TERF eller terf, et akronym for transekskluderende radikalfeminisme, er en retning innen radikalfeminismen som hevder at transkvinner ikke er kvinner og som kjennetegnes av motstand mot lovgivning og utviklingstrekk som anerkjenner transpersoner.[1] Bevegelsen har fra slutten av 2010-årene ofte omtalt seg selv som «kjønnskritisk» (også forkortet «GC» etter engelsk gender-critical) og hevder å bekjempe «kjønnsideologien» (også kalt «kjønnsidentitetsideologien»).[2] Bevegelsen er kjent for å spre desinformasjon om transpersoner i sosiale medier, og er i økende grad knyttet til høyreekstreme miljøer.[3]

Symbol for radikalfeminisme: Venusspeil med hevet knyttneve, et tradisjonelt venstreradikalt symbol.

TERF-bevegelsen har tatt i bruk begrepet «kvinners kjønnsbaserte rettigheter» (sex-based rights) for å understreke det de mener er en motsetning mellom biologisk og sosialt/juridisk kjønn.[2] Begrepet antikjønnbevegelsen brukes gjerne som en bredere betegnelse om grupper som kjemper mot det de selv kaller «kjønnsideologi» eller lignende, og som blir omtalt som del av et populistisk tilbakeslag rettet mot seksuelle minoriteter og kjønnsmonoriteter.[4]

Begrepet TERF ble omkring 2008 tatt i bruk av radikalfeminister som en betegnelse for å skjelne mellom TERFer og transinkluderende radikalfeminister, og ble raskt også tatt i bruk av interseksjonelle og andre feminister.[5][6] Selv om begrepet først og fremst viser til transfiendtlige personer med en bestemt radikalfeministisk ideologisk orientering, har begrepet tidvis blitt brukt løsere om transfobiske personer generelt.[2] Transekskluderende radikalfeminisme har røtter i den separatistiske delen av radikalfeminismen og særlig lesbisk separatisme og legger til grunn at transkvinner egentlig er menn, og dermed en del av «patriarkatet».[7] TERF-bevegelsen har fra 2010-årene tatt i bruk betegnelser og begreper som i flere år allerede hadde vært brukt av den bredere antikjønnbevegelsen, herunder det som hevdes å være «kjønnsideologien».[2][8] Sentralt i TERF-ideologien står fortellingen om at transkvinner er farlige og ikke bør få bruke kvinners fasiliteter.[9] TERF beskrives som en liten minoritet blant dem som kaller seg feminister, og retningen står i motsetning til den etablerte feminismen og andre feministiske retninger.[10] Et økende antall transekskluderende radikalfeminister har alliert seg med antifeministiske, kristenkonservative og høyreradikale grupper.[2][11] Flere kommentatorer har beskrevet ideologien som en form for fascisme karakterisert av «manisk transfobi».[12] Tidsskriftet Forskningspolitikk omtalte TERF som en venstreekstrem tradisjon som har lagt seg nær opp til argumenter fra den ekstreme høyresiden.[13]

TERF-miljøet har gjennom bruken av internett fått en større offentlig plattform. Mange av organisasjonene som fremmer TERF-ideologi har blitt beskrevet som «skyggeorganisasjoner med veldig få virkelige aktivister», og «som gjentar den samme retorikken igjen og igjen: transpersoner invaderer kvinners garderober, sportsarrangementer og fengsler».[14] Spredningen av konspirasjonsteorier beskrives som et kjennetegn på den «kjønnskritiske» bevegelsen.[15] I 2022 vedtok Europarådet resolusjon 2417 om bekjempelse av hatefulle ytringer, vold og hatkriminalitet mot LHBTI-personer, som fordømte «de omfattende og ofte virulente angrepene på rettighetene til LHBTI-personer» i Polen, Russland, Storbritannia og Ungarn, og som spesielt fremhevet «antikjønn-, ‘kjønnskritiske’ og anti-trans-narrativer» som «dehumaniserer [LHBTI-personer] og ofte feilaktig påstår at deres grunnleggende rettigheter er i konflikt med kvinners og barns rettigheter [og som] er dypt skadelige for LHBTI-personer og for kvinners og barns rettigheter og samfunnet»; resolusjonen uttalte at den «kjønnskritiske» bevegelsen «bevisst feilfremstiller [LHBTI-personers rettigheter] som 'kjønnsideologi'».[16] En rapport fra Europaparlamentet knyttet mye av antitransaktivismen i Europa til desinformasjonskampanjer finansiert av den russiske regjeringen og høyreorienterte amerikanske aktører.[17] I Storbritannia har debatten om transpersoner startet av TERF-bevegelsen blitt omtalt som «TERF-krigen».[2]

BegrepshistorieRediger

Begrepet transekskluderende radikalfeminisme (fra engelsk trans-exclusionary radical feminism) og akronymet TERF kom i bruk fra 2008. Det ble popularisert av den australske radikalfeministen Viv Smythe[6] (som selv ikke er transperson), som har uttalt:

«Det var ment som en bevisst teknisk nøytral betegnelse på en aktivistgruppe. Vi ønsket en måte å skille TERFer fra andre radikalfeminister.»[5]

Begrepet ble raskt tatt i bruk av andre transinkluderende feminister, særlig interseksjonelle feminister og queerfeminister, som et kritisk beskrivende begrep om radikalfeminister med transekskluderende eller transfobe holdninger. Akronymet TERF eller terf har i årene etter 2008 fått en viss utbredelse i diskursen om transrettigheter; Edie Miller skrev at begrepet over tid også har blitt brukt bredere om personer som står for «transekskluderende politikk som følger en bestemt 'TERF-logikk', uansett om de er engasjert i radikalfeminisme».[18][19]

Radikalfeminister som Andrea Dworkin, Catharine MacKinnon, John Stoltenberg og Monique Wittig har støttet anerkjennelse av transpersoner og beskriver sin feminisme som transinkluderende.[20][21][5] Det var transinkluderende radikalfeminister som først lanserte TERF-begrepet.[5]

Ideologi og aktivismeRediger

Transekskluderende radikalfeminisme har historisk røtter i den separatistiske delen av radikalfeminismen som vokste frem i 1970-årene, særlig lesbisk separatisme, som var kjennetegnet av ideen om at kvinner i størst mulig grad bør leve uten menn og som så på det å være lesbisk som en motstandshandling mot «patriarkatet».[22] TERF-retningen bygger på en form for biologisk essensialisme som legger til grunn at transkvinner ikke er og ikke kan være kvinner, en oppfatning av alle transkvinner som menn og del av «patriarkatet»,[7] og at transkvinner er en fare for ciskvinner.[11] Umiddelbart etter at han tiltrådte omgjorde Joe Biden mye av Donald Trumps politikk på LHBT-området, og ble straks kritisert av TERF-bevegelsen i sosiale medier.[23][24]

