Susan B. Anthony

amerikansk kvinnesakskvinne
Susan B. Anthony
Susan B Anthony, age 36.png
FødtSusan Brownell Anthony
15. februar 1820[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Adams, MassachusettsRediger på Wikidata
Død13. mars 1906[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (86 år)
RochesterRediger på Wikidata
Gravlagt Mount Hope kirkegårdRediger på Wikidata
Far Daniel AnthonyRediger på Wikidata
Mor Lucy ReadRediger på Wikidata
Søsken Daniel Read AnthonyRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Aktivist for kvinnelig stemmerett, feminist, suffragette, menneskerettsaktivistRediger på Wikidata
Parti Det republikanske partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Medlem av Daughters of the American RevolutionRediger på Wikidata
Utmerkelser National Women's Hall of Fame (1973)[5]Rediger på Wikidata
Signatur
Susan B. Anthonys signatur

Susan Brownell Anthony (født 15. februar 1820 i Adams i Massachusetts, død 13. mars 1906 i Rochester i New York) var en amerikansk pioner i kampen for kvinnefrigjøring, og en forkjemper for kvinners politiske rettigheter.

Liv og virkeRediger

Familie og barndomRediger

Hennes far var kveker, og hadde satt seg opp mot kvekersamfunnets konvensjoner og forventninger da han giftet seg med en kvinne som ikke var kveker. Susan Brownell Anthony vokste derfor opp i en ukonvensjonell familie med foreldre som hadde svært ulik bakgrunn. Familien var liberal; de var motstandere av slaveri og de var for kvinners rettigheter. Datteren Susan fikk skolegang på linje med sine brødre.[6]

VirkeRediger

Hun var tidlig en talskvinne for avskaffelse av slaveriet, og engasjerte seg også i arbeidet for å få et forbud mot alkohol.[trenger referanse] Videre kjempet hun for at kvinnelige og mannlige lærere skulle få samme lønn. Hun arbeidet som avholdsagitator, men det gikk heller dårlig. Hun uttalte selv at «inngrodde fordommer mot kvinnelig deltakelse på like vilkår.»[trenger referanse]

Hun begynte i kvinnebevegelsen på midten av 1850-tallet, og hennes arbeid i bevegelsen kom til å få stor betydning. Siden hun var ugift hadde hun ingen familie, og kunne derfor gå helhjertet inn i saken. Hun kjempet på, utrettelige og tålmodig. Hennes syn var at nøkkelen til kvinnefrigjøring var i politisk representasjon. Selv om det var mange forhold som kunne forbedres for kvinnene mente hun at å få innført stemmerett for kvinner var den viktigste saken.

Ganske tidlig etter at hun hadde sluttet seg til stemmerettighetsbevegelsen avfattet hun en petisjon rettet til den lovgivende forsamling i delstaten New York. Der krevde hun tre store reformer:[trenger referanse] 1) kvinnens rett til å forvalte egen fortjeneste, 2) myndighet over barna til tilfelle skilsmisse, og 3) stemmerett. Hun håndplukket 60 kvinner som vinteren 1854 gav seg i vei for å samle navneunderskrifter som støttet forslagene, og de kom tilbake seiersstolte med 6 000 underskrifter.[trenger referanse] Hennes og organisasjonens anstrengelser vant til slutt gehør, og i 1860 antok delstaten New York et lovforslag som gav kvinnen rett til «foruten å inneha eiendom også forføye over sin egen arbeidsfortjeneste, innlede rettsprosesser og ved sin ektemakes død ha samme rettigheter som denne hadde hatt om hans hustru hadde gått bort før ham».[trenger referanse] Disse reformer ble et skritt på veien for kvinnerettsakrivistene i New York.

Da den amerikanske borgerkrig utbrøt i 1861 stanset all virksomhet for kvinnesake opp. Noen tilgengere, som Louisa May Alcott, valgte å virke som sykepleiersker, men Susan Anthony og Elizabeth Cady Stanton besøkte i stedet alle større byer med slagordet «Ingen kompromisser med slaveeiere».[trenger referanse] De lyktes med å samle inn 400 000 underskrifter, noe som gjorde at kongressen godkjente det 13. tillegget til konstitusjonen, som innebar at alle slaver umiddelbart skulle settes i frihetens stand.[trenger referanse]

Hun var redaktør for den radikale kvinnelige avisen The Revolution 1868-1870. Hun var en av initiativtagerne til International Council of Women i 1888. I Berlin var hun med ved grunnleggelsen av International Woman Suffrage Alliance, som kom til i opposisjon mot at ICW ikke våget å ta tydelig stilling i spørsmålet om stemmerett for kvinner. Straks deretter holdt ICW en stor internasjonal kongress i Berlin, så mange tilreiste kvinner kunne delta ved de to evenementene.

Hun var den første kvinne som ble registrert som velger ved et amerikansk presidentvalg; hun avgav også sin stemme ved presidentvalget i 1872. Dette førte til at det ble ført en oppsiktsvekkende rettssak mot henne i juni 1873, hvor hun ble dømt for urettmessig valgdeltakelse.[trenger referanse]

EttermæleRediger

I 1973 ble hun innvotert i National Women's Hall of Fame.

Den 18. august 2020 ble hun posthumt benådet av President Donald Trump. Det var på 100-årsdagen for ratifiseringen av det 19. grunnlovstilleget, som innebar at kvinner fikk stemmerett.[1]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Susan B. Anthony, biography/Susan-B-Anthony
  2. ^ a b GeneaStar, Susan B. Anthony, susanbrownellanthons
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Susan Brownell Anthony, anthony-susan-brownell
  4. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Susan B. Anthony, 31
  5. ^ https://www.womenofthehall.org/inductee/susan-b-anthony/
  6. ^ Elisabeth Aasen: Driftige damer : lærde og ledende kvinner gjennom tidene PAX ISBN13 9788253016047, side 217 ebok fra bokhylla.no

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger