Eswatini

monarki i sørlige Afrika, tidligere kjent som Swaziland

Eswatini[2] (svati: eSwatini; tidligere Swaziland[3]) er et monarkisk enevelde sørøst i Afrika. Eswatini grenser til Sør-Afrika i alle retninger unntatt nordøst, hvor det har grense til Mosambik. Landet er bundet til Sør-Afrika gjennom en toll- og valutaunion. Eswatini er et av de få landene i Afrika hvor den etniske befolkningen er mer eller mindre ensartet. Eswatini er ett av tre monarkier i Afrika.

Kongeriket Eswatini
Kingdom of Eswatini, Umbuso weSwatini

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
Siyinqaba
(Svati: Vi er festningen)

Kart over Kongeriket Eswatini

BispedømmeRoman Catholic Diocese of Manzini
Innbyggernavneswatinier, eswatinisk
Grunnlagt6. september 1968
HovedstadLobamba
TidssoneUTC+2
Areal
 – Totalt
 – Vann
Rangert som nr. 153
17 364 km²
0,9 %
Befolkning
 – Totalt
Rangert som nr. 154
1 093 238[1] (2017)
Bef.tetthet62,96 innb./km²
HDI0,597 (2021)
StyreformMonarki
KongeMswati III
Indovuzaki:
Statsminister
Dronning Ntombi
Russell Dlamini
Offisielle språkSvati
Uavhengighet fraStorbritannia
6. september 1968
ValutaSwazilandsk lilangeni (SZL)
Nasjonaldag6. september
Nasjonalsang«Nkulunkulu Mnikati wetibusiso temaSwati»
ISO 3166-kodeSZ
Toppnivådomene.sz
Landskode for telefon+268
Landskode for mobilnett653

Naturgeografi rediger

Eswatinis laveste punkt er elven Great Usutu, 21 meter over havet.

Klimaet varierer mellom et tropisk klima og et temperert klima. Lange tørkeperioder forekommer, og i 2002 måtte mer enn en 25 % av befolkningen basere seg på nødhjelp i form av mat.[trenger referanse]

Eswatinis utfordringer når det gjelder miljø er både jorderosjon og den svært begrensede tilgangen på ferskvann. En del ville dyr jaktes også i altfor stort omfang. Nesten 60 % av landets elektrisitet produseres fra fossilt brensel, og resten fra vannkraft.[trenger referanse] Fra Sør-Afrika blir også mye strøm importert.

Demografi rediger

Etniske grupper i Eswatini er afrikanere med 97 % og europeere med 3 %.[trenger referanse]

Religiøs tilhørighet:[trenger referanse]

  • afrikansk-zionister 40% (en blanding av kristendom og dyrkelse av forfedre, må ikke forveksles med jødisk sionisme, også kjent som "amaZioni" eller "Zion-folket" på Zulu)
  • katolikker 20 %
  • muslimer 10 %
  • andre 30 %

Historie rediger

Ifølge tradisjonen migrerte folket i dagens swazinasjon sørover før det 16. århundre til det som nå er Mosambik. Etter en rekke konflikter med befolkningen i dagens Maputo, slo swaziene seg ned i det nordlige Zululand rundt 1750. De klarte ikke å holde følge med zuluenes voksende styrke og flyttet gradvis nordover på 1800-tallet og etablerte seg i området til dagens Eswatini.

De konsoliderte sin makt under flere dyktige ledere. Den viktigste var Mswati II, som swaziene har hentet sitt navn fra. Under hans lederskap i 1840-årene ekspanderte swaziene sitt territorium mot nordvest og stabiliserte den sørlige grensen mot zuluene.

Kontakten med britene kom tidlig i Mswatis styre da han ba britiske styresmakter i Sør-Afrika om assistanse mot zuluenes plyndringstokt i Swaziland. Det var i løpet av Mswatis styre at de første hvite slo seg ned i landet. Etter Mswatis død, inngikk swaziene avtaler med britiske og sørafrikanske styresmakter i en rekke saker, inkludert uavhengighet, europeernes rett på ressurser, administrativ autoritet og sikkerhet. Sørafrikanerne administrerte swazienes interesser fra 1894 til 1902, da britene tok kontroll.

