Olympe de Gouges
Olympe de Gouges (født Marie Gouze; 7. mai 1748, død 3. november 1793) var en fransk skuespillforfatter, journalist og tidlig feminist.
| Olympe de Gouges | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Marie Gouze 7. mai 1748[1][2][3][4]  Montauban[5][6] | ||
| Død | 3. nov. 1793[2][4][7][8] (45 år) Paris (Den første franske republikk) | ||
| Beskjeftigelse | Dramatiker, journalist, filosof, skribent, politiker, forfatter | ||
| Ektefelle | Louis Aubry (1765–) | ||
| Barn | Pierre Aubry de Gouges | ||
| Parti | girondistene | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[9][10] | ||
| Morsmål | Oksitansk[11] | ||
| Språk | Fransk, oksitansk[11] | ||
| Medlem av | Cercle social (1791–) | ||
| Pseudonym | Olympe de Gouges | ||
| Notable verk | Declaration of the Rights of Woman and the Female Citizen, Q25389160 | ||
| Signatur | |||
 | |||
Hun begynte sin forfatterkarrière tidlig i 1780-årene. Ettersom de politiske spenningene tiltok i Frankrike, ble de Gouges stadig mer politisk engasjert. Hun ble fra 1788 en uttalt forkjemper for å bedre slavenes kår i koloniene. Samtidig begynte hun å skrive politiske pamfletter. Idag er hun antagelig mest kjent for sin Erklæring om kvinnens og borgerinnens rettigheter fra 1791, hvor hun utfordret den mannlige autoritet og ujevnbyrdigheten mellom kjønnene. Hun ble giljotinert i 1793 under terroren for å ha angrepet Robespierres regime, og for sine forbindelser til girondinerne.
Liv og virke rediger
Marie Gouze ble født inn i en småborgerlig familie i 1748 i Montauban i det sydvestlige Frankrike. Hennes far var slakter og hennes mor var datter av en manufakturhandler. Hun trodde selv at hun var en uekte datter av Jean-Jacques Lefranq, markien av Pompignan, og hans avvisning av hennes påstander kan ha medvirket til hennes sterke forsvar for rettigheter for barn født utenfor ekteskap.
I 1765 giftet hun seg med pariseren Louis Aubry. De fikk en sønn, Pierre, men ekteskapet var kjærlighetsløst. Året etter ble hun enke, og drog i 1770 til Paris hvor hun tok navnet Olympe de Gouges.
Ifølge hennes biograf Olivier Blanc møtte hun her en velstående mann, Jacques Biétrix de Rozières, som hun innledet et forhold til. Hun ble mottatt i mange av byens filosofiske og litterære salonger, hvor hun blant annet møtte forfattere som La Harpe, Mercier og Chamfort, samt politiske tenkere som Brissot og Condorcet. Hun ble vanligvis invitert til salongene til markisen av Montesson og grevinnen av Beauharnais, som også var skuespillforfattere. Hun var dessuten i forbindelse med flere frimurerlosjer, blant annet Les Neuf Sœurs, som var stiftet av hennes venn Michel de Cubières.
De Gouge bodde sammen med flere ulike menn som underholdt henne økonomisk. Rundt 1784 begynte hun å skrive essayer, manifester og samfunnskritiske skuespill. Hun forsøkte å strebe oppover i den parisiske sosietet, og forsøkte å legge av seg sin provinsielle aksent.
I 1784 skrev hun skuespillet Zamore og Mirza, et angrep på slaveriet. Av ulike grunner ble det ikke oppført før 1789. Det ble imidlertid utgitt, som Zamore et Mirza, ou l'heureux naufrage (Zamore og Mirza, eller Det heldige forlis) i 1788. Det ble oppført som L'Esclavage des nègres (Negerslaveriet) i desember 1789, men tatt av etter tre forestillinger. I 1792 ble det igjen utgitt under tittelen L'Esclavage des noirs (Det sorte slaveri).
Hun skrev dessuten innen kjønnsrelaterte emner som retten til skilsmisse og tok til orde for seksuelle forhold utenfor ekteskapet.
Som en etterskrift til 1788-versjonen av Zamore og Mirza utgav hun Réflexions sur les hommes nègres («Refleksjoner over negrene»). I 1790 skrev hun skuespillet Le Marché des Noirs («Slavemarkedet») som ble refusert av Comédie-Française. Teksten ble tilintetgjort etter hennes død. I 1808 førte Abbé Grégoire henne på listen over de modige menn (sic) som hadde talt negrenes sak.
Da revolusjonen brøt ut var de Gouges først en entusiastisk tilhenger, men hun ble straks mer kritisk da løftene om frihet og likhet viste seg å være forbeholdt menn.
I 1791 ble hun medlem av Amis de la Verité («Sannhetens venner»), en forening som arbeidet for kvinners politiske og juridiske likestilling. Foreningen hadde tidvis møter hos feministen Sophie de Condorcet. De Gouges uttalte: «Kvinnen har rett til å bestige skafottet. Hun må ha like stor rett til å bestige talerstolen.»
Samme år skrev hun Erklæringen om kvinnens og borgerinnens rettigheter som reaksjon på Borgerrettighetserklæringen fra 1789, fulgt av Contrat Social («Samfunnspakten»), oppkalt etter Rousseaus berømte verk av samme navn, hvor han tok til orde for ekteskap basert på likestilling.
De Gouges engasjerte seg i nærmest enhver sak hvor hun mente å spore urett. Hun var motstander av henrettelsen av Ludvig XVI, delvis på grunn av sin prinsipielle motstand mot dødsstraff, og dels fordi hun foretrakk en relativt svak konge som statsoverhode, heller enn å få en eksilkonge som fiende. Dette gav henne mange fiender blant de ivrigste republikanerne, og ble brukt mot henne lenge etter hun var død.
Ettersom revolusjonen skred frem ble de Gouge stadig mer lidenskapelig i sine skrifter. 2. juni 1793 arresterte jakobinerne hennes forbundsfeller, girondinerne, og fikk dem giljotinert. Til slutt ble hun selv arrestert, for å ha skrevet plakaten Les trois urnes, ou le salut de la Patrie, par un voyageur aérien («De tre urner, eller fedrelandets frelse, av en luftreisende»). Her forlangte hun en folkeavstemning om tre former for styresett: en monolittisk republikk, føderalisme eller konstitusjonelt monarki.
Hun satt tre måneder i fengsel uten advokat, og forsøkte å forsvare seg selv. Gjennom venner fikk hun utgitt to tekster: Olympe de Gouges au tribunal révolutionnaire («Olympe de Gouge ved revolusjonstribunalet»), hvor hun berettet om sine avhør, og Une patriote persécutée («En forfulgt patriot»), hvor hun fordømte terroren. Jakobinerne, som da hadde halshugget kongen og dronningen, kunne ikke tåle motstand fra intellektuelle. De dømte de Gouges til døden 2. november 1793 for «motstand mot dødsstraff». Hun ble henrettet dagen etter.
Referanser rediger
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Olympe-de-Gouges, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Babelio, Babelio forfatter-ID 118558[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=marie;n=gouzes;oc=1, oppført som Marie Gouzes[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b GeneaStar, oppført som Olympe De Gouges, GeneaStar person-ID degougesm[Hentet fra Wikidata]
- ^ Eva Cot, «Olympe de Gouges : entre histoire et mémoire XVIIIème siècle et XXIème siècle», side(r) 11, besøkt 25. november 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Olivier Blanc, «« Celle qui voulut politiquer »», side(r) 2-3, publisert i Le Monde diplomatique, utgitt november 2008[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 119055055[Hentet fra Wikidata]
- ^ FemBio-Datenbank, FemBio-ID 11550, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b https://enut.ee/files/ariadne-2016.pdf.
Eksterne lenker rediger
- (en) Olympe de Gouges – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Omfattende artikkel om Olympe de Gouges (engelsk)
- Utdrag fra Declaration of the Rights of Woman and the Female Citizen