Formel 1
- For den pågående sesongen, se Formel 1-sesongen 2024.
Formel 1, forkortet F1 (engelsk: Formula One), er den øverste klassen av motorsport som reguleres av Det internasjonale bilsportforbundet (FIA). Verdensmesterskapet i Formel 1 har vært en av de fremste formene for racing i verden siden den første sesongen i 1950. Ordet formel i navnet betyr at det finnes et sett regler alle deltakende biler og førere må følge. Mesterskapet består av en rekke enkeltløp, kjent som Grand Prix (fransk for «store priser»), som avholdes på spesialbygde baner eller lukkede bygater.
| |
|---|---|
| Formel 1-logo i bruk fra 2018 | |
| Kategori | Formelracing |
| Land | Internasjonalt |
| Første sesong | 1950 |
| Førere | 20 |
| Lag | 10 |
| Chassiskonstruktører | 10 |
| Motorleverandører |
|
| Dekkleverandører | Pirelli |
| Regjerende førermester |  Max Verstappen
|
| Regjerende konstruktørmester |  Red Bull Racing
|
| Nettsted | formula1 |
 Pågående sesong
| |
Resultatene fra hvert løp evalueres gjennom et poengsystem og akkumuleres, og det kåres to verdensmestere for hver sesong: én blant førerne, og én blant konstruktørene (lagene). Alle førere må inneha en superlisens, som er den øverste formen for racinglisens utgitt av FIA.[1] Løpene må holdes på baner av gradering «1» (tidligere «A»), den øverste graderingen av baner satt av FIA.[2]
Bilene i Formel 1 er de raskeste regulerte racingbilene for baneracing i verden. De undergikk store forandringer i 2017[3], som gjorde det mulig med bredere for- og bakvinger og bredere dekk. Bilene konkurrerer i svært høye hastigheter, opp mot 370 km/t[4], og førerne utsettes for svært store G-krefter i svingene og ved innbremsing. Regelsettet i Formel 1 legger likevel en rekke restriksjoner på både biler og førere, og er blant annet ment for å holde de stadig økende hastighetene på et trygt nivå.
Gjennom historien har det blitt gjennomført en rekke endringer når det gjelder spesifikasjonene på bilene i Formel 1. Det har blitt kjørt med mange forskjellige motorer, både med turbo, kompressor og sugemotorer uten pustehjelp. Motorene har variert stort, fra rekkemotor med fire sylindre til H-motor med 16 sylindre, og sylindervolumet har variert fra 1,5 liter til 4,5 liter. Den høyeste effekten i Formel 1s historie var omkring 1200 hk, da det ble kjørt med turboladede motorer på 1980-tallet.
En løpshelg begynner med fritrening (engelsk: Free Practice, forkortet FP), hvor laget kan bruke tid på oppsett og finjustering av bilene og førerne kan bli kjent med banen. Det er tre fritreninger, hvor den første (FP1) kalles first practice og ofte foregår på en fredag sammen med den andre (FP2), mens den siste (FP3) kalles final practice og ofte foregår på lørdagen. Kvalifisering foregår som regel etter den siste treningen på lørdag, og er delt inn i tre deler (Q1, Q2 og Q3) etter utslagsprinsippet og nullstilling for hver del. Selve løpet går på søndagen.[5] Siden 2021 har det blitt arrangert et sprintløp før selve løpet på utvalgte løpshelger, og det har også blitt arrangert en egen kvalifisering til sprintløpet siden 2023.[6]
Formel 1 er en svært populær sport i TV-sammenheng. Det har vært en betydelig seerflukt de senere årene, men til tross for dette ble løpene sett av over 470 millioner seere på verdensbasis i 2019.[7] I Norge er Formel 1 den største motorsporten på TV.[8]
I 2024 opplyste McLarens teamet at de har tatt Martinius Stenshorne inn i sitt juniorprogram, som er akademiet for å få fram førere i bilsportens superklasse.[9]
Bilene
redigerBilene er enseters åpne biler, der føreren er plassert sentrert foran motoren. Bilen skal ikke veie mindre enn 702 kg, inkludert fører, men uten bensin. Hvis man klarer å lage en lettere bil, må man bruke ballast for å komme opp i riktig vekt. Ballasten blir da plassert så lavt som mulig for å få et lavt tyngdepunkt.
Dagens biler har vinger foran forhjulene og bak på bilen for å oppnå optimalt marktrykk. I tillegg benyttes småvinger montert forskjellige steder på karrosseriet for å styre luftstrømmen over bilen.
Tradisjonelt er sporten en arena der verdens store bilfabrikanter, som Ferrari og Mercedes-Benz, konkurrerer om å utvikle den beste bilen. Mange av konseptene som utvikles, blir senere brukt i vanlige gatebiler. Sporten har derfor vært preget av store penger og stor prestisje. Ved siden av de store bilfabrikantene finnes det også private lag. Disse lager egne biler, men har ofte motorer levert fra bilfabrikanter. Kjente navn blant disse lagene er McLaren (startet 1966) og Williams (startet 1975).
Dekk
redigerDekkene har stor betydning for farten og kjøreegenskapene. Dagens dekk i Formel 1 er mønsterløse (slicks), bortsett fra når banen er våt. Lenge var det et krav at dekkene skulle ha fire langsgående striper, men dette ble endret foran 2009-sesongen. Etter at Michelin trakk seg ut etter 2006-sesongen kjørte alle lagene på Bridgestone-dekk fram til og med 2010-sesongen. Fra 2011 er Pirelli eneleverandør av dekk til Formel 1-lagene.
Motoren
redigerSpesifikasjonene for motorene har endret seg en god del gjennom årene. I 2014-sesongen kom en stor endring fra en 2,4-liter V8-motor, til en turbobasert 1,6-liter V6. Motoren har også fått en turtallssperre ved 15 000 r/min i stedet for 18 000 r/min, som det var på 2,4-liter V8-motorene. Nye regler for bensin har også kommet hvor en bil nå kun kan ha 110 kg (105 kg i 2018 og 100 kg i 2014 til 2017) med drivstoff per løp. Dette har ført til at lagene sjelden går helt opp til 15 000 r/min. Det har også kommet en ny girkasse med åtte gir, i stedet for de gamle med sju. Videre har det gamle systemet for å hente energi fra bremsene blitt endret (KERS). Den henter nå energi fra bremser, men også fra eksosen, noe som gir muligheten for å spare opptil 33 sekunder per runde, med ca 160 ekstra hestekrefter (såkalt Energy Recovery System, ERS).
Ifølge Formel 1-reglementet kan lagene kjøpe motorer istedenfor å utvikle dem selv, og på den måten spare penger. Lag som leverer motorer til andre lag gjør dette for å få inn mer data på motoren, samt tjene penger.
Mesterskapet
redigerFormel 1 er et verdensmesterskap og kjøres på baner over store deler av verden. De senere årene har en sesong bestått av omkring 20 løp, og hvert lag stiller med 2 biler.
Førermesterskapet
redigerUtdypende artikkel: Liste over vinnere av Førermesterskapet i Formel 1
Føreren av hver bil gis poeng, og konkurrerer om å vinne førertittelen (Formula One World Drivers Champion). I hvert løp deles det ut 25 poeng for førsteplass, 18 for andre, 15 for tredje, 12 for fjerde, 10 for femte og ned til tiendeplass, som får 1 poeng. Når alle løpene er kjørt, summeres poengene som førerne har fått i løpet av sesongen. Føreren med flest poeng vinner. Dersom 2 førere har like mange poeng er det den med flest seiere som vinner.
Den første førertittelen ble vunnet av italienske Nino Farina med 30 poeng for laget Alfa Romeo i 1950.
Konstruktørmesterskapet
redigerUtdypende artikkel: Liste over vinnere av Konstruktørmesterskapet i Formel 1
Lagene får summen av poengene som lagets to førere oppnår i hvert løp, og konkurrerer om å vinne konstruktørtittelen (Formula One World Constructors' Champions). Dersom 2 lag har like mange poeng, er det den med flest seiere som vinner.
Denne tittelen ble innført første gang i 1958 og ble da vunnet av laget Vanwall med 48 poeng. Førertittelen i 1958 ble vunnet av britiske Mike Hawthorn med 42 poeng for laget Ferrari.
Historie
redigerDen 13. mai 1950, på en flystripe-bane på Silverstone i England, begynte Formel 1 sin heseblesende karriere. Allerede i den første Formel 1-sesongen ble grunnlaget lagt for en del basisprinsipper som eksisterer ennå. Formel 1-biler var konstruksjoner som ble satt på hjul med en eneste hensikt: For å vinne.
I starten (1950–1959)
rediger.jpg)
Når vi ser tilbake på den tidens biler ser de for oss ut til å være håpløse for sine oppgaver. Men for 50-årenes motorsportentusiaster var de tekniske mirakler bygget for å «fly» på bakken. Reglene tillot 1,5 liters kompressormotorer og 4,5 liters forgassermotorer.
Det sterkeste laget fra dag én viste seg å være Alfa Romeo, som hadde tre Fa-er i stallen: Dr. Nino Farina, Juan Manuel Fangio og Luigi Fagioli. Disse tre fordelte alle seierne seg i mellom, og Farina ble den første verdensmesteren i F1 historien. Siden regelverket tillot fritt valg av drivstoff, blandet konstruktørene vanlig bensin med en god dose alkohol for å holde temperaturen nede. Kompressorbilene hadde også problemer med sitt enorme drivstofforbruk.
Maserati greide å hente i overkant av 200 hk ut av sine motorer, og en ny rekord for forgassermotorer ble satt. Det magiske tallet: 100 hester per 1000 cm³ sylinderkapasitet i en sugemotor. Mercedes entret F1-scenen på Rheims-banen i Frankrike med biler som så ut som sportsvogner – hjulene var nemlig dekket av skjermer for aerodynamikkens skyld. Resultatet ble at Juan Manuell Fangio ble verdensmester i 1954 og 1955. Alle bilene var fortsatt utstyrt med trommelbremser, i motsetning til moderne skivebremser. Det britiske Connaughtlaget introduserte skivebremser i Formel 1 for første gang i 1955. En annen innovasjon kom i 1955 og viste seg snart å være uslåelig. Motoren montert bak føreren hadde vist seg så vellykket at innen 1961 hadde frontmonterte motorer forsvunnet for godt.
Farlige tider (1960–1969)
rediger60-årene startet som 50-årene hadde sluttet, med australske Jack Brabham som verdensmester. To førere omkom på Spa under Belgia Grand Prix. Den neste tragedien inntraff da også Lotus-føreren Alan Stacey kjørte av banen etter å ha blitt truffet av en fugl på et av banens raskeste partier. Helhjelmer med visir ble først obligatorisk åtte år senere. Fra 1961 ble bilenes sylindervolum redusert fra 2,5 til 1,5 liter for å redusere risikoen for ulykker. Veteranen Phil Hill, som kjørte for Scuderia Ferrari, ble første, verdensmester fra USA i Formel 1, men triste omstendigheter la en demper på triumfen. I Monza omkom hans tyske lagkollega, Wolfgang von Trips, etter en kollisjon med Jim Clark. 14 tilskuere ble også drept.
I 1962 skapte Lotus-sjefen Colin Chapman en revolusjon innen chassis-bygging da han presenterte sin Lotus 25. Det var den første bilen som var bygget rundt en såkalt «Monocoque»-konstruksjon. I stedet for den tradisjonelle rør-rammen ble det benyttet forsterkede, lette metallkasser. Resultatet var et solid chassis som tålte tøffe påkjenninger samtidig som det ga føreren relativt god beskyttelse.
I 1966 kom en ny epoke da man gikk fra 1,5 til 3 liter. Jack Brabham klarte å feie all motstand til side i sin Brabham-Repco. I 1967 gjorde den legendariske Ford DFV-motoren i Nederland. Jim Clark kjørte bilen direkte til seier og motoren utviklet seg til en uslåelig serievinner som fortsatte sin seiersrekke helt frem til turbo-alderen på 80-tallet. Motoren kom for sent til å hindre at Brabham Repco oppnådde nok en triumf. Denne gangen gikk tittelen til Jack Brabhams lagkollega, Denny Hulme.
1968 ble også uforglemmelig. Ikke fordi helten Jim Clark ble drept under et Formel 2-løp på Hockenheim; heller ikke på grunn av de mislykkede forsøkene med firehjuls-drevne biler; ei heller fordi sponsor-merker dukket opp på bilene for første gang. I 1968 begynte det for første gang å dukke opp vinger i Formel 1. Graham Hill samlet flest poeng denne sesongen og ble verdensmester og gjentok bragden fra 1962. I 1969 inntraff to alvorlige ulykker under gateløpet i Barcelona da bakvingene på Lotusene til både Graham Hill og Jochen Rindt knakk. Som resultat forbød FIA vingene før Monaco Grand Prix. En av de som protesterte mest var Ken Tyrrell, den gang teamsjef for Matra-Ford. Hans fører, Jackie Stewart, vant likevel mesterskapet uten vingene.
Historiske førere
redigerBlant mange legendariske Formel 1-førere gjennom tidene finner vi Juan Manuel Fangio, Jack Brabham, Niki Lauda, Alain Prost, Ayrton Senna og Michael Schumacher. Sistnevnte var med sine sju VM-titler den mestvinnende føreren i Formel 1-historien, en rekord han etter 2020 deler med Lewis Hamilton.
De fem siste tok Schumacher med Ferrari i tidsrommet 2000–2004, men i 2005 var det spanjolen Fernando Alonso (Renault) som vant mesterskapet. Alonso og hans italienske lagkamerat Giancarlo Fisichella tok også hjem konstruktørtittelen for Renault. I 2006 gjentok Alonso bragden fra året før.
Utholdenhet
redigerFormel 1-førere må være psykisk sterke og ha en god helse for å kunne kjøre. De blir utsatt for opptil 4 til 6 G ved akselerasjon, innbremsing og i svinger, og ved ulykker kan de bli utsatt for omtrent 30 til 80 G.
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ «Appendix L to the International Sporting Code» (PDF). FIA. 22. mars 2021. Besøkt 24. mai 2020.
- ^ «Appendix O to the International Sporting Code» (PDF). FIA. 22. desember 2020. Besøkt 24. mai 2021.
- ^ «F1 2017 rule changes the biggest for 'decades'». www.autosport.com (på engelsk). Besøkt 24. mai 2021.
- ^ «Mexico stats - Hamilton moves level with Prost». Formula 1® - The Official F1® Website. Besøkt 31. oktober 2016.
- ^ «2021 Formula One Sporting Regulations» (PDF). FIA. 16. desember 2020. Besøkt 24. mai 2021.
- ^ Rawcliffe, Tom (6. april 2021). «Sprint races finalised by Imola, Silverstone to host first». PlanetF1 (på engelsk). Besøkt 24. mai 2021.
- ^ Sylt, Christian. «F1’s Worldwide TV Audience Crashes By 20 Million Viewers». Forbes (på engelsk). Besøkt 8. mai 2021.
- ^ «Viasat og Viaplay forlenger sine eksklusive rettigheter til Formel 1». Besøkt 12. september 2016.
- ^ Strøm, Ole Kristian (16. mai 2024). «Stenshorne utestengt fra Formel 3-runde». VG (på norsk). Besøkt 23. juli 2024.
Eksterne lenker
rediger- (en) Offisielt nettsted
- (en) Formula One – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Formula One – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Norges Bilsportforbund (NBF)
- Fédération Internationale de l'Automobile (FIA)
- Norsk Motor Klubb (NMK)
- Norsk informasjonsportal for Formel 1
