Rammelov

lov som gir forvaltningen rett til å fastsette regler

En rammelov, eller fullmaktslov, er en lov hvor Stortinget har delegert lovgivningsmyndighet til forvaltningen. Grunnlovens § 75 a gir Stortinget myndighet til å gi lover i Norge. Denne myndigheten kan Stortinget delegere til forvaltningen[1]. Når Stortinget delegerer sin lovgivende myndighet til forvaltningen kalles det fullmakts- eller rammelovgivning. [2]. Delegering er praktisk viktig fordi Stortinget kan ikke gi alle regler i Norge på alle områder[3].Det er enighet om at grunnloven ikke gir Stortinget ubegrenset adgang til delegasjon, men grensene er diskutert både i juridisk og politisk teori[4] [5].

Fullmakts- og rammelover gir forvaltningen hjemmel til å lage forskrifter og rundskriv. Forskrifter er i likhet med lover bestemmende for borgernes rettigheter og plikter. Forvaltningsloven gir bestemmelser om hvordan forskrifter skal lages. Forskjellen mellom fullmaktslover og rammelover er ikke skarp[6]. En lov kan være en kombinasjon av ramme- og fullmaktslov. De fleste lover som gjelder forvaltningen har fullmaktsbestemmelser. Loven trekker opp hovedlinjene og overlater detaljene til forvaltningen[7].

RammeloverRediger

Rammelover fastsetter hovedprinsipper, men overlater til Regjeringen eller andre offentlige myndigheter å fylle rammen med innhold[8].

Et eksempel på en rammelov er: Lov av 9. mai 1997 om Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland. Loven etablerer fondet og utstyrer det med myndighet. Rammene for fondets virksomhet følger av lovens formålsparagraf:

§ 1. Formål og virkemidler
Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (NORFUND) har til formål å medvirke med egenkapital og annen risikokapital, samt yte lån og stille garantier til utvikling av bærekraftig næringsvirksomhet i utviklingsland. Hensikten er å etablere levedyktig, lønnsom virksomhet som ellers ikke vil bli igangsatt som følge av høy risiko.

Stortinget overlater til Regjeringen å fylle rammen med innhold: '

§ 8. Instruks om fondets virksomhet
Kongen kan fastsette generell instruks for fondets saksbehandling, organisasjon og virksomhet.

Forøvrig består loven av tenkniske bestemmelser om hvordan fondets arbeid skal være organisert:

Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser § 1. Formål og virkemidler § 2. Eierforhold og ansvar § 3. Partsstilling § 4. Fondets kapital § 5. Forholdet til annen lovgivning § 6. Taushetsplikt § 7. Forbud mot å motta gaver m.m. § 8. Instruks om fondets virksomhet Kapittel 2. Fondets ledelse § 9. Fondets styre § 10. Opphør av styreverv før tjenestetidens utløp § 11. Styrets myndighet § 12. Styremøter § 13. Vedtaksførhet og flertallskrav § 14. Daglig leder § 15. Daglig leders myndighet § 16. Fondets representasjon utad § 17. Overskridelse av representasjonsretten Kapittel 3. Regnskap, revisjon og kontroll § 18. Regnskap og revisjon § 19. Årsmelding § 20. Riksrevisjonens kontroll Kapittel 4. Sluttbestemmelser § 21. Oppløsning og avvikling av fondet § 22. Tilbakeføring av fondets midler til staten § 23. Endringer i andre lover § 24. Ikrafttredelse

Loven har gitt hovedprinsippene - rammene - for hvilken lovgivende myndighet den har delegert til Regjeringen. Regjeringen kan ikke bestemme at loven ikke skal brukes. Stortinget har bestemt at ordningen skal etableres, men forvaltningen bestemmer hvordan den skal brukes innenfor lovens rammer.

FullmaktsloverRediger

Rene fullmaktslover gir ikke selv regler om hvordan borgerne skal forholde seg. Fullmaktslover gir Regjeringen eller andre myndigheter fullmakt til å fastsette slike regler. Forvaltningen får også fullmakt til selv å bestemme når reglene skal brukes. Fullmaktslover gir ikke en plikt til å etablere en ordning, men forvaltningen har fritt skjønn innenfor de formål loven er ment å brukes til.

