Pierre Augustin Caron de Beaumarchais

fransk forfatter og dramatiker

Pierre Augustin Caron de Beaumarchais (født 24. januar 1732 i Paris, død 18. mai 1799 samme sted) var en fransk dramaforfatter.

Pierre Augustin Caron de Beaumarchais
D'après Jean-Marc Nattier, Portrait de Pierre-Augustin Caron de Beaumarchais (Bibliothèque-musée de la Comédie-Française) -001.jpg
Født24. jan. 1732[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Paris[5][2][6][7]Rediger på Wikidata
Død18. mai 1799[2][8]Rediger på Wikidata (67 år)
Paris[9][2][7][6]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
10 oppføringer
Ektefelle Madeleine-Catherine Franquet, Geneviève-Madeleine Lévêque, Marie-Thérèse-Amélie Caron de Beaumarchais[12]Rediger på Wikidata
Barn Amélie-Eugénie Caron de BeaumarchaisRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Gravlagt Père Lachaise[13][14]Rediger på Wikidata
MorsmålFransk
SpråkFransk
IMDbIMDb
Signatur
Pierre Augustin Caron de Beaumarchaisʼ signatur

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Beaumarchais og begynte sin løpebane som læregutt i sin fars urmakerbutikk. Han oppfant i 20-årsalderen en forbedret urkonstruksjon, som skaffet ham tittelen horloger du roy (kongelig urmaker).

Han fikk adgang til hoffet, der han underviste Ludvig XVs døtre i harpespill.

I 1754 oppga han sitt borgerlige navn og kalte seg de Beaumarchais; han trådte samtidig i forbindelse med finansmannen Joseph Pâris dit Duverney og kom gjennom ham til å delta i forskjellige omfattende foretagender som bragte ham store inntekter.

I 1764 reiste han til Spania for å hjelpe en yngre søster, som var blitt forlatt av sin forlovede, Clavijo. Han har fortalt om sin ekspedisjon til Madrid i sine memoarer, hvor Goethe fant stoffet til sitt drama Clavigo.

Begynnende forfatterskapRediger

Samtidig med at Beaumarchais var opptatt med finansspekulasjoner, prøvde han å skaffe seg arbeide som forfatter og 1767 ble hans første skuespill Eugénie oppført. Det bygger på et kapittel i Gil Blas og er skrevet fullstendig i Diderots manér. Det gjorde bare liten lykke, i likhet med hans neste drama, Les deux amis ou les négociants de Lyon, som ble oppført i 1770.

Da Duverney døde, ble Beaumarchais innviklet i en prosess med hans arvinger; han vant den i første instans, men tapte den i annen. Han henvendte seg til offentligheten i fire Mémoires (1774, ny utgave av Sainte-Beuve 1857). I prosaverket angrep han domstolenes urettferdighet og bestikkelighet. Særlig gikk det ut over dommer Goëzmann, hvis frue han hadde betalt forskjellige pengesummer. Beaumarchais memoarer, som kan sammenlignes med Blaise Pascals Provinciales, vakte stor oppsikt, og Beaumarchais ble med ett slag populær hele landet over.

Han tapte saken, men folket feiret ham som fedrelandets velgjører som hadde blottlagt et samfundsonde som alle led under. Han foretok deretter i all hemmelighet forskjellige eventyrlige reiser for regjeringen til London, hvor han fikk stanset et smedeskrift mot Madame du Barry, og til Wien, hvor han skulle etterspore et smedeskrift mot Marie Antoinette. Det har lenge vært usikkerhet om den siste av disse reiser, men det antas at Beaumarchais' fremstilling i mange punkter er ytterst upålitelig.

Han vendte tilbake til Paris og virket som reder og kjøpmann og med hemmelig støtte av den franske regjering utrustet han en flåte som skulle komme de nordamerikanske stater til hjelp. Han forsøkte seg også som forlegger, og publiserte en stor Voltaire-utgave, som imidlertid brakte ham store tap.

DramaforfatterRediger

I februar 1775 ble hans komedie le Barbier de Séville oppført på Theâtre français og gjorde betydelig lykke. Stykkets intrige er velkjent i dramatisk litteratur: En fornem ung mann (grev Almaviva) forelsker seg i en ung pike (Rosine), som bevoktes strengt av sin formynder (don Bartholo). Ved hjelp av sin tjener (Figaro) lykkes det greven under forskjellige forkledninger å trenge inn i den unge pikes hus og ekte henne. Stykket er kjent for sin vittige og åndrike dialog og fremfor alt den nye tjenertype, Figaro, som resonnerer over samfunnstilstandene.

Beaumarchais' mest kjente skuespill er imidlertid le Mariage de Figaro som han fullførte i 1778, men som først ble oppført den 27. april 1784. Personene er her omtrent de samme som i Barbereren, men rollene er til dels ombyttet; grev Almaviva er blitt lei av Rosine og etterstreber hennes kammerpike Suzanne, som skal giftes med Figaro. Denne er således ikke lenge sin herres hjelper, men hans rival, og må mobilisere all sin oppfinnsomhet for å verne om sin brud og sine rettigheter. Det opptrer enkelte nye personer, som dommeren don Gusman Brid'oison (en satire over hans motstander Goëzman), og i en rekke livlige scener har Beaumarchais gitt et bilde av forskjellige sider av l'Ancien Régime med adelens fordervelse, dommerstandens uvitenhet og tredjestandens rettsløse stilling.

Plebeieren Figaro leder hele intrigen og seirer til sist over adelsmannen Almaviva. Satiren kulminerer i Figaros lange monolog (akt V, 3): «Hva har en adelsmann gjort for å innta sin eksepsjonelle stilling – Vous vous êtes donné la peine de naître et rien de plus, du reste homme assez ordinaire» («De har gjort Dem den ubeleilighet å bli født, ellers intet, forøvrig et ganske alminnelig menneske»). Stykket innevarsler den franske revolusjon, og er blitt kalt «la revolution en action». Det gjorde stor lykke og ble oppført 68 ganger.

Med dette stykke nådde Beaumarchais høydepunktet i sin dramatiske virksomhet; fortsettelsen la Mère coupable (1792) nådde ikke opp til forjengeren.

Siste årRediger

Under revolusjonen svevde Beaumarchais flere ganger i stor fare og ble også nødt til å flykte fra Paris. I sine siste leveår innlot han seg på eventyrlige spekulasjoner. Det ble rettet forskjellige anklager mot ham, og han måtte flykte til Altona, som fortsatt tilhørte Danmark. Her levde han i stor fattigdom.

I 1796 fikk han lov til å vende tilbake, og han døde et par år senere.

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Pierre-Augustin Caron de Beaumarchais, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Pierre-Augustin-Caron-de-Beaumarchais, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 15886, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som Augustin Caron de Beaumarchais, Proleksis enciklopedija ID 11486[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Babelio, oppført som Beaumarchais, Babelio forfatter-ID 2165[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c Kratkaja literaturnaja entsiklopedija[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Бомарше Пьер Огюстен Карон де, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Kratkaja literaturnaja entsiklopedija, kildekvalitet uspesifisert kalender, antatt gregoriansk[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b ЭСБЕ / Бомаршэ, Пьер-Огюстен-Карон[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Library of the World's Best Literature[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ hls-dhs-dss.ch, besøkt 22. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Le Père Lachaise historique, monumental et biographique, side(r) 61[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ François Marie Marchant de Beaumont, "Manuel et itinéraire du curieux dans le cimetière du Père la Chaise", 1828, side(r) 164[Hentet fra Wikidata]

KilderRediger

  • Inge Borager Jørgensen, Frihed, lighed og broderskab : Beaumarchais og kampen for menneskerettighederne, Rhodos, 1985. ISBN 87-7245-070-3.
  • Povl Ingerslev-Jensen, Beaumarchais. Den Skinbarlige Figaro, Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck, 1961.

Eksterne lenkerRediger