Swaziland etablerte sitt første lovgivende organ, et rådgivende råd av valgte europeiske representanter med mandat til å gi råd til den britiske høykommissæren for ikke-swaziske saker. Høykommissæren innrømmet i 1944 at rådet ikke hadde noen offisiell status og anerkjente den øverste høvdingen, eller kongen, som de innfødtes autoritet over territoriet som kunne utstede ordrer til swaziene.

Etter mer enn 20 års styre under dronningregenten Lobarsibei, ble Sobhuza II i 1921 ngwenyama (løve) eller leder for swazinasjonen. I de tidligere årene i kolonistyret, forventet britene at Swaziland til slutt skulle innlemmes i Sør-Afrika. Etter andre verdenskrig førte sørafrikanernes intensivering av rasediskrimineringen til at Storbritannia begynte å forberede Swazilands uavhengighet. Den politiske aktiviteten ble intensivert tidlig i 60-årene. Flere politiske partier ble dannet og hevet røsten for uavhengighet og økonomisk utvikling. De stort sett urbane partiene hadde få bånd til landsbygda hvor majoriteten av swaziene bodde. De tradisjonelle swazilederne, inkludert kong Sobhuza II og hans indre råd, dannet Imbokodvo National Movement (INM), en politisk gruppe som tjente på sin nære identitet med swazienes livsstil. Styresmakten i kolonien tidfestet et valg i midten av 1964 til en lovgivende forsamling hvor swaziene skulle delta som svar på presset for politisk endring. I valget konkurrerte INM og fire andre partier, de fleste hadde mer radikalt ståsted. INM vant alle de 24 representantene.

Etter å ha sikret sin politiske støtte, tok INM til seg mange av kravene til de mer radikale partiene, særlig det om umiddelbar uavhengighet. Den britiske regjeringen gikk i 1966 med på å diskutere en ny grunnlov. En grunnlovskomité ble enige om konstitusjonelt monarki med selvstyre etter parlamentsvalget i 1967. Swaziland ble uavhengig 6. september 1968. Swazilands første valg etter uavhengigheten ble holdt i mai 1972. INM fikk nærmere 75 % av stemmene. Ngwane National Liberatory Congress (NNLC) fikk litt over 20 %, noe som gav dem tre seter i parlamentet.

I respons til NNLCs fremvekst, forkastet kong Sobhuza grunnloven fra 1968 den 12. april 1973 og oppløste parlamentet. Han overtok styret av landet og forbød all politisk aktivitet og satte handelsavtaler ut av drift. Han rettferdiggjorde sine handlinger med at han fjernet fremmede og avvikende politisk praksis som ikke var forenelig med swazienes livsstil. I januar 1979 ble et nytt parlament sammenkalt, delvis valgt gjennom indirekte valg og delvis gjennom direkte utnevnelser av kongen.

Kong Sobhuza II døde i august 1982 og dronningregenten Dzeliwe overtok pliktene som statsoverhode. En indre uenighet førte i 1984 til at statsministeren ble skiftet ut, og til slutt ble også Dzeliwe erstattet av dronningregenten Ntombi. Notombis eneste barn, prins Makhosetive, ble utropt til arving av swazienes trone. Den virkelige makten lå på denne tiden hos Liqoqo, et tradisjonelt øverste råd som la krav på å gi bindende råd til dronningregenten. Ntombi demonstrerte sin makt i oktober 1985 ved å avsette de ledende personene i Liqoqo. Prins Makhosetive kom tilbake fra skolegang i England for å overta tronen og hjalp til med på å slutt på de stadige indre kranglene. Han ble kronet som Mswati III 25. april 1986. Kort tid etterpå oppløste han Liqoqo. Et nytt parlament ble valgt og et nytt kabinett utpekt i november 1987.

Et undergrunnsparti, People's United Democratic Movement (PUDEMO), kritiserte i 1988 og 1989 kongen og hans regjering og krevde demokratiske reformer. Som svar på denne politiske trusselen og økende krav om større oversiktlighet innen styresmakten, satte kongen og statsministeren i gang en nasjonal debatt om grunnloven og Swazilands politiske fremtid. Denne debatten produserte en håndfull politiske reformer, godkjent av kongen, inkludert direkte og indirekte valg i nasjonalvalget i 1993.

En periode het landet Ngwana, inntil man gikk tilbake til navnet fra kolonitiden.

Den 19. april 2018, i forbindelse med markeringen av 50 års uavhengighet fra Storbritannia, ble landets engelskspråklige navn endret fra Swaziland til Eswatini,[4][5][6] som betyr «swazienes land». Kongen har over lengre tid brukt navnet Eswatini i offentlige sammenhenger, blant annet i FNs generalforsamling i 2017[7] og ved åpningen av landets nasjonalforsamling i 2014[8]. Bakgrunnen skal ha vært for å unngå at landet blir forvekslet med Sveits (engelsk: Switzerland).[9] Fra desember 2018 heter landet Eswatini også på norsk.[10]

Politikk og administrasjon rediger

Statsoverhodet er kongen som siden 1986 har vært kong Mswati III. Etter tradisjonen styrer kongen sammen med sin mor (Indlovukazi, direkte oversatt «store hunnelefant»), der kongen blir sett på som det administrative statsoverhode og hans mor som det nasjonale statsoverhode. Som monark utnevner kongen ikke bare statsministeren som er regjeringssjef, men han utnevner også et lite antall representanter til begge kamrene i Libandla (parlament). Senatet består av 30 medlemmer mens Representantenes hus har 65 seter, hvorav 55 er valgte representanter for en femårsperiode. Med så mye makt i hendene på kongen, er Swaziland teknisk sett et absolutt monarki, til tross for tilstedeværelsen av et parlament.

Grunnloven fra 1968 ble suspendert i 1973 i dekret om statlig unntakstilstand. Kong Mswati III utnevnte i 2001 (1996?) en komité for å skrive et utkast til ny grunnlov. Utkastet ble sendt på høring i mai 2003 og november 2004 (1999-2000?). Men de ble sterkt kritisert av sivile organisasjoner i Swaziland og menneskerettsorganisasjoner andre steder. Grunnloven ble satt i kraft i 2005, men der er fortsatt mye debatt i landet om den saken.

Kong Mswati III blir ofte sterkt kritisert for å leve et liv i luksus i en nasjon som har en av verdens høyeste infeksjonsrate av hiv. Hans flåte av luksusbiler og millionene som blir brukt til å underholde hans tallrike koners luksusboliger, er merkelig når rundt 34 % av befolkningen står uten arbeid og nesten 70 % av befolkningen lever på mindre enn en dollar per dag. Rundt 39 % av de voksne er smittet av hiv. Eswatini er et av de fattigste landene i verden og har svært lav HDI. Eswatini har kriminalisert homofili, men strafferamme ikke fastsatt i lov.[11]

Administrativ inndeling rediger

 
Eswatinis distrikter

Eswatini er inndelt i fire provinser:

  1. Hhohho
  2. Lubombo
  3. Manzini
  4. Shiselweni

Næringsliv rediger

Jordbruket sysselsetter mer enn 80 % av befolkningen.[trenger referanse] Viktigste jordbruksvarer er sukker, bomull, mais og tobakk. På grunn av sin geografiske beliggenhet, nesten helt omgitt av Sør-Afrika, er Eswatini svært avhengig av sin store nabo. Nesten 90 % av Eswatinis import kommer fra Sør-Afrika, og mer enn 65 % av eksporten.[trenger referanse] Store deler av Eswatinis arbeidsføre befolkning arbeider også i Sør-Afrika.

Inntektsforskjellene mellom fattige og rike er betydelige.

Viktige naturressurser er asbest, kull, vannkraft, skog, og små mengder med gull og diamanter.

Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde
BNP 4,5 mrd US$ 2009, UN Statistics
BNP (vekst) 1,2 % 2006, UN Statistics
Industriproduksjon 1,4 % 2006, UN Statistics
Konsumpriser 4,76 % 2006, UN Statistics
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet 25,0 % 1997, UN Statistics
Handelsbalanse -0,17 mrd US$ 2006, UN Statistics
Betalingsbalanse
Utviklingshjelp
BNP per innb 3.280 US$ 2009, The Economist

Samfunn rediger

Utdanning rediger

Analfabetisme: om lag 20 % av befolkningen eldre enn 15 år (2003).[trenger referanse]

Helse rediger

Landet er meget hardt rammet av hiv og aids. I 2001 var over 30 % av den voksne befolkningen smittet.[trenger referanse]

Gjennomsnittlig levealder er 39,5 år (2003). Spedbarnsdødeligheten er 6,7 % (2003).[trenger referanse]

Referanser rediger

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger