Nagorno-Karabakh-krigen
Nagorno-Karabakh-krigen var en krig som fant sted fra 1988 til 1994 i den lille enklaven Nagorno-Karabakh i det sørvestlige Aserbajdsjan. Konfliktens parter var etniske armenere i Nagorno-Karabakh, støttet av Armenia, og Aserbajdsjan, støttet av mujahedin fra Tsjetsjenia og Afghanistan.[4] I 1988 erklærte det nylig opprettede parlamentet i enklaven at den ønsket å slutte seg til Armenia. Avgjørelsen ble boikottet og fordømt av den aserbajdsjanske befolkningen i enklaven, og en folkeavstemning ble avholdt hvor majoriteten stemte for selvstendighet. Dette førte til økte voldshandlinger mellom de etniske gruppene, hvor begge sider anklaget den andre for å drive med etnisk rensning.
Da Aserbajdsjan erklærte seg selvstendig fra Sovjetunionen, erklærte landet at Nagorno-Karabakh ikke skulle få beholde den selvstyremyndigheten de hadde hatt under sovjetisk styre. Dette førte til krigsutbruddet vinteren 1991. Våren 1992 okkuperte Armenia den såkalte Lachin-korridoren, landområdet som ligger mellom Nagorno-Karabakh og Armenia. Aserbajdsjan benyttet seg av menneskelige bølger,[klargjør] og hadde forholdsvis store menneskelige tap. Menn helt ned i 16-årsalderen, fullstendig uten militær erfaring, ble innkalt til militær tjeneste. Internasjonale initiativer mislyktes i å løse konflikten på en måte som begge parter kunne godta. Våren 1993 gjennomførte Armenia et angrep på Naxcivan, noe som førte til at Tyrkia truet med å intervenere. Russland stilte derfor opp styrker langs Armenias grense til Tyrkia, og sørget på den måten for at Tyrkia ikke gikk inn i krigen. Da armenske styrker erobret landområder langs den offisielle grensen mellom Aserbajdsjan og Iran, gjennomførte Iran en advarende mobilisering. Til tross for potensiell risiko, eskalerte krigen aldri til å bli en storstilt regional konflikt, og ingen land intervenerte på vegne av noen av partene mot den andre. I slutten av 1994 kontrollerte armenerne nesten hele enklaven og 9 prosent av ytterlig aserbajdsjansk territorium. Mot slutten av krigen ble det gjort opprør i Aserbajdsjan mot president Abülfaz Elçibay, og tropper ble fjernet fra frontlinjen for å delta i kampene. Ofte førte dette til at armenerne kunne erobre hele byer uten å avløse et eneste skudd. Den aserbajdsjanske presidenten ble til slutt styrtet, og det nye regimet gikk med på å forhandle om en våpenhvile.
Så mange som 230 000 armenere fra Aserbajdsjan og 800 000 aserbajdsjanere fra Armenia og Karabakh ble forflyttet som et resultat av krigen. Russland fremforhandlet en våpenhvile i mai 1994, og siden da har det pågått stadige fredsforhandlinger som ikke har lyktes. Aserbajdsjanske trusler om å gjenerobre enklaven, samt trefninger langs fronten, har bidratt til å gjøre konflikten til et potensielt risikofelt for en regional konflikt.
Høsten 2020 oppstod det en ny krig der Aserbajdsjan i løpet av et par måneder klare å gjenvinne de erobrede områdene som ble okkupert av Armenia under forrige krig.[5][6]
| Nagorno-Karabakh-konflikten |
    1988-1994 |
|---|
| Mardakert-trefningene 2008 Mardakert-trefningene 2010 Chaylu-trefningene 2010 |
Referanser rediger
- ^ Griffin, Nicholas (2004). Caucasus: A Journey to the Land Between Christianity and Islam. Chicago: University of Chicago Press. pp. 185–186. ISBN 0-2263-0859-6.
- ^ Taarnby, Michael The Mujaheddin in Nagorno-Karabakh: A Case Study in the Evolution of Global Jihad Arkivert 9. november 2012 hos Wayback Machine.
- ^ (Russian) Melik-Shahnazarov, Arsen. Нагорный Карабах – Глава 14. Война и мифы."
- ^ Taarnby, Michael. "The Mujaheddin in Nagorno-Karabakh: A Case Study in the Evolution of Global Jihad." Real Institute Elcano. September 5, 2008.
- ^ «Armenia and Azerbaijan erupt into fighting over disputed Nagorno-Karabakh». BBC News (engelsk). 27. september 2020.
- ^ Strand, Morten (23. november 2020). «Armenias tapte krig». dagbladet.no (norsk). Besøkt 1. mars 2021.
Eksterne lenker rediger
- (en) Nagorno-Karabakh War (1989-1994) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
