Åpne hovedmenyen

Arbeidernes ungdomsfylking

norsk politisk ungdomsorganisasjon
(Omdirigert fra AUF)
Arbeidernes ungdomsfylking

Arbeidarane si ungdomsfylking
AUF
Arbeidernes ungdomsfylking Arbeidarane si ungdomsfylking AUF
ModerpartiArbeiderpartiet
LederIna Libak
GeneralsekretærSindre Lysø (2018–)
Grunnlagt1903 (NSU)
1927 (AUF)
ForgjengerVenstrekommunistisk Ungdomsfylking,
Norges sosialistiske ungdomsforbund
Arbeiderpartiets Ungdomsforbund
HovedkvarterYoungstorget, Oslo
Antall medlemmer14 422 (2018)[1]
IdeologiSosialdemokrati[2]
Demokratisk sosialisme[2]
Feminisme[2]
Nettstedauf.no

Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) er Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon og Norges største politiske ungdomsorganisasjon med 14 422 medlemmer per 31. desember 2018.[1] Etter AUFs 56. ordinære landsmøte i oktober 2018 er Ina Libak AUFs leder.

AUF regner selv sin grunnleggelse til 1903, og i forbindelse med hundreårsjubileet i 2003 ble boken Partiets salt utgitt. Boken er en gjennomgang av AUFs historie, og fikk sin tittel etter en omtale som har vært brukt om AUF ved mange anledninger som et korrektiv til Arbeiderpartiet. Alle Arbeiderpartiets ledere frem til 2014, hadde tidligere holdt tillitsverv i AUF eller dets forgjengere, et tydelig eksempel på organisasjonens rolle som rekrutteringsarena for Arbeiderpartiet og innflytelse på norsk venstreside.[3]

En lang rekke ledende skikkelser i Arbeiderpartiet har bakgrunn som ledere i AUF, blant andre Trygve Bratteli, Bjartmar Gjerde, Reiulf Steen, Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg, Trond Giske og Anniken Huitfeldt.

AUF utgir tidsskriftet Praksis, som tidligere har hatt navnene Den røde Ungdom, Arbeiderungdommen og Fritt Slag. I perioden 2018–2020 er sentralstyremedlem Hoda Imad tidsskriftets redaktør.

Den 22. juli 2011 var AUF og deres sommerleir på Utøya mål for norsk histories verste terrorangrep i fredstid. 69 personer, de fleste under 18 år, ble drept i det politisk motiverte angrepet mot AUF og Arbeiderpartiet.[4]

Innhold

Politisk profilRediger

Ideologi og formålRediger

AUF definerer seg som en organisasjon med sitt utspring i den demokratiske sosialismen og feminismen.[5] AUF er også formålsfestet som ungdomsparti til Arbeiderpartiet, men er en frittstående organisasjon med egne vedtekter, økonomi og medlemmer.

Om AUFs formål, sier organisasjonens formålsparagraf følgende: "Arbeidernes Ungdomsfylking - AUF - er en sosialdemokratisk ungdomsorganisasjon for Arbeiderpartiet. AUF arbeider for et samfunn bygget på den demokratiske sosialismens ideer, slik det er uttrykt i vår visjon og våre programmer. AUF er en feministisk organisasjon som kjemper for likestilling mellom kjønnene, både i egen organisasjon og i Norge og i verden for øvrig. AUF vil sammen med den øvrige arbeiderbevegelse i Norge og internasjonalt arbeide for våre felles verdier og samfunnssyn."

