Den arabiske liga (جامعة الدول العربية) er et forbund av arabiske stater som arbeider for samarbeid innen næringsliv, finansvesen, transport, kultur, helsevesen, opprettholdelse av medlemslandenes uavhengighet og suverenitet, og fremming av felles interesser. Forbundet arbeider blant annet for anerkjennelsen av Palestina som selvstendig stat.

Den arabiske liga
Stiftet22. mars 1945
HovedkontorDen arabiske ligas hovedkontor i Kairo
Kairo
StyrelederAhmed Aboul Gheit (1. juli 2016)
Grunnlegger(e)Egypt, Irak, Jordan, Libanon, Saudi-Arabia, Syria, Jemen
Flagg
Nettstedwww.leagueofarabstates.net (ar)
Kart
Den arabiske liga
30°02′41″N 31°13′59″Ø

Forbundet ble grunnlagt 22. mars 1945 i Kairo, hvor den har sitt sete, og består av 22 medlemsland; 21 nasjonalstater i Nord-Afrika og Midtøsten, foruten Palestina. Den siste er ikke internasjonalt anerkjent og representeres uoffisielt gjennom PLO.

På slutten av 1970-tallet opprettet Den arabiske liga de såkalte «tre nei». Det var en avtale mellom landene at de ikke skulle forhandle med staten Israel, ikke anerkjenne den, og ikke ha fred med den. Mottoet ble da «from the river to the sea, Palestine will be free!» (engelsk for fra elven til havet, Palestina vil bli fritt!). Det skulle vise at Palestina ville bli fritt fra Jordanelven til Middelhavet, underforstått at målet er å utrydde Israel.[trenger referanse]

Historie rediger

Intensjonen om opprettelse av et arabisk samarbeidsinstrument ble formulert i Alexandriaprotokollen i 1944. Den arabiske ligaen ble så grunnlagt 22. mars 1945 i Kairo, hvor den har hovedkontor. Syv land var med på opprettelsen. I begynnelsen jobbet ligaen i særlig grad for å sikre selvstendigheten for landene med kolonistyre. Senere er hovedfokus rettet mot å fremme samarbeid mellom medlemslandene.

Ligaen har også spilt en rolle i Israel-Palestina-konflikten, og medlemslandene har flere ganger utkjempet kriger mot Israel. I 1948 gikk seks av medlemslandene (Irak, Syria, Libanon, Transjordan, Egypt, Saudi-Arabia og Nord-Jemen) til angrep mot den nyopprettete jødiske staten.

I 1956 ble ligaens antatte sterkeste medlem, Egypt, angrepet av Storbritannia, Frankrike og Israel. Mens britene og franskmennene raskt trakk seg tilbake, fortsatte Israel å okkupere Sinai ut på nyåret. I løpet av 1960-tallet eskalerte det en konflikt med Syria og Libanon på den ene siden, og Israel på den andre. Konflikten omhandlet kontrollen over ferskvannskildene til Jordanelva. Igjen gikk Israel seirende ut av konflikten. Under seksdagerskrigen i 1967 gikk Egypt, Syria, Jordan og Irak til krig mot Israel. I løpet av krigen, som ironisk nok egentlig varte i 7 dager, sendte flere medlemsland militær støtte til Egypt og Syria (Algerie, Marokko, Tunisia, Sudan, Kuwait, Saudi-Arabia). Etter det arabiske nederlaget var et faktum, utkjempet Egypt en lav-intensitets-krig med støtte fra Sovjetunionen, Jordan og PLO mot Israel, i et forsøk på å gjenerobre Sinai. Da dette ikke lykkes, valgte Egypt å gi opp krigen.

I 1973 gikk Egypt og Syria til et overraskende angrep på Israel i den såkalte Jom kippur-krigen. Egypt og Syria mottok militær støtte fra Irak, Jordan, Saudi-Arabia, Marokko, Libya og Kuwait, i tillegg til mindre støtte fra blant annet Nord-Korea, Cuba og Pakistan, som ikke var medlemmer i ligaen. De to første dagene hadde Egypt og Syria overtaket, men etter en israelsk mobilisering ble resultatet nok en gang arabisk nederlag. Dette førte til et egyptisk fredsinitiativ med Israel, som resulterte i Camp David-avtalen og Den egyptisk-israelske fredsavtalen, en permanent fredsavtale mellom Israel og Egypt. Som et resultat av dette ble Egypt ekskludert fra ligaen i en periode.

Den arabiske ligaen stod sammen om å støtte Irak økonomisk under Iran-Irak-krigen, som varte fra 1980 til 1988. Land som Saudi-Arabia og Kuwait støttet Irak med store lån, som Irak etter våpenhvilen ikke ønsket å betale. Irak krevde av Kuwait slettet gjelden, og truet med å invadere den oljerike nabostaten. Resultatet ble at Irak i 1990 invaderte Kuwait, og ensidig annekterte landet. Det oppstod nå en frykt for at Irak skulle fortsette å ekspandere, nå mot de oljerike områdene i Saudi-Arabia. Dette skapte en splittelse i ligaen, med Irak og noen andre arabiske land på den ene siden, og motstandere mot Iraks ekspansive politikk på den andre. En arabisk koalisjonsstyrke stilte opp i Saudi-Arabia, klar til å beskytte landets suverenitet. Disse mottok støtte fra spesielt USA, som fant situasjonen uakseptabel. Da Irak nektet å følge FNs krav om total tilbaketrekning fra Kuwait, angrep en blandet koalisjon av arabiske land og NATO-land Irak, som ganske snart led nederlag. Samarbeidet mellom Vesten og Den arabiske liga under Gulfkrigen skapte en ny tone i internasjonal politikk.

Medlemsutestengelser i 2011 rediger

22. februar 2011 meldte Den arabiske ligas generalsekretær Amr Moussa at Libyas medlemskap i organisasjonen ville bli suspendert på grunn av libyske myndigheters overdrevne maktbruk mot demonstranter i det som skulle utvikle seg til å bli en borgerkrig. Medlemskapet ble tatt opp igjen 27. august 2011, men da med en representant fra Det nasjonale overgangsrådet som landets representant.[1]

12. november meldte ligaen at Syria ville bli suspendert med virkning fra 16. november, fordi landets myndigheter ikke viste tegn på å arbeide mot en fredelig løsning på borgerkrigen i landet.[2] Suspensjonen ble opphevet i 2023.[3]

Medlemsland rediger

 
Kart over land i Den arabiske liga.

De landene som opprinnelig var med på å grunnlegge Den arabiske liga i Kairo 1945 var Egypt, Irak, Libanon, Saudi-Arabia, Syria, Transjordan (Jordan etter 1946), samt Jemen. Antallet medlemsland økte jevnt i siste halvdel av 1900-tallet, ytterligere 15 arabiske stater og 3 stater med observatørsstatus ble anerkjent.

Egypts medlemskap opphørte i 1979 etter at de signerte den egyptisk-israelske fredsavtalen, og forbundets hovedkvarter ble flyttet fra Kairo til Tunis i Tunisia. I 1987 gjenopptok de arabiske landene sine diplomatiske relasjoner med Egypt og landet ble igjen tatt opp i Den arabiske liga i 1989 og forbundets hovedkvarter ble flyttet tilbake til Kairo. I september 2006 fikk Venezuela status som observatørland, det samme fikk India i 2007.

Israel er ikke medlem til tross for at 20 % av befolkning der har arabisk opprinnelse, og over halvparten av den jødiske befolkningen stammer fra jøder fra arabiske land og arabisk er et av Israels offisielle språk. Tsjad er heller ikke medlem, selv om arabisk er et av landets offisielle språk og morsmål for mange i landet.

De nåværende medlemmene og observatørene i Den arabiske liga er listet nedenfor.

 
Dato for medlemskap for medlemslandene; Komorene (innringet) ble medlem i 1993.

██ 1940-tallet

██ 1950-tallet

██ 1960-tallet

██ 1970-tallet

  Egypt[4]

  Irak[5]
  Jordan[6](**)
  Libanon[7]
  Saudi-Arabia[8]

22. mars 1945 (*)
  Syria[9](***) Fra 1945 til 2011.

Fra mai 2023.

  Jemen 5. mai 1945
  Libya 28. mars 1953(****)
  Sudan 19. januar 1956
  Marokko(*****)
  Tunisia
1. oktober 1958
  Kuwait 20. juli 1961
  Algerie 16. august 1962
  De forente arabiske emirater 12. juni 1972
  Bahrain
  Qatar
11. september 1971
  Oman 29. september 1971
  Mauritania 26. november 1973
  Somalia 14. februar 1974
  Palestina[10](******) 9. september 1976
  Djibouti 9. april 1977
  Komorene 20. november 1993
  Eritrea observatør siden 2003[11]
  Venezuela observatør siden 2006[12][13]
  India observatør siden 2007[14]

Noter:

(*) Dato for grunnleggelsen.
(**) Som Transjordan.
(***) Syrias medlemskap ble suspendert grunnet myndighetenes håndtering av borgerkrigen i 2011.[2]Den 7. mai 2023 vedtok Den arabiske liga å oppheve suspensjonen av Syria.[3]
(****) Libya annonserte sitt avhopp fra Den arabiske liga den 24. oktober 2002, noe som skulle ha trått ikraft et år senere; Libya trakk så tilbake beslutningen om å trekke seg ut den 16. januar 2003, besluttet seg igjen for å trekke seg den 3. april 2003, for endelig å bestemme seg for å forbli i forbundet den 25. mai 2003.
(*****) Vest-Saharas selvstendighet er bakgrunn for uenighet mellom Marokko og Polisarios saharawiske arabiske demokratiske republikks regjering. Den arabiske liga regner det som en del av Marokko.
(******) Representanter fra Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO).

Referanser rediger

  1. ^ «Libya regains Arab League seat» (engelsk). Al Jazeera. 27. august 2011. 
  2. ^ a b Grete Ingebjørg Berge (12. november 2011). «Syria ekskludert fra Den arabiske liga» (norsk). Nrk.no. Besøkt 12. november 2011. 
  3. ^ a b Frankfurter Allgemeine Zeitung besøkt 8. mai 2023.
  4. ^ «League of Arab States: Arab Republic Of Egypt». Arab League Online. Arkivert fra originalen 22. september 2007. Besøkt 12. juni 2007. 
  5. ^ «League of Arab States: Republic Of Iraq». Arab League Online. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 12. juni 2007. 
  6. ^ «League of Arab States: The Hashemite Kingdom Of Jordan». Arab League Online. Arkivert fra originalen 21. september 2007. Besøkt 12. juni 2007. 
  7. ^ «League of Arab States: Republic Of Lebanon». Arab League Online. Arkivert fra originalen 23. september 2007. Besøkt 12. juni 2007. 
  8. ^ «League of Arab States: Kingdom Of Saudi Arabia». Arab League Online. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 12. juni 2007. 
  9. ^ «League of Arab States: Arab Republic Of Syria». Arab League Online. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 12. juni 2007. 
  10. ^ «League of Arab States: State Of Palestine». Arab League Online. Arkivert fra originalen 21. september 2007. Besøkt 12. juni 2007. 
  11. ^ «Eritrea Joins Arab League As Observer». The Somaliland Times. 17. januar 2003. Arkivert fra originalen . Besøkt 13. juni 2007. 
  12. ^ «Arab League accepts Venezuela as observer». People's Daily Online. 18. juli 2006. Besøkt 17. oktober 2007. 
  13. ^ «Venezuela Receives Arab League Support for UN Security Council Seat». venezuelanalysis.com. 19. juli 2006. Besøkt 17. oktober 2007. 
  14. ^ «India invited as observer for Arab League summit». Press Trust of India. 23. juli 2007. Arkivert fra originalen 24. juni 2013. Besøkt 13. juni 2007. 

Eksterne lenker rediger