Myten om det rene Wehrmacht

Myten om det rene Wehrmacht (tysk: Saubere Wehrmacht) er forestillingen om at de regulære tyske væpnede styrkene (Wehrmacht) ikke var involvert i holocaust eller krigsforbrytelser under andre verdenskrig. Myten fornekter ansvaret den tyske generalstaben (OKW, OKH, Luftwaffe og Kriegsmarine) hadde i planleggingen og utførelsen av krigsforbrytelser. Der krigsforbrytelser skjedde og utryddelseskrig pågikk (særlig i Sovjetunionen) ble ansvaret for forbrytelsene tillagt «partisoldatene» i Schutzstaffel (SS), og ikke de regulære tyske styrkene. Under dekke av antipartisankrigføringen i de okkuperte områdene bak Østfronten drev okkupasjonsmakten en utryddelseskrig mot rikets påståtte ideologiske fiender og holocaust, og i tillegg ble områdene plyndret for resurser. Forskningen viser at Wehrmacht hadde en betydelig rolle i disse forbrytelsene. Kritisk forskning fra 1960-årene av begynte å justere forestillingen om Wehrmacht som rene og ikke tilsmusset av nazistenes forbrytelser.[2]

To tyske soldater ser på likene av polske soldater i en grøftekant
To tyske soldater ser på likene av polske soldater i en grøftekant. Rundt 300 polske krigsfanger ble myrdet av soldater fra 15. motoriserte infanteriregiment i massakren i Ciepielów, 9. september 1939.
Nynazister protesterer mot Wehrmacht-utstilingen som ødela myten om det rene Wehrmacht for det tyske folk i 1990-årene
Nynazister protesterer mot Wehrmacht-utstillingen, den omreisende utstillingen, organisert av Hamburgs institutt for sosial forskning, undergravde myten om det rene Wehrmacht for det tyske folk i 1990-årene.[1]

Utviklingen av myten begynte under Det internasjonale militærtribunalet, ved Nürnbergprosessen, avholdt mellom 20. november 1945 og 1. oktober 1946 i Nürnberg. Forhenværende generaloberst Franz Halder og andre ledere innen Wehrmacht undertegnet generalenes memorandum, benevnt som Den tyske hær fra 1920 til 1945, som la frem dens hovedelementer. Memorandumet var et forsøk på å renvaske Wehrmacht fra krigsforbrytelser.

Etter andre verdenskrig var Tyskland (Vest-Tyskland bortsett fra Saarland) demilitarisert. Koreakrigen førte til at Vesten likevel ønsket remilitarisering av Tyskland. Med samtykke fra Vestmaktene oppnevnte forbundskansler Konrad Adenauer i 1950 en gruppe militæreksperter bestående av tidligere Wehrmacht-offiserer, for å foreslå premisser for Tysklands deltakelse i et europeisk forsvar. Offiserene utarbeidet Himmerod-memorandumet. Notatet gir retningslinjer for en demokratisk styrt militærmakt, med rett for soldaten til å nekte å delta i straffbare krigshandlinger og plikt til å respektere menneskerettigheter. Memorandumet ble starten på en utvikling som fem år senere førte til etableringen av Bundeswehr. Notatet oppstiller politiske, militære, men også psykologiske forutsetninger for dannelsen av en motivert militærmakt. Gruppen hevdet at de nye soldatene ikke ville være motivert, med mindre den alminnelige aktelse av tyske soldater ble gjenopprettet. For dette formål ble det foreslått at krigsforbrytere måtte løslates og fornedrelsen (defameringen) av den tyske soldat måtte opphøre. Man måtte søke å omstille den offentlige mening i inn- og utland. Den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower, som tidligere hadde omtalt Wehrmacht som nazister, endret sin omtale for å bidra til gjenopprustning. Britene ble motvillige til å gjennomføre ytterligere rettssaker, og løslot allerede dømte krigsforbrytere før tiden.

Mens Konrad Adenauer prøvde å tiltrekke seg stemmer fra veteraner og vedtok lover for amnesti, begynte Halder å arbeide for US Army Historical Division. Hans rolle var å samle og lede forhenværende offiserer i Wehrmacht under utarbeidelsen av flere bind med historie om krigen på østfronten. Under Halder arbeidet 700 forhenværende tyske offiserer, og han brukte sin posisjon for å spre myten om det rene Wehrmacht. Offiserer i Wehrmacht produserte memoarer som unnskyldte og forvrengte historiske data. Tekstene ble svært populære, særlig memoarene til Heinz Guderian og Erich von Manstein bidro til å befeste myten hos allmenheten.

Året 1995 forandret mye i tysk offentlig bevissthet.[3] Hamburgs institutt for sosialforskning (tysk: Hamburger Institut für Sozialforschung) satte sammen vandreutstillingen Wehrmachtutstilling (tysk: Wehrmachtsausstellung) som avslørte Wehrmachts krigsforbrytelser for et større publikum. Det satte i gang en langvarig debatt, og en revurdering av myten. Utstillingen viste 1380 utvetydige fotografier av «vanlige» soldater i Wehrmacht som var medskyldige i krigsforbrytelser. Den tyske historikeren Hannes Heer skrev at krigsforbrytelsene hadde blitt dekket over av historikere og forhenværende soldater. Den tyske historikeren Wolfram Wette kalte tesen om det rene Wehrmacht «kollektivt mened». Krigstidsgenerasjonen vedlikeholdt myten standhaftig. De hadde undertrykket informasjon og manipulert offentligheten. Etter deres død var det ikke mulig å fastholde bedrageriet, at Wehrmacht ikke hadde vært en fullverdig partner i regimets industrielle massemord.

Omfanget av mytenRediger

Myten om det rene Wehrmacht hevder at tyske soldater, gaster og flysoldater hadde rene hender. De hadde ikke blod på hendene fra myrdede krigsfanger, jøder eller sivile.[4][5][6] Wehrmacht var betegnelsen på de samlede væpnede styrkene til Tyskland i årene 1935 til 1945. Det besto av hæren (tysk Heer), marinen (tysk (Kriegsmarine) og luftforsvaret (tysk Luftwaffe). Wehrmacht ble etablert 16 mars 1935, med en lov som innførte verneplikt i de væpnede styrkene.[7] Wehrmacht omfattet både frivillige og vernepliktige, totalt rundt 18 millioner mann. Om lag halvparten av alle tyske mannlige borgere utførte militærtjeneste.[8][9][10]

 Under andre verdenskrig hjalp det tyske militæret nazistene i å nå sine mål når det gjaldt raser, politikk og erobringer av land. Lenge etter krigen vedvarte en myte som hevdet at det tyske militæret (eller Wehrmacht) ikke var involvert i holocaust eller andre forbrytelser knyttet til nazistenes politikk for folkemord. Denne troen er ikke sann. Det tyske militæret samarbeidet i mange sider ved holocaust: ved å støtte Hitler, i bruk av tvangsarbeid, og i massemord på jøder og andre grupper utpekt av nazistene. Det tyske militærets medskyldighet omfattet ikke bare generalene og det øverste lederskapet, men også de vanlige troppene. I tillegg var krig og folkemord nært knyttet sammen. Den tyske hæren hadde størst grad av medskyldighet, som et resultat av at de var på stedet i Tysklands felttog i øst, men alle deler av det tyske militæret deltok.[note 1][11] 
– Fra Holocaust Encyclopedia, United States Holocaust Memorial Museum

Myten om det rene Wehrmacht hevder at den tyske diktatoren Adolf Hitler og nasjonalsosialistene i det statsbærende partiet Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP, det tyske nazipartiet) alene bestemte utryddelseskrigen, og at krigsforbrytelser kun ble utført av Schutzstaffel (SS). I virkeligheten var lederne av Wehrmacht villige deltakere i Hitlers utryddelseskrig mot antatte fiender av staten. Styrker fra Wehrmacht var medskyldige i, eller utførte, en rekke krigsforbrytelser, og assisterte rutinemessig enheter fra SS med taus godkjennelse fra offiserer.[12][13] I etterspillet etter krigen forsøkte regjeringen i Vest-Tyskland å dekke over informasjon om slike krigsforbrytelser, for å frita tidligere krigsforbrytere fra ansvar, noe som førte til rask reintegrering av disse individene i det tyske samfunnet.[14][15]

BakgrunnRediger

 
Tyskland planla å erobre områder i Øst-Europa, utrydde den slaviske befolkningen, og kolonisere områdene med etniske tyskere som en del av Det storgermanske rike
 
Offiserer i Wehrmacht gjør Hitlerhilsen i 1941

UtryddelseskrigRediger

Under andre verdenskrig la den tyske regjeringen, Wehrmachts overkommando (tysk: Oberkommando der Wehrmacht, OKW) og Hærens overkommando (tysk: Oberkommando des Heeres, OKH) i fellesskap grunnlaget for folkemord i Sovjetunionen.[16] Fra begynnelsen var invasjonen av Sovjetunionen planlagt som en utryddelseskrig.[17] Den tyske rasepolitikken klassifiserte Sovjetunionen og Øst-Europa som befolket av untermensch (norsk: undermennesker), styrt av jødiske bolsjevikiske konspiratorer.[18] Tysk politikk under Adolf Hitler var å myrde, deportere eller ta som slavearbeidere majoriteten av russere og andre slaviske befolkningsgrupper, i henhold til Generalplan Ost (norsk: generalplan øst).[18]

Før og under den tyske invasjonen av Sovjetunionen ble tyske soldater indoktrinert med antikommunistisk, antisemittisk og antislavisk propaganda.[19] Under invasjonen beordret offiserer i Wehrmacht sine soldater å gå etter mennesker som ble beskrevet som «jødisk-bolsjevikiske undermennesker», «mongolske horder», «asiatisk flodstrøm» og «røde beist».[20] Mange tyske soldater så krigen, preget av nasjonalsosialistenes rasebegreper, og anså sine sovjetiske fiender som undermennesker.[21] I en tale til 4. pansergruppe fulgte general Erich Hoepner opp nazistenes planer ved å hevde at en krig mot Sovjetunionen var en «essensiell del av det tyske folkets kamp for eksistens», og videre at «kampen må rettes mot å utslette dagens Russland, og må derfor utkjempes med uparallell hardhet.»[22][note 2]

Mordene på jøder var allmenn kunnskap innenfor Wehrmacht. Under tilbaketrekningen fra Sovjetunionen ødela tyske offiserer avslørende materiale.[23] Soldater fra Wehrmacht arbeidet med dødsskvadroner fra Schutzstaffel (SS) som utførte massedrap, de såkalte Einsatzgruppen, og bisto under massehenrettelser som ved Babij Jar.[24] Offiserer i Wehrmacht anså forholdet til Einsatzgruppen for å være nært, og nærmest hjertelig.[25]

Einsatzgruppenes drap på godt over 1 million jøder i de erobrede områdene på østfronten var trolig ikke mulig uten aksept eller medvirkning fra Wehrmacht. Hitler overbeviste tidlig i 1941 hærledelsen om at krigen mot Sovjetunionen ville kreve de mest brutale metodene og at en ren militær kampanje som i Frankrike ikke ville være tilstrekkelig. Einsatzgruppenes oppdrag var i utgangspunktet å bekjempe tyskfiendtlig virksomhet i de erobrede områdene bak fronten. Disse «sikkerhetstiltakene» ble stadig utvidet og forvrengt langt ut over grensen for en okkupasjonshærs myndighet.[26]

I august 1941 var massedrap på jøder et velkjent og vanlig tema i møtereferater fra den tyske toppledelsen i øst. Wehrmachts regler for styrkenes atferd i Sovjetunionen (delt ut før invasjonen) anga «hensynsløse tiltak» (engelsk: ruthless measures) mot «bolsjevikiske hatpredikanter» (tysk: Hetzer), partisaner, sabotører og jøder - bare jøder var nevnt uten å angi konkrete handlinger som grunnlag for straffeaksjon. Etter hvert ble Einsatzgruppenes forbrytelser tydelige i hærens rapporter. Flere av «aksjonene» (masseskyting) mot jøder tiltrakk seg mange tilskuere fra hærens enheter i nærheten. I et tilfelle fikk marinepersonell i en baltisk havn landlov for å se på «jødeaksjonen».[26]

