Wikipedia

Norges Kommunistiske Ungdomsforbund

norsk politisk ungdomsorganisasjon

Norges Kommunistiske Ungdomsforbund er et uavhengig kommunistisk ungdomsforbund som fra stiftelsen i 1903 til 1923 var ungdomsorganisasjonen til Det norske Arbeiderparti, da først under navnet Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund, før det i 1921 ble til NKU fram til splittelsen i Arbeiderpartiet i 1923. Fra 1923 til 2006, med unntak av en periode etter 1967, var NKU ungdomsorganisasjonen til Norges Kommunistiske Parti.

Norges Kommunistiske Ungdomsforbund
LandNorge
Offisielt navnNorges socialdemokratiske Ungdomsforbund
Leder(e)Aleksander Nordby
Grunnlagt1903
HovedkvarterOslo
AvisKlassekampen (1909–1940) Unge Viljer (1945–) Avant-Garden (1948–)
IdeologiMarxisme-leninisme kommunisme
Nettstedkommunisme.org (no)

Publikasjoner

rediger

Fra 1909 til 1940 var Klassekampen organisasjonens hovedorgan. I 1945 startet man tidsskriftet Unge Viljer. Bladet var NKUs talerør fram til det ble avløst av avisen Avant-Garden i 1948.

I dag er Røde Stjerne navnet på NKUs blad. Første nummer ble utgitt august i 2008. Det utkommer 3 ganger i året.

Historie

rediger

1903–1940

rediger

Organisasjonen ble stiftet i 1903 i Drammen under navnet Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU). Etter en periode med indre turbulens, ble ungdomsforbundet i 1909 tilknyttet Det norske Arbeiderparti.[1]

Stiftelsen av NSU var ledd i en spesialisering som fant sted innen arbeiderbevegelsen. LO ble stiftet i 1899, Arbeiderpartiets kvindeforbund i 1901. De første årene var forbundet forholdsvis sterkt organisatorisk med 1 500 medlemmer i 1905. Det startet utgivelsen av «Det Tyvende Aarhundrede» som senere ble DNAs teoretiske tidsskrift.[trenger referanse]

Fra 1909 og frem mot første verdenskrig utviklet ungdomsforbundet seg i marxistisk retning. Sammen med den radikale Fagopposisjonen arbeidet forbundet mot å ta makten i Arbeiderpartiet, og dette lykkes i 1918.[1]

Etter makten var erobret i Arbeiderpartiet, kom motsetningene innenfor den nye retningen nokså raskt til syne. Ungdomsforbundets betoning av den politiske kampen var hos flertallet blitt utviklet til et leninistisk standpunkt under inntrykk av den russiske revolusjonen.[trenger referanse]

Ungdomsforbundet fungerte i virkeligheten som et parti i partiet under fraksjonskampene fram mot splittelsen i 1923. Under denne kampen stod NKU konsekvent på Den Kommunistiske Internasjonalens (Kominterns) side som Arbeiderpartiet på dette tidspunktet var medlem av, mot Tranmæls retning som ville føre en mer nasjonal politikk og føre partiet ut av Internasjonalen. Om kompromisset på DNAs landsmøte i 1921 som sikret DNAs fortsatte tilknytning til Komintern og delvise oppfylling av Moskvatesenes krav uttalte NSU[når?] som da samtidig endret sitt navn til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU) at:

«Forbundet ser i denne indstilling en indledning av den proces, som av og inden arbeiderpartiet skal utvikle et rent kommunistisk parti, der ikke bare i sine programerklæringer, men i hele sit arbeide følger den kommunistiske taktik og lar alle sine aktioner befrugte av denne.»

