Karin Maria Bruzelius

(Omdirigert fra Karin M. Bruzelius)

Karin Maria Bruzelius (født 19. februar 1941 i Lund i Sverige) er en svenskfødt norsk jurist, tidligere høyesterettsdommer i Norges Høyesterett og leder for Norsk Kvinnesaksforening. Bruzelius har bakgrunn som ekspedisjonssjef i Justisdepartementet og forretningsadvokat, og ble i 1989 departementsråd for Samferdselsdepartementet; hun var den første kvinnen som ble departementsråd i Norge og den andre kvinnen som ble ekspedisjonssjef. Hun ble utnevnt til høyesterettsdommer i 1997; hun fikk i 2011 avskjed i nåde (noe som innbærer at hun beholdt tittelen høyesterettsdommer) og har siden vært tilknyttet Nordisk institutt for sjørett; hun er også varamedlem av Arbeidsretten, har forskjellige andre verv og er bidragsyter til Norges lover, Norsk lovkommentar og Knophs oversikt over Norges rett.[1] Bruzelius var leder for Petroleumsprisrådet (1987–2004) og medlem av Den faste voldgiftsdomstolen i Haag (2004–2010). Hun var leder for Norsk Kvinnesaksforening 1978–1984 og 2018–2020.

Karin Maria Bruzelius
Høyesterettsdommer Karin Bruzelius.jpeg
Født19. feb. 1941Rediger på Wikidata (80 år)
LundRediger på Wikidata
Beskjeftigelse DommerRediger på Wikidata
Embete Leder for Norsk Kvinnesaksforening (1978– 1984), Leder for Norsk Kvinnesaksforening (2018– 2020), høyesterettsdommer (1997– 2011)
Utdannet ved Columbia University, Columbia Law School, Lunds universitetRediger på Wikidata
Mor Ingrid BruzeliusRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Medlem av Norsk KvinnesaksforeningRediger på Wikidata

BakgrunnRediger

Hun ble født i Lund, der faren Anders Bruzelius var dommer og forsker i rettsvitenskap ved Lunds universitet. Hennes far utgav i 1965 boken Civil Procedure in Sweden sammen med Ruth Bader Ginsburg, som ble en nær venn av familien. Karin Bruzelius studerte jus ved Lunds universitet og ble jur. kand. der i 1964 og Master of Laws ved Columbia University i 1969.

Juridisk karriereRediger

Hun var tingsnotarie (dommerfullmektig) ved rådhusrätten (tingretten) i Göteborg i 1964. Senere i 1964 flyttet hun til Norge som følge av sitt ekteskap med juristen Fredrik S. Heffermehl, og arbeidet i Justisdepartementet fra 1965 til 1982; hun ble byråsjef i Justisdepartementets lovavdeling i 1974, underdirektør i samme avdeling i 1978 og ekspedisjonssjef og leder for polaravdelingen i 1979. Hun arbeidet i Justisdepartementet særlig med transportlovgivning og internasjonal privatrett samt med folkerettslige spørsmål knyttet til Svalbard og norsk kontinentalsokkel.[2] Hun ble i 1979 Norges andre kvinnelige ekspedisjonssjef (etter Elsa Rastad Bråten som ble ekspedisjonssjef i Forbrukerdepartementet to år tidligere) og den første i Justisdepartementet.[3]

I 1980-årene var hun i noen år aktiv som forretningsadvokat, som advokat i Sjøassurandørenes Centralforening 1982–1987. Hun vendte deretter tilbake til embetsverket som ekspedisjonssjef i Samferdselsdepartementet 1987–1988 og var departementsråd i Samferdselsdepartementet 1989–1997. Hun var den første kvinnen som ble utnevnt til departementsråd i Norge; året etter ble hennes tidligere nestleder i Norsk Kvinnesaksforening Anne Kari Lande Hasle Norges andre kvinnelige departementsråd.

Hun ble 9. mai 1997 utnevnt til høyesterettsdommer i Norges Høyesterett og tiltrådte i oktober samme år. Bruzelius ble i statsråd 7. januar 2011 etter søknad gitt avskjed i nåde fra og med 1. mars samme år.[4] Fra 2011 har hun vært tilknyttet Nordisk institutt for sjørett.

Hun var leder for Petroleumsprisrådet fra 1987 til 2004 og medlem av Den faste voldgiftsdomstolen i Haag fra 2004 til 2010. Hun er medlem av redaksjonsrådet i Nordic Journal of International Law og bidragsyter til Norsk lovkommentar, Norges Lover og Knophs oversikt over Norges rett. Hun har også vært medlem av Komitéen til bevarelse av Polarskipet Fram og styremedlem i Tim Greves symposium.

KvinnesaksforkjemperRediger

Bruzelius var leder for Norsk Kvinnesaksforening (NKF) 1978–1984 og 2018–2020, og 1. nestleder i periodene 1974–1978 og 2014–2016.[5] Samlet har hun sittet 18 år i sentralstyret mellom 1974 og 2020, hvorav 14 år som leder eller 1. nestleder, og er dermed foreningens mest markante lederskikkelse i nyere tid ved siden av Eva Kolstad. Blant hennes forgjengere i nestledervervet var også Norges første kvinnelige høyesterettsdommer Lilly Bølviken. Hun har beskrevet NKFs fokus på pragmatisk politisk og rettslig reform forankret i det liberale demokratiet som «et realistisk, nøkternt syn på praktisk kvinnesak».[6] Hun var styremedlem i NKFs internasjonale paraplyorganisasjon International Alliance of Women 1979–1985. Hun er fra 2016 medlem av Norges kvinnelobbys ekspertutvalg for kvinne- og likestillingspolitikk.[7]

PrivatlivRediger

Hun var tidligere gift med Fredrik S. Heffermehl og var da kjent under navnet Heffermehl, og er samboer med jusprofessor Inge Lorange Backer, som er tidligere ekspedisjonssjef i Lovavdelingen i Justisdepartementet. Dette medførte at hun som høyesterettsdommer ofte var inhabil i saker hvor staten var part.[8] Bruzelius ble norsk statsborger i 1972 og ble naturalisert som norsk borger av Stortinget i 1974; naturaliseringen var nødvendig for at hun kunne utnevnes til embetsmann i Justisdepartementet.[9]

Moen-sakenRediger

Privatetterforsker Tore Sandberg anmeldte de tre høyesterettsdommerne Bruzelius, Magnus Matningsdal og Eilert Stang Lund i 2006. Sandberg anmeldte dommerne for å få vurdert om de tre hadde gjort seg skyldig i grov uforstand i tjenesten da de vurderte gjennopptakelsesbegjæringen av sakene mot Fritz Moen. En enstemmig kontrollkomiteen på Stortinget bestemte den 5. februar 2008 å åpne sak for å vurdere om de tre høyesterettsdommerne skulle stilles for riksrett i etterkant av justismordet.[10] Den 8. mai samme år besluttet et flertall i komiteen at det ikke var grunnlag for å gå til riksrettssak.[11]

ReferanserRediger

  1. ^ Karin Bruzelius
  2. ^ Aftenposten. 23. november 1979. s. 1. 
  3. ^ Aftenposten. 1. desember 1979. s. 7. 
  4. ^ Offisielt fra statsråd 7. januar 2011, regjeringen.no. Besøkt 23. januar 2011.
  5. ^ Karin M. Bruzelius
  6. ^ Elisabeth Lønnå: Stolthet og kvinnekamp: Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913, Gyldendal Norsk Forlag, 1996, s. 250, ISBN 8205244952
  7. ^ «Ekspertutvalget for kvinne- og likestillingspolitikk». Norges kvinnelobby. Arkivert fra originalen 6. august 2016. Besøkt 2. juli 2016. 
  8. ^ Klassekampen: Er gift med staten Arkivert 28. februar 2010 hos Wayback Machine.
  9. ^ Om søknad fra konsulent, jur. kand. Karin Maria Bruzelius Heffermehl om å bli naturalisert norsk borger, Stortinget
  10. ^ Aftenposten.no: Stortinget må vurdere riksrett
  11. ^ NRK.no: Skuffa over Moen-avgjersle

Eksterne lenkerRediger