StrategierRediger

TERF-bevegelsen er først og fremst en internettbasert bevegelse. The A-Z of Gender and Sexuality beskriver bevegelsens strategier slik:

«Moderne TERFer er definert like mye av sin ideologi som sitt forhold til trolling. Deres praksis består av doxing, trakassering, outing, snoking, publisering av pre-transisjonsfotoer av transkvinner, opprettelse av falske kontoer for det formål å finne transpersoners kontoer og trakassere dem, og generelt av å lage støy i internettfora, særlig på Tumblr, Twitter, Reddit og Mumsnet. Heller enn å gjøre noe meningsfullt for å hjelpe ciskvinner og jenter, bruker TERFer tiden på å terrorisere transkvinner og prøve å presse dem ut av fysiske og digitale rom.»[25]

«Kvinners kjønnsbaserte rettigheter»Rediger

TERF-bevegelsen har tatt i bruk det nykonstruerte begrepet «kvinners kjønnsbaserte rettigheter» (sex-based rights) for å understreke det de mener er en motsetning mellom biologisk kjønn og sosialt/juridisk kjønn (gender).[2] Forestillingen om «kjønnsbaserte rettigheter» blir fremmet i en erklæring laget av organisasjonen Women's Declaration International (WDI), som ble etablert i Storbritannia i 2019 under navnet Women's Human Rights Campaign (WHRC).[26] En rekke britiske kvinneorganisasjoner har beskrevet WHRC som en transfiendtlig organisasjon, og den skotske krisesenterbevegelsen Scottish Women's Aid beskrev for eksempel WHRC som en gruppe som arbeider for «å stigmatisere og diskriminere mot transkvinner».[27] Jurist og forsker på internasjonale menneskerettigheter Sandra Duffy beskriver konseptet «kjønnsbaserte rettigheter» som «en fiksjon med et falskt skinn av legalitet» og skriver at konseptet ikke eksisterer innen internasjonale menneskerettigheter; hun viser til at CEDAW-komiteen eksplisitt anerkjenner transpersoners rettigheter.[28]

TERF-bevegelsen omtaler seg selv ofte som «kjønnskritiske feminister» (gender-critical feminists) og har fra 2016 i økende grad tatt i bruk betegnelser og begreper fra antikjønnbevegelsen, herunder det som kalles «kjønnsideologien».[2] TERF-tilhengere bruker ofte uttrykket «adult human female» (voksent hunnkjønn el. voksent kvinnemenneske) for å gi uttrykk for at transkvinner ikke er kvinner, og i Storbritannia har politiet etterforsket slik utsagn som hatefulle ytringer.[29][30] Transekskluderende radikalfeminister omtaler transkvinner som «menn», «hankjønn» eller lignende.[31]

Analyser og kommentarerRediger

Forskere og kommentatorer har beskrevet TERF som et eksempel på at deler av ytre venstre og ytre høyre finner sammen i motstanden mot LHBT-bevegelsen generelt og transrettigheter spesielt.[2][8][32][33][34][35][11] Ifølge forskerne Ruth Pearce m.fl. samarbeider TERF-bevegelsen med høyreekstreme og kristenkonservative i motstanden mot LHBT-rettigheter.[11][2][8][33] Ifølge litteraturprofessoren Grace Lavery ved UC Berkeley er TERF «en minoritet blant en minoritet» av feminister.[1] TERF-aktivister har blitt utestengt fra Reddit på grunn av hatefulle ytringer mot transpersoner. Sosiale medier spiller en rolle i radikalisering av miljøet, som The Atlantic har beskrevet som et ekkokammer og et giftig nettsamfunn.[1] I 2020 stengte Reddit ned nettsamfunnet GenderCritical, som var det største TERF-forumet.[1][36]

Tidsskriftet Forskningspolitikk uttalte at:[13]

Ekstremhøyre får god drahjelp fra ekstremvenstre og da spesielt såkalte transekskluderende radikalfeminister (TERFer). Disse «kjønnskritiske» aktivistene gjentar de høyreekstremes argumenter om at kulturelt kjønn (gender) ikke finnes, og at alle forestillinger om kjønn må defineres ut fra biologisk kjønn (sex). I praksis ender de gjerne opp med argumenter om at kjønn er det samme som kjønnsorganer, kromosomer eller kjønnsceller. Dette presenteres som «vitenskap». Nå får ikke transfobene mye drahjelp fra vitenskapsfolk. Det finnes fortsatt noen få forskere som holder på at «kjønn er forplantning», men jevnt over er det mangfoldsparadigmet som dominerer.

Filosofen og kjønnsforskeren Judith Butler uttalte i 2020 at transekskluderende radikalfeminisme var «en marginal bevegelse som prøver å snakke for flertallet, og vårt ansvar er å forhindre at det skjer».[37] Hun kategoriserte i 2021 bevegelsen mot «kjønnsideologi» som en type fascisme, og advarte feminister mot å alliere seg med det hun kalte «fascistiske trender».[38][39] I forbindelse med Holbergdebatten i 2021 kommenterte hun også fenomenet, og sa at «transfobi er som andre former for hat, som antisemittisme og rasisme».[40] Feministen Jude Ellison S. Doyle beskriver også TERF-ideologi som en form for fascisme, og skriver at det i 2010-årene skjedde et skifte i TERF-miljøene ved at uttalt fascistiske miljøer begynte å infiltrere den eldre og tradisjonelt venstreradikale TERF-bevegelsen og dra den kraftig til høyre; samarbeidet med ytre høyre ble mer uttalt etter valget av Donald Trump til amerikansk president.[12]

I introduksjonen til et større temanummer i The Sociological Review om TERF-ideologi og det de beskriver som TERF-krigen skrev forskerne Ruth Pearce m.fl.:

«[F]orestillingen om 'kjønnsideologien' har røtter i antifeministiske og anti-trans-diskurser blant høyreorienterte kristne […] i det siste tiåret har konseptet i økende grad fått aksept blant høyreekstreme organisasjoner og politikere i amerikanske, europeiske og afrikanske stater. De fremstiller likestilling, seksuell frigjøring og LGBTQ+-rettigheter som et angrep på tradisjonelle verdier fra 'globale eliter' som multinasjonale selskaper og internasjonale organisasjoner som FN […] Mallory Moore (2019) viste hvordan ideen om 'kjønnsideologien' først dukket opp i en 'kjønnskritisk' kontekst […] på et transekskluderende radikalfeministisk nettsted i 2016 […] fra det tidspunktet har konseptet fått økt utbredelse i transekskluderende radikalfeministisk diskurs».[2]