Det var til å begynne med ikke opplagt hvordan Wehrmacht ville reagere på Einsatzgruppenes virksomhet og massedrap på sivile. Alex Kay antar at de skriftlige ordrene til Einsatzgruppene var omtrent som ordrene fra OKW til regulære styrker. De såkalte kriminelle ordrene utstedt av OKW omhandlet henrettelse av politiske funksjonærer (kommissærer) og alle som ytte motstand. De mange rapportene om effektivt samarbeid mellom Wehrmacht og Einsatzgruppene og Wehrmachts positive holdning til EInsatzgruppenes virksomhet (blant annet massedrap på jøder) tyder på Wehrmachts samarbeidsvilje ikke ble tatt for gitt i utgangspunktet. For eksempel viser flere rapporter fra Einsatzgruppe B til godt samarbeid med Wehrmacht. Blant annet rapporten fra 19. juli 1941 sier at de «var helt enige om videre aktiviteter» etter diskusjon mellom Max von Schenckendorff (kommandant for Hærgruppe Midt) og Erich von dem Bach-Zelewski. Einsatzkommando 8 hadde et særlig godt samarbeid med relevante enheter i Wehrmacht. Franz Walter Stahlecker sjef for Einsatzgruppe A samarbeidet nært med Wehrmacht. Arthur Nebe noterte at alle avdelinger av Wehrmacht anerkjente og støttet Einsatzgruppens aktiviteter. Wehrmachts Geheime Feldpolizei (hemmelige militærpoliti) hadde bidratt med styrker til massakrer i Nebes regi. Alex Kay skriver at det harmoniske samarbeidet mellom Einsatzgruppene og Wehrmacht var avgjørende for at det pågående massedrapet på jødiske menn sommeren 1941 ble utvidet til fullskala folkemord ved at også kvinner og barn ble massakrert.[27]

Krigsforbrytelser i Polen, Serbia, Hellas og SovjetunionenRediger

Wehrmacht utførte krigsforbrytelser over det meste av Europa, inkludert Polen, Hellas, Serbia og Sovjetunionen.[28] Den første større kampen for Wehrmacht var felttoget i Polen i 1939. I april 1939 hadde Reinhard Heydrich, mannen som organiserte den endelige løsningen (utryddelsen av de europeiske jødene), sørget for samarbeid mellom etterretningsseksjonene i Wehrmacht og Einsatzgruppen.[29] Den tyske hærens fremferd i Polen var en forløper til utryddelseskrigen, Wehrmacht hadde begynt sin deltakelse i storskala mord på sivile og partisaner.[30][31]

Sovjetisk hviterussland har blitt beskrevet som «det farligste stedet på jorden mellom 1941 og 1944».[32] En av tre hviterussere døde under andre verdenskrig. Holocaust ble utført nær byene, svært få av ofrene døde i utryddelsesleirer som Auschwitz.[33] De fleste sovjetiske borgerne med jødisk bakgrunn bodde i et område vest i Russland, som tidligere var kjent som det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland.[34] Wehrmacht ble gitt oppgaven å assistere Einsatzgruppen. Under massakren i Krupki besto det i at enheter fra Wehrmacht masjerte den jødiske befolkningen på rundt 1000 mennesker 2 kilometer til bødlene fra SS. De som var syke ble fraktet i en lastebil, og de som forvillet seg ble skutt og drept. Tyske tropper holdt oppsyn med stedet og sammen med SS skjøt de jødene, som falt om ned i grøfter som var forberedt. Krupki var en av mange tilsvarende grusomheter, Wehrmacht var en likeverdig partner i industrielt massemord.[35]

 
En synagoge i Frankrike, som ble brukt som et bordell for tyske soldater, piker så unge som 15 ble bortført av Wehrmacht for å brukes som sexslaver

Tyske militære bordeller ble etablert over det meste av det okkuperte Europa.[36] I mange tilfeller i Øst-Europa ble kvinner og piker i tenårene kidnappet på gatene av tyske militære og politi, og ble brukt som sexslaver.[37][38][39] Kvinnene ble voldtatt av opptil 32 menn om dagen, for en beskjeden sum av 3 riksmark.[39] En sveitsisk sjåfør for en Røde Kors-delegasjon skrev om hva han så i 1942:

 Uniformerte tyskere ... stirrer intenst på kvinner og piker mellom 15 og 25 år gamle. En av soldatene tar frem en lommelykt og lyser på en av kvinnene, rett inn i øynene hennes. De to kvinnene snur sine bleke ansikter mot oss, med et uttrykk av tretthet og resignasjon. Den første er rundt 30 år gammel. 'Hva ser den gamle horen etter her?', spør en av soldatene leende. 'Brød, herre', svarer kvinnen ... 'Et spark bak er hva du får, ikke brød', svarer soldaten. Eieren av lommelykten retter igjen lyset mot ansiktene og kroppene til pikene ... Den yngste er kanskje 15 år gammel ... De åpner kåpen hennes og begynner å klå på henne. 'Hun her er ideell for sengen', kommenterer han. [note 3][39] 
– Observasjon av den sveitsiske sjåføren Franz Mawick, i 1942

Forfatteren Ursula Schele anslår at opp mot ti millioner kvinner i Sovjetunionen kan ha blitt voldtatt av soldater fra Wehrmacht, og at én av ti kan ha blitt gravide som et resultat av voldtekten.[40] I følge en undersøkelse gjort av historikerne Alex J. Kay og David Stahel deltok flertallet av Wehrmachts soldater i Sovjetunionen i krigsforbrytelser.[41]

Jugoslavia og Hellas ble okkupert av tyske og italienske styrker. De tyske styrkene begynte umiddelbart å forfølge jødene, mens de italienske styrkene nektet å samarbeide. Offiserer i Wehrmacht forsøkte å legge press på sine italienske partnere for å stoppe flukten av jøder fra områder okkupert av tyskerne, men italienerne nektet. General Alexander Löhr reagerte med forakt og beskrev italienerne som svake.[42] Han skrev et rasende brev til Hitler hvor det blant annet sto at «implementeringen av Kroatias regjerings lover angående jøder blir så undergravd av italienske ansvarlige at i kystområdet, særlig i Mostar, Dubrovnik og Crivenika, har en rekke jøder blitt beskyttet av italienske militære, og andre jøder har blitt fulgt over grensen til italiensk Dalmatia og selve Italia».[43][note 4] Wehrmacht myrdet jøder i tyskokkupert Serbia fra midten av 1941. Disse utryddelsene ble utført selvstendig, uten at SS var involvert.[44]

Mytens etableringRediger

Generalenes memorandumRediger

Forhenværende generaloberst Franz Halder, stabssjef ved OKH fra 1938 til 1942, spilte en nøkkelrolle i å etablere myten om det rene Wehrmacht.[45] Grunnlaget for myten var det såkalte generalenes memorandum, skrevet i november 1945 og overlevert til det internasjonale militærtribunalet ved Nürnbergprosessen. Tittelen var «Den tyske armeen fra 1920 til 1945», og det ble utarbeidet av Halder og de forhenværende feltmarskalkene Walther von Brauchitsch og Erich von Manstein, sammen med andre høytstående militære. Siktemålet var å fremstille de tyske væpnede styrkene som apolitiske og stort sett uskyldige i ugjerningene begått av regimet under Adolf Hitler.[46][47] Strategien som ble lagt frem i memorandumet ble senere fulgt av Hans Laternser, den ledende advokaten i forsvaret under overkommandoprosessen, hvor ledende kommandanter i Wehrmacht ble stilt til ansvar for krigsforbrytelser.[46] Dokumentet ble skrevet etter forslag fra den amerikanske generalen William J. Donovan, sjef for Office of Strategic Services, som var forløper for det som senere ble CIA. Han anså Sovjetunionen som en global trussel mot verdensfreden. Donovan tjenestegjorde som assisterende anklager ved det internasjonale militærtribunalet, han og noen andre amerikanske representanter anså at rettssakene ikke burde fortsette. Donovan mente USA burde gjøre alt det kunne for å sikre Tyskland som en alliert mot Sovjetunionen i den begynnende kalde krigen.[47]

Den amerikanske legen Leon Goldensohn intervjuet 19 tiltalte og 14 vitner i Nürnberg første halvår 1946. Intervjuene dokumenterer de tiltaltes strategier for å forsvare seg. De tiltalte forsøkte å opprettholde en fasade som uskyldige og forførte enkeltpersoner, og la opp til å gi inntrykk av Wehrmacht som «ren» og uten noen befatning med krigsforbrytelser.[48]

Maurice Hankeys påvirkningRediger

I Storbritannia hadde Maurice Hankey vært en av landets fremste tjenestemenn. Han hadde innehatt en rekke viktige verv fra 1908 til 1942, og hadde gitt råd til alle statsministre fra Herbert Asquith til Winston Churchill i strategiske spørsmål.[49] Hankeys oppfatning var at rettssakene om krigsforbrytelser var feil, ikke minst fordi Storbritannia trengte de forhenværende generalene fra Wehrmacht for å kjempe mot Sovjetunionen i en mulig tredje verdenskrig.[49] Han var også motstander av rettssaker mot japanske krigsforbrytere, arbeidet for at Storbritannia skulle slutte å stille de for retten, og å sette fri de som allerede hadde blitt dømt.[50] Hankeys anstrengelser for generalene i Wehrmacht er lite kjent, men han ledet en gruppe innflytelsesrike personer som både i smug og offentlig arbeidet for å avslutte rettssakene, og løslate de generalene som allerede hadde blitt dømt.[51] Hankey hadde jevnlig kontakt med Winston Churchill, Anthony Eden, general Douglas MacArthur og Vest-Tysklands forbundskansler Konrad Adenauer om denne saken.[52] Da Adenauer besøkte London i 1951, hadde han et privat møte med Hankey for å diskutere hans arbeid til fordel for Wehrmachts generaler.[52]

Blant de som Hankey støttet seg til var parlamentsmedlemmet Richard Stokes fra Labour, feltmarskalk Harold Alexander, William Sidney, 1st Viscount De L'Isle, Frank Pakenham, 7th Earl of Longford, William Ward, 3rd Earl of Dudley, Victor Gollancz, William Boyle, 12th Earl of Cork and Orrery, Frederic Maugham, 1st Viscount Maugham, juristen Reginald Paget, Baron Paget of Northampton, historikeren Basil Liddell Hart, og biskopen av Chichester George Bell.[53] Som en mester i byråkratisk krigføring, med svært gode kontakter i britisk samfunnsliv, var Hankey, i følge den tyske historikeren Kerstin von Lingen, lederen av den mest slagkraftige gruppen noen gang formet, til fordel for generalene i Wehrmacht.[50] Det var samtidig forskjeller mellom Hankey, som motsatte seg rettssaker for krigsforbrytelser, fordi han var motstander av prinsippet om å rettsforfølge soldater, og noen av hans tilhengere, som historikeren og forsvareren for nazistene, J.F.C. Fuller.[51]

Etter feltmarskalk Albert Kesselring ble kjent skyldig i krigsforbrytelser av en britisk krigsrett for å beordre massakrering av italienske sivile, (som massakren i Fosse Ardeatine), brukte Hankey sin innflytelse så en av de som hadde forhørt Kesselring, oberst Alexander Scotland, skrev et innlegg i 1950 til The Times, hvor han stilte spørsmålstegn ved dommen.[54] Scotlands bilde av Kesselring som en mann av ære, en apolitisk flysoldat som ikke kunne vite at italienske sivile ble massakrert gjorde stort inntrykk på britisk opinion, og førte til krav om at Kesselring skulle settes fri.[55] Hankeys sirkel presenterte Kesselring som en galant leder som ikke visste om massakrene av italienere i 1943–1945, og som ville ha stoppet de om han visste. Hankey fremhevet Kesselrings «profesjonalisme» som general, og bemerket at han hadde hatt stor suksess med å forsinke de alliertes fremrykking i Italia i 1943–1945. Det brukte han som bevis på at Kesselring ikke kunne ha begått krigsforbrytelser, selv om Lingen bemerker at det ikke er noe bevis for at «profesjonalisme» utelukker mulig kriminalitet. Utbredelsen av Hankeys innflytelse kunne sees i det at da leder for den største tyske veterangruppen, admiral Gottfried Hansen, besøkte Storbritannia i 1952 for å diskutere Kesselrings sak, så var Hankey den første han møtte.[56]

Himmerod-memorandumetRediger

 
Dwight D. Eisenhower endret sin oppfatning av Wehrmacht for å bidra til at Vest-Tyskland kunne gjenoppruste

De vestlige stormaktene ble mot slutten av 1940-årene opptatt av muligheten for en krig med Sovjetunionen, og kampen mot kommunismen.[57] Etter starten av Koreakrigen i 1950 ble det klart for amerikanerne at en tysk hær måtte etableres, mot trusselen fra Sovjetunionen. Både amerikanske og vest-tyske politikere sto overfor behovet for gjenoppbygging av væpnede styrker i Vest-Tyskland.[58] Britene var bekymret for utviklingen av den kalde krigen og ønsket å oppmuntre regjeringen i Vest-Tyskland til å slutte seg til Det europeiske forsvarsfellesskap og NATO.[59][60]

Den vest-tyske forbundskansleren Konrad Adenauer nedsatte med samtykke fra USA og Storbritannia et utvalg av tidligere offiserer i Wehrmacht for å diskutere gjenopprustning av Vest-Tyskland. Møtene ble avholdt i hemmelighet i klosteret Himmerod mellom 5. og 9. oktober 1950. Blant deltakerne var Hermann Foertsch, Heinrich von Vietinghoff, Adolf Heusinger og Hans Speidel.

