Rassemblement national
Rassemblement national (RN, «Nasjonal samling»), tidligere Front national (FN, «Nasjonal front») er et fransk konservativt [22][23][24][25], proteksjonistisk[26] og nasjonalistisk[23][24][25], politisk parti. Partiet ble dannet 5. oktober 1972 under navnet Front national pour l'unité française («Nasjonal front for fransk enhet»).
Rassemblement national | |||||
|---|---|---|---|---|---|
 | |||||
| Land |  Frankrike | ||||
| Leder(e) | Jordan Bardella | ||||
| Grunnlegger | Jean-Marie Le Pen | ||||
| Grunnlagt | 5. oktober 1972 | ||||
| Ideologi | Nasjonalisme[1][2][3] Nasjonalkonservatisme[4] Proteksjonisme[5][6] Høyrepopulisme[7][8][9] Euroskeptisisme[10] Sosialkonservatisme[11][12] Anti-globalisering[5][13] | ||||
| Politisk posisjon | Høyre[14][15][16][17], radikale[18][19] til ekstreme høyre[20][21] | ||||
| Nettsted | https://www.rassemblementnational.fr/ | ||||
| Representanter: | |||||
| Nasjonalforsamlingen | 89 / 577
| ||||
| Senatet | 1 / 348
| ||||
| Europaparlamentet | 20 / 74
| ||||
Partiet ble fram til 2011 ledet av Jean-Marie Le Pen, som også var partiets grunnlegger. Fra 6. januar 2011 var hans datter Marine Le Pen partileder; hun trakk seg i forbindelse med Presidentvalget 2022. Nåværende leder er Jordan Bardella. Bruno Gollnisch (f. 1950) har vært nestleder siden 2005.
Partiet hevder å ha 60 000 medlemmer, og har særlig i Sør-Frankrike fått forholdsvis stor oppslutning i valg. Lokal- og EU-valget i mai 2014 gjorde Rassemblement national til Frankrikes største politiske parti, med ca. 25 % av stemmene.[27] I 2022 fikk partiet et gjennombrudd ved valget til nasjonalforsamling, da partiet gikk fra en gruppe på åtte representanter, til en gruppe på 89, noe som er mere enn en tidobling.
Partiet ønsker å bevare Frankrike i tråd med franske skikker og regler, og har et nasjonalt-konservativt kultur- og verdisyn. De er motstandere av innvandring, særlig fra muslimske land. De forfekter «nasjonal suverenitet» (alle lover for et land skal vedtas av landets egne lovgivende forsamling, ikke av internasjonale organer) og er derfor også motstandere av fransk medlemskap i EU. De er for bevaring av arbeidsplasser i Frankrike og statsbidrag til viktige industrier. De er også tilhengere av dødsstraff, motstandere av likestilling av homoseksualitet som likestilt med heteroseksuelt samliv, og motsetter seg mange former for selvbestemt abort, noe som veier tungt for katolske velgere.
Ved det franske presidentvalget i 2002 ble Le Pen nummer to etter Jacques Chirac, og han fikk rundt 18 % av franskmennenes stemmer.
Med Marine Le Pen i førersetet fra 2011 dreier partiet mot en økonomisk politikk som går inn for å nasjonalisere alle strategiske sektorer i økonomien som telekommunikasjon, energi og banker.[28] Marine tar kraftig avstand fra den tradisjonelle høyresiden med mindre statlig styring som Tea Party-bevegelsen i USA representerer, men vil derimot ha en sterk skattefinansiert velferdsstat.
Jean-Marie Le Pen uttalte i et TV 2-innslag i 1997 at Fremskrittspartiet og Rassemblement national har flere likhetstrekk. Carl I. Hagen avviste gjentatte ganger at dette var tilfelle.[29]
ReferanserRediger
- ^ Nordsieck, Wolfram (2017). «France». Parties and Elections in Europe.
- ^ Jens Rydgren (2008). «France: The Front National, Ethnonationalism and Populism». Twenty-First Century Populism. Link.springer.com. s. 166–180. ISBN 978-1-349-28476-4. doi:10.1057/9780230592100_11.
- ^ 'The nation state is back': Front National's Marine Le Pen rides on global mood. The Guardian. Author - Angelique Chrisafis. Published 18 September 2016. Retrieved 2 June 2017.
- ^ Christophe de Voogd (26. mars 2015). «Chômage : comment l'État décourage le travail». Le Figaro. Besøkt 15. februar 2017.
- ^ a b John Lichfield (26. mai 2014). «European elections 2014: Marine Le Pen's Front National victory in France is based on anguish, rage and denial». The Independent. London. Besøkt 25. august 2014.
- ^ What does France’s National Front stand for? France 24. Published 28 May 2014. Retrieved 17 April 2017.
- ^ Høyresida i Frankrike gjør brakvalg - Dagbladet
- ^ Wilders and Le Pen Plan Right-Wing Populist Faction in EU Parliament - Spiegel
- ^ French far-right leader seeks to reintroduce death penalty after Charlie Hebdo attack
- ^ European far right hails Brexit vote. The Guardian. Author - Angelique Chrisafis. Published 24 June 2016. Retrieved 25 May 2017.
- ^ «Depuis 2011, le FN est devenu "protectionniste au sens large"». Liberation. 21. april 2014.
- ^ «Que va devenir le Front national?». Slate.fr (fransk). 10. mai 2017. Besøkt 30. april 2018.
- ^ Zaslove, Andrej (1. juli 2008). «Exclusion, Community, and a Populist Political Economy: The Radical Right as an Anti-Globalization Movement». 6. Comparative European Politics. s. 169–189. ISSN 1472-4790. doi:10.1057/palgrave.cep.6110126. Arkivert fra originalen 3. desember 2015. Besøkt 1. desember 2015.[død lenke]
- ^ «Victory for France's conservatives in local elections». Deutsche Welle. AP, AFP, Reuters. 30. mars 2015. Besøkt 28. februar 2017.
- ^ Erlanger, Steven; de Freytas-Tamura, Kimiko (17. desember 2016). «E.U. Faces Its Next Big Test as France’s Election Looms». New York Times. Besøkt 28. februar 2017.
- ^ Meichtry, Stacy; Bisserbe, Noemie (19. august 2015). «Le Pen Family Drama Splits France's Far Right National Front Party». Wall Street Journal. Besøkt 28. februar 2017.
- ^ Taylor, Kyle (24. januar 2017). «Europeans favoring right-wing populist parties are more positive on Putin». Pew Research Center. Besøkt 28. februar 2017.
- ^ høyreradikalisme - Store norske leksikon
- ^ http://argumentnett.no/2014/05/drommen-om-eus-fall/
- ^ FN stopper kebab-sjapper og moskeer - NRK
- ^ Parties and Elections in Europe
- ^ http://www.english.rfi.fr/europe/20140527-analysis-why-did-front-national-win-election-france
- ^ a b Hauss, Charles (2010). Comparative Politics: Domestic Responses to Global Challenges. Cengage Learning. s. 116. ISBN 978-0-495-83321-5.
- ^ a b Davies, Peter (2002). The National Front in France: Ideology, Discourse and Power. Routledge. s. 34–35. ISBN 978-0-203-00682-5.
- ^ a b Zúquete, José Pedro (2007). Missionary politics in contemporary Europe. Syracuse University Press. s. 35. ISBN 978-0-8156-3149-1.
- ^ http://www.cnbc.com/id/101152167
- ^ France: National Front win European elections - The Guardian.
- ^ Erik Aasheim (30. april 2011): Intervju med Marine Le Pen – DN Magasinet
- ^ Ole Nygaard (23. april 2002). «Hagen avviser Le Pen». Aftenposten.
LitteraturRediger
- DeClair, Edward G. (1999). Politics on the fringe: the people, policies, and organization of the French National Front. Duke University. ISBN 978-0-8223-2139-2.
- Kitschelt, Herbert; McGann, Anthony J. (1997). «France: The National Front As Prototype of the New Radical Right». The radical right in Western Europe: a comparative analysis. University of Michigan. s. 91–120. ISBN 978-0-472-08441-8.
- Shields, James (2007). The extreme right in France: from Pétain to Le Pen. Routledge. ISBN 978-0-415-37200-8.
Eksterne lenkerRediger
- (fr) Offisielt nettsted
- (en) Rassemblement National – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
