Sophie de Condorcet
Sophie de Condorcet (Marie-Louise-Sophie, født 1764 i Meulan, død 8. september 1822 i Paris), kjent som madame de Condorcet, var en fransk salongvertinne (1789–93 og 1799-1822), feminist, forfatter og oversetter, og politisk aktiv (girondist) under den franske revolusjon. Hun var gift med matematikeren og filosofen marki Nicolas de Condorcet (1786).
| Sophie de Condorcet | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 8. apr. 1764[1][2][3][4] Meulan-en-Yvelines | ||
| Død | 8. sep. 1822[1][5][6] (58 år) tidligere 11. arrondissement i Paris | ||
| Beskjeftigelse | Oversetter, salongvertinne, skribent, filosof | ||
| Ektefelle | Nicolas de Condorcet[7] | ||
| Far | François Jacques de Grouchy[8] | ||
| Søsken | Emmanuel de Grouchy | ||
| Barn | Elisa de Caritat de Condorcet[8] | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Père Lachaise | ||
Hun var søster til marskalk marki Emmanuel de Grouchy.
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Hun var datter av Francoise Jacques Marquis de Grouchy, tidligere pasje hos Ludvig XV, og dennes intellektuelle make Marie Gilberte Henriette Freteau.
Salong rediger
Hennes ekteskap anses å ha vært lykkelig, ikke minst fordi paret delte mange intellektuelle interesser.[trenger referanse] Fra 1789 holdt Sophie de Condorcet en berømt salong på l'Hotel des Monnaies midt i mot Louvre, som spilte en stor rolle for dannelsen av girondistpartiet.[trenger referanse] Blant hennes gjester var Thomas Jefferson, Adam Smith, Anne Turgot, Pierre Augustin Caron de Beaumarchais, Olympe de Gouges og Germaine de Staël.
Den franske revolusjon rediger
Hennes hus tjente som møteplass for den politiske forening Cercle Social, som hadde som mål å arbeide før kjønnenes likeverd. Det er blitt fremholdt at hennes egne oppfatninger som feminist hadde innflytelse over hennes ektemanns Sur l’admission des femmes au droit de cité (3. juli 1790), som gikk inn for rettigheter for kvinner.[trenger referanse]
Etter jakobinerpartiets maktovertakelse i 1793 gikk ektemaken under jorden og hennes salong ble stengt. Hun oppmuntret ham da til å forfatte Esquisse d'un Tableau Historique des Progrès de l'Esprit Humain og Avis d'un Proscrit à sa Fille. Etter makens etterlysning tok hun ut skilsmissebegjæring i den hensikt å beskytte deres eiendom fra konfiskering: skilsmissen gikk imidlertid ikke igjennom før etter hans død i fengsel, muligens ved selvmord.[trenger referanse]
Ettersom skilsmissen ikke hadde gått igjennom før makens død ble hennes eiendom konfiskert, og hun åpnet en forretning for å forsørge seg selv, sin datter og sin søster.
Napoleonstiden rediger
Hun publiserte en oversettelse av Adam Smiths Theory of Moral Sentiments (1798) med kommentarer, en utgave som ble dens franske standardverk.[trenger referanse] Hun publiserte fra 1795 makens etterlatte skrifter: Éloges des Academiciens ble utgitt i 1799, og hans sammenfattede skrifter sammen med Joseph Garat 1801–1804.
Hun åpnet i år 1800 sin salong igjen i Madame Helvétius' gamle lokaler sammen med sin svoger Pierre Jean Georges Cabanis. Hennes nye salong var under Napoleon Is regjeringstid et sentrum for opposisjonen.[trenger referanse]
Senere leveår rediger
Hun giftet seg ikke igjen, men innledet et forhold med Claude Charles Fauriel som varte til hennes død. Hun skal ha fortsatt å fremføre de synspunkter som hennes døde make hadde arbeidet for, og var også fortsatt en overbevist feminist: ifølge Tomalin hadde hun viljen og intelligensen, men manglet kraften, til å lede den franske kvinnebevegelse.[trenger referanse]
Referanser rediger
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ historyofwomenphilosophers.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ MAK, oppført som Marie Louise Sophie de Grouchy Condorcet, PLWABN-ID 9810550106305606[Hentet fra Wikidata]
- ^ NUKAT, oppført som Marie Louise Sophie de Grouchy Condorcet, NUKAT autoritetspost n2007084358[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 7741, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Condorcet, Marie Louise Sophie de (Marquise), oppført som Marie Louise Sophie de Condorcet, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p41633.htm#i416325, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Madeleine Arnold-Tétard, Sophie de Grouchy, marquise de Condorcet : la dame de cœur, Paris, Christian, 2003
- M. d’Arvor, Les femmes illustres de la France : Madame de Condorcet (1764–1822), Paris, P. Boulinier, Librairie Moderne, 1897
- Thierry Boissel, Sophie de Condorcet, femme des Lumières, 1764–1822, Paris, Presses de la Renaissance, 1988
- Antoine Guillois, La marquise de Condorcet: sa famille, son salon, ses amis, 1764–1822, Paris, P. Ollendorff, 1897
- Charles Léger, Captives de l'amour, d'après des documents inédits; lettres intimes de Sophie de Condorcet, d'Aimée de Coigny et de quelques autres cœurs sensibles, Paris, C. Gaillandre, 1933
- Jules Michelet, Les Femmes de la Révolution available from Project Gutenberg
- Henri Valentino, Madame de Condorcet; ses amis et ses amours, 1764–1822, Paris, Perrin, 1950
- Barbara Brookes, The Feminism of Condorcet and Sophie de Grouchy, 189 Studies on Voltaire and the Eighteenth Century 297–361 (1980).
- Karin Brown, "Sophie Grouchy de Condorcet on Moral Sympathy and Social Progress" (Dissertation, City University of New York, 1997).
- Steven Kale, French Salons: High Society and Political Sociability from the Old Regime to the Revolution of 1848. The Johns Hopkins University Press (March 8, 2004)
- Karin Brown, "Sophie de Grouchy, Letters on Sympathy (1798)." Letters translated by James McClellan. American Philosophical Society 98, pt. 4.