Forskerne Kuhar og Paternotte skriver at forestillingen om «kjønnsideologien» ofte omfatter påstander om at EU og internasjonale organisasjoner er manipulert av en «kjønnslobby» og amerikanske milliardærer, frimurere, feminister eller jøder. For å fremme ideen om at (sosialt) kjønn er et fremmed konsept funnet på av korrupte internasjonale eliter, bruker de ofte det engelske ordet gender heller enn en oversettelse til det lokale språket.[41] Magasinet Vice skrev at spredningen av konspirasjonsteorier kjennetegner den «kjønnskritiske» bevegelsen: «Feilinformasjon – definert som all verifiserbart falsk informasjon som spres, uavhengig av om personen som deler den vet at den er falsk eller har til hensikt å villede noen – reiser vidt og bredt i den transfiendtlige kjønnskritiske (GC)-bevegelsen, som kaster seg på eksisterende konspirasjonsteorier og fremmer nye.»[15]

I 2022 vedtok Europarådet resolusjon 2417 (2022) om bekjempelse av hatefulle ytringer, vold og hatkriminalitet mot LHBTI-personer, som fordømte «de omfattende og ofte virulente angrepene på rettighetene til LHBTI-personer» i Polen, Russland, Storbritannia og Ungarn, og som videre fordømte «antikjønn-, ‘kjønnskritiske’ og anti-trans-narrativer» som «dehumaniserer [LHBTI-personer] og ofte feilaktig påstår at deres grunnleggende rettigheter er i konflikt med kvinners og barns rettigheter [og som] er dypt skadelige for LHBTI-personer og for kvinners og barns rettigheter og samfunnet», og som «bevisst feilfremstiller [LHBTI-personers rettigheter] som 'kjønnsideologi'».[16] Resolusjonen bygget på en rapport med anbefalinger fra 2021 som uttalte at «den 'kjønnskritiske' bevegelsen, som feilaktig fremstiller transrettigheter som en særlig trussel mot ciskjønnede kvinner og jenter, har spilt en betydelig rolle i denne prosessen.»[42][43][44] En rapport utarbeidet for Europaparlamentet i 2021 om desinformasjonskampanjer mot LHBT+-personer og utenlandsk innflytelse viste at en stor del av aktivismen mot transpersoner i Europa kan knyttes til russiske og høyreorienterte amerikanske nettverk, og uttalte følgende:

«[L]ike rettigheter for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interseksuelle personer (LHBTI+) ser ut til å ha blitt utpekt som et spesielt beleilig tema for å så friksjon og splittelse mellom EUs medlemsland. Selv om den russiske regjeringen er en nøkkelaktør, er det viktig å forstå at det ikke er den eneste aktøren med interesse i å utfordre det siste tiårets utvidelse av rettigheter. Russlands interesser i destabilisering overlapper med interessene til andre aktører drevet av ideologiske agendaer.»[17]

I 2021 presenterte FNs spesialrapportør om beskyttelse mot vold og diskriminering basert på seksuell orientering og kjønnsidentitet rapportene The Law of Inclusion og Practices of Exclusion for FNs menneskerettighetsråd. Rapportene uttalte at bevegelsen som arbeider mot såkalt «kjønnsideologi» utgjør en moralpanikk som undergraver menneskerettighetene og beskyttelsen mot diskriminering, og at virkningen av anti-kjønnsnarrativer belaster transpersoner.[45]

Med utgangspunkt i teori om radikalisering skrev forskeren Craig McLean at diskursen om transpersoner særlig i Storbritannia har blitt radikalisert som følge av aktivitetene til nye pressgrupper som fremmer «en radikal agenda om nekte transpersoner grunnleggende rettigheter […] under dekke av 'ytringsfrihet'.» McLean skrev videre at

Debatten om transrettigheter i Storbritannia er for tiden giftig, men det ville være uredelig å anlegge en falsk balanse for å forstå hvorfor situasjonen har oppstått. En fast bestemt gruppe mennesker har latt seg inspirere av meningsfeller i USA […] for å aktivt gjøre livet vanskeligere for transpersoner […] Disse gruppene har [presset] frem en fortelling om at transkvinner er farlige og ikke bør få bruke kvinnelige fasiliteter […] med retoriske figurer som at de «bare har rimelige bekymringer» og «bare stiller spørsmål», men realiteten er at de har bidratt til å demonisere en allerede sårbar minoritet.[9]

Clare Hemmings, professor i feministisk teori ved London School of Economics, diskuterer TERF-ideologi i konteksten av transfobiske narrativer og uttaler at:

Transfiendtlige argumenter har lenge vært avhengige av motsetningen mellom «ekte (biologisk) kjønn» og «falskt (sosialt) kjønn» for å begrunne fiendtligheten mot transpersoner, og som man kan forvente, er anti-«kjønnsideologi»-forkjempere dypt transfobiske så vel som homofobiske, kvinnefiendtlige og rasistiske. Selverklærte feminister kan også være dypt transfobiske (...) Transekskluderende radikalfeminister (TERFer) tar konsekvent aldri transpersoners ønske om verdighet og selvbestemmelse på alvor.[46]

Kjønnsforskerne Janne Bromseth, Elisabeth Lund Engebretsen, Lin Prøitz, Katrina Roen og Stine H. Bang Svendsen har uttalt at «TERF står for en ensidig opprettholdelse av essensialistisk kvinnekamp og en splittende identitetspolitikk, og motsetter seg aktivt en bredere koalisjons- og solidaritetsbasert feministbevegelse».[47] Svendsen skriver at «det er bare de kjønnskonservative antifeministene som vinner» på kampen mot transrettigheter.[48]

Ifølge forskerne Amira Hasenbush m.fl. er TERF -aktivismen preget av alarmistiske utsagn med manglende empirisk grunnlag, for eksempel gjennom fremstilling av transkvinner som «menn»/«hankjønn» som utgjør en trussel og mulige overgripere mot ciskvinner. Hasenbush m.fl skriver at i TERF-miljøet fremstilles ofte transkvinner som potensielle overgripere mot ciskvinner dersom de får tilgang til offentlige fasiliteter som toaletter.[49]

