Wikipedia

Transfobi

Transfobi er et begrep som betegner frykt for eller aversjon mot transpersoner og kjønnsinkongruens. Bufdir definerer transfobi som «frykt for transpersoner, som kan gi seg uttrykk i fordommer og aggressivitet. Transfobi brukes for å beskrive negative handlinger og holdninger rettet mot transpersoner. Fobien kan være et trekk ved et samfunn eller i en subkultur, men kan også være et personlighetstrekk».[1] Transfobi har nær tilknytning til homofobi. Den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi markeres 17. mai med støtte fra bl.a. FN, EU og Norge.[2]

Transflagget med «forbudt»-symbol over.
Transfobisk graffiti i Roma, som betyr «trans ut» på tysk, med et hakekors.

Transfobi omtales som et felt der ytre høyre og deler av ytre venstre finner sammen i felles motstand mot transpersoner og mangfold.[3][4][5] Transfobi fremmes særlig av antikjønnbevegelsen og TERF-bevegelsen (som også omtaler seg som «kjønnskritisk»), og som ifølge tidsskriftet Forskningspolitikk er en venstreekstrem tradisjon som har lagt seg nær opp til argumenter fra den ekstreme høyresiden.[6] De transfiendtlige miljøene utgjør et «reaksjonært populistisk backlash mot grunnleggende menneskerettigheter»[7] og representerer en motstand mot sosial endring.[8] Transfobisk retorikk er knyttet til spredningen av konspirasjonsteorier og omtales som «en inngangsport til høyreekstremisme».[9] Mye transfobisk retorikk sprer f.eks. påstander om at «transpersoner invaderer kvinners garderober, sportsarrangementer og fengsler».[10] «Garderobepanikk» omtales som en moralpanikk som blant annet fremmes av Trump-republikanere og TERF-bevegelsen for å stigmatisere transpersoner, og som bygger på ubegrunnede, falske påstander om at transpersoner er en trussel mot kvinner og barn.[11][12][13] Internasjonalt fremmes TERF-politikk bl.a. av organisasjonene Women’s Declaration International (WDI),[7] Women’s Liberation Front, LGB Alliance, FiLiA, Woman's Place UK, Save Women's Sports, Fair Play for Women og For Women Scotland. Flere forskere har pekt på en nær sammenheng mellom transfobi og antisemittiske konspirasjonsteorier.[9][14][15]

Internasjonale organisasjoner som EU, Europarådet og FN har pekt på en eskalering av transfiendtlig retorikk, som prøver å dehumanisere transpersoner, og en rapport fra Europaparlamentet knyttet mye av antitransaktivismen til desinformasjonskampanjer som bl.a. den russiske regjeringen står bak.[16][17][18][19] En rapport fra International Centre for the Study of Radicalisation and Political Violence fra 2021 uttalte at transfobi og transfiendtlig retorikk er «et av de mest utbredte narrativene blant ideologisk motiverte voldelige ekstremistiske økosystemer».[20]

Definisjon rediger

Den norske myndigheten Bufdir definerer transfobi på denne måten:

 Transfobi er frykt for transpersoner og transseksualitet, som kan gi seg uttrykk i fordommer og aggressivitet. Transfobi brukes for å beskrive negative handlinger og holdninger rettet mot transpersoner. Fobien kan være et trekk ved et samfunn eller i en subkultur, men kan også være et personlighetstrekk 

Bufdir[1]

Bokmålsordboka definerer transfobi som «fordomsfull holdning og uvilje mot transkjønnede personer».[21]

Begrepet er oftest brukt om observerbar diskriminering, herunder hatefulle ytringer mot transpersoner. Det er en av flere former for fordommer og diskriminering mot LHBTIQ+-personer, ved siden av blant annet homofobi. Internasjonale organer som FN, EU og vestlige land har vedtatt å bekjempe transfobi.[2][22][23] Den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi markeres 17. mai med støtte fra bl.a. FN, EU og Norge.[2][24]

Transfobi gir seg utslag i diskriminering på alle samfunnsområder. Transfobi er antatt å være årsaken til at forholdsvis mange transpersoner årlig drepes eller tar sitt eget liv.[25] Diskriminering kan omfatte fysisk og psykisk trakassering eller vold, men også mer indirekte utestenging, for eksempel ved manglende tilrettelegging av garderobesituasjonen i skolen eller manglende inkludering i tradisjonelt kjønnede fritidsaktiviteter. Mange transpersoner opplever også transfobi i egen familie, som kan gi seg utslag i form av sanksjoner dersom man uttrykker sitt opplevde kjønn, eller som belønning for å handle på tvers av egen kjønnsidentitet.[26][27][28]

Diskriminering og hatefulle ytringer på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk er i Norge forbudt gjennom likestillings- og diskrimineringsloven og straffbart gjennom straffeloven.[29]

Utbredelse rediger

I Norge viser Bufdirs holdningsundersøkelser at om lag en av ti personer hadde negative holdninger til transpersoner per 2017, og at andelen gikk ned over tid.[30] Turnbull-Dugarte og McMillan fant at støtten til transpersoners rettigheter, herunder retten til å endre juridisk kjønn, var størst blant kvinner, unge, folk på venstresiden og sosialliberalt orienterte personer.[31]

