Liberal feminisme

feministisk retning som arbeider for likestilling gjennom politiske, rettslige og sosiale reformer innenfor rammen av det liberale demokratiet
Må ikke forveksles med libertariansk feminisme

Liberal feminisme eller mainstream-feminisme[a], tradisjonelt kjent på norsk som kvinnesak og den borgerlige kvinnesaksbevegelsen, er en bred hovedstrømning innen feminismen som arbeider for likestilling gjennom politiske, rettslige og sosiale reformer innenfor rammen av det liberale demokratiet og menneskerettighetene. Det er den eldste av «de tre store»[4] idétradisjonene innen feminismen og oppstod som «den første bølgen» av feminisme på 1800-tallet. Idéhistorisk kan den liberale feminismen føres tilbake til tidlige tenkere som Mary Wollstonecraft og John Stuart Mill, og i Norge særlig til Gina Krog. Liberale feminister ønsker ikke en revolusjonær omveltning av samfunnet, men «arbeider innenfor mainstream-samfunnets strukturer for å integrere kvinner i den strukturen».[5]

Gina Krog var den dominerende skikkelsen i den liberale kvinnebevegelsen i Norge på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og grunnla Norsk Kvinnesaksforening (NKF)
Margarete Bonnevie var leder i Norsk Kvinnesaksforening og aktiv i Venstre og Human-Etisk Forbund. Bonnevies «liberale standpunkt kan oppsummeres som likestilling i rettigheter, friheter og muligheter»[1]
Eva Kolstad var leder i Norsk Kvinnesaksforening, likestillingsminister, Venstreleder og det første likestillingsombudet. Hun var sentral i utviklingen av likestillingspolitikken både i Norge og FN. Hun stod for «kvinnesak på et liberalt, humanistisk grunnlag, hvor like rettigheter uansett kjønn var det sentrale»[2]
Høyesterettsdommer og NKF-leder Karin M. Bruzelius har beskrevet NKFs liberalfeministiske syn og vekt på politisk og rettslig reform som «et realistisk, nøkternt syn på praktisk kvinnesak»[2]

Liberal feminisme legger vekt på arbeidet for like rettigheter og muligheter, og er kjennetegnet av sitt fokus på politisk og rettslig reform gjennom konkret og pragmatisk endringsarbeid, særlig gjennom parlamentariske og rettslige kanaler.[6][7] Fokuset er tradisjonelt på kvinner som borgere i liberale stater.[6] I tråd med dette har den liberale feminismen historisk særlig vært opptatt av kvinners rolle i den offentlige sfæren og dens fremste saker var tradisjonelt kvinners stemmerett og politiske representasjon, rett til utdanning, rett til arbeid og likestilling i arbeidslivet. Moderne liberal feminisme er inkluderende og sosialt progressiv, samtidig som retningen i hovedsak støtter opp om samfunnets eksisterende orden i liberale stater, og er knyttet til reformisme og sentrumsorientert politikk. Liberal feminisme støtter dermed parlamentarisk demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og minoritetsvern, f.eks. for seksuelle og kjønnsminoriteter, funksjonshemmede og etniske minoriteter. Fra slutten av 1900-tallet har den liberale feminismen blitt påvirket av interseksjonell teori. Den liberale feminismen er grunnleggende pragmatisk og har lagt vekt på å bygge brede allianser og konsensus om feministiske saker. Progressive menn har alltid vært viktige deltagere i liberale feministiske bevegelser. Ifølge Zhang og Rios henter den liberale feminismen primært oppslutning fra middelklassekvinner som er «mainstream» og ikke i opposisjon til de rådende sosiale strukturene. Zhang og Rios fant at den liberale feminismen og dens vekt på likestilling oppfattes som den dominante formen for feminisme i samfunnet.[8]

