Sverre Krogh

norsk journalist og politiker

Sverre Krogh (født 11. mars 1883 i Kristiania, død 26. oktober 1957) var en norsk politiker (Det norske Arbeiderparti, Norges Kommunistiske Parti, Nasjonal Samling) som representerte HordalandStortinget i to perioder fra 1922 til 1927. Under annen verdenskrig var Krogh konsulent i Kulturdepartementet, og han ble dømt til to år og tre måneders fengsel i landssvikoppgjøret etter krigen.[5][6]

Sverre Krogh
Født11. mars 1883[1][2]Rediger på Wikidata
Oslo[3]
Død26. okt. 1957[4]Rediger på Wikidata (74 år)
BeskjeftigelseAktuar, politiker, redaktør Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedGeorg-August-Universität Göttingen
FarGerhard Christopher Krogh
PartiArbeiderpartiet
Norges Kommunistiske Parti
Nasjonal Samling
NasjonalitetNorge

Krogh ble utdannet i Tyskland, der han tok diplomeksamen i forsikringsmatematikk.[7] Der ble han også kjent med marxistisk teori. Han vendte hjem i 1907 og sluttet seg til Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) der han allerede i april ble formann for forbundets Christiania-avdeling. I årene som fulgte skulle Krogh spille en viktig rolle i ungdomsforbundet og senere i partiet.

I 1908 hadde Krogh sittet tre måneder i svensk fengsel for oppvigleri i forbindelse med et foredrag han hadde holdt, og brukte etter dette flere måneder på agitasjonsarbeid i Nord-Norge. Da han kom tilbake til Christiania i 1909 var NSU svekket av splittelser, og Krogh var blant dem som gikk i spissen for å bygge opp forbundet igjen i egenskap av redaktør for forbundets nye avis Klassekampen.

I 1918 ble Krogh redaktør for partiavisa Arbeidet i Bergen, en posisjon han hadde til 1924. I 1921 ble han valgt inn på Stortinget, og ved partisplittelsen i 1923 fulgte han Komintern-tilhengerne inn i NKP. Han ble gjenvalgt til Stortinget i 1924, men gjorde seg upopulær i partiet gjennom å gå inn for nærmere organisatorisk samarbeid mellom de da tre arbeiderpartiene, og ved å gå bak partiledelsens rygg i forhandlinger med den nye LO-formannen Halvard Olsen.[8] Ved valget i 1927 manglet Krogh noen få hundre stemmer på å bli gjenvalgt, og året etter gikk han over til Arbeiderpartiet.[9]

I årene etter partiskiftet skrev Krogh i en rekke av Arbeiderpartiets publikasjoner, men alkoholproblemer gjorde at han etter hvert gled mer og mer ut av arbeiderbevegelsen.[7]

I forbindelse med det tyske angrepet på Norge ble Krogh kontaktet av sin gamle studiekamerat og nå NS-politiker Birger Meidell, som trakk Krogh inn i NS. Krogh bidro også til at okkupanten knyttet kontakter med andre personligheter i arbeiderbevegelsen, blant andre tidligere LO-formann Halvard Olsen. I oktober samme år ble han ansatt som konsulent i Kulturdepartementet med ansvar for å formidle kontakt med fagbevegelsen og den delen av arbeiderpressen som fortsatt eksisterte.

Som NS-medlem tilhørte Krogh den mer tysk-vennlige fløyen av partiet, og han sto blant annet i strid med kommissarisk formann i AFL (Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon) fra 1941 Odd Fossum. Da denne ble avsatt tidlig i 1945 var Krogh ønsket som ny formann fra regjeringshold. Krogh deltok også i kartleggingen av arbeidermotstanden i Norge, men alkoholproblemene hans gjorde at dette arbeidet fikk relativt liten betydning.

Etter krigen gjorde ikke Krogh seg bemerket i offentligheten.

Referanser rediger

  1. ^ Folketellingen i Norge i 1910, www.digitalarkivet.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 421[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Folketellingen i Norge i 1885, www.digitalarkivet.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Dagsavisen, side(r) 18, type referanse dødsannonse, utgitt 2. november 1957[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Øystein Sørensen (1995). «Granskningskommisjonen av 1943». I Dahl, Hans Fredrik. Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. Arkivert fra originalen 5. januar 2010. 
  6. ^ Øystein Sørensen (1995). «Krogh, Sverre». I Dahl, Hans Fredrik. Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. Arkivert fra originalen 5. januar 2010. 
  7. ^ a b Side 292. Einhart Lorenz: Det er ingen sak å få partiet lite. NKP 1923–1931, Pax, Oslo (1983) ISBN 82-530-1255-1
  8. ^ Side 234. Einhart Lorenz: Det er ingen sak å få partiet lite. NKP 1923–1931, Pax, Oslo (1983) ISBN 82-530-1255-1
  9. ^ Maurseth, Per (1987). Gjennom kriser til makt 1920-1935. Tredje bind av Arbeiderbevegelsens historie i Norge (norsk). Oslo: Tiden. s. 99. ISBN 82-10-02753-0. 

Eksterne lenker rediger

  • Artikkelen har ingen egenskaper for politikerdatabaser i Wikidata