Transekskluderende radikalfeminister hevder ofte at transkvinner må utestenges fra kvinneidrett og fremstiller transkvinner som en trussel mot kvinner i idretten; særlig i USA har antitransbevegelsen hatt et visst gjennomslag på dette området, og alliert seg med Donald Trump og Det republikanske parti for å få vedtatt flere lover som utestenger transpersoner fra idrett i enkelte delstater.[50] Kravet om ekskludering av transkvinner fra idrett har møtt sterk motstand fra menneskerettsorganisasjoner, progressive organisasjoner og kvinneorganisasjoner som f.eks. American Civil Liberties Union,[51] Center for American Progress[52] og National Women's Law Center.[53]

Etnologen og kjønnsforskeren Marion
 Näser-Lather skriver at den «kjønnskritiske» diskursen har røtter i en antifeministisk tradisjon og ofte angriper kjønnsforskningen. Ifølge Näser-Lather «tilhører ikke [de ‘kjønnskritiske’ argumentene] den vitenskapelige diskursen, men kan tolkes som en form for vitenskapspopulisme som gir ‘vitenskapelig’ autoritet til dannelsen av autoritære, antifeministiske diskurser som tar sikte på å reifisere ‘sikker’ kunnskap om ‘kjønn’. Følgelig leses ‘kjønnskritiske’ forfattere hovedsakelig av lekfolk, inkludert høyreorienterte og kristenfundamentalistiske medier og aktører.»[54]

TERF-retningen har mest oppslutning blant eldre radikalfeminister, særlig fra babyboomergenerasjonen. Yngre feminister har vært mest kritiske til TERF-ideologi.[55] Flere studier viser at personer som identifiserer seg som feminister er mer aksepterende overfor transpersoner enn andre.[56][57][58] I Norge fant en holdningsundersøkelse gjennomført for Bufdir at det blir stadig færre som har transfiendtlige holdninger.[59]

Julian Vile skriver at «TERF-bevegelsen er en kunstig bevegelse som tar plass i offentligheten gjennom en galakse av Twitterkontoer og skyggeorganisasjoner med veldig få virkelige aktivister», og «som gjentar den samme retorikken igjen og igjen: transpersoner invaderer kvinners garderober, sportsarrangementer og fengsler». Blant disse TERF-organisasjonene er LGB Alliance, Fair Play for Women, WoLF og For Women Scotland.[14] Tidsskriftet LGBT Nation mener TERF er en «liten kult» og en «uorganisert gruppe» som fremmer transfiendtlige holdninger og som hovedsakelig rekrutterer støttespillere via internett, og som har begynt å nærme seg den religiøse høyresiden i USA i sin motstand mot transrettigheter.[60]

Sosiale medierRediger

TERF-aktivister og TERF-fora har blitt utestengt fra Reddit og Twitter på grunn av hatefulle ytringer mot transpersoner. I 2020 stengte Reddit nettsamfunnet GenderCritical, det største TERF-forumet.[1][36][61] Ifølge The Atlantic driver TERF-miljøet driver utstrakt trakassering av transkvinner i sosiale medier gjennom såkalt doxing (avsløre privat informasjon) eller krenkende omtale.[1] Tsjeng og Livingston har beskrevet nettforumet Mumsnet har blitt beskrevet som et «giftig arnested for transfobi».[62]

Etter at TERFere har blitt utestengt fra mainstream medieplattformer har TERF-miljøet grunnlagt egne internettfora som Ovarit, som omtaler seg selv som en plattform for «kjønnskritisk» radikalfeminisme.[1]

Sosiale medier spiller en rolle i radikalisering av TERF-aktivister.[63]

«TERF-krigen» i StorbritanniaRediger

 
Julie Bindel regnes som en representant for transekskluderende radikalfeminisme og beskriver seg selv som radikal lesbisk feminist; hun argumenterer også for å internere eller fengsle alle menn i «en slags leir».[64]

«TERF-krigen» er navnet media og forskere har gitt en debatt i Storbritannia fra slutten av 2010-årene, som har fått stor oppmerksomhet i britiske medier.[2][65][66] Medier og forskere har beskrevet en særegent britisk transfob diskurs der TERF-ideologi har fått mer gjennomslag enn i andre land:[31]

 I februar 2019 publiserte New York Times en artikkel med overskriften 'How British Feminism Became Anti-Trans' (...) Den forklarte det sære og underlige anti-trans-sentimentet i Storbritannia for progressive amerikanske lesere, som anser transrettigheter som en ubestridt grunnverdi for menneskerettigheter og feminisme 

VICE[65]

I 2021 utgav International Lesbian, Gay, Bisexual, Trans and Intersex Association en rapport som uttalte at J.K. Rowling har påført LHBT-rettigheter «stor skade» i Storbritannia gjennom hatefulle ytringer mot transpersoner.[67] Rowling har blitt omtalt som verdens mest kjente transekskluderende radikalfeminist, og har fra 2019 opplevd en rekke boikottaksjoner og omdømmetap som følge av transfobiske ytringer.[68][69][70][71][72][73][74][75][76] I 2021 ble Rowlings navn bestemt fjernet fra en videregående skole etter krav fra elevene, på grunn av støtte til påstått hatefulle ytringer.[70]

TERF-ideologien har særlig møtt motstand hos yngre mennesker, herunder flere studentorganisasjoner. I 2015 skulle Julie Bindel tale på et arrangement ved Universitetet i Manchester sammen med Breitbart-skribenten Milo Yiannopoulos, men begge ble erklært uønsket etter en protestkampanje mot dem fra studentene ved universitetet.[77][78] I 2018 vedtok studentparlamentet ved University of Bristol å forby transekskluderende radikalfeminister å snakke ved universitetet.[79]

NorgeRediger

En av de første større debattene fant sted i 2017 da SVs kvinnekonferanse trakk invitasjonen av Julie Bindel etter at Fri protesterte på grunn av hennes holdninger til transpersoner og beskrev henne som TERF.[80][81] I Norge har Tonje Gjevjon startet flere organisasjoner som arbeider mot juridisk anerkjennelse og inkludering av transkvinner som kvinner, og kommentatoren Martine Aurdal og kjønnsforskere som Janne Bromseth m.fl. har betegnet henne som en representant for TERF-retningen.[47][82] Gjevjon startet LLH 2019, som ifølge Blikk arbeider for lesbiske, men mot transrettigheter.[83]

Gjevjon, Christina Ellingsen og Kari Jaquesson, som har beskrevet seg selv som TERF,[84] står også bak en norsk avdeling av den selverklært «kjønnskritiske» Women's Declaration International (WDI; tidligere Women's Human Rights Campaign; WHRC).[11] Women's Human Rights Campaign Norge deltok i 2021 på parolemøtet for 8. mars i Oslo og foreslo paroler som «Nei til vranglære i grunnskolen, jenter og kvinner har ikke penis» og «kun kvinner er kvinner».[85]