Den liberale feminismen sprang historisk ut av og var ofte assosiert med sosialliberalismen og dens forløpere og de store liberale partiene på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I moderne tid forstås begrepet «liberal» svært bredt i tråd med hvordan det ble brukt på 1800-tallet, og den politiske spennvidden for moderne liberale feminister strekker seg typisk fra sentrum-venstre til sentrum-høyre; begrepet kan dermed ikke uten videre sammenlignes med moderne partipolitisk bruk av uttrykket. I motsetning til nyere partipolitisk bruk av begrepet, der det i noen land er assosiert med høyresiden, mens det i andre fortsatt er assosiert med venstresiden, viser begrepet til det underliggende liberale demokratiske samfunnssystemet og den brede konsensusen blant feminister som har dette som grunnlag, tradisjonelt først og fremst i motsetning til kvinneaktivister som bygget på teori om klassekamp og arbeidet for revolusjon. Begrepet «borgerlig» i denne sammenhengen viser først og fremst til kvinner som statsborgere i den liberale staten, og oppstod i en tid der liberalismen var plassert på venstresiden i alle land. I Norge omfavnet Arbeiderpartiet i stor grad liberalfeminismen som grunnlag for likestillingspolitikken i løpet av 1960- og 1970-årene. I samme periode overtok mange vestlige stater den liberale feminismen som offisielt likestillingspolitisk syn.[b] Den historisk viktigste liberale eller «borgerlige» kvinnesaksorganisasjonen i Norge, Norsk Kvinnesaksforening, favner i moderne tid hele spennet fra SV til Høyre.[3]

Begrepet «feminisme» kom først i bruk fra rundt 1970, og erstattet i stor grad det eldre begrepet «kvinnesak»; samtidig er «feminisme» et bredere begrep enn «kvinnesak» var og kan vise til mange ulike tradisjoner som ofte betegnes som liberale, sosialistiske eller radikalfeministiske. Liberal feminisme som bred idétradisjon må ikke forveksles med den mindre, nyere og høyreliberale retningen libertariansk feminisme. Liberale feminister er grunnleggende opptatt av den offentlige sfæren og tilhengere av bruk av lover for å fremme likestilling.

TerminologiRediger

Fra 1800-tallet og frem til 1980-årene ble begrepet kvinnesak brukt på norsk omtrent utelukkende om den såkalte «borgerlige kvinne(saks)bevegelsen»; begrepet «borgerlig» viser her primært til kvinner som statsborgere i den liberale staten og er ikke fullstendig betydningsmessig sammenfallende med moderne partipolitisk bruk av begrepet. Begrepet viste først og fremst til Norsk Kvinnesaksforening og organisasjoner med et tilsvarende politisk grunnsyn i Norge og utlandet, herunder en rekke organisasjoner som sprang ut av NKF. Samtidig fantes det kvinneorganisasjoner av mer upolitisk karakter som ikke normalt var omfattet av kvinnesaksbegrepet, og det fantes en kvinnebevegelse innen arbeiderbevegelsen som heller ikke normalt ble omtalt med begrepet; begrepet kvinnesak ble heller ikke brukt av senere radikale kvinneorganisasjoner, som brukte andre begreper for å omtale seg selv og som i 1970-årenes diskusjon oppfattet kvinnesak som et begrep med klart borgerlige og liberaldemokratiske konnotasjoner.

Feminisme er et moderne begrep og oppnådde gradvis allmenn aksept på norsk i løpet av 1970- og 1980-årene. Begrepet ble tatt i bruk av amerikanske feminister i 1960- og 1970-årene og etablerte seg etterhvert som et vanlig navn på kampen for kvinners rettigheter i vestlige land. Lenge ble begrepet imidlertid regnet som problematisk, også på norsk. Aschehougs Konversasjonsleksikon fra 1956 opplyste f.eks. at begrepet feminisme «brukes også, mindre heldig, om kvinneemansipasjonen»,[9] og knapt noen kvinnesaksforkjempere i Norge brukte dette begrepet før rundt 1970. Så sent som i 1980 uttalte lederen i Trondhjems Kvinnesaksforening Aud Trætteberg at «[vi] snakker [ikke] så mye [om] feminisme i [vår] forening. Vi synes det blir for mye dyrking av det kvinnelige, en slags forherligelse av det ene kjønnet som kan skape unødige motsetningsforhold til menn».[10]

Feminismebegrepet favner langt videre enn det tradisjonelle kvinnesaksbegrepet og brukes ofte (retroaktivt) om kampen for kvinners rettigheter også i fortiden. Spesielt i engelskspråklig sammenheng er begrepet feminisme blitt helt dominerende også i omtalen av fortidens kvinnesaksforkjempere, selv om de ikke selv brukte begrepet.[11] Fordi feminisme er et så vidt og inkluderende begrep er det vanlig å skille mellom ulike typer av feminisme, der liberal feminisme er det moderne navnet på den tradisjonen som kan føres tilbake til den «borgerlige kvinnesaksbevegelsen» på 1800-tallet. I tråd med dette har begreper som den første, andre og tredje feminismebølgen etablert seg som navn på ulike inkarnasjoner av kampen for kvinners rettigheter, brukt i moderne historieskriving, særlig i engelskspråklig sammenheng.

I moderne tid har begrepet mainstream-feminisme («hovedstrømsfeminisme»; mainstream feminism) også blitt tatt i bruk, særlig på engelsk, om den retningen som er den moderne videreføringen av den liberale kvinnesakstradisjonen, delvis for å unngå eventuelle partipolitiske konnotasjoner av begrepet «liberal»; begrepet viser først og fremst til at liberal feminisme eller mainstream-feminisme arbeider innenfor strukturene av mainstream-samfunnet i liberale stater for å integrere kvinner i den strukturen. Liberal feminisme eller mainstream-feminisme er definert gjennom sitt mål om likestilling innenfor rammen av liberalt demokrati og sin reformistiske arbeidsform (i motsetning til revolusjonær strategi), og omfatter gjerne feminister med politisk ståsted fra sentrum-venstre til sentrum-høyre; i norsk kontekst omfatter tradisjonelle liberale feministiske organisasjoner som NKF i dag feminister med tilhørighet fra SV til Høyre.[3] En annen vanlig definisjon av liberal feminisme er all feminisme som ikke er radikalfeministisk eller sosialistisk/marxistisk.

HistorieRediger

 
Mary Wollstonecrafts bok Et forsvar for kvinnens rettigheter (1792) er en av de viktigste tidlige tekstene i den tradisjonen som senere ble kjent som liberal feminisme

Den liberale feminismen kan idéhistorisk spores tilbake til tidlige tenkere som Mary Wollstonecraft og John Stuart Mill; Wollstonecrafts bok Et forsvar for kvinnens rettigheter (1792) fikk stor innflytelse. Som en organisert bevegelse og klart artikulert tankeretning oppstod den liberale feminismen som «den første bølgen» av feminisme, på norsk opprinnelig kalt kvinnesak, fra de siste tiårene av 1800-tallet. De mest innflytelsesrike tidlige liberale feministene var de amerikanske kvinnesaksforkjemperne Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthony, som i stor grad startet den moderne bevegelsen for kvinners stemmerett. Bevegelsen Stanton og Anthony startet fikk stor innflytelse ikke bare i USA, men i hele den vestlige verden.[6]

 Den borgerlige kvinnesaksbevegelsen var (…) liberal eller liberalfeministisk. De borgerlige kvinnesakskvinnene kjempet for at kvinner skulle få statsborgerlige friheter og rettigheter: ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, stemmerett, organisasjonsfrihet, arverett, eiendomsrett og næringsfrihet – og for kvinners adgang til utdanning og yrkesliv. Kvinner burde kort sagt få de samme frihetene og rettighetene som menn. 

