Wikipedia

Eva Kolstad

norsk politiker

Eva Severine Lundegaard Kolstad (født Hartvig; 1918–1999) var en norsk venstrepolitiker, kvinnesaksforkjemper og humanetiker som var leder i Norsk Kvinnesaksforening og Venstre, forbruker- og administrasjonsminister og Norges første likestillingsombud. Hun spilte en stor rolle i utviklingen av likestillingspolitikken både i Norge og internasjonalt innen FN-systemet, og ble beskrevet som «kvinnesakens nestor og bannerfører i mer enn 50 år».[2] Kolstad stod for «kvinnesak på et liberalt, humanistisk grunnlag, hvor like rettigheter uansett kjønn var det sentrale»[3] og skrev selv at kvinnesaken er «en kamp for det frigjorte menneske»[4] og «et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner».[5]

Eva Kolstad
FødtEva Severine Lundegaard Hartvig
6. mai 1918[1]Rediger på Wikidata
Halden (Smaalenenes amt)
Død26. mars 1999[1]Rediger på Wikidata (80 år)
Oslo (Norge)
BeskjeftigelsePolitiker, kvinnesaksforkjemper, revisor Rediger på Wikidata
PartiVenstre
NasjonalitetNorge
Medlem avNorsk Kvinnesaksforening
UtmerkelserKommandør av St. Olavs Orden
St. Hallvard-medaljen (1976)
Likestillingsombud
1978–1988
Partileder i Venstre
1974–1976
ForgjengerHelge Rognlien
EtterfølgerHans Hammond Rossbach
Forbruker- og administrasjonsminister
1972–1973
ForgjengerInger Louise Valle
EtterfølgerOdd Sagør
Leder for Norsk Kvinnesaksforening
1956–1968
ForgjengerSigne Swensson
EtterfølgerClara Ottesen
Eva Kolstad på Commons

Kolstad ble i 1946 en av Norges første kvinnelige statsautoriserte revisorer og startet sitt politiske engasjement i Norsk Kvinnesaksforening (NKF), som hun ledet fra 1956 til 1968. Hun var også redaktør for tidsskriftet Kvinnesaksnytt 1963–1968 og etterfulgte i 1949 Margarete Bonnevie som norsk styremedlem i International Alliance of Women (IAW), der den daværende presidenten Hanna Rydh fra Sverige ble et viktig forbilde. Kolstad hadde sterk tro på internasjonalt samarbeid, og gjennom NKF og IAW fikk hun en viktig rolle i utviklingen av FNs likestillingspolitikk fra 1950-årene. Hun ble valgt som medlem av FNs kvinnekommisjon som de nordiske regjeringenes felles kandidat i 1968; hun satt i kvinnekommisjonen frem til 1975, i flere perioder som nestleder. Som NKF-leder var hun en sentral pådriver for etableringen av Likestillingsrådet, der hun ble leder. Hun var også engasjert i Human-Etisk Forbund, medlem av HEFs rådsstyre, den første kvinnelige taleren ved borgerlig konfirmasjon og var en tidlig støttespiller for skeives rettigheter.[4]

Kolstad representerte fra 1950-årene Venstre i Oslo bystyre og formannskap og som vararepresentant til Stortinget, og var forbruker- og administrasjonsminister i Korvald-regjeringen 1972–1973 og partileder i Venstre 1974–1976 som Norges første kvinnelige partileder for et etablert parti og stortingsparti. NKF fikk i 1970-årene gjennomslag for to av sine hjertesaker, likestillingsloven og etableringen av Likestillingsombudet, og Kolstad ble i 1978 utnevnt til det første ombudet, det første i sitt slag i verden. Hun bygget opp institusjonen og gikk av med pensjon i 1988. Venstre har hedret henne med det årlige Kolstadseminaret om liberal feminisme og likestillingspolitikk.

Bakgrunn og yrke rediger

Eva Severine Lundegaard Hartvig ble født 6. mai 1918 i Halden i Smaalenenes amt, og var datter av lektor Christian Hartvig (1872–1932) og Otlu Petrea Lundegaard (1881–1942).[6] Hun var etterkommer av eidsvollsmannen Teis Lundegaard, som var kjent som en frittalende mann uten særlig respekt for øvrighetspersoner.[7] Hun tok examen artium i 1937 og handelseksamen fra Oslo handelsgymnasium i 1938. Deretter arbeidet hun som lærer i bokholderi (regnskap) ved Norsk Korrespondanseskole 1938–1940 og var ansatt i Saxlunds revisjonskontor i Oslo 1940–1944. I 1944 etablerte hun egen revisjonsforretning i Oslo, tok revisoreksamen ved Revisorskolen i Oslo i 1945 som eneste kvinne blant hundre menn,[2] og ble en av landets første kvinnelige statsautoriserte revisorer i 1946.[8][6]

Hun giftet seg i 1942 med jurist og daværende dommerfullmektig Ragnar Kolstad (1914–1998), som siden var generalsekretær i Norges Vernesamband og underdirektør i Justisdepartementet. Hennes svigerfar var tidligere statsminister Peder Kolstad.[9]

Kvinnesak rediger

Kolstad startet sitt politiske engasjement i Norsk Kvinnesaksforening (NKF) og ble organisasjonens «mest markante lederskikkelse i etterkrigstiden»; hun var «Norges fremste likestillingsforkjemper i etterkrigstiden og en av de store pionérene i likestillingskampen nasjonalt og internasjonalt».[10] Kolstad stod for «kvinnesak på et liberalt, humanistisk grunnlag, hvor like rettigheter uansett kjønn var det sentrale».[3] I artikkelen «Norsk kvinnesak: Hva vi ville og hva vi vil» i Kvinnesaksnytt i 1959 skrev Kolstad:

 Det vi vil fram til er et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner [...] Kvinnesak er derfor nå like lite som før kamp mot menn. Det er en kamp for større menneskelige utfoldelsesmuligheter, for videre åndelig frigjøring. Problemet gjelder alle menn og alle kvinner, det gjelder familien – og samfunnet». 

Eva Kolstad, Kvinnesaksnytt, 1959[5]

Hun ble medlem av NKF som 18-åring i 1936. For den unge Kolstad ble daværende NKF-leder Margarete Bonnevie den store politiske inspiratoren.[11] Kolstad kom aktivt med i NKFs arbeid som styremedlem i organisasjonens største lokallag Oslo Kvinnesaksforening i 1946, da hun var 28 år gammel og nyutdannet revisor. I 1948 etterfulgte hun Henriette Bie Lorentzen som nestleder i Oslo Kvinnesaksforening[12] og var deretter leder for laget i to perioder (1950–1952 og 1954–1956), avbrutt av en periode som 2. nestleder i NKF på nasjonalt nivå (1952–1954). I 1955 omkom NKF-lederen Ingerid Gjøstein Resi i en flystyrt og bare et halvt år senere døde også etterfølgeren Marit Aarum; i 1956 ble den relativt unge Eva Kolstad valgt til ny leder for Norsk Kvinnesaksforening og satt i vervet i 12 år (1956–1968). Hun satt også i 22 år i sentralstyret i Norsk Kvinnesaksforening mellom 1948 og 1972 med et kort avbrudd 1968–70. Hun var dessuten redaktør for kvinnesaksbevegelsens tidsskrift Kvinnesaksnytt 1963–1968.[10] Norges første kvinnelige høyesterettsdommer Lilly Bølviken var 1. nestleder i NKF gjennom en stor del av Kolstads ledertid.

Kolstad var aktivt engasjert i NKFs internasjonale paraplyorganisasjon International Alliance of Women (IAW), der hun var styremedlem 1949–1958 og 1961–1967 og leder for kommisjonen for sivile og politiske rettigheter 1973–1976.[9] IAW var historisk den viktigste internasjonale kvinnesaksorganisasjonen som kjempet for kvinners stemmerett, men orienterte seg i etterkrigstiden mer mot kvinners stilling i utviklingsland og var en av de første organisasjonene som fikk generell konsultativ status i FN og en dominerende deltager fra sivilsamfunnet i FNs likestillingsarbeid fra 1950-årene; gjennom den organisasjonen ble Kolstad godt kjent med FN-systemet. IAW-president Hanna Rydh fra Sverige var sterkt internasjonalt orientert,[13] og ble en viktig inspirator for NKF og Eva Kolstad, ikke minst i den internasjonale orienteringen i etterkrigstiden. I 1968, samme år som hun gikk av som NKF-leder, ble hun valgt av FNs økonomiske og sosiale råd som medlem av FNs kvinnekommisjon som kandidat fremmet av regjeringene i de nordiske landene, og satt frem til 1975, som nestleder i 1970, 1972 og 1974. Som medlem av FNs kvinnekommisjon var hun med å forberede FNs kvinneår i 1975 og FNs kvinnekonvensjon som ble vedtatt i 1979. NKF var en sentral pådriver for opprettelsen av Likestillingsrådet, hvor hun var leder 1975–1978, da hun ble etterfulgt av Bjørg Schonhowd Leite, også fra NKF. Kolstad var også leder for arbeidsutvalget for Kvinneåret i Norge.[10]

I 1978 ble hun utnevnt til Norges (og verdens) første likestillingsombud, et embede som hadde blitt etablert som resultat av NKFs pådriverarbeid og som gjennom Kolstad og andre også i stor grad ble preget av NKFs politiske tradisjon.[10] Som nestleder hos likestillingsombudet hadde hun jurist Sigrun Hoel, som også ble leder for NKF.[10]

I 1947 ble Kolstad et av tre styremedlemmer i A/S Kvinnen og Tiden, utgiver av tidsskriftet Kvinnen og Tiden, sammen med de to redaktørene Henriette Bie Lorentzen og Kirsten Hansteen.[14] Hun var også med i redaksjonsrådet.

Blant sakene hun var opptatt av var sekstimersdagen, som hun mente både ville gi mer tid til barn og dermed muliggjøre reell likestilling, og også gi mer tid til samfunnsengasjement.[15] Kolstad interesserte seg fra slutten av 1950-årene for sosiologiens kritiske kjønnsrolleteori, og skrev om dette i en artikkel fra 1959: «Moderne kvinnesak blir derfor en kamp mot de fastgrodde, tradisjonsbundne oppfatningene av hva som er mannlig og hva som er kvinnelig. Det blir en kamp for det frigjorte menneske».[16] Kolstad markerte seg i 1960-årene offentlig som forkjemper for homofiles rettigheter.[4]

Venstrepolitiker rediger

 
Minneplakett om Kolstad utenfor Venstres Hus; skiltet har feil årstall

Parallelt med sitt arbeid i Norsk Kvinnesaksforening (NKF) ble Kolstad i 1950-årene aktivt engasjert i politikk for Venstre. NKF og Venstre – særlig Oslo Venstre og Norges Venstrekvinnelag – hadde i 1950-årene et nært politisk samarbeid om flere politiske reformer, og mange av medlemmene i NKF var også partipolitisk aktive i Venstre og i Venstrekvinnelaget; historisk var NKF nært knyttet til Venstre og ble oppfattet som et «underbruk» av partiet i sine tidlige år.[17]

Kolstad ble vararepresentant i Oslo bystyre i 1955, var styremedlem i Oslo Venstre 1956–1964 og ble i 1958 innvalgt som vararepresentant nr. 1 for Oslo på Stortinget; hun møtte første gang på Stortinget i 1959, da hun holdt et innlegg mot samskatten. Kampen mot samskatten var en viktig sak for NKF i 1940- og 1950-årene, og NKF allierte seg med Venstre i dette arbeidet. Forslaget om å avskaffe samskatten ble fremmet av Venstres stortingsrepresentant for Oslo Helge Seip, men han meldte frafall slik at Kolstad, som da også var NKFs leder, fikk forsvare forslaget i Stortinget.[18] I to perioder som vararepresentant (1958–1961 og 1965–1969) møtte Kolstad samlet 81 dager på Stortinget. Hun var medlem av Oslo bystyre og formannskap for Venstre i årene 1960–1975.[8]

Hun var forbruker- og administrasjonsminister i Lars Korvalds regjering 1972–1973 og partileder i Venstre 1974–1976. Hun var Norges første kvinnelige partileder for et etablert parti og stortingsparti.[19]

Andre verv rediger

Eva Kolstad var medlem av en lang rekke styrer, råd og utvalg.[8] Hun var styreleder i Statens teaterskole, medlem av Rasjonaliseringsrådet og Bankkommisjonen, styremedlem i Norsk Medisinaldepot og Dagbladet (1974–82), og medlem av representantskapet i Gjensidige (1963–82).[8]

Hun var medlem av rådsstyret i Human-Etisk Forbund og var den første kvinnelige taleren ved borgerlig konfirmasjon.[20] Selv beskrev hun seg som agnostiker.[21]

Arven etter Kolstad rediger

Berit Kvæven – Kolstads tidligere politiske rådgiver og senere NKF-leder og nestleder i Venstre – beskrev Kolstad som «kvinnesakens nestor og bannerfører i mer enn 50 år».[2] Etter at hun gikk av som likestillingsombud ønsket Kolstad å skrive bok om sitt politiske arbeid, men ble forhindret av sykdom i sine siste år. Kvæven beskrev Kolstad som personlig beskjeden og svært saksfokusert. Hun ønsket at de sakene hun arbeidet for skulle stå igjen, men vegret seg for å motta personlig heder. Hun ble begravet i umerket grav.[21]

Statsminister Gro Harlem Brundtland skrev i 1988 at «Eva Kolstad har gjort en stor samfunnsinnsats, både gjennom sin omfattende politiske virksomhet og spesielt gjennom et målbevisst engasjement for å bedre kvinners levekår. Hun var aktiv også i en tid hvor det var tungt og vanskelig å få gjennomslag for tanker om likhet og likeverd mellom kjønnene. Vi som er yngre har i stor grad nytt godt av den innsats Eva Kolstad og andre som kjempet sammen med henne gjorde.»[22]

Venstre og Venstrekvinnelaget arrangerer regelmessig Kolstadseminaret om liberal feminisme og likestillingspolitikk.[23] På Kolstadseminaret i 2019 om de viktigste likestillingsutfordringene pekte Venstreleder, likestillingsminister og NKF-medlem Trine Skei Grande på mangfold, stigmatisering og stereotypier som rammer ulike kjønn og grupper som en av de sentrale utfordringene for likestilling i moderne tid.[24]

Utmerkelser rediger

Eva Kolstad mottok St. Hallvard-medaljen i 1976[25] og ble kommandør av St. Olavs Orden i 1983. Hun var æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening, International Alliance of Women (1979), Unge Venstre (1982) og Venstre (1987). Hun ble i 2013 kåret av VG til en av de hundre viktigste kvinnene i Norgeshistorien, og kom på 31. plass.[26]

Eva Kolstads gate i Oslo sentrum er oppkalt etter henne. Oslo Byes Vel satte i 2018 opp et blått skilt utenfor Venstres Hus, der Kolstad også hadde kontor i tiden som likestillingsombud; skiltet har imidlertid feil årstall.

Referanser rediger

  1. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Eva Lundegaard Kolstad, Norsk biografisk leksikon ID Eva_Kolstad, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c «Eva Kolstad». Venstre. Besøkt 5. mars 2020. 
  3. ^ a b «(no) Eva Kolstad». Norsk biografisk leksikon.
  4. ^ a b c Runar Jordåen (9. juni 2020). «Eva Kolstad». Skeivt arkiv. Besøkt 17. november 2021. 
  5. ^ a b Kolstad, Eva (1959). «Norsk kvinnesak: Hva vi ville og hva vi vil». Kvinnesaksnytt. 10 (2): 11–15. 
  6. ^ a b Studentene fra 1937. Oslo: Bokkomiteen for studentene fra 1937. 1962. s. 196 og 295. 
  7. ^ Arendals Byes Historie. Arendal historielag. 1998. s. 56. ISBN 8291627037. 
  8. ^ a b c d Biografi, Stortinget
  9. ^ a b Lønnå, Elisabeth (25. februar 2020). «Eva Kolstad». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 4. mars 2020. 
  10. ^ a b c d e Eva Kolstad. NKF.
  11. ^ Elisabeth Lønnå: Stolthet og kvinnekamp: Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913, Gyldendal Norsk Forlag, 1996, s. 87, ISBN 8205244952
  12. ^ «Stor-Oslos Kvinnesaksforening holdt årsmøte». Hamar Stiftstidende. 23. april 1948. 
  13. ^ Gerdov, Christian (2022). «The ‘World-Embracing’ Hanna Rydh: An International Feminist (c. 1945–1964)». NORA: Nordic Journal of Feminist and Gender Research. 30 (1): 7–19. doi:10.1080/08038740.2021.1987981. 
  14. ^ Norsk Lysingsblad. 16. desember 1947. s. 2. 
  15. ^ Fra vår historie: Eva Kolstad, Norsk Kvinnesaksforening
  16. ^ Eva Kolstad (25. mai 1959). «Hva er i grunnen kvinnesak?». Dagbladet. s. 3–4. 
  17. ^ Aslaug Moksnes. Likestilling eller særstilling? Norsk kvinnesaksforening 1884–1913, Gyldendal Norsk Forlag, s. 35, ISBN 82-05-15356-6
  18. ^ Elisabeth Lønnå: Stolthet og kvinnekamp: Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913, Gyldendal Norsk Forlag, 1996, s. 165, ISBN 8205244952
  19. ^ Berit Ås ble i 1973 leder for det nystartede småpartiet Demokratiske Sosialister (AIK)
  20. ^ «(no) Eva Kolstad». Norsk biografisk leksikon.
  21. ^ a b «Berit Kvæven om Eva Kolstad». Venstrepodden. Venstre. Besøkt 21. mars 2024. 
  22. ^ Gunnar Bergby, Karin Bruzelius, Gerda Vislie, Brita Westergaard, red. (1988). Underveis: Festskrift til Eva Kolstad. Oslo: Aventura. ISBN 8258805045. 
  23. ^ «Kolstadseminaret». Venstre. Besøkt 10. mars 2024. 
  24. ^ «Kolstadseminaret: Likestilling 2019 – hva er de viktigste utfordringene?». Norges Venstrekvinnelag. Besøkt 7. mars 2024. 
  25. ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017. 
  26. ^ «Eva Kolstad (1918–1999)». VG. Besøkt 8. mars 2024. 

Videre lesning rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eva_Kolstad&oldid=24357252»