Etatisme
Etatisme (fra fransk étatisme) er ideen om at staten er bærer av den høyeste fornuft gjennom sine institusjoner, prinsipper, ideologier og politikk.[1] Etatisme kan også vise mer spesifikt til statlig innblanding i personlige, sosiale eller økonomiske spørsmål.[1] I sistnevnte betydning er etatismen motsatsen til anarkismen, og favner i prinsippet alle tilhengere av staten som organisasjonsform, alt fra en nattvekterstat til en totalitær stat.
Skjønt ideen kan spores tilbake til opplysningstiden, blir Hegel tilskrevet den filosofiske artikuleringen av etatismen som begrunnelse for staten.[1] Tidlig på 1900-tallet gav også Rudolf Kjellén vektige bidrag til denne tenkningen. Etatismens påvirkning på statsvitenskapelig teori finnes i hovedsak innen statsteori, mens antietatisme (eller anarkisme) er utbredt i libertarianske og marxistiske miljøer.[1] Etter en periode med stor strukturfunksjonalistisk innflytelse fra 1950- til 1970-årene, fikk etatismen en renessanse i statsvitenskapelige miljøer.[1][2]
Økonomisk etatisme er ideen om at staten har en viktig og legitim rolle i å kontrollere økonomien, enten direkte gjennom statseide selskaper og andre statlige institusjoner, eller indirekte gjennom økonomisk planlegging.[3] Begrepet har således blitt brukt synonymt med både statssosialisme og statskapitalisme.
Referanser rediger
- ^ a b c d e Ilyin, Mikhail (2011). «Statism». I Badie, Bertrand; Berg-Schlosser, Dirk; Morlino, Leonardo. International Encyclopedia of Political Science. Los Angeles: Sage Publications. s. 2513–2516. ISBN 978-1-4129-5963-6.
- ^ Skocpol, Theda; Evans, Peter; Rueschemeyer, Dietrich (1985). Bringing the State Back In. Cambridge University Press.
- ^ Jones, R.J. Barry (2001). «Statism». Routledge Encyclopedia of International Political Economy. 3 (1 utg.). New York: Taylor & Francis.