Målet for liberal feminisme har alltid først og fremst vært politisk og rettslig likestilling av kvinner og menn innenfor rammen av det liberale demokratiet, med fokus på kvinner som likeverdige borgere i liberale stater. Blant hovedsakene liberale feminister har arbeidet for er kvinners stemmerett, rett til utdanning og rett til arbeid. Den liberale feministiske retningen har lagt vekt på å bygge brede allianser og konsensus om feministiske saker, og likestillingsorienterte menn har vært viktige deltagere i bevegelsen i hele den liberale feminismens historie.[6]

Liberal feminisme var historisk assosiert med de liberale partiene på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, som opprinnelig var de store partiene på venstresiden i politikken; begrepet «liberal» forstås derfor svært bredt og delvis med andre og langt bredere konnotasjoner enn begrepet er brukt i enkelte land i moderne tid. Begrepet «liberal» i denne sammenhengen innebærer ikke noen generell forankring på høyresiden (i mange land, eksempelvis USA, er begrepet fortsatt oftest assosiert med venstresiden), og liberale feminister har i stor grad vært plassert fra sentrum-venstre til sentrum-høyre i politikken; begrepet er mer beslektet med bruken av «liberal»-begrepet i f.eks. liberalt demokrati enn partipolitisk bruk av uttrykket i det 21. århundre, og kan forstås som feminisme innenfor rammen av det liberale, borgerlige demokratiet og tradisjonelle liberale verdier.

I Norge var Norsk Kvinnesaksforening (NKF) den dominerende organisasjonen innen den liberale kvinnesakstradisjonen og hadde lenge tette bånd til partiet Venstre, den gang partiet var Norges klart største parti; NKF og Venstre ble grunnlagt samme år, og året etter fikk Venstre 63,4 % av stemmene; Venstre var da et av bare to partier i Norge (ved siden av Høyre) og favnet hele den parlamentariske venstresiden.[13]

Liberal feminisme var fra andre halvdel av 1800-tallet og frem til 1960-årene en av to hovedretninger innen feminismen ved siden av arbeiderbevegelsens kvinnebevegelse (som selv ble delt i mange retninger); mens liberale feminister fokuserte på politisk og rettslig reform, slik som kampen for adgang til høyere utdanning og stemmerett, og hadde et uttalt kvinnesaksståsted, var arbeiderbevegelsens kvinnebevegelse tradisjonelt mer opptatt av sosiale forhold for arbeidere, og så kvinnekampen som en del av klassekampen. I løpet av andre halvdel av 1900-tallet skjedde det en tilnærming mellom den liberale kvinnesakstradisjonen og den reformistiske (sosialdemokratiske) retningen innen arbeiderbevegelsen; i Norge begynte Arbeiderpartiet å nærme seg kvinnesaksbevegelsens likestillingspolitikk fra 1960-årene og partiet overtok i stor grad denne politikken som offisielt syn i løpet av 1970-årene.[6] I tråd med splittelsen av arbeiderbevegelsen tidlig på 1900-tallet utviklet en annen gren av denne seg til marxistisk og sosialistisk feminisme. Fra 1960-årene ble de to daværende hovedretningene utfordret av en bred «andre bølge» av feminisme. Den andre bølgen var sammensatt og omfattet også feminister i en liberal tradisjon som ønsket en mer aksjonistisk arbeidsmåte, samtidig som den gav støtet til en tredje hovedretning, radikalfeminisme, som i motsetning til den liberale feminismens mål om likestilling hadde kvinnefrigjøring og bekjempelse av «patriarkatet» som uttalt mål.[14] Andrebølgefeminister omtalte ofte den tradisjonelle liberale feminismen eller førstebølgefeminismen som «den gamle feminismen», og radikalfeminister mener at den liberale feminismen ikke går langt nok.[15] Feministiske retninger som oppstod før 1990-årene kan som regel deles i en liberal, en sosialistisk og en radikal tradisjon. Fra 1990-årene har det oppstått mange flere feministiske retninger, sammenfattet under paraplybegrepet «den tredje bølgen», som i ulik grad forholder seg til de tre tradisjonelle hovedretningene.[6][16]

Som følge av fokuset på politisk og rettslig reform har liberale feminister tradisjonelt i stor grad fokusert på lobbyvirksomhet overfor myndigheter og politikere, ofte innen et bredt spekter av temaer. Et typisk eksempel er NKFs vedtekter fra 1936 som beskrev foreningens arbeidsform som «innflytelse på lovgivningen, og samarbeid med myndighetene».[17] Denne saksorienterte arbeidsformen, beskrevet av høyesterettsdommer og NKF-leder Karin M. Bruzelius som «et realistisk, nøkternt syn på praktisk kvinnesak»,[18] står i kontrast til mer aksjonistiske retninger som oppstod under «den andre bølgen». Gjennom 1970-årene holdt NKF fast på sin liberale feminisme og opplevde å bli forbigått av nye radikale organisasjoner i antall medlemmer, men samtidig fikk NKF stort gjennomslag i offisiell politikk og sentrale NKF-medlemmer fikk forme det statlige likestillingsapparatet, anført av tidligere NKF-leder Eva Kolstad som ble det første likestillingsombudet; i 1980-årene opplevde NKF økt oppslutning, mens mange av de nye radikale organisasjonene fra 1970-årene hadde blitt nedlagt. Cathrine Holst, som selv definerer seg som liberal feminist, utgav i 2009 boken Hva er feminisme som argumenterer for at den liberale feministiske tradisjonen har kjempet frem likestillingen slik den kjennes særlig fra vestlige land i dag.[6]

I tråd med det liberale utgangspunktet støtter liberal feminisme parlamentarisk demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og minoritetsvern. I synet på minoriteters rettigheter har den liberale feminismen alltid vært på linje med det som i samtiden ble regnet som relativt progressive synspunkter innenfor majoritetssamfunnet. Fra slutten av 1900-tallet har den liberale feminismen blitt mer interseksjonell og vektlagt minoritetsvern bl.a. for seksuelle minoriteter og kjønnsminoriteter som en integrert del av feminismen.[6]

Den liberale feminismen omfatter flere ulike tankeretninger, og har blant annet i de nordiske landene vært nært knyttet til begrepet statsfeminisme.

Susan Wendell skriver at «liberal feminisme er en historisk tradisjon som vokste ut av liberalismen, som man kan se veldig tydelig hos feminister som Mary Wollstonecraft og John Stuart Mill, men feminister som bygget på prinsipper fra den tradisjonen, har utviklet analyser og mål som går langt videre enn 17- og 1800-tallets liberale feminister, og mange feminister som har mål og strategier identifisert som liberal feminisme [...] avviser viktige deler av liberalismen» i moderne partiideologisk sammenheng. Det kan derfor ikke settes likhetstegn mellom liberal feminisme og partier som erklærer seg som liberale i moderne tid.[19] Helga Hernes skriver i en anmeldelse av Cathrine Holsts bok Hva er feminisme at «liberal feminisme er jo i seg selv ofte kritisk til tradisjonelt liberalistisk tankegods».[20]

Catherine Rottenberg skriver at den klassiske liberale feminismens begrunnelse var «å fremme en immanent kritikk av liberalismen, for å avsløre kjønnet eksklusjon innenfor det liberale demokratiets idé om universell likhet, særlig med tanke på det rettslige domenet, tilgangen til institusjoner og full innlemmelse av kvinner i den offentlige sfæren». Rottenberg skriver at den moderne nyliberale feminismen derimot «synes å være helt synkronisert med den nyliberale ordenen slik den utvikler seg».[21]

Camille Cottais skriver at

 Liberal feminisme er feminisme for like rettigheter, dvs. egalitær feminisme; det vil si at den liberale feminismen krever politisk likestilling – kvinners rett til å stemme og stille til valg, tilgang til arbeidsmarkedet – men også like rettigheter når det gjelder ekteskap, utdanning eller arbeid (likelønn). Liberale feminister hevder sin rett til å spille en aktiv rolle i samfunnet og bli behandlet på samme måte som sine mannlige kolleger. I motsetning til pro-sex-feminisme, men på samme måte som radikal feminisme, er liberal feminisme tradisjonelt motstander av prostitusjon. Følgelig er det en reformistisk (ikke revolusjonær) feminisme, som ikke stiller spørsmål ved systemet, men tror på dets evne til reform. Liberal feminisme er individualistisk, ikke gruppebasert: rettigheter gis til individer, som antas å være likeverdige og derfor like fortjente, snarere enn til et kjønn som gruppe. Liberal feminisme gjenspeiler ånden fra den franske revolusjonen og dens krav om frihet og likhet. (...) Liberal feminisme har tradisjonelt fokusert på likestilling fra et juridisk synspunkt, noe som kan anses som nesten fullt oppnådd i noen vestlige land (...) I praksis er imidlertid juridisk likestilling ikke nødvendigvis synonymt med reell likestilling, og det er derfor den liberale feminismen fortsetter å eksistere (...) Liberal feminisme har blitt del av samfunnets dominerende verdisystem 