Et eksempel på en fullmaktslov er lov av 11. juni 1993 om pristiltak, hvor det står:

§ 1. Fullmakt til prisregulering.
Når det er nødvendig for å fremme en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling, kan Kongen fastsette:
1) vedtak om maksimalpriser, minstepriser, prisstopp, prisberegninger, rabatter, maksimalavanser, leverings- og betalingsvilkår og andre bestemmelser om priser, fortjenester og forretningsvilkår, eller
2) vedtak om meldeplikt for endring av størrelser i nr. 1.
Kongen skal gi melding til Stortinget om særlig viktige reguleringer som vedtas etter første ledd.

De etterfølgende §§ sier mer om hva loven handler om og gir straffebestemmelser.

§ 2. Urimelige priser og forretningsvilkår. § 3. Kontrollmyndigheter og opplysningsplikt. § 4. Straff. § 5. Inndragning. § 6. Tilbakebetaling av ulovlig merpris.

Loven gir Regjeringen fullmakt til å delegere sin myndighet videre:

§ 3. Kontrollmyndigheter og opplysningsplikt.
Konkurransetilsynet eller den Kongen bestemmer skal kontrollere at § 2 og vedtak i medhold av § 1 overholdes. Kongen kan gi nærmere bestemmelser om hvordan kontrollen skal utføres.

Loven har gitt Regjeringen fullmakt til å gi regler «når det er nødvendig for å fremme en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling». Den skjønnsmessige vurderingen av når dette er har Stortinget overlatt til Regjeringen.

FullmaktsbestemmelserRediger

Fullmaktsbestemmelser er langt vanligere enn rene ramme- eller fullmaktslover. De fleste lover som gjelder offentlig forvaltning har fullmaktsbestemmelser som delegerer retten til å gir utdypende og mer detaljerte bestemmelser videre.

Eksempel på fullmaktsbestemmelse er lov av 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven).

§ 5. Skiltregler m.m.
Enhver skal være oppmerksom på offentlig trafikkskilt, signal og oppmerking og skal rette seg etter de forbud og påbud som gis på denne måte.
Departementet gir regler om offentlige trafikkskilt, signaler og oppmerkinger, herunder om hvilke myndigheter som kan treffe vedtak om oppsetting og oppmerking. Myndighet til å treffe vedtak om oppsetting og oppmerking kan også delegeres til kommuner.

Praktisk viktig er at straffebestemmelser må stå i en lov på grunn av lovprinsippet i Grunnlovens § 96 første punktum: Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom.

Vegtrafikklovens straffebestemmelsen står i

§ 31. Alminnelige straffebestemmelser
Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, straffes med bøter eller med fengsel inntil ett år, dersom forholdet ikke går inn under strengere straffebud.

Forvaltningen har rett til å gi bestemmelser om trafikkskilt og overholdes ikke forvaltningens skiltregler gjør loven handlingen straffbar.

Se ogsåRediger

KilderRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Johs Andenæs: Statsforfatningen i Norge, 7. utgave. TANO 1990. ISBN 82 518 2830 9, side 228-241.
  2. ^ Johs Andenæs: Statsforfatningen i Norge, 7. utgave. TANO 1990. ISBN 82 518 2830 9, side 230
  3. ^ Johs Andenæs: Statsforfatningen i Norge, 7. utgave. TANO 1990. ISBN 82 518 2830 9, side 228ff
  4. ^ Johs Andenæs: Statsforfatningen i Norge, 7. utgave. TANO 1990. ISBN 82 518 2830 9, side 231, 216-217.
  5. ^ Christensen, Morgen Egeberg, Helge O. Larsen, Per Lægreid og Paul G. Roness: Forvaltning og politikk 3. utgave, Universitetsforlaget 2010, ISBN 978 82 15 01620 7 side 71
  6. ^ Johs Andenæs: Statsforfatningen i Norge, 7. utgave. TANO 1990. ISBN 82 518 2830 9, side 231
  7. ^ Erik Boe: Innføring i juss, Bind 2 Stats og forvaltningsrett. TANO 1993 ISBN 82 518 3105 9 side 462
  8. ^ Johs Andenæs: Statsforfatningen i Norge, 7. utgave. TANO 1990. ISBN 82 518 2830 9, side 231