Wikipedia

International Alliance of Women

organisasjon for kvinners rettigheter

International Alliance of Women (IAW) (fransk: Alliance Internationale des Femmes, AIF), opprinnelig International Woman Suffrage Alliance (IWSA), er en internasjonal ikke-statlig organisasjon som arbeider for jenters og kvinners menneskerettigheter og likestilling over hele verden. Den ble dannet i 1904 av Carrie Chapman Catt, Millicent Fawcett, Susan B. Anthony og andre ledende kvinnesaksforkjempere for å arbeide for kvinners stemmerett, og den første presidenten var Carrie Chapman Catt, som også grunnla League of Women Voters. IAW står for en progressiv liberal feminisme forankret i menneskerettighetene som har et likestilt samfunn som hovedmål. Organisasjonen er tradisjonelt den sentrale organisasjonen innen den progressive og likestillingsorienterte borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen internasjonalt, og var den viktigste internasjonale ikke-statlige organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett. Prinsippene for IAW slår fast at alle uansett kjønn «er født frie og uavhengige» med «rett til individuelle rettigheter og frihet», at «kvinnesak er menneskerettigheter» og at «menneskerettigheter er universelle, udelelige og gjensidig avhengige».[1]

International Alliance of Women
Alliance Internationale des Femmes
TypeInternasjonal ikke-statlig organisasjon
Stiftet1904
PresidentAlison Brown
IdeologiLiberal feminisme
Nettstedwomenalliance.org
IAWs grunnlegger og første president Carrie Chapman Catt, som også grunnla League of Women Voters i USA

IAW representerer over 50 medlemsorganisasjoner med flere hundre tusen medlemmer på verdensbasis, og er åpen for alle kjønn. Blant medlemsorganisasjonene er Norsk Kvinnesaksforening, Dansk Kvindesamfund, Kvenréttindafélag Íslands, Fredrika Bremer-förbundet, Deutscher Frauenring og All India Women’s Conference. Som del av den liberale kvinnesaksbevegelsen var IAW klart provestlig under den kalde krigen.[2] Idag arbeider IAW blant annet for ratifisering og implementering av FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) og dens tilleggsprotokoll, og fokuserer på menneskerettigheter, demokrati, fred, arbeid mot vold, og kvinne- og barnehelse. Siden 1950-årene har IAW hatt økt fokus på kvinners stilling i utviklingsland. IAW forstår LHBT+-rettigheter og annet minoritetsvern som en integrert del av kvinnesaken. Under møtet i FNs kvinnekommisjon i 2021 arrangerte IAW et forum om hvordan kvinnesaksbevegelsen kan motvirke «transfiendtlige stemmer [som] truer feministisk solidaritet».[3]

Organisasjonen hadde fra 1926 tette bånd til Folkeforbundet og var den fjerde organisasjonen som i 1947 fikk generell konsultativ status i FNs økonomiske og sosiale råd, en status reservert for store ikke-statlige organisasjoner som deltar i alle saksfelt rådet arbeider med. Organisasjonen har vært sentral i utviklingen av FNs kvinne- og likestillingspolitikk. Den norske venstrepolitikeren Eva Kolstad var i flere tiår svært sentral i IAW, der hun var styremedlem, og ble også medlem av FNs kvinnekommisjon som følge av arbeidet i IAW. Organisasjonen har også deltagerstatus i Europarådet. IAW har representanter ved FN-hovedkvarteret i New York, FN-kontoret i Genève, FN-kontoret i Wien, UNESCO i Paris, FNs organisasjon for ernæring og landbruk i Roma, Europarådet i Strasbourg, Den arabiske liga i Kairo og Golfrådet i Riyadh, og er medlem av European Women's Lobby i Brussel. President og sjefsrepresentant til FN er Marion Böker. Arbeidsspråkene er engelsk og fransk.

HistorieRediger

 
Den moderate suffragisten Millicent Fawcett var en toneangivende skikkelse i IWSA (senere IAW), og visepresident og medlem av det første styret
 
Den svenske liberale politikeren Hanna Rydh, tidligere medlem av Sveriges riksdag, var president for IAW 1946–1952

Initiativet til å etablere organisasjonen kom fra tilhengere av kvinnelig stemmerett innen den amerikanske liberale kvinnesaksbevegelsen, som var frustrerte over at International Council of Women (ICW) vegret seg for å støtte kvinnelig stemmerett. Beslutningen om å etablere IAW ble tatt i Washington D.C. i 1902.[4] Organisasjonen ble formelt etablert i Berlin i 1904, under navnet International Woman Suffrage Alliance (IWSA), og ble den mest sentrale organisasjonen innen den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen internasjonalt. Organisasjonen hadde en klarere progressiv og likestillingsorientert profil enn ICW, der kampen for stemmerett og politisk og juridisk likestilling stod sentralt.

Det ble senere holdt kongresser i bl.a. København (1906), Amsterdam (1908), London (1909) og Stockholm (1911). IWSA utga også tidsskriftet Jus Suffragii. IWSA la seg på en moderat linje og var suffragister i den liberale tradisjonen som arbeidet gjennom parlamentariske og rettslige kanaler og media, påvirket av Millicent Fawcett, og tok avstand fra militante suffragetter som Emily Pankhurst. På kongressen i 1906 avslo organisasjonen søknad om medlemskap fra Pankhursts mer radikale organisasjon Women's Social and Political Union.[5] I 1926 endret organisasjonen navn til International Alliance of Women for Suffrage and Equal Citizenship, og i 1946 ble navnet forkortet til bare International Alliance of Women.

Organisasjonens første president var Carrie Chapman Catt, som også grunnla League of Women Voters i USA. Det første styret bestod i tillegg til Catt av Anita Augspurg (1. visepresident), Millicent Fawcett (2. visepresident) og Rachel Foster Avery (sekretær).

Ved organisasjonens kongresser var det gjennom det meste av 1900-tallet vanlig at vertslandets stats- eller regjeringssjef deltok. F.eks. deltok Indias statsminister Indira Gandhi ved kongressen i 1973.[6] Under den kalde krigen var IAW klart provestlig.[2]

Den norske Landskvindestemmeretsforeningen var blant organisasjonene som deltok i etableringen av IAW i 1904, og Norsk Kvinnesaksforening (NKF) arvet Landskvindestemmeretsforeningens medlemskap i 1937. NKF har vært representert i IAWs internasjonale styre med NKF-lederne Margarete Bonnevie, Eva Kolstad, Karin M. Bruzelius og Margunn Bjørnholt. Eva Kolstad var svært aktiv i IAW fra hun ble styremedlem i 1949 og frem til hun ble likestillingsombud i Norge i 1978, og som følge av engasjementet i IAW ble hun også valgt til FNs kvinnekommisjon (der hun ble nestleder) av statspartene etter å ha blitt nominert som felles kandidat av regjeringene i de nordiske landene.[7]

I tråd med det liberale ståstedet anser IAW minoritetsvern, herunder LHBT+-rettigheter, som en integrert del av kvinnesaken og feminismen. IAWs medlemsorganisasjoner, som Deutscher Frauenring, arbeider for en transinkluderende feminisme.[8] IAWs danske medlemsorganisasjon, Dansk Kvindesamfund, har f.eks. ​uttalt at foreningen tar homofobi og transfobi svært alvorlig og at «vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ».[9] I forbindelse med kvinnekommisjonsmøtet i FN (CSW) i 2021 arrangerte IAW og den islandske datterorganisasjonen Kvenréttindafélag Íslands et forum om hvordan kvinnesaksbevegelsen kan motvirke «transfiendtlige stemmer [som] truer feministisk solidaritet», der IAW-president Marion Böker diskuterte sin organisasjons inkluderende ståsted.[3] Kvenréttindafélag Íslands har uttalt at foreningen arbeider for «kvinners rettigheter og likestilling av alle kjønn i alle deler av samfunnet» og «for alle kvinner – feminisme uten transkvinner er ikke feminisme».[10][11] IAWs medlemsorganisasjoner har stilt seg positive til innføringen av et tredje kjønn i lovgivningen; Kvenréttindafélag Íslands har utgitt en rapport om ikke-binære i Island.[12]

PresidenterRediger

  1. Carrie Chapman Catt (USA) 1904–1923
  2. Dame Margery Corbett Ashby (Storbritannia) 1923–1946
  3. Hanna Rydh (Sverige) 1946–1952
  4. Ester Graff (Danmark) 1952–1958
  5. Ezlynn Deraniyagala (Sri Lanka) 1958–1964
  6. Begum Anwar Ahmed (Pakistan) 1964–1970
  7. Edith Anrep (Sverige) 1970–1973
  8. Irène de Lipkowski (Frankrike) 1973–1979
  9. Olive Bloomer (Storbritannia) 1979–1989
  10. Alice Yotopoulos-Marangopoulos (Hellas) 1989–1996
  11. Patricia Giles (Australia) 1996–2004
  12. Rosy Weiss (Østerrike) 2004–2010
  13. Lyda Verstegen (Nederland) 2010–2013
  14. Joanna Manganara (Hellas) 2013–2020
  15. Cheryl Hayles (Canada) 2020–2021
  16. Marion Böker (Tyskland) 2021–2022
  17. Alison Brown (USA) 2022–

MedlemsorganisasjonerRediger

Fulle medlemmer
Assosierte medlemmer
  • Alliance of Women of Serbia,  
  • Action Sociale pour le Développement Intégral de la fille et de la femme congolaise,  
  • Association pour le Planning Familial et l’Epanouissement de la Femme,  
  • Autonomes FRAUENzentrum,  
  • Bali Women’s Union of Farming Groups,  
  • Croatian Alliance of Women IWAD,  
  • Egyptian Society for the Development of Local Communities,  
  • Fédération de Femmes pour la Paix et le Développement,  
  • Femmes rurales contre la violence et les maladies sexuellement transmissibles,  
  • Fund for Women in Asia,  
  • Josephine Butler Society,  
  • La Colombe (organization)|La Colombe,  
  • League of Women Voters of Victoria,  
  • Metro Manila Council of Women Balikatan,  
  • Mmabatho Foundation Women’s Development,  
  • ONG-SAPHTA,  
  • Platform of Women’s Empowerment and Rights,  
  • Promo Femmes/Développement Solidarité,  
  • Saroj Nalini Dutt Memorial Association,  
  • Slum Aid Project,  
  • Sri Lanka Women’s Association UK,  
  • Union of Australian Women (Victoria) Inc.,  
  • Women’s Comfort Corner,  
  • Women’s Rights Movement of the Philippines,  

ReferanserRediger

  1. ^ «Principles and Constitution». International Alliance of Women. Besøkt 5. desember 2022. 
  2. ^ a b Francisca de Haan, Rosa Manus (1881–1942), s. 17, Brill, 2016, ISBN 9789004333185
  3. ^ a b «Transfeminism and the Women's Movement». Kvenréttindafélag Íslands. 15. mars 2021. Besøkt 1. januar 2022. 
  4. ^ Jill Liddington, The Long Road to Greenham, 1989, p. 37
  5. ^ Liddington, s. 63
  6. ^ Stavanger Aftenblad 1. desember 1973
  7. ^ Eva Kolstad
  8. ^ «Transgender Day of Remembrance – Internationaler Gedenktag für die Opfer von transfeindlicher Gewalt» (PDF). Deutscher Frauenring. 20. november 2021. Arkivert fra originalen (PDF) 19. januar 2022. 
  9. ^ «Køn, sex og seksualitet». Dansk Kvindesamfund. Arkivert fra originalen 5. januar 2022. Besøkt 5. januar 2022. 
  10. ^ «Mission Statement». Kvenréttindafélag Íslands. Arkivert fra originalen 7. januar 2022. Besøkt 7. januar 2022. 
  11. ^ «IWRA works for the rights of all women». Kvenréttindafélag Íslands. Besøkt 28. november 2021. 
  12. ^ «Being non-binary in Iceland: How is gender equality for non-binary people?». Kvenréttindafélag Íslands. Besøkt 8. november 2022. 

Eksterne lenkerRediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=International_Alliance_of_Women&oldid=23193718»