Ved partisplittelsene fulgte dermed NKU nærmest fulltallig med det nystiftede Norges Kommunistiske Parti (NKP) videre i Komintern, og ble partiets ungdomsorganisasjon selv om NKU opprettholdt sin organisatoriske uavhengige stilling. Så stor oppslutning var det i ungdomsforbundet om denne linjen at det ikke kom til noen splitting i forbundet, og Arbeiderpartiet ble nødt til å starte helt fra grunnen av for å bygge opp en egen ungdomsorganisasjon som ble hetende Venstrekommunistisk Ungdomsfylking (VKU), i dag Arbeidernes ungdomsfylking (AUF). Et navn som understreket Tranmæls retorikk om at bruddet med Komintern ikke var et oppgjør med den kommunistiske ideologi men et forsøk på å dreie Komintern i retning venstre gjennom press utenfra.

Kamp mot streikebryterne

rediger

I kampen mot streikebryterne ble hardhendte midler brukt. De ble hengt ut med navn i arbeiderpressen. Det kom til slagsmål ved arbeidsplassene. De ble forfulgt på åpen gate og i sine hjem. De fikk trusler, og de ble banket opp. Streikebryterne trengte beskyttelse av politi, påtalemyndighet og domstoler.[trenger referanse]

Kampen mot streikebrytere hørte til dagens orden under streiker og lockouter i alle greiner av arbeidslivet. I skogskonfliktene gikk det ved flere anledninger særlig hardt for seg. De mest dramatiske sammenstøtene kom likevel når det var streik eller lockout i havnene. Slik var det i 1921, og også under det velkjente Menstadslaget under storlockouten i 1931 ved Norsk Hydro.

Straffesaker og domfellelser i streikebrytersaker rammet både menige og tillitsmenn i arbeiderbevegelsen. Arbeiderpressens redaktører stod i en særlig utsatt posisjon, og i 1924 falt dommene tett. Det førte til en opptrapping av kampen som dreide den inn i et annet spor med dypt alvorlige perspektiver for rettssystemet. Fra sommeren 1924 stod spørsmålet om å sette den revolusjonære arbeiderbevegelse som sådan utenfor loven på klassejustisens dagsorden. I første omgang gjaldt dette NKU og NKP.

Kampen mot fascismen

rediger

Fascismens fremvekst i Europa, først og fremst i Italia og Tyskland, ble i arbeiderbevegelsen[klargjør] ansett[trenger referanse] som en viktigere trussel enn den som kom fra det borgerlige klassesamfunnet. Dette gjorde at NKU anså at det ble nødvendig å la kritikken mot sosialdemokratiet forstumme til fordel for en forsoningspolitikk[når?], med formål å sveise arbeiderbevegelsen sammen i kampen mot fascismen.

Kommunistpartienes nye hovedlinje ble «enhetsfront med sosialdemokratene» og på dette grunnlaget igjen en videre «folkefront» hvor det også var plass til borgerlige demokrater. Det første initiativ til dette ble tatt våren 1934 av det franske kommunistpartiet. Som offisiell Kominternlinje ble folkefrontpolitikken lansert på verdenskongressen i Moskva i august 1935 av Kominterns nye generalsekretær, Georgi Dimitrov.

Folkefrontpolitikken ble Kominterns generallinje helt fram til ikke-angrepsavtalen mellom Sovjetunionen og Tyskland høsten 1939. Dette til tross for at bestrebelsene på å danne en bred front mot fascismen ikke fikk særlig oppslutning blant de som kommunistpartiene henvendte seg mot. Allerede i mars 1933 hadde NKP henvendt seg til sentralstyret i DNA med forslag om forhandlinger for et «kampfellesskap mot fascismen og de kapitalistiske framstøt». Fra DNA-ledelsen ble det svart at forhandlinger bare var av interesse dersom NKP godtok at de skulle sikte mot en organisatorisk samling i ett arbeiderparti.

NKP-ledelsen på sin side avviste at et slikt skritt stod på dagsordenen i den nåværende alvorlige situasjonen. I et opprop henstilte den til medlemmene av DNA og Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) om å skape en enhetsfront nedenfra, for på denne måten å «tvinge frem forhandlinger ovenfra, mellom ledelsene».

På grunnplanet i arbeiderbevegelsen var holdningene til enhet og samling mellom de to arbeiderpartier mer positive enn på lederplanet hos DNA. Flere steder ble det samarbeidet lokalt, særlig i fagforeningene. Og ikke minst var arbeideridretten en faktor som fikk NKUere og AUFere sammen. Sammenslåingen av Kommunistenes Kampforbund for Rød Sportsenhet og Arbeidernes Idrettsforbund i 1934 var et konkret resultat av folkefrontpolitikken.

I august 1935 ble det fra NKU med Arne Gauslå som leder foretatt et framstøt mot AUF-ledelsen om en enhetsfront. Liknende framstøt ble gjort mot lokale AUF-lag enkelte steder. AUFs landsmøte i 1934 hadde innskjerpet forbudet mot slikt. Men nå sa AUF-ledelsen seg likevel villig til å oppta forhandlinger om en organisatorisk samling av de to ungdomsorganisasjonen. NKU-ledelsen aksepterte dette, og forhandlinger kom i gang i oktober.

Det ble problemer da det gikk opp for AUF at NKU primært bare var interessert i et politisk fellesopprop, mens AUFs forhandlere presiserte at en organisatorisk samling innebar innlemmelse i DNA. NKU-forhandlerne kunne strekke seg til en felles ungdomsorganisasjon på sikt, med medlemmer både fra DNA, NKP og partiløse sosialister. En forutsetning var at alle bøyde seg for lovlig fattede vedtak i fellesorganisasjonen. NKU så en ny ungdomsorganisasjon i lys av å bedre samarbeidet mellom moderpartiene NKP og DNA, «for å bidra til arbeiderklassens politiske enhet i ett enhetlig marxistisk parti».

Subsidiært foreslo NKU at AUF fortsatt kunne opprettholde sin organisatoriske tilknytning til DNA, men at enkeltmedlemmer som ønsket det, i den nye fellesorganisasjonen individuelt kunne stå i NKP. NKUs forslag ble avvist av AUFs forhandlere.

Også NKP gjorde i 1935 fornyede framstøt mot DNA for å skape en folkefront, men igjen ble de møtt med krav fra DNA om organisatorisk samling. Et forslag fra NKP om å stille felleslister ved stortingsvalget i 1936 ble avvist, selv om forslaget bare innebar felleslister der NKP sto sterkest og trekking av lister til fordel for DNA de andre stedene.

Fra juli 1936 til våren 1939 raste borgerkrigen i Spania. Utgangspunktet var et opprør mot den lovlig valgte regjeringen, iverksatt av fascistisk orienterte offiserer fra spansk Marokko, ledet av general Franco.

NKU var sammen med en bred bevegelse av både NKP, DNA, AUF, fagbevegelsen, arbeideridretten og andre organisasjoner sterkt engasjert i hjelpearbeidet for Spania. Store summer av penger, mat, klær og medisiner ble samlet inn. Ambulanser, barnehjem og sykehus ble drevet i Spania for norske midler. Da borgerkrigen sluttet med seier for Francos fascister, var det samlet inn 2 millioner kroner.

Men for mange fra NKU og arbeiderbevegelsen var det ikke nok å bare delta i det humanitære arbeidet for den spanske republikken. De følte at dette var ikke bare Spanias kamp mot fascismen, men hele den internasjonale arbeiderklassens kamp, og rundt 300 meldte seg til militærtjeneste på linje med mange andre fra nær sagt alle kanter av verden. Mange av de som senere skulle stå fremst i kampen mot den tyske okkupasjonsmakten – slik som Asbjørn Sunde – fikk sin ilddåp i Spania.

Men mange medlemmene vendte aldri tilbake. Dette gjaldt blant annet for Oluf Milde, som var NKUs formann på Vestlandet. For de som vendte tilbake fra tjeneste i Spania ventet et oppgjør med rettsstaten. Arbeiderpartiregjeringen hadde undertegnet nonintervensjonsavtalen og gjort det straffbart for norske borgere å tjenestegjøre under den spanske republikk.

Frivillige som ble arrestert fikk tre måneders fengsel. Også å drive verving var ulovlig, og politiet gjennomførte flere husundersøkelser og arrestasjoner for å avsløre slik virksomhet. Særlig rettet aksjonene seg mot NKP og NKUs lokaler og presse.

Moskva-prosessene

rediger

Mot slutten av 30 årene var det tre viktige hendelser som satte den kommunistiske bevegelsen i Norge på prøvelser. Moskva-prosessene ble først for alvor kjent i Norge etter interneringen av Trotskij i 1936. Det dreide seg om tre omfattende rettssaker hvor dommene falt i årene 1936–38. De første kom i august 1936, da 16 gamle revolusjonsledere med Sinovjev og Kamenev i spissen ble dømt til døden. I januar 1937 fikk de følge av 17 andre ledere, blant annet Karl Radek og Jurij Pjatakov, og i mars 1938 fulgte den tredje saken mot de 21, deriblant Nikolaj Bukharin.

I kjølvannet av prosessene mot lederne ble det iverksatt utrenskinger og henrettelser i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP), som omfattet millioner.

Bakgrunnen for prosessene og berettigelsen av dem var omstridt på den tiden. I arbeiderbevegelsen var det en betydelig overløping til fascistisk side, av til dels meget fremstående tidligere sosialistiske ledere. Også fra NKU var det folk som ble overløpere som tidligere hadde vært svært sentrale i ledelsen, bl.a. Eugene Olaussen som i en årrekke var redaktør for Klassekampen.

For de fleste lå grunnen for overløperiet i en svært radikal og idealistisk oppfatning av sosialismen og mulighetene under et sosialistisk samfunn. Mange ble skuffet over at det ikke ble gjort større fremskritt under sosialismen i Sovjetunionen, og endte opp med å vende seg mot systemet.

NKP og NKU så moskvaprosessene som nødvendige oppgjør mot slike overløpere. At oppgjøret ble så brutalt gjennomført måtte sees på bakgrunn av Sovjetunionens pressete internasjonale stilling og trusselen om en nærstående invasjon fra Tyskland.[trenger referanse] I en slik invasjonssituasjon var det helt avgjørende at fascistene ikke kunne dra nytte av en indre 5. kolonne slik som de kunne i Spania.

NKPs forsvar av prosessene fikk flere til å forlate partiet. En var dikteren Arnulf Øverland, mens dikterkollegaen Nordahl Grieg ikke gjorde det. Han forsvarte hele tiden prosessene både i tale og skrift, slik som i romanen Ung må verden ennu være.

Kommunistene var likevel ikke alene om å forsvare prosessene. En mindre gruppe i DNA flokket seg rundt Trond Hegna og Jakob Friis.

Dertil kom Sovjetunionens angrep på Finland høsten 1939 som definitivt snudde DNA og LOs holdning til sosialismen i øst. Foranledningen var at Finland nektet å undertegne en ikke-angrepspakt som ble tilbudt fra Sovjetunionen, og avslo å avstå militært viktige områder rundt Leningrad og grensen mot Norge. Til gjengjeld skulle Finland få et større område av Øst-Karelen.

I Norge utløste vinterkrigen en massiv opposisjon mot Sovjetunionen og mot NKP og NKU. Det ble startet innsamling til fordel for Finland, og det ble satt i gang verving av frivillige. De fleste frivillige hadde borgerlig bakgrunn, men det ble også rekruttert fra arbeiderbevegelsen.

Kommunister blt utsatt for hets iscenesatt av DNA- og AUF-folk.[trenger referanse] Likevel var det fremdeles kommunister i DNA og AUF som også i denne situasjonen forsvarte Sovjetunionen og kommunismen, spesielt i Trondheim, Selbu, Rjukan og på Røros. Vestkanten AUL i Trondheim stod i mot AUF-ledelsens forsøk på å presse dem i å trekke sin støtte til Sovjetunionen, og rundt 50 personer ble ekskludert. Mange av dem kom aktivt med i motstandsarbeidet under 2. verdenskrig og sluttet seg til NKU.

