leverer klimadata til forskningsmiljøene. TGICA driver ikke egen forskning.

Byrået

Byrået (IPCC Bureau) består av 34 medlemmer:

• IPCC-lederen
• tre valgte nestledere i IPCC
• de seks lederne av arbeidsgruppe 1, 2, og 3
• i alt 22 nestledere fra arbeidsgruppene
• de to lederne av spesialgruppen for drivhusgasser

Alle byråmedlemmene velges av Klimapanelets plenum og vanligvis for en hovedrapportperiode. Byrået gir råd til rapportforfatterne og har en samordningsfunksjon. Medlemmene skal være fagfolk innen ulike aspekter av klimaendringsspørsmålet, og alle geografiske regioner skal være representert.

Sekretariatet

IPCCs sekretariat holder til hos Verdens meteorologiorganisasjon i Genève i Sveits.

Rapporter

IPCCs rapporter utgjør det viktigste vitenskapelige grunnlaget for politiske beslutninger i klimakonvensjonen. Klimapanelet la frem sin første hovedrapport, First Assessment Report (FAR), i 1990, med en klar advarsel om følgene av menneskeskapt global oppvarming. IPCCs andre hovedrapport (SAR) kom i 1995 og utgjorde en sentral del av kunnskapsgrunnlaget for Kyotoprotokollen fra 1997. I tredje hovedrapport (TAR) fra 2001 er konklusjonen at temperaturen kan stige med mellom 1,4 og 5,8°C innen 2100. I fjerde hovedrapport (AR4) fra 2007 er konklusjonen at den observerte temperaturøkningen skyldes svært sannsynlig økning av menneskeskapte drivhusgasser. I Den femte hovedrapporten (AR5) fra 2014 er konklusjonen at den globale middeltemperaturen vil øke med 3,7 - 4,8 °C i år 2100, sammenlignet med før-industrielt nivå, hvis det ikke iverksettes ny politikk for å motvirke oppvarmingen. Den sjette hovedrapporten er planlagt publisert i 2022, med flere delrapporter underveis.

Første hovedrapport

Klimapanelets første hovedrapport (First Assessment Report, FAR) ble ferdigstilt i 1990, og tjente som grunnlag for FNs rammekonvensjon om klimaendring (klimakonvensjonen) fra 1992.

I sammendraget for beslutningstakere fra arbeidsgruppe 1 sies det at en er sikker på at utslipp fra menneskelige aktiviteter fører til en vesentlig økning i konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren, noe som igjen resulterer i forsterket drivhuseffekt og økt oppvarming av jordens overflate.

Sikre beregninger viser at CO₂ er ansvarlig for mer enn halvparten av den økte drivhuseffekten. Videre viser de at en del viktige klimagasser responderer sakte på endringer i utslippsmengden, slik at jo lengre en fortsetter med økte utslipp, jo større må kuttene være for å oppnå stabilisering på et gitt nivå. For å stabilisere på det som da var nivået, ville det kreves 60 prosent reduksjon i de menneskeskapte utslippene.

Framskrivninger viser at et «business as usual»-scenario vil gi en økning i den globale middeltemperaturen med om lag 0,3 grader per tiår i det 21. århundret, større enn noen gang de siste titusen år.

Arbeidsgruppen fastslår at det er en god del usikkerheter knyttet til eksisterende klimamodeller. Den mener at den globale overflatetemperatur har økt med 0,3–0,6 grader i løpet av de siste hundre årene, noe som stort sett i samsvar med hva klimamodellene sier. Dette er imidlertid også innenfor rammen av naturlige klimavariasjoner. En endelig påvisning av økt drivhuseffekt vil derfor måtte ta et tiår eller mer.

Andre hovedrapport

Klimapanelets andre hovedrapport (Climate Change 1995 eller Second Assessment Report, SAR) var ferdig i 1996. Den består av en delrapport fra hver av de tre arbeidsgruppene samt et syntesedokument.

Sammendraget for beslutningstakere fra arbeidsgruppe 1 åpner med å fastslå at en siden 1990 har gjort store fremskritt når det gjelder å forstå mekanismene bak klimaendringer, samtidig som nye data og nye analysemetoder er blitt tilgjengelig. Særlig har en lykkes med bedre å skille menneskeskapt påvirkning fra naturlige svingninger og ekstraordinære pådriv (f.eks. vulkanutbrudd). Arbeidsgruppen bekrefter forrige rapports beregninger av fremtidig global temperaturøkning.

Konsentrasjonen av drivhusgasser har fortsatt å øke, sies det, en trend som i stor grad skyldes menneskelig aktivitet (jordbruk, bruk av fossilt brennstoff og endringer i arealdisponering). Fortsatt utslipp av CO₂ på «dagens nivå» (=1994) vil bety nærmest konstant økning i den atmosfæriske konsentrasjonen i minst 200 år fremover, og slik komme opp i en verdi på nær det doble av førindustrielt nivå ved utgangen av det 21. århundre.

De senere år har vært blant de varmeste siden instrumentelle målinger startet rundt 1860, dette til tross for vulkanutbruddet på Pinatubo i 1991. Basert på proksydata (dvs. indirekte, ikke-instrumentelt fastlagte verdier) antydes at den globale snitt-temperaturen i det 20. århundret er minst like høy som i noen annen periode siden år 1400. Det er usannsynlig at oppvarmingen bare skulle ha naturlige årsaker.

Bruken av klimamodeller drøftes også. Selv om det fortsatt er mange elementer som mangler i disse, har vi sett en utvikling som styrker arbeidsgruppens tillit til klimaprojeksjonene. Det klimascenariet som beskrives som «beste estimat» gir en global temperaturøkning på rundt 2 grader fra 1990 til 2100. Dette er ca. 30 prosent lavere enn i første hovedrapport, noe som i hovedsak skyldes at en opererer med lavere utslippsmengder. «Lavt scenario» gir en økning på ca. 1 grad, mens «høyt scenario» gir om lag 3,5 grader. Selv det laveste scenariet gir sannsynligvis en større gjennomsnittlig oppvarming enn noen gang de siste titusen år. Dette vil imidlertid variere sterkt regionalt, samtidig som det vil være store variasjoner på kortere tidsskala.

Det fastslås at havnivået har økt med 10–25 cm de siste hundre år, mye på grunn av temperaturøkningen. Det beregnes videre økning på henholdsvis 15, 50 og 95 cm ved de tre ovennevnte scenariene.

Tredje hovedrapport

Tredje hovedrapport presenterte blant annet den senere omdiskuterte hockeykøllegrafen, som viser temperaturøkningen på den nordlige halvkule fra år 1400 til år 2000. Figuren her er en senere utgave av grafen som går tilbake til år 1000. Grafen viser avvik i forhold til kalibreringsperioden 1902–1980. Det gule feltet viser usikkerheten.

Klimapanelets tredje hovedrapport (Climate Change 2001, Third Assessment Report, TAR) ble utgitt i 2001. Også denne består av delrapporter fra hver av de tre arbeidsgruppene, samt en synteserapport.

Av sammendraget for beslutningstakere i delrapporten fra arbeidsgruppe 1 framgår det blant annet at:

• Økt observasjonsmengde styrker bildet av en varmere verden og av andre endringer i klimasystemet. Den globale gjennomsnittstemperaturen ved jordoverflaten har økt med om lag 0,6 grader i det 20. århundret. Det er svært sannsynlig (very likely) at 1990-årene var det varmeste tiåret og 1998 det varmeste året globalt sett, siden en begynte med instrumentelle målinger i 1861. Nye analyser av proksydata for den nordlige halvkule tilsier at temperaturøkningen i det 20. århundret sannsynligvis er (is likely) større enn i noen annen hundreårsperiode de siste tusen år; likeså at 1990-tallet var den varmeste tiåret og 1998 det varmeste året.
• Siden slutten på 1950-tallet (perioden med regelmessige målinger ved bruk av værballonger) har temperaturen også steget i de nederste åtte kilometer av atmosfæren. I første del av denne perioden er temperaturstigningen i atmosfæren nokså parallell med økningen ved overflaten; i andre del er den svakere.
• Snødekket og størrelsen på isdekte områder er blitt redusert; det samme gjelder hvor lenge is og snø ligger i vinterhalvåret.
• Det er videre observert en global gjennomsnittlig havstigning på 10–20 cm i det 20. århundret og økt havtemperatur i den siste delen av perioden (da det foreligger tilstrekkelig med data).
• Konsentrasjonen av karbondioksid (CO₂) i atmosfæren har økt med 31 prosent siden 1750. Dagens CO₂-nivå er det høyeste på 420 000 år, ja sannsynligvis (likely) på 20 millioner år. Økningsraten er nå den høyeste på minst 20 000 år.
• Utslippene av klimagasser og aerosoler på grunn av menneskelig aktivitet fortsetter å endre atmosfæren på måter som forventes å påvirke klimaet.
• Klimamodellene blir stadig bedre, og en har økt tillit til at disse evner å gi et godt bilde av fremtidens klima, enda om det fortsatt er en del forhold som er vanskelige å forklare. Det er også knyttet usikkerhet til skyenes betydning.
• Bevisene på at det meste av oppvarmingen de siste femti årene kan tilskrives menneskelig aktivitet, er nå sterkere.
• Menneskets påvirkninger vil fortsette å endre atmosfærens sammensetning i hele det 21. århundret.
• Den globale gjennomsnittstemperaturen og havnivået er anslått å ville stige uansett hvilket utslippsscenario som slår til.

Rapporten beregner at den gjennomsnittlige overflatetemperaturen vil øke med mellom 1,4 og 5,8 grader i perioden fra 1990 til 2100. Havnivået ventes å stige med 10–90 cm i samme periode. Det store spriket skyldes at panelet har hatt til disposisjon et stort utvalg klimaframskrivinger basert på scenarier som forutsetter ulike nivåer av fremtidige CO₂-utslipp. Det mest optimistiske utfallet forutsetter en aggressiv og vellykket kampanje for å redusere CO₂-utslippene, mens det mest pessimistiske resultatet oppnås ved et «business as usual»-scenario.

Både global temperatur og globalt havnivå vil fortsette å øke i flere hundre år etter en eventuell stabilisering av klimagassene på dagens konsentrasjonsnivå. De store iskappene vil fortsette å reagere på klimaendringene i flere tusen år etter en stabilisering av klimagassene. Det vises til at temperaturendringen ved Grønland kan være opptil tre ganger høyere enn klodens gjennomsnitt, og at ismodeller viser at en lokal økning på mer enn 3 grader over noen tusen år vil føre til fullstendig nedsmelting av iskappen med påfølgende havstigning på sju meter.

Fjerde hovedrapport

Hovedartikkel IPCCs fjerde hovedrapport

IPCCs fjerde hovedrapport (AR4) ble publisert i 2007. Rapporten fra IPCCs arbeidsgruppe 1 ble lagt frem 2. februar 2007. Konklusjonene bekrefter i hovedsak tidligere rapporter. Synteserapporten ble lagt frem i november 2007. Den sammenfatter forståelsen av klimaendringene, påviste virkninger, sårbarhet, muligheten for tilpasning og mulige tiltak. Rapporten har vært debattert og noen unøyaktigheter er påvist fra arbeidsgruppe 2.

Femte hovedrapport

Hovedartikkel IPCCs femte hovedrapport

FNs klimapanel (IPCC) publiserte den femte hovedrapporten i 2013 og 2014 i fire ulike deler: Tre delrapporter og en synteserapport.

Konklusjoner fra første delrapport, ferdigstilt 27. september 2013 i Stockholm

• Oppvarmingen av klimasystemet er uomtvistelig. Mange av de observerte endringene siden 1950-tallet mangler tidligere sammenligning over tiår eller tusenår.
• Atmosfæriske konsentrasjoner av karbondioksid, metan og nitrogenoksid har økt til nivåer som ikke tidligere har forekommet de siste 800 000 år.
• Menneskelig påvirkning av klimasystemet er opplagt. Det er svært sannsynlig (95-100% sannsynlighet) at menneskelig påvirkning var den dominerende årsaken til global oppvarming mellom 1951 og 2010.