Camille Cottais[22]

Gerd von der Lippe beskrev liberal feminisme som den dominerende idéretningen i Norge og knyttet liberal feminisme til norsk offisiell likestillingspolitikk.[23]

Libertariansk feminismeRediger

Liberal feminisme i historisk forstand, forstått som en svært bred, historisk innflytelsesrik hovedretning i feminismen med en politisk spennvidde som typisk strekker seg fra sentrum-venstre til sentrum-høyre og som oppstod på 1800-tallet, er ikke det samme som libertariansk feminisme eller individualistisk feminisme, som er små, moderne teoretiske retninger som oppstod i 1970-årene og som legger hovedvekten på kvinners evne til å oppnå likestilling gjennom egne handlinger og valg, som er assosiert med høyresiden og som ofte har et relativt snevert fokus særlig på prostitusjonsdebatten.[24] Liberale feminister legger også vekt på samfunnets ansvar for å fremme likestilling gjennom f.eks. politiske, rettslige eller sosiale mekanismer, og mener kvinners egne valg og handlinger ikke alltid er nok; i motsetning til den tradisjonelle liberale feminismen ønsker libertarianske feminister gjerne å overlate spørsmål om likestilling helt til enkeltindivider. Mens libertarianske feminister særlig har markert seg i prostitusjonsdebatten som motstandere av offentlige tiltak mot prostitusjon, er den liberale feminismen i all hovedsak motstandere av prostitusjon og tilhengere av ulike offentlige tiltak mot det; Alan Soble skriver at «moderne liberale feminister er mot prostitusjon og pornografi først og fremst fordi mye av det involverer tvang og valg som ikke er autonome».[25] Den dominerende norske kvinnesaksorganisasjonen i den liberale tradisjonen, NKF, støtter for eksempel sexkjøpsloven.[26] I motsetning til libertarianske feminister støtter liberale feminister gjerne sosiale tiltak for å redusere materiell ulikhet, innenfor en liberaldemokratisk ramme.[27] Generelt er liberale feminister tilhengere av bruk av lover og andre former for statlig regulering for å fremme likestilling, mens libertarianske feminister gjerne er motstandere av dette.

SymbolerRediger

 
Vignett for tidsskriftet Nylænde (versjon brukt fra 1908) med solsikke

Solsikken og fargen gul/gull ble utbredte symboler på den liberale kvinnesaksbevegelsen fra 1860-årene, først i USA og siden også i Norge og andre land.[28] Etter initiativ fra Gina Krog tok Norsk Kvinnesaksforening i 1894 solsikken som symbol, inspirert av de amerikanske liberale feministene Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthony og organisasjonen de startet, da kalt National American Woman Suffrage Association (siden videreført som League of Women Voters).

NoterRediger

  1. ^ Begrepet mainstream feminism er utbredt på engelsk og brukes synonymt med liberal feminisme i tradisjonell forstand. På norsk brukes primært det delvis oversatte mainstream-feminisme, mens det fullt oversatte ordet hovedstrømsfeminisme er noe mindre utbredt; Norsk Kvinnesaksforening beskriver sin feminisme som «hovedstrømmen av feminismen»[3]
  2. ^ Lønnå (1996) s. 273 viser til at den norske staten i 1970-årene overtok den liberalfeministiske Norsk Kvinnesaksforenings grunnsyn i sin likestillingspolitikk

ReferanserRediger

  1. ^ Andreas H. Hvidsten (2022). Politiske ideer: norsk og vestlig tenkning fra enevelde til i dag. no: Fagbokforlaget. s. 376. ISBN 9788245022919. 
  2. ^ a b Elisabeth Lønnå: «Eva Kolstad», Norsk biografisk leksikon
  3. ^ a b c «Om». NKF. Arkivert fra originalen 16. januar 2021. Besøkt 25. september 2022. 
  4. ^ Maynard, Mary (1995). «Beyond the 'big three': the development of feminist theory into the 1990s». Women's History Review. 4 (3): 259–281. doi:10.1080/09612029500200089.
  5. ^ West, Rebecca. «Kinds of Feminism». University of Alabama in Huntsville.
  6. ^ a b c d e f g h Cathrine Holst, Hva er feminisme, 2. utg., Universitetsforlaget, 2017, ISBN 9788215029832
  7. ^ Tong, Rosemarie. 1989. Feminist Thought: A Comprehensive Introduction. Oxon, United Kingdom: Unwin Human Ltd. Chapter 1
  8. ^ Zhang, Y.; Rios, K. (2021). «Understanding Perceptions of Radical and Liberal Feminists: The Nuanced Roles of Warmth and Competence». Sex Roles. doi:10.1007/s11199-021-01257-y. 
  9. ^ «Feminisme», Aschehougs Konversasjonsleksikon, 1956
  10. ^ Adresseavisen. 8. mars 1980. s. 13. 
  11. ^ Walters, Margaret (2005). Feminism: A very short introduction. Oxford University Press. S. 1–176. ISBN 978-0-19-280510-2.
  12. ^ Hva er feminisme. Oslo: Universitetsforl. 2017. s. 42. ISBN 9788215029832. 
  13. ^ Aslaug Moksnes. Likestilling eller særstilling? Norsk kvinnesaksforening 1884–1913, Gyldendal Norsk Forlag, 1984, s. 35, ISBN 82-05-15356-6
  14. ^ MacKinnon, Catharine A. (2013). «Sexuality». Feminist theory: a reader (4th utg.). New York: McGraw-Hill Higher Education. ISBN 9780073512358. 
  15. ^ Gordon, Peter; Doughan, David (2001). Dictionary of British Women's Organisations, 1825–1960. London & Portland, Or.: Woburn Press. s. 128. ISBN 0-7130-0223-9.
  16. ^ Imelda Whelehan, Modern Feminist Thought: From the Second Wave to Post-Feminism, ‎New York University Press, 1995
  17. ^ Lønnå (1996) s. 147
  18. ^ Elisabeth Lønnå: Stolthet og kvinnekamp: Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913, Gyldendal Norsk Forlag, 1996, s. 250, ISBN 8205244952
  19. ^ Wendell, Susan (1987). «A (Qualified) Defense of Liberal Feminism». Hypatia. 2 (2): 65–93. doi:10.1111/j.1527-2001.1987.tb01066.x. 
  20. ^ Helga Hernes: «Cathrine Holst: Hva er feminisme» (anmeldelse). Sosiologisk tidsskrift. doi:10.18261/ISSN1504-2928-2011-01-13
  21. ^ Rottenberg, Catherine (2014). «The Rise of Neoliberal Feminism». Cultural Studies. 28 (3). doi:10.1080/09502386.2013.857361. 
  22. ^ Cottais, Camille. «Liberal feminism» (PDF). Institut du Genre en Géopolitique. Besøkt 30. september 2022. 
  23. ^ Det postmoderne kjønnssleppet
  24. ^ McElroy, Wendy (2002). Liberty for Women: Freedom and Feminism in the 21st century. Ivan R. Dee, Publisher. ISBN 978-1-56663-435-9.
  25. ^ Alan Soble, Sex from Plato to Paglia, bd. A-L, s. 336, 2006 («Contemporary liberal feminists object to prostitution and pornography primarily because much of it involves coercion and choices that are not autonomous»)
  26. ^ Sexkjøpsloven
  27. ^ Mahowald, Mary Briody (1999). Genes, Women, Equality. Oxford University Press. s. 145.
  28. ^ Cheris Kramarae & Paula A. Treichler (red.), Amazons, Bluestockings and Crones: A Feminist Dictionary, Pandora Press, 1992