1940–1945

rediger

Politiske uenigheter, organisatoriske spenninger og partiets tilbakegang hadde gjort at NKU var en liten ungdomsorganisasjon, med omkring 900 medlemmer, ved krigsutbruddet. Angrepet kom overraskende på organisasjonen, og den hadde følgelig ikke diskutert hvordan den skulle forholde seg. På den ene siden ble angriperen ansett som et av de verste utslagene for borgerlig ideologi, men på den andre siden var parolen fra Komintern at man ikke skulle ta standpunkt i den imperialistiske omfordelingskrigen. I tillegg var fortsatt ikke-angrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen gyldig.

Mange meldte seg til aktiv tjeneste, men det kom til få kamphandlinger den første tiden, og Norge kapitulerte raskt. Den 12. april deltok NKU med representantene Odin Nygård, Arne Pettersen og Knut Willoch på et faglig tillitsmannsmøte i LO-regi. Det viktigste for dette møtet var å stoppe den panikk og uorden som rådet blant de fagorganiserte i de første dagene av invasjonen.

Kommunistenes grunnholdning var at det arbeidende folk ikke kunne gjøre felles sak verken med de pro-engelsk eller de pro-tysk orienterte og strømninger i storborgerskapet som er avhengige av imperialistene. Arbeiderklassen, som i motsetning til borgerskapet ikke har noen felles interesser med noen av de imperialistiske sidene, var kalt til å ta ledelsen i kampen for folkets nasjonale uavhengighet. Det gjaldt å føre en uavhengig proletarisk klassepolitikk i internasjonalistisk ånd, uten kompromiss verken til den engelske eller tyske imperialismen, noe som under okkupasjonens vanskelige vilkår ikke utelukket dyktige manøvreringer overfor okkupasjonsmyndighetene.

Derfor opprettholdte kommunistene sin legale arbeidsform og sin presse under den tyske okkupasjonen fram til partiforbudet kom den 16. august 1940. Kommunistene forsøkte også å opprettholde fagorganisasjonenes arbeid og aktivitet under tysk okkupasjon så lenge som mulig før Nasjonal Samling (NS) greide å få kontroll.

På tross av at det hadde vært forbudt i nesten ett år var det først etter Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 at kommunistene ble aktivt involvert i motstandsbevegelsen, selv om en fløy av partiet, under ledelse av Peder Furubotn allerede sommeren 1940 hadde forberedt illegalitet. NKUs formann til da Arne Gauslå ble i 1941 satt til å lede omorganiseringen av partiet, og ny formann ble Ørnulf Slåttelid. Begge ofret sine liv i kamp mot tyskerne, i likhet med en rekke kadre og grunnplansmedlemmer. Kommunistenes viktige rolle i motstandskampen, samt Sovjetunionens betydning for frigjøringen av Norge gjorde imidlertid at NKU, i likhet med moderpartiet, var blitt flerfoldige ganger større og sterkere da krigen var over i 1945

1945–1949

rediger

Ved inngangen til 1946 hadde NKU hele 15 000 medlemmer, fordelt på 230 lag,[2] og spredte sitt tidsskrift Unge Viljer i høyt opplag.

Mange av de nye medlemmene av NKU hadde altså kommet til under krigen, og disse sto i nær forbindelse med Peder Furubotn. Allerede før partisprengningen i 1949 begynte det å oppstå et motsetningsforhold mellom ungdomsforbundet og Stortingsgruppa. NKU kritiserte partiet for ikke å agitere sterkt nok for vennskapet med Sovjetunionen, for å dyrke illusjonen om at det norske militærvesenet var et folkeforsvar og for å akseptere regjeringens stabiliseringspolitikk.

Etter hvert som spenningene mellom Furubotn og Johan Strand Johansen/Emil Løvlien tiltok fikk dette også store følger for NKU, som etter hvert reelt sett ble delt i to. I likhet med i partiet vant Løvlien-fløyen i partiet, selv om det settes spørsmålstegn ved hvorvidt det faktisk var et flertall. Blant dem som ble skjøvet ut var de senere faglig tillitsvalgte Ragnar Kalheim og Lars Skytøen, samt senere bistandsminister Vesla Vetlesen – og også senere partiformann Hans I. Kleven

1949–1967

rediger

Ved valget i 1949 ramlet NKP ut av Stortinget, og partisprengningen bidro til en varig svekkelse av ungdomsforbundet.

I 1967 sprengtes partiet nok en gang. Denne gang var det en høyrefløy under ledelse av Jørgen Vogt som ble ekskludert fra partiet. Denne fløyen hadde imidlertid flertall i NKU-ledelsen. Derfor opprettet NKP ungdomsorganisasjonen Kommunistisk Ungdom (KU), mens NKU brøt med partiet. Organisasjonen som het NKU eksisterte i noen år, men gikk etter hvert i oppløsning. KU tok så NKU-navnet.

1967–2008

rediger

Etter flere års nedgang i aktivitet og medlemstall gikk NKU inn i en vekstperiode fra 1997, mye av veksten knyttet seg til Bergensmiljøet i NKU i Bergen. I 2002 hadde NKU i Bergen passert 30 medlemmer og var en av de mer synlige ungdomsorganisasjonene i Bergen. Samtidig med at Bergensmiljøet utviklet nytt brosjyremateriell og organiserte seminarer ble aktiviteten på Østlandet bygget opp. Blant annet begynte NKU å utgi avisen Ungkommunist. Arbeidet på Østlandet ble i stor grad ledet av Tarald B. Ellingsen, Ingar Gundersen og Hans Berger. Ideologisk var det hele tiden spenninger mellom det mer frihetlig sosialistiske Bergensmiljøet og det mer ortodokst orienterte Østlandsmiljøet. Dette ble satt på spissen i 2002 da en av de profilerte medlemmene i Bergen Kim Runar Gjelstenli ble ekskludert fra NKU, en prosess som var ledet av Tarald B. Ellingsen, som ønsket at partiet skulle ta et mer positivt standpunkt til stalinismen. Bergensmiljøet motsatte seg eksklusjonen og reiste mistillit mot sentralstyret på landsstyremøte. Bergensmiljøet tapte avstemningen med én, stemme og flere av Bergensdelegatene ble ekskludert. Etter dette meldte de fleste medlemmene i NKU i Bergen seg ut, mange av disse meldte overgang til Bevegelsen for Sosialisme.

Etter en lengre periode med vanskelige samarbeidsforhold forsøkte NKP på i 2000-årene å overta NKUs navn og logo for å bygge opp en ny ungdomsorganisasjon. NKU som var mot dette, tok ut søksmål mot NKP og vant frem. Oslo tingrett slo i 2008 fast at NKP var uberettiget til å bruke ungdomsorganisasjonens navn og logo i strid med NKUs vilje.[1]

Det gamle NKU fikk dermed beholde navnet sitt og fikk eierskap til NKUs arkiver. NKPs ungdomsutvalg som ble opprettet i 2006 måtte bytte navn fra Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU) til Ungkommunistene i Norge (UngKom).

Ledere

rediger

Som DNAs ungdomsorganisasjon

rediger

Som NKPs ungdomsorganisasjon

rediger

Som selvstendig organisasjon

rediger

Litteratur

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b c Ole Martin Rønning (2011). «Arbeiderhistorie : årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. 2011». www.nb.no. Universitetsforlaget. Besøkt 23. januar 2022. 
  2. ^ Side 10. Unge Viljer nr. 2. januar 1946
  3. ^ Side 287-88. Ole Martin Rønning: Stalins elever, Universitetet i Oslo 2010

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Norges_Kommunistiske_Ungdomsforbund&oldid=24566616»