Konklusjoner fra andre delrapport, ferdigstilt 31. mars 2014 i Yokohama

• Den globale oppvarmingen øker sannsynligheten for alvorlige, vedvarende, og irreversible virkninger
• Et første skritt mot tilpasning til framtidig klimaendring er å redusere sårbarheten for påvirkning fra det nåværende klimaets variasjon
• Den samlede risikoen ved virkningene av klimaendring kan reduseres ved å begrense omfang av og utviklingstakt i klimaendringen"

Konklusjoner fra tredje delrapport, ferdigstilt 11. april 2014 i Berlin

• Uten ny politikk for å redusere klimaendring, antyder framskrivninger at den globale middeltemperaturen vil øke med 3,7 - 4,8 °C i år 2100, sammenlignet med før-industrielt nivå (median-verdi; spennet er 2,5 til 7,8 °C inkludert klimatisk usikkerhet).
• Den pågående utviklingen i det globale utslippet av drivhusgasser er ikke konsistent med en begrensning av global oppvarming til under 1,5 - 2 °C, relativt til før-industrielt nivå.
• Erklæringer om utslippsbegrensninger gitt av Klimakonvensjonens land i 2010 er grovt sett konsistent med scenarier som gir en sannsynlig mulighet (66-100% sannsynlighet) for at den globale oppvarmingen i 2100 vil være lavere enn 3 °C, relativt til før-industrielt nivå.

Synteserapporten ble presentert 2. november 2014 i København, Danmark.

Spesialrapport om 1,5-gradersmålet

FNs spesialrapport om virkningene av 1,5 °C global oppvarming var bestilt av COP21 i Paris i 2015. Spesialrapporten ble lagt fram 8. oktober 2018. Den konkluderte med at klimagassutslippene må reduseres med 40–50 prosent innen 2030 for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader sammenlignet med førindustriell tid.

Sjette hovedrapport

FNs klimapanels sjette hovedrapport ble publisert i 2021–2023 i fire ulike deler: tre delrapporter og en synteserapport.

Delrapport 1: Fysiske klimaendringer – det naturvitenskapelige grunnlaget ble lagt fram 9. august 2021. Delrapporten gir en oppdatert og detaljert framstilling av klimaendringene. Rapporten beskriver at menneskelig påvirkning er årsak til mer alvorlig og hyppigere ekstremvær som hetebølger, styrtregn og tørke. Mengden klimagasser i atmosfæren øker fortsatt. Konsentrasjonen av karbondioksid (CO₂) i atmosfæren er nå høyere enn på minst to millioner år.

Delrapport 2 omhandler konsekvensene av klimaendringene for mennesker og natur, og hvordan menneskeheten kan tilpasse seg. Delrapport 2 ble offentliggjort 28. februar 2022.

Delrapport 3 omhandler tiltak som kan motvirke klimaendringer og ble lagt fram 4. april 2022. Rapporten sa at menneskeheten har to og et halvt år på seg til å nå toppen av klimautslippene før de må gå ned dersom målet om maksimum 1,5 graders temperaturstigning skal nås.

Synteserapporten ble presentert 20. mars 2023 i Interlaken, Sveits. Virkningene av oppvarmingen inntreffer ved lavere temperaturer enn tidligere beregnet. Alle verdens regioner er allerede berørt. Valgene som tas dette tiåret, vil påvirke kloden i tusenvis av år. Det blir stadig færre muligheter til å sikre en levelig og bærekraftig framtid for alle. Framover vil enhver økning i temperatur gi flere og mer intense ekstremhendelser og gjøre en klimarobust utvikling vanskeligere. Temperaturoverskridelse over 1,5 grader vil kunne skje mellom 2030 og 2035.

Priser

Nobels fredspris

Klimapanelet ble tildelt Nobels fredspris for 2007. Den Norske Nobelkomite begrunnet tildelingen med den innsatsen panelet og Gore hadde gjort «for å utvikle og gjøre bedre kjent kunnskapen om menneskeskapte klimaendringer og for å skape et grunnlag for de tiltak som trengs for å motvirke slike endringer». Panelet delte prisen med USAs tidligere visepresident Al Gore som mottok prisen for hans arbeid med klimaendringer og dokumentaren En ubehagelig sannhet.

Gulbenkianprisen

I 2022 mottok klimapanelet sammen med FNs naturpanel Gulbenkianprisen.

IAC-granskningen i 2010

På bakgrunn av enkelte feil som var funnet i fjerde hovedrapport og tvil som var reist om klimapanelets arbeid, henvendte FNs generalsekretær Ban Ki-moon og panelets leder Rajendra Pachauri seg våren 2010 til InterAcademy Council og bad om at rådet gjennomførte en undersøkelse av panelets arbeidsmetoder og organisasjon.

Undersøkelsen ble gjennomført at av komité under ledelse av Harold T. Shapiro fra Princeton-universitetet og førte til en rapport som ble publisert samme høst. Komiteens mandat gjaldt det metodiske, og den foretok ingen vurderinger av panelets faglige resultater.

Komiteen konkluderte med at prosessen klimapanelet har benyttet for å lage sine hovedrapporter i det store og hele har vært vellykket. Den presiserte imidlertid at både verden og vitenskapen – og ikke minst interessen for og betydningen av klimautviklingen – har endret seg betraktelig siden panelet ble etablert, og at det derfor ville være behov for endringer i arbeidsmåten.

Komiteen hadde blant annet følgende konkrete forslag:

• Panelet trenger et styrende organ (an executive committee) med fullmakter mellom plenumssesjonene. Videre trenger sekretariatet en leder (an executive director) med større fullmakter enn i dag.
• Det må formuleres en strammere policy for å registrere deltakernes eventuelle interessekonflikter.
• Vervene som leder av IPCC og arbeidsgruppene bør tidsbegrenses til en hovedrapportperiode.
• Panelet trenger en bedre kommunikasjonsstrategi med tydeligere fullmakter til å uttale seg.
• Fagfelleredaktørene (review editors) må få en tydeligere plass i prosessen, og det må bli klarere hvilken respons det kreves at forfatterne gir til deres merknader. Samtidig må fagfelleredaktørene ha myndighet til å gradere innkomne merknader etter vesentlighetsgrad.
• Det må ryddes opp i arbeidsgruppenes angivelser av sannsynligheter, og det må være sporbart hvordan vurderingene er gjort.
• Det må lages mer veldefinerte faglige krav til vervene som byråmedlemmer og hovedforfattere. Det bør være en mer transparent prosess når en velger ut deltakere til møtene som fastslår innfallsvinklene for arbeidet med en hovedrapport (scoping meeting).
• Retningslinjene for bruk av ikke-fagfellevurdert litteratur må bli klarere.
• Det bør vurderes endringer i den politiske deltakelsen i å utarbeide Summary for Policy Makers, for eksempel ved at regjeringenes innspill leveres i forkant av behandlingen i plenum.

Kilder

• Climate Change 2007: The Physical Science Basis – Summary for Policymakers
• Chron Tech News

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (fr) Offisielt nettsted
• (en) IPCC – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• FNs klimapanel og Norge - Miljødirektoratet, nasjonalt knutepunkt for IPCC
• FNs klimapanel (IPCC) - CICERO - Senter for klimaforskning
• SNL
• Hva er FNs klimapanel (IPCC)? - FN-sambandet
• IPCCs 3. konsekvensutredning: Climate change 2001
• IPCCs 4. konsekvensutredning (på engelsk):
  • Arbeidsgruppe I: Fysisk basis for klimaendring:
    • Hjemmeside
    • Oppsummering for politikkutforming (1.25 MB) [PDF], publisert 2. februar 2007
    • Fullstendig rapport, sist oppdatert 5. september 2007
  • Arbeidsgruppe II: Virkninger, tilpasning og sårbarhet:
    • Hjemmeside Arkivert 17. desember 2008 hos Wayback Machine.
    • Oppsummering for politikkutforming (923 KB) [PDF], publisert 6. april 2007
    • Fullstendig rapport, publisert 18. september 2007
  • Arbeidsgruppe III: Tiltak mot klimaendring:
    • Hjemmeside
    • Oppsummering for politikkutforming (631 KB) [PDF], publisert 4. mai 2007
    • Fullstendig rapport Arkivert 11. august 2007 hos Wayback Machine.
  • Synteserapport:
    • Oppsummering for politikkutforming (1.92 MB) [PDF], publisert 16. november 2007
• «UN scientist backs '350' target for CO2 reduction», AFP (english 25. august 2009)