Politiske kampsakerRediger

AUF har tradisjonelt tilhørt den politiske venstresiden i Arbeiderpartiet, og ledet blant annet arbeidet på nei-siden under spørsmålet om Arbeiderpartiets standpunkt i forbindelse med folkeavstemninga om norsk EU-medlemskap i 1994. AUF har også markert seg som en tydelig stemme i de politiske debattene om blant annet Israel/Palestina-konflikten, miljø- og klimaspørsmål, likestillingsdebattene, gratisprinsippet i den norske skolen, offentlige velferdsordninger i tillegg til et betydelig engasjement i asyl- og integreringspolitikk internt i Arbeiderpartiet.[6][7]

Internt i organisasjonen er AUFs sentralstyre inndelt i de fire politiske områdene skole og arbeid, likestilling og inkludering, miljø og klima samt internasjonale spørsmål. Disse fire politiske områdene er AUFs overordnede politiske satsningsområder og har hver sin politiske ansvarlige i fylkeslagenes styrer.

AUF arbeider etter en overordnet vedtatt visjon som sier følgende: "AUFs visjon er at enkeltmennesker sammen skal skape et fritt og rettferdig samfunn, hvor økologi settes foran økonomi og menneskelige verdier foran materiell velstand."

I årene etter 2011 har AUF vært en sentral stemme i diskusjonene om det politiske tankegodset bak terrorangrepet 22. juli og oppgjøret med høyreekstremisme i norsk offentlighet. AUF har også en lang tradisjon for å markere seg som en sentral aktør på antirasistisk side i norsk politikk.

HistorieRediger

Grunnleggelse, samling og splittelseRediger

 
Sommeren 1947 brakte troppetransportskipet M/S «Svalbard» om lag 2500 AUF-ere fram og tilbake til den Sosialistiske Ungdomsinternasjonales leir på Bellahøj i København.[8] Her avreisen fra Norge, med norske flagg og røde flagg med hammersymbol.
Foto: Leif Ørnelund, Oslo Museum

20. juni 1903 samlet 15 unge menn seg til møte i Gimle i Drammen for å danne Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) som en landsdekkende organisasjon etter initiativ fra Jacob Laurentius Vidnes. Allerede 28. januar 1900 var Kristiania socialdemokratiske Ungdomslag (Kristianialaget) stiftet. I de første årene var NSU, og spesielt Kristianialaget preget av ungsosialismen. I 1909 brøt de mer anarkistisk og syndikalistisk orienterte ungsosialistene ut og dannet Norges Ungsocialistiske Forbund etter at de partitro først hadde brutt ut og grunnlagt Arbeiderpartiets Ungdomsforbund. Sistnevnte gikk kort tid etter NUFs uttreden inn i NSU igjen.

I partistridene rundt og etter den første verdenskrig sto NSU på venstreposisjoner, og fra våren 1921 het NSU isteden Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU). Samtidig opprettet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, som året før hadde brutt med Arbeiderpartiet, et ungdomsforbund som tok NSUs navn, før de i 1926 skiftet navn til Norges sosialistiske ungdomsforbund.

NSU skiftet navn i 1921 til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, og to år senere fulgte et nesten fulltallig NKU med Norges Kommunistiske Parti ved partisplittelsen i 1923. DNA dannet da en ny ungdomsorganisasjon som ble hetende Venstrekommunistisk Ungdomsfylking, som slo seg sammen med Norges sosialistiske ungdomsforbund til AUF i 1927, og endelig fikk navnet Arbeidernes ungdomsfylking (AUF).

Slagordet 20. juni 1903 var «i enighed og tro til kapitalisttyranniet falder». Hundre år er lang tid og spennet i politiske saker er enormt: fra antimilitarisme og generalstreik til motstand mot NATO, EF/EU og vekstsamfunnet. AUF er dessuten en organisasjon med store svingninger både hva angår institusjonelle avskallinger, medlemsantall og lokale variasjoner. Splittelsene er mange, spesielt mot venstre; først i 1909, dernest i 1921 og 1923, før Arbeidernes Ungdomsfylking oppstod i 1927. Senere, på 1960-tallet, førte den utenrikspolitiske opposisjonen til dannelsen av SF, senere SV.

Før og under Andre verdenskrigRediger

AUF i vekst og motstand mot fascismenRediger

 
AUFs landsmøte i 1937. Foran på scenen ses AUF-leder Gunnar Sand.

Under 1930-tallet var aktiviteten i AUFs lokal- og distriktsorganisasjoner av betydelig omfang, og en lang rekke av etterkrigstidens politiske ledere i Arbeiderbevegelsen hadde sin politiske oppvekst i AUF i mellomkrigstiden. Ved AUFs landsstyremøte i Oslo den 5. og 6. februar 1938 ble det annonsert at aktiviteten i organisasjonen var historisk høy, og at det i 1937 var 728 lokallag i 26 distriktslag og at medlemstallet var i underkant av 33.000.[9] Det samme landsstyret hadde stort fokus på den pågående borgerkrigen i Spania, og vedtok følgende uttalelse: "AUFs landsstyre uttaler sin varmeste sympati og beundring for det heltemodige spanske folks frihetskamp. Det spanske folk fører sin kamp for frihet mot den internasjonale fascisme, en kamp som angår alle frihetselskende og demokratisk innstilte mennesker, også i vårt land. Landsstyret vil derfor på det alvorligste oppfordre til øket oppslutning om det hjelpearbeid som drives av den norske Spania-komite. I dette arbeid må ungdommen gå foran og vise sin solidaritet i handling."[9] Fra AUF reiste en rekke medlemmer for å delta på sosialistenes side i kampene mot Franco. 4 AUFere ble drept på sosialistisk side under den spanske borgerkrigen.[10]

Tysk okkupasjonRediger

Ved Tysklands invasjon av Norge den 9. april 1940, deltok flere AUFere i kampene mot invasjonsstyrkene frem til Norges kapitulasjon i juni. Det ble også raskt etablert en rekke motstandsgrupper tilknyttet AUF i samarbeid med arbeideridretten, avholdsbevegelsen og fagbevegelsen.[11] Et planlagt landsstyremøte i AUF i mai 1940 måtte avlyses som følge av kampene mellom tyske og allierte styrker, men et nytt utvidet landsstyremøte med 70 deltakere ble avholdt 24. og 25. august samme år, i Oslo. På dette møtet ble det rettet skarp kritikk mot den nazistiske okkupasjonsmakten og det ble vedtatt en uttalelse som tok sterk avstand fra Vidkun Quisling og Nasjonal Samling. Uttalelsen som ble vedtatt etter fremlegg fra fylkingens sekretær Trygve Bratteli sa blant annet at "Et styre av Quisling og hans folk vil være en utfordring og en ydmykelse av det norske folket, og et slikt styre vil ikke ha grunnlag i det norske folks vilje".[12]

AUFs ledelse hadde et par dager i forveien sendt avisene beskjed om at det ville komme en viktig uttalelse fra møtet og bedt om at avisene ville ta uttalelsen inn umiddelbart. Det sto for ledelsen krystallklart at tyskerne ville reagere momentant på en slik uttalelse. Arbeiderbladet offentliggjorde uttalelsen fra AUFs landsstyre mandag 26. august. Det ble siste utgave av Arbeiderbladet under okkupasjonsårene. Formiddagen etter trykkingen troppet tysk sikkerhetspoliti opp på kontorene til bladet og arresterte ansvarlig redaktør for mandagsutgaven, Alfred M. Nilsen. Også avisen Fremtiden ble forbudt etter å ha trykket den samme uttalelsen, og redaktør Henry Karlsen ble arrestert. Den tyske okkupasjonsmakten mislikte svært sterkt at AUF nektet å anerkjenne en eventuell regjering utgått av Nasjonal Samling, og som en direkte konsekvens av landsstyreuttalelsen ble AUFs leder, Gunnar Sand arrestert, og satt fengslet i 3 måneder før han rakk å komme seg i sikkerhet i Sverige.

Motstandsarbeid og politisk forfølgelseRediger

Èn måned etter vedtaket på AUFs landsstyremøte, den 25. september 1940, erklærte Nasjonal Samling at alle andre politiske parti var blitt forbudt med umiddelbar virkning. Det er hevet over enhver tvil at uttalelsen fra landsstyremøtet i Oslo fikk uvurderlig betydning for det videre arbeidet blant arbeiderungdommen.[11] Etter det nye forbudet mot politisk virksomhet måtte AUF innstille alt sitt politiske arbeid, men en lang rekke AUFere gjenopptok det politiske arbeidet i illegal motstandskamp.[11] Dette organiserte motstandsarbeidet ble slått hardt ned på, og allerede på våren 1941 satt de fleste fremtredende tillitsvalgte i AUF i fangeleiren Grini. En liten gruppe fremtredende medlemmer av AUF-fangene på Grini organiserte seg og avholdte regelmessige møter for å koordinere AUFs politiske, organisatoriske og militære innsats. Samtidig ble det også arrangert flere sosiale sammenkomster inne i leiren hvor AUFere sto for underholdningskvelder for sine medfanger.[8]

I 1941 ble det avholdt et omfattende illegalt møte for medlemmene av AUFs landsstyre på Dovre. I tiden 10.-24. august 1941 møttes deltakere fra alle deler av landet til et planleggingsmøte for å bli enige om AUFs holdning til okkupasjonsmaktens regime, AUFernes illegale innsats samt organisasjonens arbeid etter krigens slutt. Den første helgen i 1941 møttes rundt 30 fremtredende AUFere til et annet planleggingsmøte hjemme hos Rakel Seweriin i Oslo.[11] Gjennom krigen ble en lang rekke AUFere fengslet og sendt til fangeleire og konsentrasjonsleire på forskjellige steder i Europa. Samtidig fortsatte AUFere det illegale arbeidet i det okkuperte Norge, spesielt i forbindelse med trykkingen av den illegale avisen Fri Fagbevegelse. Blant de som deltok i trykkingen av denne, og senere inngikk som et medlem av Wærdahlgruppen, var landsstyremedlem og leder av distriktslaget i Sør-Trøndelag, Øysten Langset. Langset ble av Henry Rinnan omtalt som en lederfigur i det sosialistiske og kommunistiske motstandsmiljøet i Trøndelag, og ble under de omfattende opprullingene av trøndersk motstandsmiljø på høsten 1943, arrestert og underkastet grov tortur av Rinnanbanden. Langset ble 17. november 1943 henrettet på Kristiansten Festning i Trondheim. [8]

AUFs sentralstyre fortsatte sin virksomhet under ledelse av Gunnar Sand i eksil i Sverige, og det første ordinære sentralstyremøtet i AUF ble avholdt allerede 8. mai 1945. Ganske kort tid etter krigen trakk Gunnar Sand seg tilbake, og Trygve Bratteli som nettopp var kommet hjem fra konsentrasjonsleiren Sachsenhausen overtok som organisasjonens leder.[13] De fleste aktive AUF-medlemmer var i løpet av krigen blitt arrestert, og mange ble sendt i konsentrasjonsleire. Mange kom heller ikke tilbake. Av kjente personer med bakgrunn i AUF, satt både Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli lenge i tysk fangenskap.

AUF-sakenRediger

Utdypende artikkel: AUF-saken

Våren 1998 ble to fremtredende medlemmer av AUF, deriblant en stortingsrepresentant for AP, dømt til fengselsstraffer for omfattende juks med medlemslister, i den hensikt å motta uberettiget offentlig støtte. De dømte hevdet at triksingen var en etablert praksis som hadde pågått gjennom flere tiår, også i andre politiske ungdomsorganisasjoner og politisk uavhengige organisasjoner.[14]

Massakren på Utøya 22. juli 2011Rediger

Utdypende artikkel: Massakren på Utøya

 
AUFs sommerleir på Utøya var den 22. juli 2011 mål for norsk histories største terrorangrep. 69 mennesker, de fleste under 18 år, mistet livet i det høyreekstreme angrepet mot AUF og Arbeiderpartiet.

Den 22. juli 2011 var AUFs sommerleir på Utøya mål for Norgeshistoriens største terrorangrep. Mellom klokken 17 og 17.30 begynte en 32 år gammel norsk mann, Anders Behring Breivik, ikledd en politiuniform og skuddsikker vest, å henrette deltakerne på AUFs sommerleir.[15][16][17] Ugjerningsmannen hadde i forkant av angrepet brukt flere år på planleggingen av angrepet han selv uttalte at hadde som mål å strupe rekrutteringen av unge medlemmer til Arbeiderpartiet.[18]

Noen timer tidligere hadde den samme terroristen detonert en nesten 1000 kg tung bombe ved statsministerens kontor i Regjeringskvartalet, og 8 personer mistet livet i den voldsomme bombeeksplosjonen i sentrum av Oslo. Det var i underkant av 600 personer til stede på Utøya da skytingen begynte, de fleste unge medlemmer av AUF. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland hadde holdt en tale på Utøya noen timer før hendelsen, men forlot øya før angrepet.[19] Statsminister Jens Stoltenberg hadde planer om å besøke sommerleiren den 23. juli og skulle etter planen holde tale klokken 11.[20] I løpet av det nesten én og en halv time lange angrepet ble 69 personer drept, de fleste ungdommer under 18 år. I tillegg ble 66 personer skadet, flere svært alvorlig, deriblant AUFs leder Ina Libak.[21]

I dagene etter 22. juli 2011, ble det gjennomført omfattende minnemarkeringer over hele landet. Arbeiderpartiets historiske forhold til røde roser gjorde at disse raskt ble et symbol i markeringene til minne om ofrene for terrorangrepet, og i et titalls kommuner over hele landet ble det arrangert fakkeltog og rosetog. Også internasjonalt mottok terrorangrepet stor oppmerksomhet, og en lang rekke av verdens statsledere overbrakte sine kondolanser til kongen, den norske regjeringen, Arbeiderpartiet og AUF. Blant de som overbrakte sine kondolanser var Barack Obama, pave Benedikt XVI og FNs sikkerhetsråd.

AUF opplevde etter 22. juli omfattende medlemsvekst, og aktiviteten i ungdomsorganisasjonen var i gang få dager etter terrorangrepet. AUF ble også vinner av skolevalget i 2011 og hadde til tross organisasjonens store skader en betydelig valgkampvirksomhet ved kommune- og fylkestingsvalget i 2011.[22]

AUFs daværende leder Eskil Pedersen annonserte raskt etter angrepet at AUF hadde planer om å ta tilbake Utøya. Etter lange og omfattende diskusjoner både internt og eksternt, ble det bestemt at AUF skulle tilbake til Utøya på sin første sommerleir etter 2011, i august 2015. Leiren ble den største i AUFs historie, og mer enn 1500 deltakere var tilstede under AUFs sommerleir i 2015.[23]

AUF i nyere tidRediger

 
Spørsmålet om oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja har preget AUFs miljø- og klimapolitikk de siste 20 årene. Ved Arbeiderpartiets landsmøte i 2019 fikk AUF gjennomslag for å stoppe oljeutvinning i disse havområdene. Her illustrert ved Reine i Lofoten.

Etter striden i forbindelse med folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994, der AUFs standpunkt om nei til norsk medlemskap vant frem, har AUFs politiske profil tydelig tilhørt venstresiden i Arbeiderpartiet og norsk arbeiderbevegelse forøvrig. Utover 2000-tallet var AUF ved flere landsmøter svært splittet ved valg av ledere - både ved landsmøtet i 2002 og i 2010 var det kun få stemmer som skilte, av de 350 delegatene med stemmerett på organisasjonens øverste møte.[24]

Etter årtusenskiftet har AUFs hovedsaker dreid seg rundt spørsmål skole og arbeid, klima og miljø, likestilling og inkludering, og internasjonale spørsmål.

Innenfor skoleområdet har organisasjonen markert seg i spørsmål om offentlige mot private velferdstjenester, diskusjonen om heldagsskolen, gratisprinsippet, nærskoleprinsippet, fraværsgrensen og lekser i skolen.[25][26][27]

I likestillings- og inkluderingspolitikken har AUFs prioriterte saker i stor grad dreid seg rundt spørsmål om likestilling, anti-rasisme, feminisme og LHBTQ-spørsmål. Ved AUFs landsmøte i 2016 vedtok et flertall i landsmøtet at AUF skulle være en vedtektsfestet feministisk organisasjon.[28] AUF har blant annet tradisjon for å delta i de årlige Pride-paradene rundt om i landet. Under diskusjonene om KRFs retningsvalg i 2018, uttalte daværende AUF-leder Mani Hussaini at AUF stilte ultimatum ved at det i en eventuell Ap/Krf-regjering ikke skulle gjøres svekkelser i abort- eller ekteskapsloven.[29] AUF har også hatt en fremtredende rolle i norsk offentlighet i spørsmål om hatytringer på internett og trusler mot samfunnsdebattanter og politikere[30].

Innenfor spørsmål om internasjonal politikk har AUF i flere tiår hatt spørsmålet om palestinsk selvstendig som en av sine fanesaker. Organisasjonen har blant annet arbeidet opp imot moderpartiet for å sørge for norsk anerkjennelse av Palestina, og har markert seg på pro-palestinsk side i Israel/Palestina-konflikten.[31] AUF var også tydelige motstandere av den amerikanske invasjonen av Irak i 2003.[32]

I klima- og miljøpolitikken har AUF satt et tydelig preg på moderpartiet, og særlig spørsmål om norsk olje- og gassutvinning har preget dette politikkområdet. Spørsmålet om oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja har siden slutten av 1990-tallet vært blant de, om ikke den, mest fremtredende politiske kampen internt mellom AUF og moderpartiet. Etter en rekke kampvoteringer i flere påfølgende landsmøter, fikk AUF ved Arbeiderpartiets landsmøte i 2019 gjennomslag for å ikke konsekvensutrede havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.[33]

OrganisasjonRediger

Organisasjonens oppbyggingRediger

AUF har aktive fylkeslag i alle landets fylker, og også en lang rekke lokallag i landets kommuner. AUF er organisert etter modell hvor landsmøtet er AUFs høyeste organ, og ordinære landsmøter avholdes hvert andre år. Mellom landsmøtene er AUFs landsstyre organisasjonens øverste organ. Landsstyret i AUF består av to valgte representanter fra hver stortingsvalgkrets. Også Sentralstyret tiltrer landsstyremøtene. Siste landsmøte i AUF ble arrangert 18.-21. oktober 2018. AUFs sentralstyre består av 14 fast valgte medlemmer, hvor disse er organisert i fire forskjellige politiske utvalg for skole og arbeid, likestilling- og inkludering, klima og miljø og internasjonale spørsmål. I perioden 2018-2020 består AUFs sentralstyre av medlemmene: Ina Libak (leder), Sindre Lysø (generalsekretær), Astrid Willa Eide Hoem (nestleder) samt sentralstyremedlemmene Julie Indstad Hole, Jan Halvor Vaag Endrerud, Ronja Løseth Breisnes, Snorre Skjevrak, Marta Hofsøy, Gaute Børstad Skjervø, Agnete Masternes Hanssen, Reidar Tveit Nordhaug, Hoda Imad, Håvard Sagbakken Saanum og Agnes Viljugrein. Ledertrioen utgjør arbeidsutvalget i AUFs sentralstyre.

Av de mer enn 14.000 medlemmene i AUF er de ordinære medlemmene i alderen 15-35, mens majoriteten av medlemmene i hovedsak er i alderen 15-25 år. AUF har per 2018 anslagsvis 170 lokallag fordelt på alle landets fylker.

Internasjonalt samarbeidRediger

 
Utøya i Tyrifjorden er heleid av AUF. Øya har i mer enn 70 år vært samlingssted for arbeiderbevegelsens ungdom.
 
AUFs sommerleir på Utøya samler årlig i underkant av 1000 ungdommer i hovedsak i alderen 15-25 for en uke med politisk skolering og sosialt samvær.

AUF er en aktiv organisasjon i det internasjonale arbeidet mellom europeiske sosialdemokratiske ungdomsparti. AUF er medlem av Nordic Labour Youth Movement (FNSU), Young European Socialists (YES) og International Union of Socialist Youth (IUSY). Organisasjonen har et utbredt politisk samarbeid på tvers av landegrenser, og har hatt politiske samarbeid i land i Amerika, Afrika, Europa og Asia. En lang rekke internasjonale gjester står på listen over deltakere under AUFs landsmøte og AUFs årlige sommerleir på Utøya.

UtøyaRediger

Utdypende artikkel: Utøya

AUF er eier av Utøya i Tyrifjorden. Øya ble gitt AUF i gave fra Oslo faglige Samorganisasjon 28. august 1950. Utøya har en lang tradisjon for å være møtested for AUFere fra hele landet. AUF arrangerte sin første sommerleir tilbake på Utøya etter 22. juli, i 2015. På disse sommerleirene har antall deltakere ligget på mellom 800-1000. Sommerleirene til AUF har en lang tradisjon for å være en viktig arena for politikkutvikling internt i Arbeiderpartiet, og de fleste av Arbeiderpartiets ledelse har tradisjon for å gjeste leiren. Sommerleirene på Utøya samler unge mennesker fra hele Norge til en uke med politikk og sosialt fellesskap og oppleves av mange av medlemmene som et årlig høydepunkt. Tidligere AUF-leder og nåværende generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg er blant de som har en lang tradisjon for å delta på AUFs sommerleir.[34]

Utøya har siden 1990 vært utskilt i et eget aksjeselskap, Utøya AS. Tord Dale er styreleder i Utøya AS, og daglig leder er Jørgen Frydnes. Demokratisenteret på Utøya har omfattende skolering og opplæring innenfor demokrati og menneskerettigheter, og tar i mot skoleklasser, konfirmantgrupper, organisasjoner og bedrifter på både dagsseminar og helgekonferanser.

Ledere og nestledereRediger

Ledere

 

Nestledere

Kjente personer med bakgrunn i AUFRediger

 
NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg var AUFs leder i årene 1985-1989.
 
Mangeårig stortingsrepresentant og motstandskvinne Rakel Seweriin var før og under andre verdenskrig en fremtredende lederskikkelse i AUF.

Se også: Kategori:Tillitsvalgte i AUF

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b «Rekordhøyt medlemstall i AUF». AUF. 31. januar 2019. Besøkt 12. mai 2019. 
  2. ^ a b c Vedtekter 2016-2018
  3. ^ «AUF - en rekrutterende ungdomsorganisasjon». 
  4. ^ «SNL: Terrorangrepene i Norge 22. juli 2011». Besøkt 11. november 2018. 
  5. ^ AUFs landsmøte. «AUFs vedtekter» (PDF). Besøkt 10. november 2018. 
  6. ^ «AUF krever stopp i Afghanistan-returene». VG. 1. november 2017. 
  7. ^ «AUF vedtok styrt avvikling av oljeindustrien innen 2035». E24.no. 21. oktober 2018. 
  8. ^ a b c Side 531. Per Egeberg Sogstad, Ungdoms fanevakt, AUF, Oslo 1951
  9. ^ a b «Ungdomsspalten: Ungdomsfylkingens landsstyre drøfter de praktiske arbeidsoppgaver». Arbeider-Avisa. 8. februar 1938. s. 2. 
  10. ^ Moen, JoStein (2013). Bestandig på vei - glimt fra kampåra 1913-2013. Arbeiderbevegelsens historielag i Trøndelag. 
  11. ^ a b c d Skar, Alfred (1946). rbeidernes Ungdomsfylking under okkupasjonen 1940-1945. Det Norske Arbeiderpartis forlag. 
  12. ^ Larsen, Petter (1980). Vi treffes i fremtiden. Oslo: Fremtiden. s. 98. ISBN 8299064309. 
  13. ^ Bratteli, Trygve. AUFs sentralstyreprotokoller 1943-46. AUF. 
  14. ^ «Ikke ny behandling av AUF-saken». NTB. Dagbladet. NTB. 30. juli 1998. Arkivert fra originalen 11. juni 2009. Besøkt 11. juni 2009. «De fire tidligere tillitsvalgte i AUF i Oslo ble i april funnet skyldige i grovt bedrageri og forsøk på grovt bedrageri. Røberg-Larsen ble også dømt for simpelt underslag. Bedrageriet skjedde som juks med medlemstallet i organisasjonen. Hornslien anket over både skyldspørsmålet og straffeutmålingen, mens Bøe Elgsaas bare anket over straffeutmålingen. Han var leder og nestleder i AUF i Oslo i den aktuelle perioden.» 
  15. ^ Jarle Brenna, Dyveke Nilssen, Bjørnar Tommelstad og Rune Thomas Ege: Flere skutt på Utøya i Buskerud. Politiet frykter det er bomber på øya Arkivert 24. juli 2011 hos Wayback Machine., VG Nett, 22. juli 2011
  16. ^ LIVE: Doden bij bomexplosie in Oslo – schietpartij op jongerenkamp, nrc-nl, 22. juli 2011
  17. ^ Lars Andreas Ellingsgard Øverli, Eivind Sørlie, Hand O. Torgersen: Politiet kobler pågrepet mann (32) til bombe i Oslo og Utøya-skytingen, Aftenposten 22. juli 2011
  18. ^ «Ville strupe rekrutteringen til Arbeiderpartiet». Dagbladet. 25. juli 2011. 
  19. ^ Tommy H. Brakstad: - En forferdelig og brutal tragedie, Dagbladet, 23. juli 2011
  20. ^ Statsministeren til Utøya. Statsminister Jens Stoltenberg besøkjer AUFs sommarleir på Utøya laurdag 23. juli, Pressemelding 19 juli 2011, Nr.: 110/11]
  21. ^ «Politiet nedjusterer dødstallene fra Utøya». politi.no. Arkivert fra originalen 11. oktober 2011. Besøkt 25. juli 2011. 
  22. ^ «AUF ble valgets vinnere». Nettavisen. 10. september 2011. 
  23. ^ «Nå er AUF tilbake på Utøya». VG. 7. august 2015. 
  24. ^ «Jevn kamp i AUF». NRK. 19. september 2002. 
  25. ^ «AUF vil forby religiøse privatskoler». TV2. 6. mai 2011. 
  26. ^ «AUF krever at Støre skroter fraværsgrensa». Aftenposten. 2. august 2017. 
  27. ^ «Ap-Hoda vil fjerne hjemmeleksene». VG. 5. april 2019. 
  28. ^ «AUFs vedtekter 2016-2018» (PDF). 
  29. ^ «AUF-lederen med ultimatum til samtaler med Krf: ingen svekkelser av abort og ekteskapsloven». Aftenposten. 30. september 2018. 
  30. ^ «Vil ha tiltak mot hat og trusler». Dagsavisen. 25. juli 2018. 
  31. ^ «AUF presser på for Palestina». NRK. 16. april 2017. 
  32. ^ «Nordmenn gjør opprør mot Irak-krigen». Dagbladet. 5. februar 2003. 
  33. ^ «AUF feirer: AP dropper oljeleting i LoVeSe». NRK. 6. april 2019. 
  34. ^ «Stoltenberg på overraskelsesbesøk på Utøya». NRK. 11. november 2018. 

Eksterne lenkerRediger