Åpne hovedmenyen

Vom Kriege

von Clausewitz' avhandling om strategi
Førsteutgaven av verket, utgitt i 1832

Vom Kriege (Om krigen) er Carl von Clausewitz' verk om krigføring på hovedsakelig strategisk og i mindre grad taktisk nivå. Verket regnes som et betydelig bidrag til politisk og militær analyse, og skjønt det tildels er kontroversielt, har det påvirket både militærstrateger og politikere i eftertiden. Det forble ufullendt.

TilblivelseRediger

Det er ukjent nøyaktig når von Clausewitz påbegynte arbeidet med verket, men det er i all hovedsak oppstått efter Napoleonskrigene, mellom 1816 og 1823, muligens i forbindelse med hans manuskript til Nachrichten über Preußen in seiner größten Katastrophe (Beretning om Preussens største katastrofe), som ble skrevet i 1824/25. Forfatteren var i denne tidsperioden svært beskjeftiget med sin stilling ved krigsskolen, og det må antas at han hadde begrenset tid til å skrive. I 1827 påbegynte von Clausewitz arbeidet med å revidere og klargjøre sine skrifter til utgivelse, men i 1830 ble han utnevnt til stabssjef for en eksepedisjonsstyrke som skulle slå ned en oppstand i Polen, og han døde påfølgende år. Hans kone Marie Sophie von Brühl redigerte og utga hans samlede verker i ti bind fra 1832 til 1835. Vom Kriege utgjør de første tre bindene av dette verket.

GrunntankerRediger

Verket bygger hovedsakelig på eksempler fra krigshistorien, med fokus på de to politiske og militære lederne Fredrik II av Preussen (Fredrik den store) og spesielt Napoléon Bonaparte, som representerte den mest moderne militærstrategen i forfatterens samtid. Imidlertid er ikke boken begrenset til militær tenkning; den binder væpnede konflikter inn i en større sammenheng, slik det fremgår av Clausewitz' kanskje mest kjente påstand «Krigen er bare en fortsettelse av politikken med andre midler»:[Note 1]

 So sehen wir also, daß der Krieg nicht bloß ein politischer Akt, sondern ein wahres politisches Instrument ist, eine Fortsetzung des politischen Verkehrs, ein Durchführen desselben mit anderen Mitteln.

Slik sett er altså krigen ikke bare en politisk handling, men et virkelig politisk instrument, en fortsettelse av den politiske virksomheten, en iverksettelse av den med andre virkemidler.
 
– Carl von Clausewitz: Om krigen, bok 1, kapittel 2, avsnitt 24[1]

Dette fører til to konsekvenser: For det første vil det ikke kunne oppstå noen krig dersom en motstander mangler vilje eller ressurser til å føre en forsvarskrig, og for det annet at det ikke er mulig å vinne en krig uten å gå på offensiven.[2] Dette medfører i sin ytterste konsekvens derimot at en part som har både politisk vilje og militære ressurser til å føre både en angreps- og forsvarskrig, akkurat derfor vil kunne forhindre en slik krig. Denne tenkningen ligger til grunn for eftertidens avskrekningsstrategi, som preget Den kalde krigen, idet både NATO og Warszawapakten oppfylte begge kriterier.[3][4]

Hensikt, mål og midlerRediger

Den utvidede krigskunstens hensikt, å påtvinge motstanderen ens vilje, blir ifølge forfatteren fastsatt politisk, mens det militære målet for å oppnå dette er å levne fienden forsvarsløs. Et slikt mål oppnår man ved å følge en gitt strategi, som kan anta forskjellige former, hvorav noen bygger på rent militær maktbruk, mens andre bruker virkemidler som propaganda (for å undergrave fiendens stridsvilje) er politiske tiltak, som allianser for å isolere motparten i internasjonalt samkvem. Derved er militære tiltak alltid underordnet en politisk vilje, hva som belyses i bokens første del og munner ut i postulatet om at krigen er en videreføring av politikken med andre midler, men ikke erstatter den.

Strategi og taktikkRediger

von Clausewitz trekker et skille mellom taktikk og strategi ved å tillegge selve stridshandlingen en sentral vekt, og definerer taktikken som «læren om bruken av militære krefter i strid», mens strategi er «bruken av de enkelte stridshandlingene for å oppnå krigens mål.»[5] Han tar også for seg forskjellige former for strategier og taktikker, slik som aktiv angrepskrig i motsetning til utmattelseskrig (for eksempel ved beleiring) og geriljakrig. Dette siste illustrerer han med den spanske motstanden mot Napoleon i perioden 1808 til 1814, som han betegner som «den lille krigen». Selv om denne form for krigføring ikke hadde vært ukjent, var det von Clausewitz som utformet prinsippene som blant annet Leo Trotski og Mao Zedong nyttiggjorde seg under henholdsvis den russiske og den den kinesiske borgerkrigen.[6]

NoterRediger

  1. ^ Dette er en holdning forfatteren hadde gitt uttrykk for tidligere, blant annet i sitt essay Bekenntnisschrift, Februar 1812, hvor det heter at krigen er den ypperste form for et folks selvhevdelse, en tanke han både utdyper og begrenser i Vom Kriege, slik at «krig blir en voldshandling som har til hensikt å påtvinge motstanderen vår vilje.» (Om krigen, bok 1, kapittel 2)

ReferanserRediger

  1. ^ Carl von Clausewitz. «Der Krieg ist eine bloße Fortsetzung der Politik mit anderen Mitteln» (tysk). www.clausewitz.com. Besøkt 6. april 2015. 
  2. ^ Beatrice Heuser (2005). Clausewitz lesen! Eine Einführung (tysk). München: Oldenbourg. s. 113–116. ISBN 3486577433. 
  3. ^ Bryan Hehir (1998). Robert L. Hutchings, Woodrow Wilson International Center for Scholars, red. The Uses of Force in the Post-Cold War World (engelsk). Johns Hopkins University Press. 
  4. ^ Colonel Larry D. New, US Air Force (Høsten 1996). «Clausewitz's Theory: On War and Its Application Today». Airpower Journal (engelsk). The Air University (US Air Force). Arkivert fra originalen 26. september 2014. Besøkt 6. april 2015. «Clausewitz stated, "The first, the supreme, the most far-reaching act of judgment that the statesman and commander have to make is to establish . . . the kind of war on which they are embarking." [...] With the advent of nuclear weapons and sophisticated biological and chemical weapons, or weapons of mass destruction (WMD), the United States has relied on these weapons as a deterrent to those with similar capabilities. At the same time, we have withheld their use, viewing them as a last-resort measure to be employed only when our survival is at stake.» 
  5. ^ Carl von Clausewitz. «Einteilung der Kriegskunst» (tysk). www.clausewitz.com. Besøkt 6. april 2015. 
  6. ^ Youri Cormier (2013). «Fighting Doctrines and Revolutionary Ethics». Journal of Military and Strategic Studies. Calgary: Centre for Military and Strategic Studies, University of Calgary. 15 (1). ISSN 1488-559X. Arkivert fra originalen 29. juli 2014.