Transfobi har støtte både på den ekstreme høyre- og venstresiden. En rapport av Martha Hannus fra 2012 fant at transfobi er en integrert del av høyreekstrem ideologi.[32] Transfobi fremmes av antikjønnbevegelsen og transekskluderende radikalfeminister (TERFer), som også omtaler seg selv som «kjønnskritiske». O’Connor og medforfattere skriver at TERF-bevegelsen oppstod som en marginal politisk bevegelse, og at den utgjør en antitransbevegelse som har kjønnsessensialisme som grunnlag, og som samarbeider med konservative og høyreorienterte krefter.[33] Tidsskriftet Forskningspolitikk omtalte TERF-ideologien som en venstreekstrem tradisjon som har lagt seg nær opp til argumenter fra den ekstreme høyresiden i sin kamp mot transpersoner og mangfold.[6] Bevegelsen står ifølge professor Elisabeth Lund Engebretsen for et «reaksjonært populistisk backlash mot grunnleggende menneskerettigheter».[7][34][4][35] Internasjonalt fremmes TERF-ideologi bl.a. av organisasjonen Women’s Declaration International (WDI).[33][7] Kjønnsforsker og kriminologiprofessor Simon Strick skriver at WDI oppfattes som en marginal ekstremistisk gruppe, som inngår i et landskap av antikjønnpopulisme med høyreekstremister og Twitter-troll som fremmer transfobi. Strick skriver videre at «det finnes ingen transdebatt. Ingen kan nekte transpersoner retten til å eksistere – ikke i biologiens, feminismens eller ytringsfrihetens navn».[36]

I 2022 vedtok Europarådet resolusjon 2417 om bekjempelse av hatefulle ytringer, vold og hatkriminalitet mot LHBTI-personer, som fordømte «de omfattende og ofte virulente angrepene på rettighetene til LHBTI-personer» i Polen, Russland, Storbritannia og Ungarn, og som spesielt fremhevet «antikjønn-, ‘kjønnskritiske’ og anti-trans-narrativer» som «dehumaniserer [LHBTI-personer] og ofte feilaktig påstår at deres grunnleggende rettigheter er i konflikt med kvinners og barns rettigheter [og som] er dypt skadelige for LHBTI-personer og for kvinners og barns rettigheter og samfunnet»; resolusjonen uttalte at den «kjønnskritiske» bevegelsen «bevisst feilfremstiller [LHBTI-personers rettigheter] som 'kjønnsideologi'».[16]

En rapport utarbeidet for Europaparlamentet i 2021 om desinformasjonskampanjer mot LHBT+-personer og utenlandsk innflytelse viste at en stor del av den transfobiske aktivismen i Europa kan knyttes til russiske og høyreorienterte amerikanske nettverk, og uttalte at:

 [L]ike rettigheter for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interseksuelle personer (LHBTI+) ser ut til å ha blitt utpekt som et spesielt beleilig tema for å så friksjon og splittelse mellom EUs medlemsland. Selv om den russiske regjeringen er en nøkkelaktør, er det viktig å forstå at det ikke er den eneste aktøren med interesse i å utfordre det siste tiårets utvidelse av rettigheter. Russlands interesser i destabilisering overlapper med interessene til andre aktører drevet av ideologiske agendaer. 

Europaparlamentet[19]

Hope not Hate uttalte i 2022:

 De siste årene har transpersoner blitt et viktig mål for høyreekstremt hat, både i Storbritannia og internasjonalt. Transfiendtlige holdninger omfatter frykt, avsky eller mistillit til mennesker som er, eller som oppfattes som, transpersoner eller ikke-binære, samt fornektelse av deres identitet, hets og sjikane mot transpersoner. Slike oppfatninger utgjør nå en stor del av høyreekstrem propaganda (...) hat mot transpersoner har forent ytre høyre som få andre saker 

Hope not Hate[37]

Med utgangspunkt i teori om radikalisering skrev forskeren Craig McLean at diskursen om transpersoner særlig i Storbritannia har blitt radikalisert som følge av aktivitetene til nye pressgrupper som fremmer «en radikal agenda om nekte transpersoner grunnleggende rettigheter […] under dekke av 'ytringsfrihet'.» McLean skrev videre at

Debatten om transrettigheter i Storbritannia er for tiden giftig, men det ville være uredelig å anlegge en falsk balanse for å forstå hvorfor situasjonen har oppstått. En fast bestemt gruppe mennesker har latt seg inspirere av meningsfeller i USA […] for å aktivt gjøre livet vanskeligere for transpersoner […] Disse gruppene har [presset] frem en fortelling om at transkvinner er farlige og ikke bør få bruke kvinnelige fasiliteter […] med retoriske figurer som at de «bare har rimelige bekymringer» og «bare stiller spørsmål», men realiteten er at de har bidratt til å demonisere en allerede sårbar minoritet.[38]

In 2021 uttalte Europarådets menneskerettskommissær Dunja Mijatović at hat mot LHBTI-personer skader de europeiske samfunnene og at «det haster med å ta skritt» for å stanse antikjønnbevegelsens forsøk på å undergrave menneskerettigheter i Europa.[17]

I 2021 presenterte FNs spesialrapportør om beskyttelse mot vold og diskriminering basert på seksuell orientering og kjønnsidentitet rapportene The Law of Inclusion og Practices of Exclusion for FNs menneskerettighetsråd. Rapportene uttalte at bevegelsen som arbeider mot såkalt «kjønnsideologi» utgjør en moralpanikk som undergraver menneskerettighetene og beskyttelsen mot diskriminering, og at virkningen av anti-kjønnsnarrativer belaster transpersoner.[18]

Filosofen Judith Butler beskrev i 2021 bevegelsen mot «kjønnsideologi» som en type fascisme.[39][40] Butler uttalte også at transekskluderende radikalfeminisme er «en marginal bevegelse som prøver å snakke for flertallet, og vårt ansvar er å forhindre at det skjer».[41] I forbindelse med Holbergdebatten i 2021 kommenterte hun også fenomenet, og sa at «transfobi er som andre former for hat, som antisemittisme og rasisme».[42]

En rapport fra International Centre for the Study of Radicalisation and Political Violence fra 2021 uttalte at transfobi og transfiendtlig retorikk er «et av de mest utbredte narrativene blant ideologisk motiverte voldelige ekstremistiske økosystemer, og også et av de minst studerte».[20]

Professor Elisabeth Lund Engebretsen publiserte i 2022 det første norske vitenskapelige arbeidet som tematiserte antikjønn- og antitransbevegelsens virksomhet i Norge. I artikkelen identifiserte hun grupper og nettsteder som Women’s Declaration International (WDI), LLH2019 (som beskriver seg som en norsk variant av LGB Alliance) og Matriarken som sentrale antikjønngrupperinger i Norge, og knyttet dem til et «reaksjonært populistisk backlash mot grunnleggende menneskerettigheter og selve demokratiet».[7] En annen organisasjon i miljøet er Kvinneaktivistene, som i § 1 i vedtektene sine uttaler at «med kvinner mener vi kvinner».[43] Videre har antikjønn-aktivister i Norden organisert seg i det «kjønnskritiske» nettverket Sigerdriva. Ifølge Engebretsen har disse gruppene bare støtte fra et lite antall personer, men slipper til i uforholdsmessig grad i diskusjoner om transpersoner i media.[7] WDI står bak et opprop som krever eliminering av «transkjønnpraksisen».[44][45]

Med henvisning til selverklærte radikalfeministers omfavnelse av antikjønnbevegelsens ideologi skriver professor Wencke Mühleisen at

 det viktigste ankepunktet mot radikalfeministisk transfobisk politikk og biologisk reduksjonistisk forståelse av kjønn, er at den spiller rett i hendene på religiøst konservative og politiske krefter på den ekstreme høyresiden (...) [Antikjønnbevegelsen] er både antifeministisk, homofobisk og transfobisk idet de bekjemper kvinners seksuelle frihet, likestilling, reproduktive rettigheter og transrettigheter, slik vi har sett i USA og land som Polen. 

Wencke Mühleisen[46]

I etterkant av masseskytingen i Oslo 2022 uttalte statsminister Jonas Gahr Støre at «vi vet at skeive opplever hat, trusler og vold. Hetsen er spesielt stor mot transpersoner. Sånn skal vi ikke ha det i Norge. Vi skal bruke 22. juli, i respekt for dem vi mistet, til å vende ryggen mot dette.»[47] AUF-leder Astrid Hoem tok like etter til orde for et oppgjør med transhat, og sa at at venstresiden «har et særlig ansvar når vi ser hatet blusse opp i de som føler en tilhørighet til oss. Transpersoner opplever hat fra alle hold. Høyreekstreme, konservative religiøse, men også stemmer på venstresida, som høylytt kommer med ytterliggående utsagn mot transpersoner».[48] Leder for Ekstremismekommisjonen Cathrine Thorleifsson satte terrorangrepet i sammenheng med et mønster med økte angrep på LHBT+-personer og Pride i Norge og Europa, både på lukkede ekstremistiske nettforum og på åpne sosiale medier.[49] Thorleifsson sa også at «vi har sett en tilspisset diskusjon om for eksempel transpersoner i ulike subkulturer på nettet. Det er en økt moralsk panikk [...] Og vi vet at før volden, kommer avhumaniseringen».[50]

Feministen Sumaya Jirde Ali har uttalt at den offentlige diskusjonen om transpersoner i Norge preges av transfobiske forestillinger, og har uttalt at «bekymringen for det ukjente har vært toneangivende i norsk transdebatt».[51] I kronikken «Mørkekvinner» skrev den lesbiske aktivisten Brita Møystad Engseth at antitransmiljøets «[mangel] på empati og alminnelig respekt (...) er blendende uforståelig og absolutt forkastelig» og at de gjennom sine holdninger «skader andre mennesker».[52]

Konspirasjonsteorier rediger

Filosofen Christa Peterson uttaler at transfiendtlig ideologi i økende grad er knyttet til spredningen av konspirasjonsteorier, og at den transfobiske retorikken «idag fungerer som en inngangsport til høyreekstremisme.[9] Transfobiske aktivister hevder for eksempel ofte at «transpersoner invaderer kvinners garderober, sportsarrangementer og fengsler».[10] Forskere har også pekt på at antitransretorikk blant annet har fokusert på en konspirasjonsteori om en «blodkult» og en «internasjonal, allmektig translobby». Den britiske konspirasjonsteoretikeren David Icke, kjent for sin teori om at romøgler styrer verden, har hevdet at romøglene i sin tur styres av en sammensvergelse av transpersoner.[9]

Ekstremismeforsker John Færseth omtalte organisasjonen Women’s Declaration International (WDI) som del av et konspirasjonsmiljø som samarbeider med høyreekstreme, og trakk også frem Steigans Mot Dag-konferanse som «samlet konspirasjonsteoretikere og russiske propagandister for krigen i Syria side om side med norske radikalfeminister og den engelske anti-transaktivisten Posie Parker».[53]

«Kjønnsideologi» rediger

Forestillingen om en «kjønnsideologi» (alternativt «kjønnsidentitetsideologi») er utbredt i transfobiske miljøer, herunder TERF-miljøet. Forestillingen omtales som en moralsk panikk eller konspirasjonsteori.[54][55][56] I introduksjonen til et større temanummer i The Sociological Review om TERF-ideologi og det de beskriver som TERF-krigen skrev forskerne Ruth Pearce m.fl.:

«[F]orestillingen om 'kjønnsideologien' har røtter i antifeministiske og anti-trans-diskurser blant høyreorienterte kristne […] i det siste tiåret har konseptet i økende grad fått aksept blant høyreekstreme organisasjoner og politikere i amerikanske, europeiske og afrikanske stater. De fremstiller likestilling, seksuell frigjøring og LGBTQ+-rettigheter som et angrep på tradisjonelle verdier fra 'globale eliter' som multinasjonale selskaper og internasjonale organisasjoner som FN […] Mallory Moore (2019) viste hvordan ideen om 'kjønnsideologien' først dukket opp i en 'kjønnskritisk' kontekst […] på et transekskluderende radikalfeministisk nettsted i 2016 […] fra det tidspunktet har konseptet fått økt utbredelse i transekskluderende radikalfeministisk diskurs».[3]

«Utsletting av kvinner» rediger

Konspirasjonsteorien om «utsletting av kvinner» (engelsk: female erasure), alternativt «utsletting av lesbiske» (lesbian erasure), og en «krig mot kvinner», fremmes i TERF-miljøer og hevder at transpersoners rettigheter, og særlig anerkjennelse av transkvinner som kvinner, fører til en utsletting av kvinner og/eller lesbiske som gruppe og utgjør en «krig mot kvinner». Denne konspirasjonsteorien kan også komme til uttrykk gjennom sterk motstand mot inkluderende språk. Teorien om en «utsletting» av og «krig mot» kvinner ble popularisert i en transfiendtlig bok fra 2016 med tittelen Female Erasure av den nyreligiøse aktivisten Ruth Barrett.[14][57]

«Garderobepanikk» rediger

«Garderobepanikk» omtales som en moralpanikk som bygger på ubegrunnede, falske påstander om at transpersoner er en trussel mot kvinner og barn gjennom bruk av garderober, toaletter og lignende fasiliteter.[11] Forskning har vist at påstandene om transpersoner som en trussel mangler empirisk belegg og videre at uønskede hendelser i garderober, toaletter og lignende er «eksepsjonelt sjeldne».[12] Garderobepanikk har blitt et fokusområde for «kjønnskritiske» (TERF-)grupperinger, men fremmes også av høyrepopulister[13] og Trump-republikanere.[11] Jones og Slater skriver at «uansett om det bunner i naivitet, kunnskapsløshet eller eksplisitt transfobiske holdninger, bidrar ekskludering av transpersoner lite for å bedre tilgangen til toaletter for majoriteten, og setter i stedet transpersoner, og andre som avviker fra et kjønnskonformt uttrykk, i større fare for å bli utsatt for vold, og bidrar til en farlig homogenisering av kvinnelighet».[13] Likestillings- og diskrimineringsombudet minnet i 2021 om det strafferettslige diskrimineringsvernet som gjør det forbudt i Norge å diskriminere mot noen på grunn av deres kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, og uttalte at «jeg vil tørre å minne om offentlige toaletters utforming. Alle har hvert sitt avlukke. Dermed handler det helt konkret i bunn og grunn om å vaske hender i samme rom».[58] Landsstyrerepresentant i Kvinnefronten Natasha Alijeva skrev om fenomenet garderobepanikk at «det er uverdig når kvinnebevegelsen sprer frykt om en sårbar minoritet.[59]

Motstand mot å akseptere at transpersoner benytter offentlige toaletter og andre fasiliteter som er forbeholdt det kjønnet transpersonen identifiserer seg som må ikke forveksles med motstand eller skepsis mot såkalte unisex-toaletter og -garderober.[60][61] Mange som har protestert mot eller sagt seg uenig i innføring av unisex-fasiliteter på bekostning av adskilte fasiliteter for menn og kvinner, har understreket at det er en feilslutning å hevde at deres synspunkt handler om en negativ innstilling til transpersoner.[62]

Transkvinner i idrett rediger

Transfobiske aktivister, både blant ytre høyre og innen TERF-bevegelsen, hevder ofte at transkvinner må utestenges fra kvinneidrett og fremstiller transkvinner som en trussel mot kvinner i idretten. Fra Donald Trumps presidentperiode har antitransbevegelsen hatt et visst gjennomslag på dette området i USA, og Republikanerne har fått vedtatt flere lover som utestenger transpersoner fra idrett i enkelte delstater.[63] Kravet om ekskludering av transkvinner fra idrett har møtt sterk motstand fra menneskerettsorganisasjoner, progressive organisasjoner og etablerte kvinneorganisasjoner som f.eks. American Civil Liberties Union,[64] Center for American Progress[65] og National Women's Law Center.[66] USAs største feministorganisasjon National Organization for Women har uttalt at «'debatten' om transjenter og -kvinner i skoleidrett» er en hatkampanje som sprer transfobi og fordommer,[67] mens 16 andre store kvinneorganisasjoner som National Women’s Law Center og Women's Sports Foundation har uttalt at de støtter full inkludering av transpersoner i idrett og at ekskludering av transkvinner i idrett er diskriminering som bygger på stereotypier, frykt og mangel på kunnskap.[68] Europarådets parlamentarikerforsamling vedtok i forbindelse med Europarådets møte om sport i 2022 at «full og lik tilgang til idrettsutøvelse må sikres for alle kvinner. Dette betyr også at idrettsutøvere som er transpersoner og intersex må få trene og konkurrere i idrettskonkurranser i samsvar med sin kjønnsidentitet».[69] Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité har som politikk å fremme «idrettsglede for alle, uavhengig av kjønnsidentitet» og at «transkvinner og transmenn [skal] kunne oppleve idrettsglede like mye som ciskvinner og cismenn», og har uttalt at «problemet at det er for få transkvinner og transmenn som kjenner seg velkomne i idretten».[70] AUF har også vedtatt å «bekjempe transfobi og hets mot dem som bryter med kjønnsnormer i idretten».[71]

Antisemittisme og transfobi rediger

Flere forskere har pekt på en kobling mellom transfobi og antisemittisme.[9][14] Forskerne Kuhar og Paternotte skriver at forestillingen om «kjønnsideologien» som fremmes i transfobiske miljøer omfatter påstander om at EU og internasjonale organisasjoner er manipulert av en «kjønnslobby» og amerikanske milliardærer, frimurere, feminister eller jøder.[15] En bok som fremmer TERF-ideologi av Helen Joyce hevder for eksempel at «jødiske milliardærer» står bak spredningen av en «global transagenda».[14] Joyce bygger blant annet på den «antisemittiske konspirasjonsteoretikeren» Jennifer Bilek, som selv har anklaget Joyce for å plagiere hennes arbeid.[14]

Cissexisme rediger

Cissexisme er en betegnelse på oppfatningen om at det utelukkende er kromosomene og hvilke genitalier en person har, som avgjør kjønnet.[72] Mange av de som hevder at transpersoner er naturstridige, bruker argumenter som på denne måten knytter seg til fysikk og biologi.

Cissexisme blir også ansett som transfobisk av mange personer.

Religion rediger

Religion har ofte blitt brukt som argument for å ikke respektere transpersoners egenopplevde kjønn.

Et kjent eksempel på hvordan religiøst begrunnede motforestillinger har rammet transpersoner finnes i historien om Leelah Alcorn. Hun var en transjente som var oppvokst i en konservativ kristen familie i Ohio i USA. Familien godtok ikke kjønnsidentiteten eller legningen hennes. De ønsket å ta henne på omvendelsesterapi. Foreldrene til Alcorn mente at hun handlet i strid med deres tro når hun opptrådte som jente i tråd med sin kjønnsidentitet, og at siden hun ble registrert som gutt ved fødselen, burde hun også kle seg og te seg som en gutt. Alcorn begikk selvmord ved å gå ut i veien foran en lastebil som kom kjørende i hennes retning.[73][74]

Pave Frans har også kommet med uttalelser om transpersoner. Han sier at det strider mot Guds vilje å gå gjennom hormonbehandling, og har sammenlignet transpersoner med atomvåpen.[75][76]

Feilkjønning rediger

«Feilkjønning» er en betegnelse på at noen bruker omtaler en transperson med feil pronomen, og ofte også med det navnet som vedkommende selv har valgt bort. Det kan skje ved en feiltagelse – at en glemmer at personen en har kjent ved guttenavn har uttrykt at hun faktisk er jente og heter noe annet, eller omvendt. Det kan også gjøres det med vilje – man insisterer på å fortsette å kalle en transperson ved dennes tidligere navn, og å bruke feil pronomen for å uttrykke at man ikke respekterer vedkommendes kjønnsidentitet. Feilkjønning er et vanlig problem for mange transpersoner. I utlandet[hvor?] oppleves gjerne spesielt problematisk i møte med myndighetspersoner som leger, psykologer, politifolk og medier i utlandet.[77][78] I Norge kan hvem som helst over 16 år endre sitt eget juridisk navn,[79] og møter med myndighetspersoner blir da mindre problematisk da transpersoner som regel har sitt ønsket navn.

Referanser rediger

  1. ^ a b «Lhbtiq-ordlista: Transfobi». Bufdir. Arkivert fra originalen 4. september 2022. Besøkt 4. september 2022. 
  2. ^ a b c «Long path to full equality says UN, marking Day against Homophobia, Transphobia and Biphobia». FN. 17. mai 2022. Besøkt 6. september 2022. 
  3. ^ a b Pearce, Ruth; Erikainen, Sonja; Vincent, Ben (2020). «TERF wars: An introduction». The Sociological Review. doi:10.1177/0038026120934713. 
  4. ^ a b Burns, Katelyn (5. september 2019). «The rise of anti-trans "radical" feminists, explained». Vox (engelsk). Besøkt 9. september 2022. 
  5. ^ Michaelson, Jay (4. september 2016). «Radical Feminists and Conservative Christians Team Up Against Transgender People». The Daily Beast (engelsk). Besøkt 12. mars 2021. 
  6. ^ a b «Forskningens rolle i skeiv historie: undertrykker eller frigjører?». Forskningspolitikk. Besøkt 20. juni 2022. 
  7. ^ a b c d e f Engebretsen, Elisabeth L. (2022). «Scientizing Gender? An Examination of Anti-Gender Campaigns on Social Media, Norway». I Eslen–Ziya, H.; Giorgi, A. Populism and Science in Europe. Palgrave Macmillan. s. 185–206. ISBN 978-3-030-97534-0. doi:10.1007/978-3-030-97535-7_9. 
  8. ^ «The Roots of Anti-Trans Feminism in the U.K.». U.S. News & World Report. Besøkt 14. oktober 2022. 
  9. ^ a b c d e «Antisemitism Meets Transphobia». Besøkt 12. oktober 2022. 
  10. ^ a b Vile, Julian. «A TERF-Far Right Alliance Has Launched a New Transphobic Onslaught». Left Voice. 
  11. ^ a b c «Anti-transgender bathroom hysteria, explained». Vox. Besøkt 7. november 2022. 
  12. ^ a b Hasenbush, Amira; Flores, Andrew R.; Herman, Jody L. (2019). «Gender Identity Nondiscrimination Laws in Public Accommodations: a Review of Evidence Regarding Safety and Privacy in Public Restrooms, Locker Rooms, and Changing Rooms». Sexuality Research and Social Policy. 16: 70–83. doi:10.1007/s13178-018-0335-z. 
  13. ^ a b c Jones, Charlotte; Slater, Jen (2020). «The toilet debate: Stalling trans possibilities and defending ‘women’s protected spaces’». The Sociological Review. 68 (4). doi:10.1177/0038026120934697. 
  14. ^ a b c d e Lewis, Sophie; Seresin, Asa (2022). «Fascist Feminism: A Dialogue». Transgender Studies Quarterly. 9 (3): 463–479. doi:10.1215/23289252-9836120. 
  15. ^ a b Kuhar, Roman; Paternotte, David (2017). «Introduction». Anti-Gender Campaigns in Europe: Mobilizing against Equality. Rowman & Littlefield. ISBN 978-1-78660-001-1. S. 14
  16. ^ a b «Resolution 2417 (2022): Combating rising hate against LGBTI people in Europe». Europarådet. Besøkt 6. september 2022. 
  17. ^ a b «Pride vs. indignity: political manipulation of homophobia and transphobia in Europe». Council of Europe. 16. august 2021. 
  18. ^ a b «Reports on Gender: The Law of Inclusion & Practices of Exclusion» (PDF). FNs spesialrapportør om beskyttelse mot vold og diskriminering basert på seksuell orientering og kjønnsidentitet. 2021. Besøkt 3. januar 2022. 
  19. ^ a b Disinformation campaigns about LGBTI+ people in the EU and foreign influence. (PDF). LU: European Parliament. Directorate General for External Policies of the Union. 2021. ISBN 978-92-846-8347-5. doi:10.2861/980572. Sammendrag. 
  20. ^ a b «Far From Gone: The Evolution of Extremism in the First 100 Days of the Biden Administration». International Centre for the Study of Radicalisation and Political Violence. 2021. 
  21. ^ «Transfobi». Bokmålsordboka. 
  22. ^ «Norge støtter ILOs arbeid mot homofobi og transfobi». FN-sambandet. 20. mai 2016. Besøkt 6. september 2022. 
  23. ^ «EU-erklæring om internasjonal dag mot homofobi og transfobi». Regjeringen.no. 28. mai 2014. Besøkt 6. september 2022. 
  24. ^ «Den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi». Norges institusjon for menneskerettigheter. Besøkt 6. september 2022. 
  25. ^ Patricia Kaate (3. februar 2014). «Stans diskriminering av transpersoner!». Amnesty International. Arkivert fra originalen 5. april 2016. Besøkt 21. april 2016. 
  26. ^ Magnus Utseth Christoffersen, EU-delegasjonen (10. juni 2013). «Vil bekjempe homo- og transfobi». Regjeringen.no. Besøkt 21. april 2016. 
  27. ^ Lila Shapiro (28. august 2013). «Shouting Disrupts Vigil For Murdered Transgender Woman Islan Nettles». Huffingtonpost. Besøkt 21. april 2016. 
  28. ^ Synnøve Gjerstad (22. november 2015). «Ashton (25) ble overfalt og drept med flere knivstikk fordi han var transperson». TV2. Besøkt 21. april 2016. 
  29. ^ «Ulike meninger er OK, å spre transhat er forbudt». Likestillings- og diskrimineringsombudet. 2021. Arkivert fra originalen 4. september 2022. Besøkt 4. september 2022. 
  30. ^ «Holdninger til lhbtiq-personer». bufdir.no | Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Arkivert fra originalen 9. september 2022. Besøkt 9. september 2022. 
  31. ^ Turnbull-Dugarte, Stuart J.; McMillan, Fraser (2022). «‘Protect the women!’ Trans-exclusionary feminist issue framing and support for transgender rights». Policy Studies Journal. doi:10.1111/psj.12484. 
  32. ^ «Threatening visibility: radical right homophobes in European parliaments 2012». Bufdir. Arkivert fra originalen 19. oktober 2022. Besøkt 19. oktober 2022. 
  33. ^ a b O’Connor, Aoife M.; m.fl. (2022). «Transcending the Gender Binary under International Law: Advancing Health-Related Human Rights for Trans* Populations». Journal of Law, Medicine & Ethics. 50 (3): 409–424. doi:10.1017/jme.2022.84. 
  34. ^ Neil Macdonald (13. mai 2017). «Opinions: The far left and far right converge on transgender rights in Canada». Canadian Broadcasting Corporation. Besøkt 9. september 2022. 
  35. ^ Michaelson, Jay (4. september 2016). «Radical Feminists and Conservative Christians Team Up Against Transgender People». The Daily Beast (engelsk). Besøkt 9. september 2022. 
  36. ^ Strick, Simon (2. desember 2022). «Warum die transfeindliche Debatte einfach nicht verstummt». Der Spiegel. 
  37. ^ «Transphobia and The Far Right». Hope not Hate. Besøkt 16. oktober 2022. 
  38. ^ McLean, Craig (2021). «The Growth of the Anti-Transgender Movement in the United Kingdom. The Silent Radicalization of the British Electorate». International Journal of Sociology: 1–10. doi:10.1080/00207659.2021.1939946. 
  39. ^ Judith Butler (23. oktober 2021). «Why is the idea of ‘gender’ provoking backlash the world over?». The Guardian (engelsk). Besøkt 19. desember 2021. 
  40. ^ «Judith Butler says 'anti-gender ideology movement' is a dangerous 'fascist trend'». PinkNews | Latest lesbian, gay, bi and trans news | LGBT+ news (engelsk). 26. oktober 2021. Besøkt 19. desember 2021. 
  41. ^ A. Ferber (22. september 2020). «Judith Butler on the culture wars, JK Rowling and living in “anti-intellectual times”». New Statesman (engelsk). Besøkt 19. mars 2021. 
  42. ^ S.S.Larsen (3. desember 2021). «Vil ut av skinndebatten». klassekampen.no. Besøkt 19. desember 2021. 
  43. ^ «Kvinneaktivistene Oslo». Arkivert fra originalen 8. september 2022. Besøkt 1. oktober 2022. 
  44. ^ «MPs urged by anti-trans 'women's rights' group to eliminate 'transgenderism' and scrap Gender Recognition Act». PinkNews. 27. januar 2021. Besøkt 2. desember 2021. 
  45. ^ «Labour shadow equalities minister Taiwo Owatemi systematically condemns LGB Alliance». PinkNews. 14. oktober 2021. Besøkt 2. desember 2021. 
  46. ^ Wencke Mühleisen (16. august 2022). «En inkluderende feminisme». Klassekampen. 
  47. ^ «Statsminister Jonas Gahr Støres tale i regjeringskvartalet 22. juli 2022». Regjeringen. 22. juli 2022. Arkivert fra originalen 4. september 2022. Besøkt 4. september 2022. 
  48. ^ «AUF-lederen ber om oppgjør med transhat». Dagsavisen. 4. august 2022. Besøkt 4. september 2022. 
  49. ^ «Ekspert roper varsku: – Dessverre har det blitt mer vanlig at hets mot skeive blir bejublet». Nettavisen. 27. juni 2022. «Cathrine Thorleifsson forsker på høyreekstremisme, ekstrem islamisme, hatkriminalitet og politisk vold. Hun sier den hatske retorikken rettet mot LHBTQ-miljøer og Pride-bevegelsen har blitt intensivert de siste årene, både på lukkede ekstremistiske nettforum og på åpne sosiale medier.» 
  50. ^ «Cathrine Thorleifsson: – Hatet er midt iblant oss». Aftenposten. Besøkt 21. november 2022. 
  51. ^ «Bekymringen for det ukjente har vært toneangivende i norsk transdebatt». Morgenbladet. Besøkt 23. november 2022. 
  52. ^ Brita Møystad Engseth. «Mørkekvinner». Dagbladet. Besøkt 17. oktober 2022. 
  53. ^ «Konspirasjonsteorier for alle». Blikk. 9. november 2022. «Selv om kanskje ikke alle grupper kobler «homolobbyen» til «den jødiske kulturmarxismen» som den nordiske motstandsbevegelsen gjør, har forestillingen om at «homolobbyen» undergraver tradisjonelle familieverdier og kjønnsroller lenge forent høyreekstreme, kristenkonservative og høyrepopulister. Med begrepet «translobbyen» har disse gruppene fått følge av norske radikalfeminister i organisasjonen Women's Declaration International [...] Færseth trekker fram Steigans Mot Dag-konferanse på Parkteatret i 2019 som et eksempel på slike allianser. – Konferansen samlet konspirasjonsteoretikere og russiske propagandister for krigen i Syria side om side med norske radikalfeminister og den engelske anti-transaktivisten Posie Parker.» 
  54. ^ Marchlewska, Marta; Cichocka, Aleksandra; Łozowski, Filip; Górska, Paulina; Winiewski, Mikołaj (2. november 2019). «In search of an imaginary enemy: Catholic collective narcissism and the endorsement of gender conspiracy beliefs». The Journal of Social Psychology. 6 (engelsk). 159: 766–779. ISSN 0022-4545. doi:10.1080/00224545.2019.1586637. Besøkt 29. desember 2021. 
  55. ^ Sternisko, Anni; Cichocka, Aleksandra; Van Bavel, Jay J (2020). «The dark side of social movements: social identity, non-conformity, and the lure of conspiracy theories». Current Opinion in Psychology (engelsk). 35: 1–6. doi:10.1016/j.copsyc.2020.02.007. Besøkt 29. desember 2021. 
  56. ^ Żuk, Piotr; Żuk, Paweł (19. oktober 2020). «‘Murderers of the unborn’ and ‘sexual degenerates’: analysis of the ‘anti-gender’ discourse of the Catholic Church and the nationalist right in Poland». Critical Discourse Studies. 5 (engelsk). 17: 566–588. ISSN 1740-5904. doi:10.1080/17405904.2019.1676808. Besøkt 29. desember 2021. 
  57. ^ «How British Feminism Became Anti-Trans». The New York Times. Besøkt 9. november 2022. 
  58. ^ «Ulike meninger er OK, å spre transhat er forbudt». Arkivert fra originalen 4. september 2022. Besøkt 8. november 2022. 
  59. ^ Natasha Alijeva (21. september 2020). «Garderobepanikk». Klassekampen. 
  60. ^ «UK ministers to make single-sex toilets compulsory in new public buildings». the Guardian (engelsk). 3. juli 2022. Besøkt 9. november 2022. «Campaigners for trans rights have pointed out that gender-neutral toilets can be reassuring for some transgender men and women who fear discrimination in binary toilets. | The secretary of state for housing at the time, Robert Jenrick, rejected the accusation and identified concerns held by some women about the reduced privacy and longer queues resulting from gender-neutral facilities.» 
  61. ^ «Press release: All public buildings to have separate male and female toilets». GOV.UK (engelsk). Department for Levelling Up, Housing and Communities. 4. juli 2022. Besøkt 9. november 2022. «Minister for Equalities Kemi Badenoch MP said: It is vital that women feel safe and comfortable when using public facilities, and that their needs are respected. | These changes will ensure that separate toilets for men and women are preserved at the same time as providing universal toilets for those that want them. This is a common sense approach.» 
  62. ^ Perez, Caroline Criado (5. oktober 2022). «Waiting for the ladies». Tortoise (engelsk). Besøkt 9. november 2022. «And I could tell people were confused, but I just thought, why are these men queuing up to use the ladies when there’s not a queue for the gents urinals? And I pointed out that this is not the United States, as in, trans women have always been able to use women’s loos in this country since legislation has become more modern, and that’s many years. So it wasn’t about that. It was about the fact that there were men queuing up for the ladies.» 
  63. ^ Valerie Moyer (2021): «Revising trans-exclusionary narratives in women's sports activism». Rory Magrath (red.): Athlete Activism: Contemporary Perspectives, London: Routledge (ISBN 9781003140290)
  64. ^ Four Myths About Trans Athletes, Debunked (American Civil Liberties Union)
  65. ^ The Importance of Sports Participation for Transgender Youth (Center for American Progress)
  66. ^ «Stop Using Girl Athletes to Justify Your Transphobia». National Women's Law Center. Arkivert fra originalen 28. desember 2021. Besøkt 9. september 2022. 
  67. ^ «“Debate” about Trans Girls and Women in School Sports Spreads Transphobia and Bigotry Through the False Lens of “Fairness”». Arkivert fra originalen 19. juli 2022. Besøkt 9. september 2022. 
  68. ^ «Statement of Women’s Rights and Gender Justice Organizations in Support of Full and Equal Access to Participation in Athletics for Transgender People» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 3. juni 2022. Besøkt 9. september 2022. 
  69. ^ «The fight for a level playing field – ending discrimination against women in the world of sport». Europarådet. Besøkt 12. november 2022. «ensure full and equal access to the practice of sport to all women, and to this end, allow transgender and intersex athletes to train and compete in sports competitions consistent with their gender identity» 
  70. ^ «Idrettsglede for alle, uavhengig av kjønnsidentitet». Aftenposten. 8. desember 2020. 
  71. ^ «Vedtatte uttalelser på AUFs landsstyremøte, november 2021» (PDF). Besøkt 15. august 2022. 
  72. ^ Sian Ferguson (21. mars 2014). «3 Examples of Everyday Cissexism». Every day feminism. Besøkt 21. april 2016. 
  73. ^ Steffen Zachariassen (5. januar 2015). «– Min død må bety noe». ABC Nyheter. Besøkt 21. april 2016. 
  74. ^ Maria Igland (23. april 2015). «Vi må øke forståelsen for transkjønnede». Aftenposten. Besøkt 21. april 2016. 
  75. ^ Nick Duffy (21. februar 2015). «Pope compares transgender people to nuclear weapons». Pink News. Besøkt 21. april 2016. 
  76. ^ Joe Morgan (19. februar 2015). «Pope Francis compares trans people to nuclear weapon». Gay Star News. Besøkt 21. april 2016. 
  77. ^ Hillary Di Menna (16. september 2013). «Gender Block: media misgendering and Chelsea Manning». This.org. Besøkt 21. april 2016. 
  78. ^ Lila Shapiro (28. august 2013). «Shouting Disrupts Vigil For Murdered Transgender Woman Islan Nettles». Huffington Post. Besøkt 21. april 2016. 
  79. ^ «Endre navn». Skatteetaten (norsk). Besøkt 15. november 2020. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Transfobi&oldid=23770541»