Professor Elisabeth Lund Engebretsen har identifisert grupper og nettsteder som WDI, LLH2019 og Matriarken som sentrale antikjønngrupperinger i Norge, og knytter dem til et «reaksjonært populistisk backlash mot grunnleggende menneskerettigheter og selve demokratiet». Ifølge Engebretsen har disse gruppene bare støtte fra et lite antall personer, men slipper til i uforholdsmessig grad i diskusjoner om transpersoner i media.[4]

Kjønnsforsker Janne Bromseth skriver at masseskytingen i Oslo 2022 «skjedde i en kontekst» og at «antikjønnbevegelsen har flyttet grenser også i den offentlige debatten i Norge de siste årene», noe som har resultert i «et hardere debattklima der fremfor alt organiserte TERFer har fått ta plass og sette dagsorden for 'debatten om kjønn' og 'kjønnsideologiens' angivelige trussel mot naturens orden».[86]

Rød Ungdom har gått sterkt mot TERF og brukt slagordet «føkk TERF-er!».[87] Rød Ungdom-leder Alberte Bekkhus har uttalt at TERFer «allierer seg med høyreekstreme grupperinger» og har «ingenting i kvinnebevegelsen å gjøre», og at «man kan ikke kalle seg feminist dersom man er transekskluderende».[88] Daisy Sælen Hafstad og Vegard Rødseth Tokheim har omtalt TERF-ideologien som «hatprat og konspiratoriske ideer» og «farlig tankegods overfor en sårbar minoritetsgruppe».[89] AUF-leder Astrid Willa Eide Hoem har uttalt at venstresiden må ta et oppgjør med transfobi og at «ingen skal få misbruke feminismen til å stoppe folk fra å være det kjønnet de er».[90] AUF har også vedtatt å «bekjempe transfobi og hets mot de som bryter med kjønnsnormer i idretten».[91]

TERF-ideologien har fått støtte av det rød-brune[92] nettstedet Steigan.no,[93][94][95][96] der blant andre Kari Jaquesson er skribent.[97]

Synspunkter på begrepetRediger

Det er ikke enighet blant radikalfeminister om transekskluderende radikalfeminisme er et nøytralt begrep. De som omfattes av begrepet misliker betegnelsen og omtaler seg selv i økende grad som «kjønnskritiske».[2] Noen har brukt begrepet TERF om seg selv.[84] Filosofen Judith Butler, som har skrevet mye om kjønnsidentitet[37], uttalte følgende i et intervju med New Statesman:

«Jeg kjenner ikke til at terf blir brukt som skjellsord. Jeg undrer meg over hva selverklærte feminister som ønsker å ekskludere transkvinner fra kvinners arenaer ellers ville bli kalt?»[37]

Språkfilosofen og idrettsutøveren[98] Rachel McKinnon beskriver transekskluderende radikalfeminisme som «en moderne form for propaganda» som fremmer et «politisk prosjekt for å benekte at transkvinner er kvinner».[99] Den feministiske juristen Ntina Tzouvala skriver at «det er ingen tvil om at akronymet brukes kritisk (...), men dette gjør det ikke til et skjellsord – det kritiserer ikke TERFer for å være kvinner, men for de politiske meningene de hevder i offentligheten.»[100]

Det er bred enighet om at begrepet TERF brukes kritisk eller nedsettende.[100][101][102] Twitter, Facebook og Reddit har ikke reagert på bruken av «TERF» for denne typen retorikk, og flere medier har eksplisitt uttalt at de anser «TERF» som et korrekt beskrivende begrep. Lingvistene Christopher Davis og Elin McCready konkluderer med at TERF ikke er et skjellsord fordi det ikke beskriver en iboende egenskap og fordi det er tvilsomt om det undertrykker dem som omtales for sine politiske meninger.[101]

Marina Watanabe, redaktør i det feministiske tidsskriftet Bitch Media, skrev at maktrelasjoner er avgjørende for hva som utgjør et skjellsord, og at fordi det ikke er noe sosialt system som privilegerer transpersoner er påstanden om at begrepet TERF brukes for å undertrykke majoriteten av cispersoner absurd.[103] Tassia Agatowski skrev at «det er som å påstå at 'homofob' eller 'rasist' er skjellsord når de faktisk er klare beskrivelser av personers diskriminerende holdninger».[104] Andrea Long Chu beskriver påstanden om at TERF er et skjellsord som «et klagemål som ikke ville fortjent noe seriøst svar, hvis det ikke også hadde vært sant i den forstand at alle begreper som brukes for å beskrive fordomsfulle personer er ment å være nedsettende».[105]

Brynn Tannehill mener at TERF ikke kan regnes som feminisme og skriver at selv om TERF startet som «en liten gruppe av falmende andrebølgefeminister som aldri helt kom over det faktum at kvinner kan være både heterofile og feministiske, er bevegelsen nå et verktøy for ultrakonservative religiøse grupper i USA i kampen mot alt som feminisme normalt står for».[106]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g Tiffany, Kaitlyn (8. desember 2020). «The Secret Internet of TERFs». The Atlantic (engelsk). Besøkt 8. mars 2021. «TERFs constitute “a minority of a minority of feminists,” says Grace Lavery, a UC Berkeley literature professor and writer. Nevertheless, this tiny group has attracted a disproportionate amount of attention in the past several years, in large part thanks to social-media platforms.» 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m Pearce, Ruth; Erikainen, Sonja; Vincent, Ben (2020). «TERF wars: An introduction». The Sociological Review. doi:10.1177/0038026120934713. 
  3. ^ «Diskriminierung von Transmenschen: Die Anfeindungen nehmen zu». Deutschlandfunk Kultur. Besøkt 15. august 2022. 
  4. ^ a b Engebretsen, Elisabeth L. (2022). «Scientizing Gender? An Examination of Anti-Gender Campaigns on Social Media, Norway». I Eslen–Ziya, H.; Giorgi, A. Populism and Science in Europe. Palgrave Macmillan. s. 185–206. ISBN 978-3-030-97534-0. doi:10.1007/978-3-030-97535-7_9. 
  5. ^ a b c d Williams, Cristan (2016). «Radical Inclusion: Recounting the Trans Inclusive History of Radical Feminism». Transgender Studies Quarterly. 3 (1–2). doi:10.1215/23289252-3334463. 
  6. ^ a b Viv Smythe (28. november 2018). «I'm credited with having coined the word 'Terf'. Here's how it happened | Viv Smythe». the Guardian (engelsk). Besøkt 19. juli 2021. «Due to a short series of blogposts from 2008, I have retrospectively been credited as the coiner of the acronym “Terf” (Trans Exclusionary Radical Feminists). I suspect I’m merely the first person who wrote it on a website that still exists» 
  7. ^ a b Williams, Cristan (2020). «The ontological woman: A history of deauthentication, dehumanization, and violence». Soc. Rev. doi:10.1177/0038026120938292. 
  8. ^ a b c Burns, Katelyn (5. september 2019). «The rise of anti-trans "radical" feminists, explained». Vox (engelsk). Besøkt 8. mars 2021. 
  9. ^ a b McLean, Craig (2021). «The Growth of the Anti-Transgender Movement in the United Kingdom. The Silent Radicalization of the British Electorate». International Journal of Sociology: 1–10. doi:10.1080/00207659.2021.1939946. 
  10. ^ «TERF wars: Why trans-exclusionary radical feminists have no place in feminism». Daily Dot (engelsk). 12. august 2018. 
  11. ^ a b c d e «The Unholy Alliance of Trans-Exclusionary Radical Feminists and the Right Wing». Jezebel. 5. september 2019. 
  12. ^ a b Jude Ellison S. Doyle (1. april 2022). «How the far-right is turning feminists into fascists». Xtra Magazine. 
  13. ^ a b «Forskningens rolle i skeiv historie: undertrykker eller frigjører?». Forskningspolitikk. Besøkt 20. juni 2022. 
  14. ^ a b Vile, Julian. «A TERF-Far Right Alliance Has Launched a New Transphobic Onslaught». Left Voice. 
  15. ^ a b «The Anti-Trans 'Gender-Critical' Movement Is Overflowing with Bullshit: Wild conspiracy theories, distortions and misinformation about trans issues are spreading like wildfire online». Vice. Besøkt 1. januar 2022. 
  16. ^ a b «Resolution 2417 (2022): Combating rising hate against LGBTI people in Europe» (PDF). Europarådet. Besøkt 28. januar 2022. 
  17. ^ a b Disinformation campaigns about LGBTI+ people in the EU and foreign influence. (PDF). LU: European Parliament. Directorate General for External Policies of the Union. 2021. ISBN 978-92-846-8347-5. doi:10.2861/980572. Sammendrag. 
  18. ^ Lewis, Sophie (7. februar 2019). «How British Feminism Became Anti-Trans». The New York Times (engelsk). «If the idea that transphobic harassment could be “feminist” bewilders you, you are not alone. ... With time, the term TERF has become a catchall for all anti-trans feminists, radical or not.» 
  19. ^ Miller, Edie (5. november 2018). «Why Is British Media So Transphobic?». The Outline. «The truth is, while the British conservative right would almost certainly be more than happy to whip up a frenzy of transphobia, they simply haven’t needed to, because some sections of the left over here are doing their hate-peddling for them. The most vocal source of this hatred has emerged, sadly, from within circles of radical feminists. British feminism has an increasingly notorious TERF problem. ... The application of the term has shifted somewhat over time to encompass most people espousing trans-exclusionary politics that follow a particular “TERF logic,” regardless of their involvement with radical feminism.» 
  20. ^ Abeni, Cleis (3. februar 2016). «New History Project Unearths Radical Feminism's Trans-Affirming Roots». The Advocate (engelsk). Besøkt 10. juni 2017. 
  21. ^ Williams, Cristan (7. april 2015). «Sex, Gender, and Sexuality: The TransAdvocate interviews Catharine A. MacKinnon». Besøkt 14. januar 2016. 
  22. ^ Johnston, Jill. «The Making of the Lesbian Chauvinist (1973)». Radical Feminism: A Documentary Reader. New York: New York University Press, 2000.
  23. ^ «In a Heartwarming Sign, Joe Biden Began His Presidency By Upsetting TERFs». Jezebel. 21. januar 2021. 
  24. ^ «Anti-trans feminists are canceling Biden for signing an order that reverses Trump's definition of gender as 'biological sex'». Yahoo News. 21. januar 2021. 
  25. ^ Holleb, Morgan Lev Edward, red. (2019). «TERF». The A-Z of Gender and Sexuality: From Ace to Ze. Jessica Kingsley Publishers. s. 250–256. ISBN 9781784506636. 
  26. ^ «MPs urged by anti-trans ‘women’s rights’ group to eliminate ‘transgenderism’ and scrap Gender Recognition Act». PinkNews. Besøkt 31. desember 2021. 
  27. ^ «Feminists warn of blurred lines ‘between free speech and hate speech’ on trans people ahead of parliament event». Common Weal. Besøkt 31. desember 2021. 
  28. ^ Duffy, Sandra. «An International Human Rights Law Analysis of the WHRC Declaration». Arkivert fra originalen 11. februar 2022. Besøkt 12. mars 2022. 
  29. ^ «What’s Wrong With “Woman : Adult Human Female”? – TransLeeds» (engelsk). Arkivert fra originalen 5. mars 2021. Besøkt 12. mars 2021. 
  30. ^ Ward, Victoria (14. oktober 2019). «Police response to 'transphobic' stickers branded 'extraordinary'». The Telegraph (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 12. mars 2021. 
  31. ^ a b Armitage, Luke (2020). «Explaining backlash to trans and non-binary genders in the context of UK Gender Recognition Act reform». Journal of the International Network for Sexual Ethics & Politics. 8: 11–35. doi:10.3224/insep.si2020.02. 
  32. ^ Michaelson, Jay (4. september 2016). «Radical Feminists and Conservative Christians Team Up Against Transgender People». The Daily Beast (engelsk). Besøkt 12. mars 2021. 
  33. ^ a b Macdonald, Neil (13. mai 2017). «The far left and far right converge on transgender rights in Canada: Opinion». CBC (engelsk). Besøkt 12. mars 2021. 
  34. ^ «Intersections of Hate: Trans Exclusionary Radical Feminism (TERF) and the Far Right». graduate.lclark.edu (engelsk). Besøkt 12. mars 2021. 
  35. ^ «Life After Stonewall: The Struggle Against TERFs and the Far Right». Left Voice (engelsk). Besøkt 12. mars 2021. 
  36. ^ a b «Reddit Cracks Down on Hate Speech by Deleting TERF, Pro-Trump Forums». www.advocate.com (engelsk). 29. juni 2020. Besøkt 8. mars 2021. 
  37. ^ a b c A. Ferber (22. september 2020). «Judith Butler on the culture wars, JK Rowling and living in “anti-intellectual times”». New Statesman (engelsk). Besøkt 19. mars 2021. 
  38. ^ Judith Butler (23. oktober 2021). «Why is the idea of ‘gender’ provoking backlash the world over?». the Guardian (engelsk). Besøkt 19. desember 2021. 
  39. ^ «Judith Butler says 'anti-gender ideology movement' is a dangerous 'fascist trend'». PinkNews | Latest lesbian, gay, bi and trans news | LGBT+ news (engelsk). 26. oktober 2021. Besøkt 19. desember 2021. 
  40. ^ S.S.Larsen (3. desember 2021). «Vil ut av skinndebatten». klassekampen.no. Besøkt 19. desember 2021. 
  41. ^ Kuhar, Roman; Paternotte, David (2017). «Introduction». Anti-Gender Campaigns in Europe: Mobilizing against Equality. Rowman & Littlefield. ISBN 978-1-78660-001-1. S. 14
  42. ^ «UK named alongside Russia, Poland and Hungary in damning LGBT+ hate report due to transphobia». PinkNews. 
  43. ^ «Committee highlights rise in hatred against LGBTI people». Europarådet. 
  44. ^ «Combating rising hate against LGBTI people in Europe» (PDF). Europarådet. 
  45. ^ «Reports on Gender: The Law of Inclusion & Practices of Exclusion» (PDF). FNs spesialrapportør om beskyttelse mot vold og diskriminering basert på seksuell orientering og kjønnsidentitet. 2021. Besøkt 3. januar 2022. 
  46. ^ Hemmings, Clare (2021). «Unnatural feelings: the affective life of ‘anti-gender’ mobilisations». Radical Philosophy. 
  47. ^ a b Bromseth, Janne; Engebretsen, Elisabeth Lund; Prøitz, Lin; Roen, Katrina; Svendsen, Stine H. Bang (25. april 2017). «Fordomsfull kunnskapsløshet om kjønnsmangfold». Blazer Fanzine.  Arkivert 27. januar 2021 hos Wayback Machine.
  48. ^ Stine H. Bang Svendsen: «Trans i skuddlinja i en feministisk tragedie» på nettstedet Trønderdebatt 8. mars 2021.
  49. ^ Amira Hasenbush, Andrew R. Flores & Jody L. Herman (2019). Gender Identity Nondiscrimination Laws in Public Accommodations: a Review of Evidence Regarding Safety and Privacy in Public Restrooms, Locker Rooms, and Changing Rooms. Sexuality Research and Social Policy, vol. 16, s. 70–83
  50. ^ Valerie Moyer (2021): «Revising trans-exclusionary narratives in women's sports activism». Rory Magrath (red.): Athlete Activism: Contemporary Perspectives, London: Routledge (ISBN 9781003140290)
  51. ^ Four Myths About Trans Athletes, Debunked (American Civil Liberties Union)
  52. ^ The Importance of Sports Participation for Transgender Youth (Center for American Progress)
  53. ^ Stop Using Girl Athletes to Justify Your Transphobia (National Women's Law Center)
  54. ^  Näser-Lather, Marion  (2021). « Academics against Gender Studies: Science populism as part of an authoritarian anti-feminist hegemony project ».  Kvinder, Køn & Forskning .   ( ):  . doi:10.7146/kkf.v29i2.124901. 
  55. ^ «The Terf* war tearing feminism apart(trans exclusionary radical feminist)». HeraldScotland (engelsk). Besøkt 12. mars 2021. 
  56. ^ Platt, Lisa F.; Szoka, Spring L. (28. januar 2021). «Endorsement of Feminist Beliefs, Openness, and Mindful Acceptance as Predictors of Decreased Transphobia». Journal of Homosexuality. 68 (2): 185–202. PMID 31411935. doi:10.1080/00918369.2019.1651109. 
  57. ^ Conlin, Sarah E.; Douglass, Richard P.; Moscardini, Emma H. (2. januar 2021). «Predicting transphobia among cisgender women and men: The roles of feminist identification and gender conformity». Journal of Gay & Lesbian Mental Health. 25 (1): 5–19. doi:10.1080/19359705.2020.1780535. 
  58. ^ Brassel, Sheila T.; Anderson, Veanne N. (April 2020). «Who Thinks Outside the Gender Box? Feminism, Gender Self-Esteem, and Attitudes toward Trans People». Sex Roles. 82 (7–8): 447–462. doi:10.1007/s11199-019-01066-4. 
  59. ^ Likestillings- og diskrimineringsombudet: Ulike meninger er OK, å spre transhat er forbudt
  60. ^ «Daniel Radcliffe condemns J.K. Rowling’s attacks on trans women in rare public rebuke». LGBT Nation. 9. juni 2020. 
  61. ^ Holmes, Juwan J. (16. februar 2021). «A TERF sued Twitter for banning her over anti-trans remarks. The court said it was perfectly fine.». LGBTQ Nation. Besøkt 8. mars 2021. 
  62. ^ Tsjeng, Zing; Livingston, Eve (6. desember 2018). «How an Online Forum for Moms Became a Toxic Hotbed of Transphobia» (engelsk). Besøkt 6. april 2019. 
  63. ^ Oscar Fitzpatrick, Caitlin Harzem, Gerry LaBarbera (20. oktober 2020). «TERF Wars». University of Amsterdam. 
  64. ^ «An Interview with Julie Bindel». RadFem Collective (engelsk). 7. september 2015. Besøkt 28. februar 2021. 
  65. ^ a b «TERF War: Transphobia In the British Media, Gender Critical Feminism and Its Effects on Trans Rights». www.vice.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2021. 
  66. ^ «British media is increasingly transphobic: Here’s why». Xtra Magazine. Besøkt 12. mars 2021. 
  67. ^ «JK Rowling's "transphobic attacks" are damaging LGBT+ rights in UK, warns report». PinkNews (engelsk). 17. februar 2021. Besøkt 8. mars 2021. 
  68. ^ Robertson, Grace. «Where J.K. Rowling’s Transphobia Comes From». Vanity Fair (engelsk). Besøkt 8. mars 2021. 
  69. ^ Ennis, Dawn. «J.K. Rowling Comes Out As A TERF». Forbes (engelsk). Besøkt 8. mars 2021. 
  70. ^ a b Simpson, Craig (9. februar 2021). «School drops Winston Churchill and JK Rowling from house names». The Telegraph (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 12. mars 2021. 
  71. ^ Bollinger, Alex (11. februar 2021). «J.K. Rowling’s name removed from school building over transphobic remarks». LGBTQ Nation. Besøkt 8. mars 2021. 
  72. ^ Macilraith, Robert (25. juni 2020). «J. K. Rowling and the ‘TERF Wars’». The Oxford Student (engelsk). Besøkt 11. mars 2021. 
  73. ^ Yasharoff, Hannah. «How trans 'Harry Potter' fans are grappling with J.K. Rowling's legacy after her transphobic comments». USA TODAY (engelsk). Besøkt 8. mars 2021. 
  74. ^ «How Harry Potter Fans Are Coping With J.K. Rowling - IGN» (engelsk). Besøkt 8. mars 2021. 
  75. ^ «Can more Harry Potter ever be okay?». Vox. Besøkt 1. mars 2021. «J.K. Rowling, the world-famous creator of Harry Potter who was once seen as a vanguard of progressive idealism, earned a new reputation in 2020 as a world-famous transphobe. After Rowling made multiple public transphobic statements, ranging from tweets to a long anti-trans manifesto, her name is now synonymous with “TERF” — trans-exclusionary radical feminism» 
  76. ^ «Forfatterens uttalelser om transpersoner skaper bråk. Bibliotekarer sier nei til å promotere Harry Potter.». www.aftenposten.no. Besøkt 12. mars 2021. 
  77. ^ «"Transphobe" Julie Bindel banned from Free Speech debate». The Mancunion (engelsk). 5. oktober 2015. Besøkt 28. februar 2021. 
  78. ^ «Julie Bindel banned from appearing at censorship debate over ‘dangerous’ trans views». PinkNews - Gay news, reviews and comment from the world's most read lesbian, gay, bisexual, and trans news service (engelsk). 9. oktober 2015. Besøkt 28. februar 2021. 
  79. ^ «University of Bristol students vote to ban 'transphobic feminist speakers'». PinkNews (engelsk). 2. mars 2018. Besøkt 12. mars 2021. 
  80. ^ Engesbak, Reidar (5. januar 2017). «Avlyser transfob feminist». blikk.no (norsk). Besøkt 8. mars 2021. 
  81. ^ Henriksen, Av Sissel. «Vil ikke la seg kneble». Klassekampen. Besøkt 8. mars 2021. 
  82. ^ Aurdal, Martine (27. juli 2017). «Transfobi på norsk». dagbladet.no (norsk). Besøkt 8. mars 2021. 
  83. ^ Engesbak, Reidar (31. juli 2020). «Tonje Gjevjon ut av Forbund 48». blikk.no (norsk). Besøkt 16. mars 2021. 
  84. ^ a b Kari Jaquesson (24. juli 2018). «Mann kan ikke bli kvinne». dagbladet.no (norsk). Besøkt 8. mars 2021. 
  85. ^ «Slår tilbake mot anklagene om å være hatefull mot transkvinner», Klassekampen 12. februar 2021 s. 8
  86. ^ «'Nu följer ilskan mot medias ansvarslöshet'». Ottar. Besøkt 13. juli 2022. 
  87. ^ raudredaktoer (19. mars 2020). «Trondheim RU mot hets og transfobi». Raud Tid. Besøkt 8. mars 2021. 
  88. ^ Alberte Bekkhus. «Transfobi hindrer kvinnekampen». VG. Besøkt 12. mars 2021. 
  89. ^ Daisy Sælen Hafstad, Vegard Rødseth Tokheim (16. juli 2018). «Skremmende holdninger mot transpersoner fra norske TERF-feminister». dagbladet.no (norsk). Besøkt 8. mars 2021. 
  90. ^ «AUF-leder: Venstresiden må ta oppgjør med transhat». VG. Besøkt 15. august 2022. 
  91. ^ «Vedtatte uttalelser på AUFs landsstyremøte, november 2021» (PDF). Besøkt 15. august 2022. 
  92. ^ R. Totale (26. februar 2019). «Bonzo goes to Oslo: Christian fundamentalists and the far-right strike a new pose». libcom.org (engelsk). Besøkt 8. desember 2021. «Over the last few years, antifascists have repeatedly warned of the danger of a “red-brown convergence”, where forces on the far-right attempt to spread their message and gain legitimacy by forging tactical alliances with parts of the left. […] His current project appears to be a sort of “red-brown convergence squared”, as his conference brought the anti-trans axis represented by Keen-Minshull together with Eva Bartlett, Vanessa Beeley and Patrick Henningsen, three figures who’ve played a high-profile role in the international pro-Assad conspiracy theorist milieu. […]groups like Sisters Uncut being invited by red-brown confusionists like Steigan to appear alongside antisemitic conspiracy theorists giving talks about their work defending domestic violence services.» 
  93. ^ Elling Borgersrud (25. juli 2020). «Steigan.no er blitt en rasistisk blogg som ødelegger for venstresida. Her er hvorfor». 
  94. ^ «Det er viktig med etiske debattar rundt kjønnskifte, men ekstremismen øydelegg». Vårt Land (norsk). 12. mars 2019. Besøkt 8. desember 2021. 
  95. ^ Kjersti G. Andvig (15. juni 2020). «Vestens identitetskrise». steigan.no. Besøkt 8. desember 2021. 
  96. ^ PSt, red (24. juli 2020). «Transaktivisme med religionsliknande trekk». steigan.no. Besøkt 8. desember 2021. 
  97. ^ John Færseth, Fyrtårnet i øst: Putins Russland og vestlige ekstremister, Humanist forlag, 2021, ISBN 9788282821704
  98. ^ Reza, Rebecca (24. oktober 2019). «Transgender Cyclist Rachel McKinnon Wins Second-Straight World Masters Title». Bicycling (engelsk). Besøkt 6. april 2021. 
  99. ^ McKinnon, Rachel (2018). «The Epistemology of Propaganda» (PDF). Philosophy and Phenomenological Research. 96 (2): 483–489. doi:10.1111/phpr.12429. 
  100. ^ a b Tzouvala, Ntina (3. februar 2021). «Salvaging the ‘RF’: Radical Feminism and Trans Exclusion». Critical Legal Thinking. 
  101. ^ a b Davis, Christopher; McCready, Elin (2020). «The Instability of Slurs». Grazer Philosophische Studien. Brill Publishers. 97: 63–85. doi:10.1163/18756735-09701005. 
  102. ^ Oppslag på «terf» hos dictionary.com; besøkt 17. mars 2021.
  103. ^ «Marina Watanabe». Bitch Media. Besøkt 15. mars 2021. 
  104. ^ «TERF is not a Miosgynist Slur». Medium. Besøkt 15. mars 2021. 
  105. ^ Chu, Andrea Long (2018). «On Liking Women». N+1 Magazine (30). «They also don’t much like the name TERF, which they take to be a slur—a grievance that would be beneath contempt if it weren’t also true, in the sense that all bywords for bigots are intended to be defamatory.» 
  106. ^ «‘Feminists’ Who Exclude Trans Women Aren’t Feminists At All». HuffPost. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger