Åpne hovedmenyen
Charles de Gaulle
General Charles de Gaulle in 1945.jpg
FødtCharles André Joseph de Gaulle Maillot
22. november 1890
Lille
Død9. november 1970 (79 år)
Colombey-les-Deux-Églises
Gravlagt Colombey-les-Deux-Églises
Ektefelle Yvonne de Gaulle (19211970)
Far Henri de Gaulle
Mor Jeanne Maillot
Søsken Marie-Agnès de Gaulle, Jacques de Gaulle, Xavier de Gaulle, Pierre de Gaulle
Barn Anne de Gaulle, Philippe de Gaulle, Élisabeth de Gaulle
Utdannet ved École spéciale militaire de Saint-Cyr, Collège Stanislas de Paris
Beskjeftigelse Offiser, politiker
Parti Union des démocrates pour la République, Rassemblement du peuple français
Nasjonalitet Frankrike
Språk Fransk
Utmerkelser
16 oppføringer
Storkorset av Den nasjonale fortjenstorden, storkors av Æreslegionen, storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1959), storkorsridder av Royal Victorian Order, medlem av Frigjøringsordenen, Godfather promotion of Special Military School of Saint-Cyr, Kambodsjas orden, Annams drageorden, Det kongelige Victoriakjedet (1960), Finlands hvite roses orden, Elefantordenen (1965), Chakri-ordenen, Croix de guerre 1939–1945, Croix de guerre 1914–1918 (1915), storbånd av Sedertreordenen, Æreslegionens stormester
Frankrikes president
1959–1969
ForgjengerRené Coty
EtterfølgerGeorges Pompidou
Frankrikes statsminister
1958–1959
ForgjengerPierre Pflimlin
EtterfølgerMichel Debré
Frankrikes forsvarsminister
1958–1959
ForgjengerPierre de Chevigné
EtterfølgerPierre Guillaumat
Signatur
s signatur

Charles André Joseph Marie de Gaulle (født 22. november 1890, død 9. november 1970) var en fransk offiser, politiker, forfatter og statsmann. Han var regjeringssjef fra 1944 til 1946 og grunnla Den femte franske republikk i 1958 og var president fra 1959 til 1969.

Charles de Gaulle ble født i Lille i det nordlige Frankrike, og han vokste opp i et katolsk hjem hvor den nasjonale ånd og beundringen for hæren var sterk. Han ble offiser i 1912.

Innhold

BakgrunnRediger

 
Huset i Lille der Charles de Gaulle ble født. Huset er i dag museum.

Charles de Gaulle ble født i hjemmet til sin mors foreldre, Jules-Émile og Julia Maillot, i Lille og døpt neste dag i Saint André-kirken.[1] Hans fødested er i dag et museum.[2]

Hans foreldre, Henri de Gaulle[3][4] og Jeanne Maillot, var søskenbarn og bosatt i Paris hvor familien etter hvert besto av fire sønner og én datter. Faren var lærer ved et lærested drevet av jesuitter og hjemmet var katolsk og patriotisk.[5]

Henri de Gaulle, som kom fra en skrivende familie, oppmuntret til historisk og filosofisk samtale ved måltidene; på grunn av dette ble Charles kjent med fransk historie fra tidlig alder, og han utviklet en sterk interesse for det militære. Foreldrene var rojalister som drømte seg tilbake til en mer romantisk versjon av Frankrike. Hans far var veteran fra den fransk-prøyssiske krigen i 1870 og mislikte sterkt den tredje republikk. Hans mor pleide fortelle hvordan hun gråt da hun hørte om Frankrikes kapitulasjon overfor tyskerne ved Sedan. Charles de Gaulle spurte gjerne sin far ut om de militære detaljene ved krigen og ledet andre barn i små leker som skulle fremstille de forskjellige slagene.

Selv om familien bodde i Paris beholdt de et nært forhold til Lille som de ofte besøkte.

Utdannelse

Charles de Gaulle avla sin Baccalauréat (examen artium) i 1906. Fra 1907 tok han to år med forberedelsesklasser (Classe préparatoire). Han studerte først et år i Belgia og deretter et år ved Le Collège Stanislas de Paris, en privat katolsk skole. I 1909 ble han tatt opp ved Frankrikes ledende militærakademi, École spéciale militaire de Saint-Cyr. I 1913 gikk han ut av Saint-Cyr som nummer 13 av 221 elever.[6]

I krigRediger

Første verdenskrigRediger

De Gaulle deltok i kampene under første verdenskrig fra begynnelsen, men var en av de første som ble skadet. Etter at han returnerte til slagmarken fikk troppen hans mye respekt da de gjentatte ganger krøp ut i ingenmannsland for å lytte til samtalene fienden førte i skyttergravene sine. Informasjonen han brakte med tilbake var så verdifull at han i 1915 mottok en utmerkelse for sitt mot. Under slaget ved Verdun fikk han en bajonettskade, og da han besvimte som følge av giftgassene ble han tatt til fange som en av de få overlevende i bataljonen.

Mens han satt i tysk fangenskap skrev han sin første bok, L'Ennemi et le vrai ennemi (Fienden og den sanne fienden). Boken ble utgitt i 1924.

Han gjorde i alt fem mislykkede forsøk på å flykte fra fangenskapet, og hver gang ble han flyttet til sikrere fasiliteter. Han ble straffet med lengre perioder med isolasjon, og han mistet privilegier som aviser og tobakk. I brev hjem til foreldrene uttrykte han stor frustrasjon over at krigen fortsatte uten ham, og mot slutten av krigen gikk han inn i en depresjon fordi han ikke var en del av seierskampene. Han returnerte til barndomshjemmet 1. desember 1918, tre uker etter våpenhvilen.

Andre verdenskrigRediger

 
Plakat fra De Gaulle: Til alle franskmenn. Frankrike har tapt et slag, men ikke krigen.

I 1939 erklærte Frankrike krig mot Tyskland. Under den tyske invasjonen av Frankrike våren 1940 opplevde de Gaulle en viss suksess som general, men etter at marskalk Pétain ba om våpenhvile med tyskerne, flyktet de Gaulle til London. 18. juni 1940 talte han i BBCs franskspråklige sendinger og stilte seg i spissen for det han kalte et fritt Frankrike.[7] Han mante sine landsmenn til å fortsette kampen: «Uansett hva som skjer, må ikke den franske motstandskampens ild slokke.» Han var en ganske ukjent størrelse, forfremmet til general først 1. juni 1940, og penger og materiell hadde han ikke. Hans hær av frie franskmenn var i starten på høyst 7 000 mann, siden de fleste eksilfranskmenn hadde sluttet seg til den engelske hæren.

Churchill hjalp ham ved å anerkjenne hans Franske Nasjonalkomité som eneste lovlige franske myndighet, og sikret ham regelmessig taletid i BBC. Det ble likevel sagt at «General de Gaulle må stadig minnes om at Tyskland er vår hovedfiende, for hvis han skulle følge sin naturlige tilbøyelighet, ville det vært England.» I april 1942 forbød Churchill ham å forlate England og holdt ham i praksis som fange. De Gaulle ble svært provosert da Syria, etter gjenerobringen av Vichy-regimet, ble stående under britisk kommando, og da britene inntok Madagaskar i 1943 uten å varsle ham på forhånd. Stadig nye krangler førte til at han iblant ble nektet adgang til BBCs mikrofoner.

Under Casablanca-konferansen i januar 1943 sa Franklin D. Roosevelt til Churchill om generalen, som han anså nærmest som en tosk: «Den ene dagen sier han at han er Jeanne d’Arc, dagen etter betrakter han seg som Georges Clemenceau. Jeg sier til ham: 'Nå må De endelig bestemme Dem for hvem De vil være!'» Seg imellom kalte Churchill og Roosevelt ham «primadonnaen» og «bruden», og i mai 1943 var de på nippet til å fjerne ham fra den allierte ledelsen. «Han hater England, og overalt hvor han har vært, har han trukket et spor av anglofobi etter seg,» hevdet Churchill.[8]

Han etablerte seg etter hvert som fransk eksilleder, i opposisjon til regjeringen med sete i Vichy, ettersom Paris var under tysk militær administrasjon. Han flyttet sitt hovedkvarter fra London til Algerie og førte sin egen politikk derfra. Mot slutten av krigen deltok han i den allierte invasjonen av Frankrike, og kalte tilbake de 200 franske forbindelsesoffiserene som skulle lede operasjonen, fordi han var sint over at de allierte soldatene hadde med seg franske pengesedler utstedt uten hans tillatelse. De allierte hadde ikke informert ham om invasjonen før 4. juni.

Da de Gaulle under lunsjen skrek at han ikke var blitt rådspurt om noe i saken, snerret Churchill: «Må jeg velge mellom Dem og president Roosevelt, vil jeg alltid velge Roosevelt.» Dette glemte aldri de Gaulle, og i 1964 nedla han som fransk president veto mot britisk EU-medlemskap, for et slikt medlemskap mente han ville være å slippe inn amerikanernes trojanske hest.

I fredRediger

 
Franske styrker paraderer på Avenue des Champs-Élysées 26. august 1944. Plakater uttrykker støtte til de Gaulle

I august 1944 kunne han imidlertid paradere på Champs-Élysées. Den fjerde republikken hadde svak presidentmakt, og de Gaulle gikk av i 1946, men dannet partiet RPF (Rassemblement du peuple français) med krav om en forfatningsendring for å utvide presidentens fullmakter. I 1953 forlot de Gaulle partiarbeidet for å skrive sine memoarer i Colombey-les-Deux-Églises. Årene som fulgte, har han selv kalt ørkenvandringene, årene uten politisk innflytelse.

I 1958 pågikk den algirske borgerkrigen for fullt, og Frankrike kunne verken nedkjempe de algirske styrkene eller slutte fred med dem. Ved kuppet i Alger 13. mai 1958 overtok den franske hærledelsen makten i Algerie. Politikerne i Paris ble engstelige for at opprøret skulle spre seg til Frankrike. Charles de Gaulle ble ansett som den som kunne skape stabilitet. Han ble først utnevnt som statsminister, og deretter valgt til president. I neste omgang utarbeidet han en ny forfatning til den femte republikken.[9]

PresidentperiodeRediger

8, januar 1959 tiltrådte han som Frankrikes president med særskilte fullmakter til å løse krisen i Algerie. Utad fremstod han som en president som med besluttsomhet skulle kjempe for et fransk Algerie, men i hemmelighet innledet han forhandlinger med den algirske motstandsbevegelsen, FLN. I mars 1959 uttalte de Gaulle: «Den franske hæren kommer aldri til å forlate dette landet, og jeg kommer aldri til å forhandle med disse personene fra Kairo og Tunis». I vanskelige situasjoner kunne han gå imot parlamentets flertall ved å bruke unntakslover eller utlyse folkeavstemning. En folkeavstemning i januar 1961 gav ham frie hender til å gi Algerie selvstendighet. Algerie fikk sin selvstendighet til tross for protester fra den franske hæren. I april 1961 forsøkte generalene i Algerie å styrte ham, men revolten mislyktes.

I 1960 detonerte Frankrike en atombombe i Algerie, og i 1968 detonerte man en hydrogenbombe. I 1965 sendte Frankrike opp en satellitt. Charles de Gaulle anerkjente Folkerepublikken Kina i 1964 til tross for at USA mislikte dette. Han ble gjenvalgt som president i 1965 etter å ha beseiret François Mitterrand. Den gaullistiske utenrikspolitikken ville gi Frankrike en posisjon i verden, og redusere avhengigheten av Storbritannia og USA. Hans vennskap med Konrad Adenauer var viktig for den fransk-tyske forsoning og for etableringen av EUs forløpere. For de Gaulle var det åpenbart at britisk medlemskap i EEC ville true den fransk-tyske balansen, og under en pressekonferanse 14. januar 1963 la han ned veto mot britisk medlemskap. Frankrike gikk ut av NATOs militære samarbeid i 1966. De amerikanske troppene måtte ut av Frankrike og 26 000 soldater hjemsendes. Den amerikanske utenriksminister Dean Rusk spurte ironisk om de døde amerikanerne på militærkirkegårdene også måtte evakueres? En karikatur viser en avreisende amerikansk soldat som roper til de Gaulle: «Hvis De trenger oss igjen, er telefonnummeret 14-18 og 39-45!»[10]

Lenge leve det fri Québec!Rediger

I juli 1967 besøkte Charles de Gaulle Canada som feiret sin hundreårsdag med en verdensutstilling i Montréal, Expo 1967. 24. juli 1967 talte han til en stor forsamling fra Montreals rådhus og ropte Vive le Québec! (Lenge leve Québec), etterfulgt av Vive le Québec libre! (Lenge leve det fri Québec!).[11][12] Canadisk media kritiserte sterkt utsagnene, og Québecs statsminister Lester B. Pearson uttalte at kanadiere ikke hadde behov for å bli frigjort. De Gaulle forlot Canada to dager senere og unnlot å møte i Ottawa som opprinnelig planlagt. Talen i Montreal ble tatt ille opp i det engelsktalende Canada og førte til en alvorlig diplomatisk krise mellom Canada og Frankrike. Men for uavhengighetsbevegelsen i Québec ble talen sett på som et vannskille og er fortsatt betraktet som en milestein blant mange fransk-canadiere.

De omfattende streikene og urolighetene i mai 1968 tok ham på sengen, og en folkeavstemning i april 1969 handlet i praksis om folkets tillit til Charles de Gaulle. 53 prosent stemte nei, noe som førte til hans avgang.

Han døde brått et par uker før sin 80-årsdag. Penger hadde han lite av, ettersom han avslo pensjoner han var berettiget til som tidligere statsoverhode, og i stedet nøyde seg med den vanlige pensjonen for offiserer. Han hadde bestemt at ingen statsoverhoder skulle komme til hans begravelse, og at gravsteinen bare skulle bære en enkel inskripsjon med hans navn, fødsels- og dødsår.

FamilieRediger

Charles de Gaulle giftet seg med Yvonne Vendroux[13][14] i 1921. De hadde møttes et par måneder tidligere. Som fransk førstedame holdt hun en lav profil. Hun var som sin mann sosialt konservativ og praktiserende katolikk. Franske medier ga henne tilnavnet «Tante Yvonne». Da president de Gaulle inviterte Brigitte Bardot til en offisiell mottagelse protesterte Yvonne de Gaulle fordi Bardot var skilt. Under studentopprøret i 1968 ble hun en karikatur for det som ble oppfattet som foreldete verdier.

Charles og Yvonne de Gaulle fikk en sønn og to døtre.[15]

Philippe de Gaulle født 1921 ble som sin far offiser og politiker, og satt i det franske senatet. Élisabeth født 1924 giftet seg med general Alain de Boissieu. Yngstedatteren Anne (1928-1948) hadde Downs syndrom. Hun døde av lungebetennelse tyve år gammel. Charles de Gaulle hadde vært nært knyttet til henne. Det ble satt opp et fond i hennes navn, La Fondation Anne de Gaulle.

En sønnesønn, Charles de Gaulle, født 1948, satt i Europaparlamentet 1994-2004, først for Mouvement pour la France og deretter for Nasjonal Front. 57 andre slektninger av de Gaulle fordømte i et innlegg i Le Monde at han stilte til valg for Nasjonal Front.[16]

LitteraturRediger

Verker av Charles de GaulleRediger

  • Une mauvaise rencontre, Imp. de Montligeon, 1906
  • La Congrégation, Hors de France, Revue du collège d'Antoing, nr. 6, 1908
  • Carnet de campagne d'un officier français, Revue de Paris, nr. 6, 1920
  • La Discorde chez l'ennemi, Berger-Levrault 1924
  • Le Flambeau (i to deler) Revue militaire, nr.69 og 70, 1927
  • La Défaite, question morale, 1927-1928
  • Philosophie du recrutement, Revue de l'Infanterie, nr. 439 1929
  • La Condition des cadres dans l'armée, 1930-1931
  • Histoire des troupes du Levant, Imp. nationale 1931 (i samarbeid med andre)
  • Le fil de l'épée, Berger-Levrault 1932
  • Combats du Temps de paix, Revue de l'Infanterie, nr. 476, 1932
  • Pour une politique de défense nationale, Revue Bleue, nr. 3, 1933
  • Le soldat de l'Antiquité, Revue de l'Infanterie 1933
  • Forgeons une armée de métiers, Revue des Vivants 1934
  • Vers l'armée de métier, Berger-Levrault 1934
  • Le problème belge, Revue Défense Nationale 1936
  • La France et son Armée, Plon 1938
  • Discours de guerre, Paris (Librairie universelle de France) Egloff, 1944-1945, 3 vol. Collection Le Cri de la France.
  • Trois études, Berger-Levrault 1945 (Rôle historique des places fortes ; Mobilisation économique à l'étranger ; Comment faire une armée de métier) etterfulgt av Mémorandum du 26 janvier 1940.
  • Mémoires de guerre
    • Volume I - L'Appel, 1940-1942 Plon 1954
    • Volume II - L'Unité, 1942-1944 Plon 1956
    • Volume III - Le Salut, 1944-1946 Plon 1959
  • Mémoires d'espoir
    • Volume I - Le Renouveau, 1958-1962 Plon 1970
    • Volume II - L'effort, 1962… Plon 1971
  • Discours et Messages
    • Volume I - Pendant la Guerre, 1940-1946 Plon 1970
    • Volume II - Dans l'attente, 1946-1958 Plon 1970
    • Volume III - Avec le Renouveau, 1958-1962 Plon 1970
    • Volume IV - Pour l'Effort, 1962-1965 Plon 1970
    • Volume V - Vers le Terme, 1966-1969 Plon 1970
  • Lettres, Notes et Carnets
    • Tome 1 - 1905-1918 Plon 1980
    • Tome 2 - 1919-juin 1940 Plon 1980
    • Tome 3 - Juin 1940-juillet 1941 Plon 1981
    • Tome 4 - Juillet 1941-mai 1943 Plon 1982
    • Tome 5 - Juin 1943-mai 1945 Plon 1983
    • Tome 6 - Mai 1945-juin 1951 Plon 1984
    • Tome 7 - Juin 1951-mai 1958 Plon 1985
    • Tome 8 - Juin 1958-décembre 1960 Plon 1985
    • Tome 9 - Janvier 1961-décembre 1963 Plon 1986
    • Tome 10 - Janvier 1964-juin 1966 Plon 1986
    • Tome 11 - Juillet 1966-avril 1969 Plon 1987
    • Tome 12 - Mai 1969-novembre 1970 Plon 1988
    • Tome 13 - Compléments de 1924 à 1970 Plon 1997
  • Textes, allocutions déclarations et notes. La Documentation française, nr. 216, 25 september 1967
    • Voyage en Pologne du général de Gaulle, (6 - 11 september 1967)

ReferanserRediger

  1. ^ Chronologie 1890-1913 Arkivert 3. september 2013 hos Wayback Machine. Charles-de-gaulle-org, hentet 16.juli 2012
  2. ^ Yves-Marie Hilaire: Maison natale du Général de Gaulle, actuellement musée Culture.gouv.fr, hentet 16.juli 2012
  3. ^ Henri Lerner:Qui était le professeur Henri de Gaulle ? Arkivert 5. august 2012 hos Wayback Machine. Charles-de-gaulle.org, hentet 16.juli 2012
  4. ^ La généalogie du Général de Gaulle Arkivert 13. august 2012 hos Wayback Machine. Charles-de-gaulle.org, hentet 21.juli 2012
  5. ^ L'éducation religieuse de Charles de Gaulle Arkivert 5. august 2012 hos Wayback Machine. Charles-de-gaulle.org, hentet 16.juli 2012
  6. ^ Chronologie 1890-1913 Arkivert 3. september 2013 hos Wayback Machine. Charles-de-gaulle-com, hentet 16.juli 2012
  7. ^ L'Appel du 18 juin Youtube video
  8. ^ Geert Mak: Europa (s.478-81), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4
  9. ^ Frankrike. Aschehoug. 1958. s. 136. 
  10. ^ Geert Mak: Europa (s. 482)
  11. ^ De Gaulle - Vive Le Québec Libre Youtube, hentet 21.juli 2012
  12. ^ Vive le Québec libre ! Fransk Wikisourse, hentet 21.juli 2012
  13. ^ Yvonne de Gaulle, dans l'ombre linternaute.com hentet 17.juli 2012
  14. ^ Yvonne de Gaulle, la discrète surannée Libération, 4.august 2007
  15. ^ Biographies des De Gaulle Arkivert 5. august 2012 hos Wayback Machine. Charlesdegaulle.org, hentet 21.juli 2012
  16. ^ De Gaulle Grandson's Politics Upset Family New York Times, 20.mai 1999

Eksterne lenkerRediger