De forhenværende offiserene i Wehrmacht hadde flere krav for at vest-tysk gjenopprustning skulle begynne. Kravene ble lagt frem i Himmerod-memorandumet, og var blant annet følgende: alle tyske soldater dømt som krigsforbrytere skulle løslates, «vanæringen» av den tyske soldat, inkludert de i Waffen-SS, måtte opphøre, og «tiltak for å endre både innenriks- og utenriks offentlig mening»[note 5] om det tyske militæret måtte tas.[58]

Formannen for møtet oppsummerte de utenrikspolitiske endringene som memorandumet krevde slik: «Vestlige nasjoner må ta offentlige tiltak mot den 'fordomsfulle karakterisering' av de forhenværende tyske soldatene og må distansere de forhenværende regulære væpnede styrkene fra 'krigsforbryterspørsmålet.'»[61] Adenauer aksepterte memorandumet og begynte en rekke forhandlinger med de tre vestlige stormaktene for å få aksept for kravene.[58]

For å underlette vest-tysk gjenopprustning, og følge opp memorandumet forandret den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower sin offentlige oppfatning av Wehrmacht. Han hadde tidligere beskrevet Wehrmacht i svært negative ordelag som nazister, men i januar 1951 skrev han at det var «en virkelig forskjell mellom den tyske soldat og Hitler og hans kriminelle gruppe». Forbundskansler Adenauer kom med en tilsvarende uttalelse i en debatt i Forbundsdagen om artikkel 131 i Grundgesetz (den vest-tyske grunnloven). Han uttalte at den tyske soldaten kjempet ærefullt, så lenge som han «ikke hadde vært skyldig i noe overgrep».[62] Uttalelsene fra Eisenhower og Adenauer endret vestmaktenes oppfatning av den tyske krigsinnsatsen og la grunnlaget for myten om det rene Wehrmacht.[63]

Utbredt syn i Vest-TysklandRediger

Rett etter andre verdenskrig var det ganske stor tysk sympati for deres krigsforbrytere. Den britiske høykommissæren i det okkuperte Tyskland følte seg tvunget til å minne tysk offentlighet om at de kriminelle hadde blitt funnet skyldige i deltakelse i tortur eller mord på allierte borgere.[64] I slutten av 1940-årene og i 1950-årene var det en mengde bøker som forlangte frihet for de «såkalte 'krigsforbryterne'».[64] Formuleringen impliserte at de som var kjent skyldig i krigsforbrytelser egentlig var uskyldige.[64] Den tyske historikeren Norbert Frei skrev at det brede kravet om frihet for krigsforbryterne var en indirekte bekreftelse på hele samfunnets sammenfletting med nasjonalsosialistene (nazistene).[65] Han la til at rettssakene mot krigsforbrytere var en smertefull påminnelse om regimets natur, som mange ordinære mennesker hadde identifisert seg med. I denne sammenhengen var det stor støtte for rehabilitering av Wehrmacht.[66]

Fordi Wehrmacht kunne vise til sin bakgrunn i Prøyssens hær, og før det til hæren etablert i 1640 av Fredrik Vilhelm av Brandenburg, ble den en institusjon dypt knyttet til tysk historie. Det gjorde det vanskelig for de som ønsket å vise årene under Hitler som et «oppsiktsvekkende avvik» fra tysk historie. Delvis var det så mange tyskere som tjenestegjorde i Wehrmacht, eller som hadde familiemedlemmer som hadde tjenestegjort, at det var et bredt krav om å ha en versjon av historien som tillot dem «... ære minnet av deres falne kamerater og å finne mening i prøvelsene og de personlige ofre i deres egen militærtjeneste».[67][note 6] Wette skriver at de første årene etter opprettelsen av Vest-Tyskland så krigsgenerasjonen dekke over fortiden, og komme med rasende påstander at uskyld var normen.[68]

Den tidligere forbundskansler Helmut Schmidt tok i en diskusjon med lederen av Wehrmachtsausstellung, historikeren Hannes Heer, Wehrmacht i forsvar. «Hele Wehrmacht var ikke forbrytersk, slik De hevder i Deres utstilling, herr Heer. Det er bare å prate tull», uttrykte Schmidt kort tid før sin død. Schmidt hadde selv bakgrunn som kaptein (Hauptmann) i reservestyrkene. Schmidts uttalelse var typisk for krigsgenerasjonen, utstillingen rammet en nerve, «legenden om det uskyldige Wehrmacht var en av de siste gjenværende livsløgnene til den gamle Forbundsrepublikken», og Schmidt hadde selv tjenestegjort på østfronten, blant annet under beleiringen av Leningrad.[69]

Mytens vekstRediger

Politisk klimaRediger

 
Det nye tyske forsvaret, Bundeswehr, ble opprettet i 1955

I begynnelsen av 1950-årene tok tyske politiske partier i Vest-Tyskland opp krigsforbryternes sak, og deltok i en slags konkurranse for stemmene til krigsveteraner. En bred politisk enighet ble etablert at det var «på tide å lukke kapittelet».[66] Landets leder, forbundskansler Konrad Adenauer, iverksatte politikk som inkluderte et amnesti, avslutning av de-nazifiseringsprogrammer og straffefrihet. Adenauer søkte støtte fra veteraner ved et vidt publisert besøk til et fengsel med gjenværende krigsforbrytere. Dette utspillet hjalp han å vinne det føderale valget i 1953 med to-tredjedels majoritet.[66] Adenauer sørget for å begrense krigsforbrytelser til Hitler og en liten gruppe med «store krigsforbrytere».[70]

I 1950-årene ble politietterforskning rettet mot Wehrmacht stoppet og det var ingen domfellelser. De tyske justisministrene fikk vedtatt en lov om krigsforbrytelser, som i praksis var vanskelig å definere. Adalbert Rückerl som var sjef for etterforskerne, tolket loven som at den kun gjaldt SS, sikkerhetspolitiet, vakter i konsentrasjonsleire, gettoer, og tvangsarbeid. Myten ble fast etablert blant publikum, og tyske statsadvokater var uvillige til å utfordre den gjeldende nasjonale stemning og etterforske mistenkte krigsforbrytere i Wehrmacht.[71] Det nye tyske forsvaret, Bundeswehr, ble opprettet i 1955 med fremtredende medlemmer av Wehrmacht i ledende stillinger. Om et stort antall forhenværende offiserer i Wehrmacht hadde blitt dømt for krigsforbrytelser, ville Bundeswehr blitt skadet og diskreditert, både i Vest-Tyskland, og i utlandet.[72]

Etter hjemkomsten av de siste krigsfangene fra Sovjetunionen, ga 600 forhenværende medlemmer av Wehrmacht og Waffen-SS den 7. oktober 1955 en offentlig ed i Friedlandkasernene, som fikk en kraftig reaksjon i media. Eden de avga var: «Vi sverger at vi har hverken begått mord, krenket eller plyndret. Om vi har brakt lidelse og elendighet over andre mennesker, ble det gjort i henhold til krigens lover».[note 7][73]

Memoarer og historiske studierRediger

Johannes Blaskowitz - unntaket som bekreftet regelen

En av de svært få, kanskje den eneste av tyske generaler under andre verdenskrig, som forsøkte å protestere på brudd på folkeretten var generaloberst Johannes Blaskowitz. Han hadde hatt en viktig rolle i invasjonen av Polen, og ble utnevnt til øverstkommanderende i øst etter krigen var avsluttet i oktober 1939. Noen uker etter utnevnelsen sendte han Hitler en lang rapport om forbrytelser og overgrep begått av SS i området han administrerte. Han fordømte videre mordene på titusener av polske borgere, og hevdet at slik hard fremferd var negativ for Tysklands interesser, da det bidro til å bygge opp motstand i befolkningen.

Hitler avfeide Blaskowitz rapport som «barnslig», man kunne ikke føre krig med Frelsesarmeens metoder. Generaloberst Blaskowitz fikk ingen støtte fra sin overordnede, Walther von Brauchitsch, og i mai 1940 ble han avsatt fra stillingen i øst. I motsetning til andre tilsvarende offiserer ble han ikke utnevnt til generalfeltmarskalk.[74] I følge historikeren Geoffrey P. Megargee var dette en klar melding til andre høyere offiserer: «Hvis du motsetter deg hva regimet ønsker å gjøre, vil din karriere lide under det.»[75][note 8]

Forhenværende tyske offiserer utga memoarer og historiske studier som bidro til myten. Hovedmannen bak dette var forhenværende generaloberst i Wehrmacht, Franz Halder. Etter å ha sluppet ut fra krigsfangenskap ble han ansatt i seksjonen for tysk operasjonshistorie i US Armys historiske divisjon, og hadde eksklusiv tilgang til de erobrede tyske krigsarkivene som ble oppbevart i USA. Han overså arbeidet til andre tidligere offiserer i Wehrmacht og hadde stor innflytelse.[76] Formelt var Halders rolle å samle og veilede offiserer fra Wehrmacht i å skrive en historie i flere bind om østfronten, så offiserer i US Army kunne tilegne seg militær kunnskap om Sovjetunionen.[77] Samtidig både formulerte han, og spredte myten om det rene Wehrmacht.[77] Den tyske historikeren Wolfram Wette skrev at de fleste anglo-amerikanske militære historikere har en sterk beundring for Wehrmachts «profesjonalisme», og tenderer til å skrive om Wehrmacht i en beundrende tone, hvor de stort sett aksepterer den versjonen av historien som ble presentert av de forhenværende lederne av Wehrmacht.[78] Wette antyder at denne «profesjonelle solidariteten» var knyttet til at lenge var de flere militære historikere i engelsktalende land konservative forhenværende hæroffiserer som hadde en naturlig sympati med forhenværende konservative offiserer i Wehrmacht, som de anså som menn tilsvarende seg selv.[78] Inntrykket av et svært «profesjonelt» Wehrmacht forpliktet til Prøyssiske verdier som angivelig var fiendtlig overfor nazismen, mens det viste overmenneskelig mot og utholdenhet mot overveldende odds, særlig på østfronten, appellerer til en viss type historikere.[79] Wette beskriver at Halder hadde en «avgjørende inflytelse i Vest-Tyskland i 1950- og 1960-årene for hvordan historien om andre verdenskrig ble skrevet».[80]

Ulike historikere med forskjellig politisk standpunkt, som Gordon A. Craig, general J.F.C. Fuller, Gerhard Ritter, Friedrich Meinecke, Basil Liddell Hart og John Wheeler-Bennett fant det utenkelig at de «korrekte» offiserene i Wehrmacht skulle ha vært involvert i folkemord og krigsforbrytelser.[81] Påstander fra sovjetiske historikere at Wehrmacht hadde begått krigsforbrytelser ble generelt forkastet som «kommunistpropaganda». Innrammet av den kalde krigen, tjente slike påstander fra Sovjetunionen til at man i vest anså at Wehrmacht hadde oppført seg hederlig.[81] Tendensen mange mennesker i vest hadde til å se krigen der som den sentrale, med østfronten som et underbruk, bidro til mangelen på interesse for temaet.[81]

 
Feltmarskalk Erwin Rommels minne ble brukt i propaganda etter krigen

Etter krigen produserte offiserer i Wehrmacht mengder av memoarer som fulgte myten om det rene Wehrmacht.[82] Feltmarskalk Erich von Manstein og generaloberst Heinz Guderian skrev bestselgende memoarer.[83] Guderians memoarer har en rekke overdrivelser, usannheter og utelatelser. Han skrev at russiske innbyggere hyllet tyske soldater som frigjørere, og skrøt av tiltakene han hadde tatt for å beskytte russisk kultur og religion.[84] Etter krigen prøvde Guderian å få tyske offiserer satt fri, i bytte mot tysk militær støtte i forsvaret av Europa. Han kjempet særlig hardt for å få løslatt Jochen Peiper, kommandant i Waffen SS, kjent skyldig i mord på amerikanske krigsfanger i Malmedymassakren. Guderian uttalte at general Thomas T. Handy, øverstkommanderende for US European Command ønsket å henge Peiper, og at han ville «telegrafere president Truman og spørre han om han var kjent med dette tullet».[85][note 9]

Feltmarskalk Erwin Rommels minne ble brukt til å forme oppfatningen av Wehrmacht. General Friedrich von Mellenthins memoarer, Panserslag (tysk: Panzerschlachten) ble trykket seks ganger mellom 1956 og 1976. Mellenthins memoarer bruker rasistisk språkbruk, og omtaler russiske soldater som «asiater hentet fra de dypeste avkroker av Sovjetunionen», «primitive», og «mangler enhver religiøs eller moralsk balanse, hans sinnsstemning skifter mellom bestialsk grusomhet og genuin vennlighet».[86] Over én million eksemplarer av Hans-Ulrich Rudels memoarer Stukapilot, ble solgt. Uvanlig nok så gjorde han ikke noe forsøk på å skjule sin beundring for Hitler.[86] Rudels memoarer beskriver spennende hendelser, heroiske bedrifter, sentimentalt kameratskap og situasjoner hvor han så vidt unnslipper. En amerikansk etterforsker beskrev han som en typisk nazioffiser. Etter krigen reiste han til Argentina og aktiviserte en redningsorganisasjon for nazister, benevnt som «Eichmann-Runde», som blant annet bisto Josef Mengele.[87]

Historikere utenfor Tyskland studerte ikke holocaust i 1960-årene, og det var nesten ingen studier av Wehrmachts bidrag til den endelige løsningen (utryddelsen av de europeiske jødene).[88] Den østerriksk-fødte amerikanske historikeren Raul Hilberg erfarte i 1950-årene at en rekke forleggere refuserte hans bok The Destruction of the European Jews, den ble senere utgitt og er svært anerkjent. Han ble fortalt at ingen i USA var interessert i temaet.[89] Inntil 1990-årene fokuserte historikere som skrev om andre verdenskrig på felttogene og slagene Wehrmacht utkjempet, og omtalte naziregimets politikk for folkemord i bisetninger.[90] Historikere som skrev om holocaust, og Tysklands okkupasjonspolitikk, skrev ofte ikke noe om Wehrmacht.[90]

Franz HalderRediger

 
Generaloberst Franz Halder som vitne under Nürnbergprosessene, han bidro til å dekke over Wehrmachts krigsforbrytelser gjennom sitt virke for US Army Historical Division.

Etter hvert som den kalde krigen utviklet seg, ble etterretningsmaterialet som ble lagt frem av den tyske seksjonen i US Army Historical Division stadig viktigere for amerikanerne.[91] Halder ledet den tyske seksjonen av forskningsprogrammet som ble kjent som «Haldergruppen».[92] Hans gruppe produserte over 2500 større historiske manuskripter, fra over 700 tyske skribenter, med detaljer om andre verdenskrig.[93] Halder brukte gruppen for å gjenskape krigshistorie med fakta, halvsannheter, forvrengning og løgn.[45] Han etablerte en «kontrollgruppe» med betrodde forhenværende offiserer fra Wehrmacht som gransket alle manuskriptene og påla forfatterne å endre innholdet.[94] Gruppen ble ledet av Halders nestleder, Adolf Heusinger, som også arbeidet for Organisation Gehlen, USAs militære etterretningsorganisasjon i Tyskland.[79] Halder forventet å bli titulert som «general» av forfattergruppene, og oppførte seg som deres kommanderende offiser mens han behandlet deres manuskripter.[95] Hans mål var å rense personell i Wehrmacht fra ugjerningene de hadde begått.[96]

Halder etablerte en versjon av historien om Wehrmacht som alle skribentene måtte følge. Hans versjon slo fast at Wehrmacht var et offer for Hitler, og hadde motarbeidet han ved enhver anledning. Skribentene måtte vektlegge den «anstendige» formen for krig som Wehrmacht førte, og legge skylden på SS for krigsforbrytelser.[95] Halder hadde en privilegert stilling, da de få historikerne som arbeidet med andre verdenskrigs historie i 1950-årene måtte søke informasjon fra han og hans gruppe. Hans innflytelse nådde også avisredaktører og forfattere.[97] Halders instrukser ble formidlet ned kommandolinjen, og ble nedtegnet av forhenværende feltmarskalk Georg von Küchler. De var som følger: «Det er tyske dyder, sett fra et tysk synspunkt, som skal beskrives; dette vil forme et minne for våre styrker»[note 10], «ingen kritikk av tiltak beordret av ledelsen» er tillatt og ingen skal «på noen måte anklages»[note 11]. I stedet skulle Wehrmachts prestasjoner fremheves.[98] Etter gjennomgang av Halders arbeid skrev historikeren Bernd Wegner følgende: «Skriving av tysk historie om andre verdenskrig, og i særdeleshet om fronten i Russland, var for over to tiår, og delvis opp til i dag - i en mye større omfang enn de fleste har fått med seg - et arbeid gjort av de beseirede.»[99][note 12] Historikeren Wolfram Wette skrev følgende: «I arbeidet til Historical Division ble sporene etter utryddelseskrigen som lederne i Wehrmacht var ansvarlige for dekket opp».[97][note 13]

I 1949 publiserte Halder boken Hitler som feltherre (tysk: Hitler als Feldherr), boken ble oversatt til engelsk som Hitler as Commander og utgitt i 1950. Den inneholdt de sentrale ideene bak myten om det rene Wehrmacht, som deretter ble reprodusert i en mengde historiske verk og memoarer. Boken beskriver en idealisert feltherre, som så sammenlignes med Hitler. Feltherren er klok, mot krigen i øst og fri fra all skyld. Hitler alene er ansvarlig for ugjerningene, hans totale amoralske oppførsel står i kontrast til feltherren som ikke har gjort noe galt.[100]

Amerikanerne var klar over at manuskriptene utarbeidet av de forhenværende offiserene i Wehrmacht inneholdt en rekke apologia. Samtidig var det etterretning som amerikanerne anså som viktig, dersom det skulle bli krig mellom USA og Sovjetunionen.[96] Halder hadde veiledet forhenværende offiserer i Wehrmacht i hvordan avslørende stoff kunne forsvinne.[101] Mange av offiserene han veiledet, som Heinz Guderian, utga senere bestselgende biografier som ga myten en større utbredelse.[94] Halder lyktes i sitt arbeide med å rehabilitere det tyske offiserskorpset, først med amerikanske militære, deretter med politikere, og til sist med millioner av amerikanere.[102] Ronald Smelser og Edward J. Davies skrev følgende i boken The Myth of the Eastern Front (Myten om østfronten): «Franz Halder legemliggjør bedre enn noen annen høyere tysk offiser den dramatiske forskjellen mellom myte og virkelighet som den steg frem, etter andre verdenskrig».[103][note 14]

Erich von MansteinRediger

 
Feltmarskalk Erich von Manstein med Adolf Hitler i Øst-Europa
 
Sovjetiske krigsfanger i konsentrasjonsleiren Mauthausen
 
Einsatzgruppen myrder sovjetiske borgere med jødisk bakgrunn i Ivanhorod, Ukraina, i 1942

Feltmarskalk Erich von Manstein var en nøkkelperson i myten om det rene Wehrmacht, og hans innflytelse sto kun tilbake for Halders.[104] Etter krigen var hans livsoppgave å polere minnet om Wehrmacht og «rense» det for krigsforbrytelser.[105] Hans renommé som en dyktig militær leder betød at hans memoarer ble mye lest, men de fulgte trofast myten om det rene Wehrmacht. Memoarene diskuterte ikke politikk, eller ga noen fordømmelse av nasjonalsosialistene (nazistene)[106] Manstein var involvert i holocaust, og han hadde de samme antisemittiske og rasistiske oppfatningene som Hitler.[107] I sine memoarer understreker Manstein de påståtte gode forbindelsene Wehrmacht hadde med russiske sivile. Han skrev følgende: «Det var naturligvis ikke noe spørsmål om at vi plyndret området. Det var noe Wehrmacht ikke tolererte.»[note 15] Realiteten var at fra invasjonen begynte hadde Wehrmacht behandlet sivilbefolkningen med villskap.[108] Mens han ledet 11. armé fikk Manstein kommando over Krim. I denne perioden samarbeidet hans styrker med Einsatzgruppen, og Krim ble såkalt jødefri (tysk: judenfrei), mellom 90 og 100 tusen sovjetiske innbyggere med jødisk bakgrunn ble myrdet.[109]

Manstein ble stilt for retten etter krigen, han ble dømt på 9 punkter for å ha begått krigsforbrytelser og straffen ble 18 års fengsel.[109] Anklagene han ble dømt for inkluderte: ikke forebygget mord i sitt kommando-område, mord på sovjetiske krigsfanger, gjennomføring av kommissærordren, og tillatelse til underordnede til å skyte sovjetiske sivile som represalie.[110] Da Mansteins rettssak ble avholdt hadde den første større krisen under den kalde krigen, Berlinblokaden, nettopp blitt avsluttet. De vestallierte stormaktene ønsket gjenopprustning av Vest-Tyskland for å motvirke trusselen fra Sovjetunionen. Vest-tyskerne hintet at «ikke en eneste tysk soldat ville ta på seg uniform så lenge som noen offiser fra Wehrmacht var i fengsel».[111][note 16] Med bakgrunn i ønsket om opprusting av Vest-Tyskland, begynte en kampanje for å sørge for at Manstein og andre vest-tyske krigsforbrytere ble sluppet ut av fengsel.[111]

Mansteins forsvarsadvokat under rettssaken var Reginald Paget. General William Donovan, som tidligere hadde hjulpet Franz Halder, grep inn og fikk sin venn Paul Leverkuehn til å assistere forsvaret.[111] Paget bidro til å styrke myten om det rene Wehrmacht, han forsvarte armeens brent jords taktikk med at ingen armé kjempet etter regelboken. Han forsvarte skyting av sivile som var væpnet, men ikke deltok i aksjoner med partisanene.[110] Både under og etter rettssaken nektet Paget at den tyske invasjonen av Sovjetunionen (kjent som operasjon Barbarossa) var en utryddelseskrig. Han nedtonet de rasistiske sidene ved Barbarossa og kampanjen for å utrydde sovjetiske borgere med jødisk bakgrunn. I stedet hevdet han at «Wehrmacht viste stort måtehold og disiplin».[112][note 17] Pagets avsluttende uttalelse under rettssaken gir kjernen av myten om det rene Wehrmacht: «Manstein er og vil forbli en helt blant sitt folk».[note 18] Han viste til den pågående kalde krigen med ordene: «Om det skal være mulig å forsvare Vest-Europa må disse anstendige soldatene være våre kamerater».[110][note 19]

Kaptein Basil Liddell Hart, den britiske historikeren som var den mest innflytelsesrike i den engelsktalende verden i sin tid, støttet myten om det rene Wehrmacht. Han skrev med utilslørt beundring om hvordan Wehrmacht hadde vært den sterkeste krigsmaskin noen sinne, og at tyskerne hadde vunnet krigen om bare Hitler hadde unnlatt å gripe inn i Wehrmachts operasjoner.[113] I årene 1949-1953 var Liddell Hart dypt involvert i en kampanje for å få Manstein løslatt, etter dommen for krigsforbrytelser, noe Liddell Hart beskrev som et grovt tilfelle av rettsmisbruk.[114] Rettssaken mot Manstein var et vendepunkt i britisk opinions syn på Wehrmacht. Mansteins advokat, parlamentsmedlem for Labour, Reginald Paget, arbeidet hardt for at hans klient skulle få amnesti, og fikk støtte fra mange politikere og celebriteter i prosessen.[115]

En svært kjent person som sluttet seg til forsvarsadvokat Reginald Pagets kampanje var den venstreorienterte filosofen Bertrand Russell. I et essay utgitt i 1949 skrev han at dagens fiende var Sovjetunionen, ikke Tyskland. Gitt slik Manstein var en helt for tyskere, var det nødvendig for krigstidens vestlige allierte å sette han fri, av hensyn til den kalde krigen.[114] Historikeren Liddell Hart deltok også i Pagets arbeid for å få Manstein løslatt, og siden Liddell Hart ofte skrev om militære forhold i britiske aviser, spilte han en sentral rolle i Mansteins løslatelse i mai 1953.[114] Med Liddell Harts generelle sympati for Wehrmacht, beskrev han det i sine bøker og essay som en apolitisk styrke som ikke hadde noe å gjøre med nasjonalsosialistenes forbrytelser, et emne som uansett ikke interesserte han.[113]

I sitt forsvar for Manstein hadde advokat Reginald Paget kommet med motstridende uttalelser. Samtidig som Manstein og andre offiserer i Wehrmacht ikke visste noe om nasjonalsosialistenes krigsforbrytelser, var de motstandere av de samme krigsforbrytelser som de ikke visste noe om.[116] Paget tapte Mansteins sak. Det britiske militærtribunalet, ledet av generalløytnant Frank Simpson, fant at Manstein støttet Hitlers «utryddelseskrig» mot Sovjetunionen, gjennomførte kommisærordren, og som kommandant for 11. armé assisterte Einsatzgruppe C med massakrering av sovjetiske borgere med jødisk bakgrunn i Ukraina. For disse krigsforbrytelsene ble forhenværende feltmarskalk Manstein dømt til 18 års fengsel.[117] Etter dommen hadde advokat Paget suksess med sin kampanje for løslatelse, og da den britiske regjeringen friga Manstein i 1953, var det ukontroversielt i Storbritannia.[118] Den britiske historikeren Tom Lawson skrev at advokat Paget fikk stor hjelp i at ledende kretser i Storbritannia hadde naturlig sympati med den tradisjonelle eliten i Tyskland, de så de som mennesker, lik dem selv. For mennesker som erkebiskop George Bell, betød det at Manstein som tysk offiser og Lutheraner, som jevnlig gikk i kirken «..var nok for å bekrefte hans opposisjon til nazistaten og derfor det absurde ved rettssaken».[119][note 20]

Myten avdekkesRediger

 
Demonstranter protesterer mot utstilling om Wehrmachts krigsforbrytelser i 2002. Utstillingen viser i detalj Wehrmachts krigsforbryteler. En av plakatene har følgende tekst: «Våre fedre var ikke kriminelle».

Myten om det rene Wehrmacht ble ikke avslørt ved en enkelt hendelse, men ved en serie hendelser over årtier.[120] Myten var dominerende i offentligheten i 1975. Den israelske historikeren Omer Bartov hyllet «anstrengelsene til noen få fremragende og modige tyske lærde» som begynte å utfordre myten i 1965.[81] Den første tyske historikeren som stilte seg kritisk til myten var Hans-Adolf Jacobsen i et essay om kommisærordren i hans bok Anatomie des SS Staates fra 1965.[121] I 1969 ga Manfred Messerschmidt ut en bok om ideologisk indoktrinering i Wehrmacht, Die Wehrmacht im NS-Staat: Zeit der Indoktrination. Den tok ikke opp krigsforbrytelser direkte, men utfordret den populære påstanden om et «apolitisk» Wehrmacht som stort sett hadde unngått nasjonalsosialistisk påvirkning.[121] Samme år utkom også Das Heer und Hitler: Armee und nationalsozialistisches Regime (norsk: Hæren og Hitler: Armé og nasjonalsosialisk regime) av Klaus-Jürgen Muller, og essayet «NSDAP und 'Geistige Führung' der Wehrmacht» av Volker R. Berghahn. Den første boken omhandlet hærens forbindelse med Hitler, mens den andre boken beskrev rollen til «utdanningsoffiserene» i Wehrmacht.[121]

I 1978 publiserte historikeren Christian Streit Keine Kameraden: Die Wehrmacht und die sowjetischen Kriegsgefangenen, 1941-1945, den tok opp massemordet på tre millioner sovjetiske krigsfanger, som første tyske bok om emnet.[121] Det ble utgitt to bøker i 1981 om Wehrmachts samarbeid med Einsatzgruppen, Die Behandlung sowjetischer Kriegsgefangener im "Fall Barbarossa" Ein Dokumentation, av krigsforbryteranklageren Alfred Streim og Die Truppe des Weltanschauungskrieges: Die Einsatzgruppen der Sicherheitspolizei und des SD, 1938-1942 av historikerne Helmut Krausnick og Hans-Heinrich Wilhelm.[121] I 1979 begynte historikere ved det militærhistoriske forskningskontor (tysk: Militargeschichtliches Forschungsamt) å utgi den offisielle historien om Tyskland i andre verdenskrig. De ulike bindene som har blitt utgitt har vært svært kritiske til Wehrmachts ledere.[121]

Tyske historikere som stilte seg kritisk overfor myten om det rene Wehrmacht ble fordømt og fikk høre at de hadde «gjort fra seg i eget rede».[122] I 1986 begynte en offentlig diskusjon mellom tyske historikere, senere kjent som historikerstriden (tysk: Historikerstreit). Debatten ble underbygd med fjernsynsprogrammer, og av artikler i aviser og tidsskrifter.[1] Historikerstriden bidro ikke med ny forskning, men innspillene til de «revisjonistiske» konservative historikerne, som Ernst Nolte og Andreas Hillgruber, ble farget av en sint, nasjonalistisk tone.[123] Historikeren Omer Bartov hevder at Nolte og Hillgruber forsøkte å «normalisere» den tyske fortiden ved å fremstille holocaust som en reaksjon på Sovjetunionen. De krevde «empati» for Wehrmachts forsvar, i dets forsøk på å stoppe den «asiatiske flommen» inn i Europa.[123] Bartov omtalte historikerstriden som et «bakholdsangrep» (engelsk: rearguard action) mot trenden i tysk historiografi.[123] Han bemerket at selv historikere som var kritisk til Wehrmacht tenderte til å skrive historie på tradisjonelt vis, «fra toppen» ved å se på ledernes handlinger.[124] Tendensen hvor sosialhistorikere skrev «historien nedenifra», særlig hverdagslivet, som begynte i 1970- og 1980-årene, åpnet nye forskningsområder, ved å se på erfaringene til vanlige tyske soldater.[124] Slike studier synes å bekrefte at propagandabildet av en bokstavelig talt under-menneskelig fiende som Wehrmacht kjempet mot på østfronten var bredt akseptert av vanlige soldater. Det ledet til hva Bartov kalte «barbariseringen av krigføringen».[125]

1995 viste seg å bli et vendepunkt i tysk offentlig mening med åpningen i Hamburg av Wehrmachtutstillingen (tysk: Wehrmachtsausstellung). Hamburgs institutt for sosialforskning hadde tatt initiativ til en vandreutstilling, som viste Wehrmachts krigsforbrytelser for et større publikum, med fokus på den tyske utryddelseskrigen.[1] Utstillingen var satt sammen av historikeren Hannes Heer. Vandreutstillingen holdt på i fire år, og var innom 33 tyske og østerriske byer. Den skapte en langvarig debatt og bidro ytterligere til en revurdering av myten.[1] Utstillingen viste sterke fotografier av krigsforbrytelser utført av Wehrmacht, og hadde intervjuer med de som hadde deltatt i krigen. Soldatene som hadde kjempet bekreftet for det meste forbrytelsene, men benektet at de var personlig involvert. Noen forhenværende offiserer presenterte nazi-lignende begrunnelser.[126]

Virkningen av utstillingen ble beskrevet som eksplosiv. Den tyske almenheten hadde blitt vant til å se «unevnelige hendelser» med bilder av konsentrasjonsleirer og SS. Utstillingen viste 1380 fotografier av Wehrmachts involvering i krigsforbrytelser. Fotografiene hadde for det meste blitt tatt av soldatene, ute på landet, langt vekk fra konsentrasjonsleirer og SS.[127] Historikeren Heer skrev om utstillingen: «Skaperne av disse fotografiene er tilstede i bildene - leende, triumferende, eller forretningsmessige» og «dette stedet er, etter min mening, i sentrum av Hitlers Wehrmacht, stående på innsiden av 'mørkets hjerte'».[128][note 21] Heer hevder at krigsforbrytelsene hadde blitt dekket over av historikere og forhenværende soldater.[127][129] Bruddet på tabuet som utstillingen forårsaket førte til stor oppstandelse. Organisatorene bak utstillingen oppga ikke noe antall på hvor mange soldater som hadde gjort seg skyldig i krigsforbrytelser. Historikeren Horst Möller skrev at det var «mange titalls tusener».[130]

I november 1999 kunngjorde Jan Philipp Reemtsma, leder og finansieringskilde av Hamburg institutt for sosialforskning, en undersøkelse av utstillingen, for å gjennomgå påstander om faktafeil. Undersøkelsene varte i flere måneder, og det ble funnet saklige feil, mangler og manipulasjoner i utstillingen. Utstillerne hadde blant annet forsynt bilder med avvikende tekster (minst 45), som de hadde funnet på selv, og var uriktige. Flere billedserier (minst 16) var satt sammen for å dramatisere fortellingen og hendelsene. Flere bilder gikk igjen i flere temaer, men med ulike tekster. Det ble ført tilståelser, fremsatt under tvang, og andre tvilsomme dokumenter som bevis. I minst to tilfeller ble finske soldater forvekslet med tyske. Den polske professor Bogdan Musial ved Stefan Wyszyński-universitetet i Warszawa, kommenterte at utstillingen på tross av, eller kanskje takket være disse feilene, utløste følelser i den tyske offentlige diskusjon, uten sidestykke. Hannes Heer som hadde vært leder av utstillingen, ble oppsagt.[131]

Reemtsma satte deretter sammen en ny utstilling, Vernichtungskrieg. Verbrechen der Wehrmacht 1941-1944 (Tilintetgjørelseskrig. Forbrytelser av Wehrmacht 1941-1944). Kurator for utstillingen var Ulrike Jurei, mens tidligere forbundskansler i Østerrike Franz Vranitzky og tidligere SPD-leder Hans-Jochen Vogel var medlemmer av kuratoriumskomiteen. Utstillingen møtte ingen faglige innvendinger. Billedtekstene var langt færre og i den grad det fantes tvil om kilder, var det problematisert. Utstillingen ble også vist i, og materialet er varig overført til Deutsches Historisches Museum i Berlin. Begge utstillingene hadde som hovedtema, og viste Wehrmachts medvirkning - som organisasjon - til krigsforbrytelser.[132][131]

Videre bekreftelse på Wehrmachts rolle kom med offentliggjøring i 1996 av 1,3 millioner telegrammer sendt fra enheter i SS og Wehrmacht, som opererte i Sovjetunionen sommeren og høsten 1941. Meldingene hadde blitt oppfanget og dekodet av det britiske signaletterretningsorganet Government Code and Cipher School. Deretter ble de formidlet til amerikanske myndigheter, hvor dagens organisasjon National Security Agency (NSA) valgte å offentliggjøre de.[125] Historikeren Bartov skrev: «Selv om mye av dette har vært kjent fra før, gir disse dokumentene mer detaljer om begynnelsen av holocaust og den tilsynelatende totale deltakelsen av tyske organisasjoner på bakken i dets iverksettelse.»[125][note 22]

Historikeren Truman Anderson identifiserte i år 2000 en ny enighet blant historikere rundt «oppdagelsen av Wehrmachts samhørighet med sentrale deler av nasjonalsosialistenes syn på verden, særlig for dets hat mot kommunisme og dets antisemittisme».[133][note 23] Historikeren Ben H. Shepherd: «De fleste historikere anerkjenner nå omfanget av Wehrmachts deltakelse i det tredje rikets forbrytelser».[2][note 24] I 2011 beskrev den tyske historikeren Wolfram Wette myten om det rene Wehrmacht som «kollektiv mened».[134] Krigstidsgenerasjonen vedlikeholdt myten med kraft og overbevisning. De undertrykket informasjon og manipulerte regjeringens politikk, med deres bortgang var det ikke nok kraft til å vedlikeholde bedrageriet.[135]

Historikeren Jennifer Foray publiserte i 2010 en studie av Wehrmacht i Nederland, og fastslår følgende: «Mengder av studier utgitt de siste tiårene har vist at Wehrmachts antatte distanse fra den politiske sfæren var et bilde som nøye ble pleiet av både kommandanter og vanlige soldater, som under og etter krigen, forsøkte å distansere seg selv fra nasjonalsosialistenes ideologisk drevne mordkampanjer.»[136][note 25]

I boken Remembering the Wehrmacht's War of Annihilation (norsk: Minnet om Wehrmachts utryddelseskrig) brukte den østerrikske historikeren Alexander Pollak sin forskning i avisartikler og språket som ble brukt, for å identifisere 10 strukturelle temaer ved myten. Temaene inkluderte fokus på en liten gruppe av de skyldige, etablering av en symbolsk offerhendelse (som slaget om Stalingrad), minimering av egne krigsforbrytelser ved å sammenligne de med overgrep gjort av de allierte, benektelse av ansvar for å ha startet krigen, bruk av personlige beretninger fra individuelle soldater for å ekstrapolere oppførsel for hele Wehrmacht, skriving av heroiske nekrologer og bøker, påberopelse av vanlige soldaters naivitet, og påstand om at ordrer måtte utføres.[137] Heer og andre konkluderte med at avisene kun fremla to typer hendelser: de som ville vekke en følelse av sympati med soldater i Wehrmacht og som viste dem som ofre for Hitler, OKH eller fienden; og de som involverte krigsforbrytelser utført av de allierte.[138]

I sin undersøkelse av mytens strukturelle tema sa Pollak at hvor skyld ikke kunne avvises, så begrenset media omfanget, ved å fokusere skylden først på Hitler, og så på SS. Rundt 1960 hadde en «Hitlermani» blitt etablert, og SS ble beskrevet som hans hensynsløse agenter. Wehrmacht hadde blitt frakoblet involvering i krigsforbrytelser.[139] Slaget ved Stalingrad ble konstruert som en offerhendelse av media. Wehrmacht ble omtalt som å ha blitt sviktet av lederskapet og forlatt for å dø i kulden. Dette perspektivet som fokuserte på individuelle soldater som strevde for å overleve, førte til sympati for prøvelsene og de harde forholdene. Utryddelseskrigen, holocaust, og det rasemessige folkemord som Wehrmacht utførte ble ikke diskutert.[140] Tyske media minimerte tyske krigsforbrytelser ved å sammenligne de med de alliertes. I 1980- og 1990-årene ble media opptatt av bombingen av Dresden for å vise at de allierte og Wehrmacht var like skyldige. Avisartikler viste rutinemessig dramatiske bilder av allierte forbrytelser, men viste sjelden tilsvarende for Wehrmacht.[141]

Pollak skriver at Wehrmachts ære berøres av spørsmålet om hvem som startet krigen. Han bemerker at media legger skyld på Storbritannia og Frankrike for den «vanærende» Versaillestraktaten som de anså utløste tysk militarisme. De la skyld på Sovjetunionen for å undertegne Molotov–Ribbentrop-pakten med Tyskland som oppmuntret Hitler til å invadere Polen. Noen kommentatorer diskuterte behovet for en preventiv krig, hvor det ble antatt at Sovjetunionen hadde tenkt å invadere Tyskland.[142] Pressen gjenfortalte soldaters personlige historie som, samtidig som det ga en «autentisk» gjenfortelling av hendelser, kunne bli smalt definert og plassert i enhver videre sammenheng. Tragedien til «én soldat» antas å være symptomatisk til «titusener av andre», mens utryddelseskrigen soldaten deltok i retusjeres vekk.[143] Et sentralt tema i myten er beskrivelsen av soldater som naive, apolitiske, og uten mental kapasitet til å forstå grunnene for krigen eller dens kriminelle natur.[144] Soldater beskrives ofte som tvunget til å utføre ordre, ofte under redsel for streng straff, for å unnskylde deres handlinger. Men soldatene hadde mulighet for en stor grad av skjønn, og valgte for det meste sin oppførsel.[144]

Beordring av krigsforbrytelserRediger

Utdypende artikkel: Kommissærordren

 
Forsiden på den såkalte kommissærordren, veteranenes fornektelse av at de fulgte den var hjørnesteinen i myten om det rene Wehrmacht
 
Mens sovjetiske krigsfanger ble overlatt til å sulte til døde, fikk tyske generaler i britisk krigsfangenskap i Trent Park vin, god mat og pratet, mens de ble avlyttet.[145][146]

Under planleggingen av den tyske invasjonen av Sovjetunionen (også kjent som operasjon Barbarossa), ble en rekke ordrer om krigsforbrytelser forberedt. Disse ordrene gikk utover humanitær folkerett, og etablerte regler for oppførsel i krig.[147] Kommissærordren og Barbarossa-dekretet tillot tyske soldater å myrde sivile uten å frykte at den tyske staten senere skulle stille de for retten for krigsforbrytelser.[148] Den tyske historikeren Felix Römer studerte Wehrmachts iverksettelse av kommisærordren, og la frem sine funn i 2008. Det var den første samlede fremstillingen av hvordan Wehrmachts kampstyrker hadde utført den. Römers forskning viser at over 80 % av tyske divisjoner på østfronten skrev rapporter med detaljer om mord på politiske kommissærer. Sovjetisk statistikk oppgir at 57 608 politiske kommissærer ble drept i kamp, og 47 126 ble meldt savnet, flertallet av de ble myrdet i henhold til ordren.[149]

 Igjen og igjen etter krigen hevder forhenværende medlemmer av Wehrmacht at de kun utførte ordre. Er det et argument som du finner i avskriftene? Nei, det forekommer svært sjelden i våre kilder. Andre forhold var mye viktigere for soldatene: deres sosiale sirkel, gruppen, kameratene, lederne. De ønsket å vise at de dugde for disse menneskene. Det militære verdisystemet spilte sin rolle, den militante etikken i Wehrmacht. Soldatene ønsket å være gode soldater, gjøre en god jobb, få medaljer, utføre oppdragene. Dette er motiver en stadig hører, som ikke har noe å gjøre med kun å følge ordrer, men med deres forståelse av deres rolle som soldater i Wehrmacht.[150][note 26] 
– Intervju med historikeren Felix Römer i Deutsche Welle

Historikeren Römer skriver at kildene «beviser at Hitlers generaler hadde utført hans morderiske ordrer uten skrupler eller nøling».[note 27] Historikeren Wolfgang Wette skrev i en anmeldelse av boken at de sporadiske protestene mot ordren ikke var avgjørende. De ble drevet av militære behov, og kanseleringen av ordren i 1942 var «ikke en retur til moral, men en opportunistisk kurskorreksjon».[note 28] Wette konkluderte: «Kommissærordren, som alltid har hatt en særlig sterk innflytelse på bildet av Wehrmacht grunnet sin klare kriminelle karakter, har endelig blitt tydeliggjort. Igjen har observasjonen bekreftet seg selv, jo dypere forskningen trenger ned i militærhistorien, jo mørkere blir bildet».[151][note 29]

I 1941 tok Wehrmacht 3 300 000 sovjetiske soldater som krigsfanger. Et halvt år etter, i februar 1942, var 2 millioner av disse døde. 600 000 ble skutt etter kommissærordren, mens de fleste andre døde fra kriminell dårlig behandling. Etter de hadde blitt tatt som fanger ble sovjetiske krigsfanger marsjert til oppholdssteder hvor de ikke hadde noe ly, ingen medisinsk behandling og de fikk minimale rasjoner. Tvangsarbeid ble en dødsdom. Den tyske generalkvartermesteren Eduard Wagner erklærte at «fanger som ikke er i stand til å arbeide i fengselsleirene skal sulte».[152][note 30] Generalløytnant Friedrich Freiherr von Broich snakket som krigsfange, mens han ble hemmelig avlyttet i Trent Park, om hvordan han husket de sovjetiske krigsfangene. Han sa at fangene «om natten hylte som ville dyr» av sult. Han la til at «vi marsjerte ned veien og en kolonne på 6 000 stavrende skikkelser passerte forbi, fullstendig avmagret støttende hverandre. ... Soldater tilhørende oss på sykler var på siden av kolonnen med pistoler, enhver som kollapset ble skutt og kastet i diket.»[153][note 31] Soldater fra Wehrmacht skjøt sivile etter den minste mistanke om deltakelse i partisanvirksomhet, og massakrerte landsbyer som ble antatt å beskytte dem.[154] Historikeren Omer Bartov skriver i boken The Eastern Front: 1941–1945 German Troops and the Barbarization of Warfare (norsk: Østfronten: 1941–1945 tyske tropper og barbariseringen av krigføringen) at en rekke forhør av tyskerne hadde fastslått at sovjetiske tropper heller ville dø på slagmarken enn å bli tatt som krigsfanger.[155]

Felttogets rasistiske ideologi kombinert med «beordring av krigsforbrytelser», som kommissærordren, førte til en vond sirkel av økt vold og mord. Wehrmacht anstrengte seg for å «pasifisere» befolkningen, men de sivile økte partisanvirksomheten. I august 1942 beordret II. korps at «partisaner skal henges offentlig, og bli latt hengende for en tid».[156] Offentlig henging ble vanlig. Kilder for grunnlaget for disse mordene inkluderte «ga mat til en russisk soldat», «vandret omkring», «forsøkte å rømme», og «for å være en assistent til assistenten til partisanene».[157] Historikeren Bartov skrev at den sivile befolkningen hadde blitt dehumanisert som et resultat av barbariseringen av krigføringen. Den endelige fasen av denne barbariseringen var den «brente jord» taktikken som ble brukt av Wehrmacht da de trakk seg tilbake.[158]

Deltakelse i holocaustRediger

 
Wehrmacht gjennomførte deportasjonen av greske borgere med jødisk bakgrunn, fra Ioánnina, til utryddelsesleiren Auschwitz.[159]

Walter von Reichenau utstedte Reichenau-ordren (tysk: Reichenau-Befehl) i oktober 1941, den slo fast at det essensielle målet ved felttoget var ødeleggelsen av det jødisk-bolsjevikiske systemet. Ordren ble omtalt som en modell av ledelsen i Wehrmacht og ble videresendt til en rekke kommandanter.

 [...] Hovedmålet med kampanjen mot det jødisk-bolsjevikiske systemet er en fullstendig ødeleggelse av maktmidlene til og utryddelse av den asiatiske innflytelse i det europeiske kulturområdet. Dette skaper også oppgaver for troppene som går utover den tradisjonelle, enkle soldatgjerningen. Soldaten i den østlige regionen er ikke bare en kriger i henhold til reglene for krigskunst, men også bærer av en ubønnhørlig folkeidé og hevneren av alle de bestialiteter som ble påført tyske og beslektede nasjonaliteter. [...] Derfor må soldaten fullt ut forstå nødvendigheten av den jødiske undermenneskelighetens harde, men rettferdige soning. Det har også den videre hensikt å kvele allerede i fødselen opprørene bak Wehrmachts rygg, og som erfaringen viser alltid ble tilskyndet av jødene. [...][note 32][160] 
– Feltmarskalk Walter von Reichenaus ordre til sine tropper i Sovjetunionen, 10. oktober 1941

Feltmarskalk Erich von Manstein videresendte den til sine styrker, og teksten var blant annet følgende: «Jøden er mellommannen mellom fiendens bakre linjer […] Soldaten må oppfordres til å forstå nødvendigheten av de harde tiltak mot jødene.» [note 33] For å rettferdiggjøre mordene på sovjetiske borgere med jødisk bakgrunn, ble de likestilt med partisaner.[161] En omfattende antisemittisk enighet eksisterte allerede blant vanlige soldater i Wehrmacht.[162]

 I alle etterforskningene etter krigen, i alle etterkrigstidens rettssaker, og i alle forsøkene fra tyske forsvarsadvokater for å forsvare krigsforbrytere, har vi så langt ikke funnet bevis for én eneste tysker som ble henrettet for å nekte å henrette en jøde. Null. Og innlysende, om en tysk forsvarsadvokat kunne oppdage dette, så er det en gullgruve, fordi det bygger opp under alle de menneskene som hevdet at de gjorde det fordi de ellers ville bli skutt, ikke sant? Men man finner de ikke.[163][note 34] 
– Historikeren Waitman Beorn, i foredrag på University of Huddersfield

Wehrmachts Hærgruppe Midt begynte massakrer av borgere med jødisk bakgrunn i erobrede områder (østlige deler av Polen og Sovjetunionen) fra første dag av invasjonen. I Białystok skjøt politibataljon 309 et stort antall jøder i gatene, deretter tvang de hundrevis av jøder inn i en synagoge og satte bygningen i brann.[164] Kommandanten for den bakre militære sone 553 registrerte at 20 000 jøder hadde blitt drept av Armégruppe Syd i hans sone, inntil sommeren 1942. I Hviterussland ble over halvparten av de sivile og krigsfangene drept av enheter fra Wehrmacht, mange jøder var blant dem.[165]

Den amerikanske historikeren Waitman Wade Beorns bok Marching into Darkness (norsk, Marsj inn i mørket) undersøker Wehrmachts rolle i holocaust i Hviterussland i 1941 og 1942. Boken beskriver hvordan tyske soldater går fra innledende mord til sadistiske «jøde-leker».[166] Han skriver at «jødejakt» ble en fritidsaktivitet. Soldatene brøt opp den monotone tjenesten på landsbygden med å arrestere jøder, for deretter å ta de med i skogen og sette de fri, så de kunne skytes mens de løp vekk.[167] Beorn skriver at de enkelte enhetene i Wehrmacht ble belønnet for brutal fremferd, og forklarer hvordan dette etablerte en kultur med stadig dypere deltakelse i regimets folkemord.[168] Han diskuterer videre Wehrmachts rolle i sultplanen, det nasjonalsosialistiske Tysklands plan for hungersnød i de okkuperte områdene.[169] Han undersøker Mogilev-konferansen i september 1941, som markerte en dramatisk eskalering av vold mot sivilbefolkningen.[170] Boken ser på en rekke militære formasjoner og hvordan de reagerer på ordrer om å begå folkemord og andre forbrytelser mot menneskeheten.[171]

Wehrmacht utførte massemord på sovjetiske borgere med jødisk bakgrunn, nær Kiev, den 29. og 30. september 1941. Ved Babij Jar ble 33 371 sovjetiske borgere med jødisk bakgrunn marsjert til en ravine, og skutt. Noen av ofrene døde som et resultat av å bli begravet levende under haugen av lik.[172] I 1942 utførte mobile enheter fra SS en rekke massakrer i samarbeid med Wehrmacht. Anslagsvis 1 300 000 sovjetiske borgere med jødisk bakgrunn ble myrdet.[172]

Utsulting av sivileRediger

Utdypende artikkel: Sultplanen

Wehrmacht baserte matforsyning til soldatene i Sovjetunionen på lokale bidrag, befolkningen skulle sulte, og det tydeligste eksemplet på dette var beleiringen av Leningrad fra september 1941 til januar 1944. Rundt én million sivile døde av sult eller kulde. I etterkrigsårene ble det i Vest-Tyskland lenge oversett, mens tyske soldaters prøvelser under slaget om Stalingrad ble fremhevet.

 Det er lettere å huske de slektningene som led fra frostskader, var sultne eller måtte utføre tvangsarbeid i fangeleirer enn å forestille seg at de brant ned landsbyer, stjal vinterklær og mat fra bønder og hjalp til med å samle og skyte jødiske mennesker.[173][note 35] 
– Historikeren Anna Reid, i hennes bok Leningrad: The Epic Siege of World War II: 1941-1944

Først etter den tyske gjenforeningen i 1990 ble Wehrmachts utsulting av Leningrad et større tema i tysk opinion.[174] I 2015 uttalte daværende president i Tyskland, Joachim Gauck, at Wehrmachts soldater hadde vært nådeløse og villig hadde utført Hitlers ordrer, og var skyldig i de alvorligste forbrytelser i sovjetisk Øst-Europa.[175]

Vurdering av desertørerRediger

I mange år etter andre verdenskrig ble de soldatene som hadde desertert fra Wehrmacht vurdert svært negativt i Vest-Tyskland, for mange konservative tyskere var desertørene forrædere. Rundt 30 tusen tyske soldater ble dømt til døden for desertering under andre verdenskrig, av de ble rundt 20 tusen henrettet. Wehrmachts viktigste domstol for dette var i Torgau, og der var det også en stor fangeleir. Etter andre verdenskrig ble leiren først brukt av sovjetiske soldater, deretter DDR. En utstilling i slottet som domstolen benyttet, har blitt kritisert fordi den fokuserer på overgrepene fra DDR-tiden, mens kun en tredjedel av utstillingen omhandler Wehrmachts brutale militære justis.[176]

Nissen på lassetRediger

Som i den folkelige fortellingen om nissen på lasset har Wehrmacht fulgt med styrkene som det demokratiske Tyskland opprettet etter andre verdenskrig. Opp gjennom årene har det vært en rekke saker hvor arven fra Wehrmacht kom frem, senest rundt 2017–2018, og bakgrunnen for dette er i følge den tyske historikeren Wolfram Wette myten om det rene Wehrmacht. Det var forhenværende offiserer fra Wehrmacht som etablerte Bundeswehr, og de hadde ingen interesse i å forholde seg kritisk til fortiden. Motivasjonen for den historiske revisjonismen var dels å unnskylde deres fortid i Wehrmacht, dels å vedlikeholde Wehrmachts ideologi om modige menn som var villig til å kjempe til døden for en endelig seier.[177]

I 2017 ble det avslørt at en løytnant i Bundeswehr planla å foreta et terrorangrep, som skulle synes å være utført av syriske flyktninger. Som et resultat av det krevde forsvarsminister Ursula von der Leyen en gjennomgang av alle Bundeswehrs militærleire, hvor navn på kaserner ble utført, fra offiserer i Wehrmacht, og en ny erklæring om Bundeswehrs historiske grunnlag (tysk: Traditionserlass).[177] 75 år etter andre verdenskrigs slutt, i 2020, er myten om det rene Wehrmacht endelig vekk fra tysk offentlighet, i følge historiker Hannes Heer. På østfronten bidro rundt 10 millioner tyske soldater til over 26 millioner døde sovjetiske borgere.[178]

Se ogsåRediger

FotnoterRediger

  1. ^ During World War II, the German military helped fulfill Nazism's racial, political, and territorial ambitions. Long after the war, a myth persisted claiming the German military (or Wehrmacht) was not involved in the Holocaust and other crimes associated with Nazi genocidal policy. This belief is untrue. The German military participated in many aspects of the Holocaust: in supporting Hitler, in the use of forced labor, and in the mass murder of Jews and other groups targeted by the Nazis. The military's complicity extended not only to the generals and upper leadership but also to the rank and file. In addition, the war and genocidal policy were inextricably linked. The German army (or Heer) was the most complicit as a result of being on the ground in Germany's eastern campaigns, but all branches participated.
  2. ^ the struggle must aim at the annihilation of today's Russia and must therefore be waged with unparalleled harshness.
  3. ^ Uniformed Germans ... gaze fixedly at women and girls between the ages of 15 and 25. One of the soldiers pulls out a pocket flashlight and shines it on one of the women, straight into her eyes. The two women turn their pale faces to us, expressing weariness and resignation. The first one is about 30 years old. 'What is this old whore looking for around here?' – one of the three soldiers laughs. 'Bread, sir' – asks the woman ... 'A kick in the ass you get, not bread' – answers the soldier. The owner of the flashlight directs the light again on the faces and bodies of girls ... The youngest is maybe 15 years old ... They open her coat and start groping her. 'This one is ideal for bed' – he says.
  4. ^ "implementation of the Croatian government's laws concerning Jews is being so undermined by Italian officials that in the coastal zone—particularly in Mostar, Dubrovnik, and Crikvenika—numerous Jews are protected by the Italian military, and other Jews have been escorted across the border to Italian Dalmatia and Italy itself"
  5. ^ «measures to transform both domestic and foreign public opinion»
  6. ^ «...honor the memory of their fallen comrades and to find meaning in the hardships and personal sacrifice of their own military service»
  7. ^ «[W]e swear that we have neither committed murder, nor defiled, nor plundered. If we have brought suffering and misery on other people, it was done according to the Laws of War».
  8. ^ «If you oppose what the regime wants to do, your career will suffer.»
  9. ^ «cable President Truman and ask him if he is familiar with this idiocy»
  10. ^ «It is German deeds, seen from the German standpoint, that are to be recorded; this will constitute a memorial to our troops»
  11. ^ «no criticism of measures ordered by the leadership» is allowed and no one is to be «incriminated in any way»
  12. ^ «The writing of German history on the Second World War, and in particular on the Russian front, was for over two decades, and in part up to the present day—and to a far greater extent than most people realize—the work of the defeated»
  13. ^ «In the work of the Historical Division the traces of the war of annihilation for which the Wehrmacht leadership was responsible were covered up»
  14. ^ «"Franz Halder embodies better than any other high German officer the dramatic difference between myth and reality as it emerged after World War II»
  15. ^ «Naturally, there was no question of our pillaging the area. That was something the German army did not tolerate»
  16. ^ «not a single German soldier would don a uniform as long as any Wehrmacht officers remained in custody»
  17. ^ «the Wehrmacht displayed a large degree of restraint and discipline»
  18. ^ «Manstein is and will remain a hero amongst his people»
  19. ^ «If Western Europe is to be defensible these decent soldiers must be our comrades»
  20. ^ «..was enough to confirm his opposition to the Nazi state and therefore the absurdity of the trial»
  21. ^ «The creators of these photographs are present in their images – laughing, triumphant, or businesslike» and «this place is, in my opinion, at the center of Hitler's Wehrmacht, standing inside the 'heart of darkness»
  22. ^ «Although much of this has been known before, these documents provide more details on the beginning of the Holocaust and the apparently universal participation of German agencies on the ground in its implementation.»
  23. ^ «recognition of the Wehrmacht's affinity for key features of the National Socialist world view, especially for its hatred of communism and its anti-semitism»
  24. ^ «Most historians now acknowledge the scale of Wehrmacht's involvement in the crimes of the Third Reich»
  25. ^ «Scores of studies published in the last few decades have demonstrated that the Wehrmacht's purported disengagement with the political sphere was an image carefully cultivated by commanders and foot soldiers alike, who, during and after the war, sought to distance themselves from the ideologically driven murder campaigns of the National Socialists.»
  26. ^ Time and time again after the war, former members of the Wehrmacht plead that they were only obeying orders. Is that an argument that you found in the transcripts? No, that only appears very rarely in our sources. Other things were much more important to the soldiers: their social circle, the group, their comrades, their leaders. They wanted to prove themselves to these people. The military value system plays its part, the militant ethos of the Wehrmacht. The soldiers wanted to be good soldiers, do a good job, win medals, fulfill their duties. They are motives that one regularly hears, that have nothing to do with simply obeying orders but with their understanding of their role as Wehrmacht soldiers.
  27. ^ «prove that Hitler's generals had executed his murderous orders without scruples or hesitations».
  28. ^ «not a return to morality, but an opportunistic course correction»
  29. ^ «The Commissar Order, which has always had a particularly strong influence on the image of the Wehrmacht because of its obviously criminal character, has finally been clarified. Once again the observation has confirmed itself: the deeper the research penetrates into the military history, the gloomier the picture becomes.».
  30. ^ «prisoners incapable of work in the prison camps are to starve».
  31. ^ «we marched down the road and a column of 6,000 tottering figures went past, completely emaciated, helping each other along. ... Soldiers of ours on bicycles rode alongside with pistols; everyone who collapsed was shot and thrown into the ditch.»
  32. ^ […] Das wesentlichste Ziel des Feldzuges gegen das jüdisch-bolschewistische System ist die völlige Zerschlagung der Machtmittel und die Ausrottung des asiatischen Einflusses im europäischen Kulturkreis. Hierdurch entstehen auch für die Truppe Aufgaben, die über das hergebrachte einseitige Soldatentum hinausgehen. Der Soldat ist im Ostraum nicht nur ein Kämpfer nach den Regeln der Kriegskunst, sondern auch Träger einer unerbittlichen völkischen Idee und der Rächer für alle Bestialitäten, die deutschem und artverwandtem Volkstum zugefügt wurden. […] Deshalb muß der Soldat für die Notwendigkeit der harten, aber gerechten Sühne am jüdischen Untermenschentum volles Verständnis haben. Sie hat den weiteren Zweck, Erhebungen im Rücken der Wehrmacht, die erfahrungsgemäß stets von Juden angezettelt wurden, im Keime zu ersticken. […]
  33. ^ «The Jew is the middle man between the enemy at the rear […] The soldier must summon understanding for the necessity for the hard redress against the Jews.»
  34. ^ In all the investigations after the war, in all the post-war trials, and all the attempts by German defense attorneys to defending war criminals, we have not yet found any evidence of a single German being executed for refusing to execute a jew. Zero. And obviously, if a German defense attorney could find this, its the golden ticket, because it lends weight to all those people who argue that I did it because they are going to shoot me, right? But they don't find them.
  35. ^ It is easier to remember these relatives as suffering from frostbite, going hungry or doing forced labor in prison camps rather than to imagine that they burned down villages, stole winter clothes and food from farmers and helped to round up and shoot Jewish people.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d Wette 2007, s. 269
  2. ^ a b Shepherd 2009, s. 455–456
  3. ^ Welle (www.dw.com), Deutsche. «Barbarossa: Die Legende von der sauberen Wehrmacht | DW | 22.06.2016». DW.COM (tysk). Besøkt 2. desember 2020. «Die Ausstellung zum 50. Jahrestag des Endes des Zweiten Weltkriegs veränderte vieles.» 
  4. ^ Wette 2007, s. 195
  5. ^ «THE GERMAN MILITARY AND THE HOLOCAUST». United States Holocaust Memorial Museum. Besøkt 15. desember 2020. «During World War II, the German military helped fulfill Nazism's racial, political, and territorial ambitions. Long after the war, a myth persisted claiming the German military (or Wehrmacht) was not involved in the Holocaust and other crimes associated with Nazi genocidal policy. This belief is untrue. The German military participated in many aspects of the Holocaust: in supporting Hitler, in the use of forced labor, and in the mass murder of Jews and other groups targeted by the Nazis.» 
  6. ^ Davies, 2008, s. 245–246
  7. ^ Wette 2007, s. 157
  8. ^ Wette 2007, s. 158
  9. ^ Müller 2016, s. 16
  10. ^ «Chapter 1: The German Military System», Handbook on German Military Forces, War Department, 15. mars 1945, ss. [I–57], Technical Manual TM-E 30-451, http://www.ibiblio.org/hyperwar/Germany/HB/HB-1.html, besøkt 14. august 2019 
  11. ^ «THE GERMAN MILITARY AND THE HOLOCAUST». United States Holocaust Memorial Museum. Besøkt 28. november 2020. 
  12. ^ Wette 2007, s. 292–297
  13. ^ Davies, 2008, s. 252
  14. ^ Wette 2007, s. 222
  15. ^ Evans, 2008, s. 747–748
  16. ^ Wette 2007, s. 25
  17. ^ Förster 1988, s. 21
  18. ^ a b Stahel 2009, s. 96–99
  19. ^ Evans 1989, s. 59
  20. ^ Evans 1989, s. 59–60
  21. ^ Förster 2005, s. 127
  22. ^ Ingrao 2013, s. 140
  23. ^ Wette 2007, s. 199–201
  24. ^ Heer m.fl. 2008, s. 38
  25. ^ Hilberg 1985, s. 301
  26. ^ a b Mason, Henry L. (1988). «Implementing the Final Solution: The Ordinary Regulating of the Extraordinary». World Politics. 4 (engelsk). 40: 542–569. ISSN 1086-3338. doi:10.2307/2010318. Besøkt 18. november 2019. 
  27. ^ Kay, Alex J. (1. desember 2013). «Transition to Genocide, July 1941: Einsatzkommando 9 and the Annihilation of Soviet Jewry». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 27: 411–442. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dct048. Besøkt 18. november 2019. 
  28. ^ Beorn 2014, s. 16
  29. ^ Beorn 2014, s. 46
  30. ^ Beorn 2014, s. 48
  31. ^ Evans, 2008, s. 16, 21
  32. ^ Beorn 2014, s. 27
  33. ^ Beorn 2014, s. 27–29
  34. ^ Beorn 2014, s. 30
  35. ^ Beorn 2014, s. 65,76
  36. ^ Herbermann, Nanda (2000). The Blessed Abyss: Inmate #6582 in Ravensbrück Concentration Camp for Women (engelsk). Wayne State University Press. ISBN 978-0-8143-2920-7. 
  37. ^ Yudkin, Leon (1993). Hebrew literature in the wake of the Holocaust. International Center for University Teaching of Jewish Civilization. Rutherford: Fairleigh Dickinson University Press. s. 13–22. ISBN 0-8386-3499-0. OCLC 27265678. 
  38. ^ Lenṭin, Ronit. (2000). Israel and the daughters of the Shoah : reoccupying the territories of silence. New York: Berghahn Books. s. 33–34. ISBN 1-57181-774-3. OCLC 44720589. 
  39. ^ a b c Gmyz, Cezary (22. april 2007). «Seksualne niewolnice III Rzeszy» (polsk). Besøkt 13. august 2019. 
  40. ^ «Zur Debatte um die Ausstellung Vernichtungskrieg. Verbrechen der Wehrmacht 1941–1944 im Kieler Landeshaus» (PDF). 1999. s. 9. Besøkt 1. september 2019. 
  41. ^ Kay, Alex J.; Stahel, David (2018). «Reconceiving Criminality in the German Army on the Eastern Front, 1941–1942». Mass Violence in Nazi-Occupied Europe. Indiana University Press. s. 173–194. JSTOR j.ctv3znw3v.11. doi:10.2307/j.ctv3znw3v.11. 
  42. ^ Wette 2007, s. 134–135
  43. ^ Wette 2007, s. 136
  44. ^ Wette 2007, s. 137
  45. ^ a b Smelser & Davies 2008, s. 56
  46. ^ a b Hébert 2010, s. 99–101
  47. ^ a b Wette 2007, s. 206–207
  48. ^ Neitzel, S. (2008): The Nuremberg Interviews: Conversations with the Defendants and Witnesses. Conducted by Leon Goldensohn. War in History, 15(2), 241-243.
  49. ^ a b von Lingen 2009, s. 161
  50. ^ a b von Lingen 2009, s. 163
  51. ^ a b von Lingen 2009, s. 161-162
  52. ^ a b von Lingen 2009, s. 162
  53. ^ von Lingen 2009, s. 162=163
  54. ^ von Lingen 2009, s. 163-167
  55. ^ von Lingen 2009, s. 163-164
  56. ^ von Lingen 2009, s. 189
  57. ^ Large 1987, s. 80
  58. ^ a b c Smelser & Davies 2008, s. 72–73
  59. ^ von Lingen 2009, s. 6
  60. ^ Smelser & Davies 2008, s. 74
  61. ^ Corum 2011, s. 24
  62. ^ Wette 2007, s. 236
  63. ^ Wette 2007, s. 236–238
  64. ^ a b c Wette 2007, s. 239
  65. ^ Wette 2007, s. 240-241
  66. ^ a b c Wette 2007, s. 240–241
  67. ^ Wette 2007, s. 241-242
  68. ^ Wette 2007, s. 240
  69. ^ Welle (www.dw.com), Deutsche. «Barbarossa: Die Legende von der sauberen Wehrmacht | DW | 22.06.2016». DW.COM (tysk). Besøkt 2. desember 2020. «Die Wehrmacht insgesamt war nicht verbrecherisch, wie Sie das in der Ausstellung behauptet haben, Herr Heer. Das ist dummes Zeug.» 
  70. ^ Wette 2007, s. 241
  71. ^ Wette 2007, s. 242
  72. ^ Wette 2007, s. 247
  73. ^ Hans Reichelt, Die deutschen Kriegsheimkehrer. Was hat die DDR für sie getan? Eastern edition, Berlin 2007
  74. ^ Evans, 2008, s. 25–26
  75. ^ Fra foredrag, «A Blind Eye and Dirty Hands: The Wehrmacht's Crimes», 15:23 i foredraget
  76. ^ Wette 2007, s. 229–231
  77. ^ a b Wette 2007, s. 251
  78. ^ a b Wette 2007, s. 230-231
  79. ^ a b Wette 2007, s. 230
  80. ^ Wette 2007, s. 345
  81. ^ a b c d Bartov 1997, s. 165
  82. ^ Smelser & Davies 2008, s. 90
  83. ^ Wette 2007, s. 234–235
  84. ^ Smelser & Davies 2008, s. 104–105
  85. ^ Smelser & Davies 2008, s. 110
  86. ^ a b Smelser & Davies 2008, s. 111
  87. ^ Smelser & Davies 2008, s. 111–113
  88. ^ Wette 2007, s. 230–231
  89. ^ Wette 2007, s. 276–277
  90. ^ a b Wette 2007, s. 257
  91. ^ Smelser & Davies 2008, s. 64
  92. ^ Smelser & Davies 2008, s. 56,65
  93. ^ Smelser & Davies 2008, s. 65
  94. ^ a b Smelser & Davies 2008, s. 67
  95. ^ a b Wette 2007, s. 231
  96. ^ a b Smelser & Davies 2008, s. 66
  97. ^ a b Wette 2007, s. 232
  98. ^ Wette 2007, s. 232–233
  99. ^ Wette 2007, s. 229
  100. ^ Smelser & Davies 2008, s. 56–57
  101. ^ Smelser & Davies 2008, s. 66–67
  102. ^ Smelser & Davies 2008, s. 71
  103. ^ Smelser & Davies 2008, s. 63
  104. ^ (på en) Nuremberg Day 200 Von Manstein (translated captions), https://www.youtube.com/watch?v=WkAVDC-tFX0, besøkt 14. august 2019  Robert H. Jackson Center
  105. ^ Smelser & Davies 2008, s. 92
  106. ^ Smelser & Davies 2008, s. 96
  107. ^ Smelser & Davies 2008, s. 97–98
  108. ^ Smelser & Davies 2008, s. 99–100
  109. ^ a b Smelser & Davies 2008, s. 99
  110. ^ a b c Smelser & Davies 2008, s. 101
  111. ^ a b c Smelser & Davies 2008, s. 100
  112. ^ Wette 2007, s. 225
  113. ^ a b Wette 2007, s. 234-235
  114. ^ a b c Wette 2007, s. 226
  115. ^ Wette 2007, s. 224-225
  116. ^ Lawson 2006, s. 159
  117. ^ Wette 2007, s. 225-226
  118. ^ Wette 2007, s. 224-226
  119. ^ Lawson 2006, s. 159-160
  120. ^ Wette 2007, s. 270–272
  121. ^ a b c d e f Bartov 1997, s. 166
  122. ^ Wette 2007, s. 275–277
  123. ^ a b c Bartov 1997, s. 171
  124. ^ a b Bartov 1997, s. 167-168
  125. ^ a b c Bartov 1997, s. 168
  126. ^ Heer m.fl. 2008, s. 95
  127. ^ a b Heer m.fl. 2008, s. 238–243
  128. ^ Tymkiw 2007, s. 485–492
  129. ^ Semmens, Kristin (2006) (på en), Review of Heer, Hannes, Vom Verschwinden der Täter: Der Vernichtungskrieg fand statt, aber keiner war dabei, H-German, H-Review, https://www.h-net.org/reviews/showrev.php?id=11538, besøkt 16. august 2019 
  130. ^ Heer m.fl. 2008, s. 239
  131. ^ a b «Der Bildersturm Aufstieg und Fall der ersten Wehrmachtsausstellung». Besøkt 21. desember 2020. 
  132. ^ «Hamburger Institut für Sozialforschung». web.archive.org. 27. september 2007. Besøkt 21. desember 2020. 
  133. ^ Anderson 2000, s. 325
  134. ^ Zähe Legenden. Interview mit Wolfram Wette, in: Die Zeit vom 1. June 2011, S. 22
  135. ^ Wette 2007, s. 278
  136. ^ Foray 2010, s. 769–770
  137. ^ Heer m.fl. 2008, s. 137
  138. ^ Heer m.fl. 2008, s. 154
  139. ^ Heer m.fl. 2008, s. 139–140
  140. ^ Heer m.fl. 2008, s. 142–143
  141. ^ Heer m.fl. 2008, s. 143–146
  142. ^ Heer m.fl. 2008, s. 146
  143. ^ Heer m.fl. 2008, s. 150
  144. ^ a b Heer m.fl. 2008, s. 152
  145. ^ Mario Cacciottolo (18. januar 2013). «The Nazi prisoners bugged by Germans». BBC. Besøkt 21. desember 2020. «One group of German generals captured during World War II thought they had hit the jackpot. Held in a stately home, they were allowed to keep personal servants, drink wine and eat good food. As a result they boasted of how stupid the British were, and one even wrote to his family to wish that they could join him at his prison, as he rated it so highly. But what the prisoners did not know was that British intelligence had bugged every part of their accommodation, from lampshades and plant pots right down to the billiards table around which they relaxed on lazy days. They were gleaning information about the psyche of the Nazi military from the idle gossip flowing between the prisoners.» 
  146. ^ Alex Henry. «Who were the German Generals?». Trent Park House. Besøkt 21. desember 2020. «By the end of the war, over 80 senior German officers had passed through Trent Park, over two-thirds were generals and above. Who were these men? They were certainly a diverse group, but some trends do emerge. For example, the majority were born at the end of the nineteenth century, and consequently many were veterans of the First World War. Most were Prussian, and Protestants outnumbered Catholics by 4:1. As a group, their wartime experiences were extensive – from the unstoppable victories of 1940 in Poland, Scandinavia and France, to crushing defeats in Russia and the Western Desert in 1942-1943, and the storm of steel that came with the Allied invasion of Normandy in June 1944. Although, their specific roles within these campaigns differed widely between military administrators and fire-breathing frontline leaders.» 
  147. ^ Heer m.fl. 2008, s. 17
  148. ^ Stahel 2009, s. 100–101
  149. ^ Beorn 2014, s. 58
  150. ^ Fra intervju med Felix Römer i DW, «Uncovered files shed light on Hitler's Wehrmacht», 17. oktober 2012
  151. ^ Wette 2009
  152. ^ Epstein 2015, s. 140
  153. ^ Neitzel 2005, s. 109
  154. ^ Epstein 2015, s. 141
  155. ^ Bartov 1986, s. 118
  156. ^ Bartov 1986, s. 119–121
  157. ^ Bartov 1986, s. 122
  158. ^ Bartov 1986, s. 129
  159. ^ Raptis & Tzallas 2005, s. 1
  160. ^ Sven Oliver Müller: Nationalismus in der deutschen Kriegsgeschichte. I: Jörg Echternkamp (Hrsg.): Das Deutsche Reich und der Zweite Weltkrieg, bind 9/2. ISBN 3-421-06528-4, s. 75 f.
  161. ^ Heer m.fl. 2008, s. 22–23
  162. ^ Wette 2007, s. 28
  163. ^ Historikeren Waitman Beorn, fra foredraget «Killing the ‘Clean’ Wehrmacht: The Reality of the German Army and the Holocaust», ved 55:10
  164. ^ Heer m.fl. 2008, s. 24
  165. ^ Heer m.fl. 2008, s. 24–25
  166. ^ Beorn 2014, s. 5
  167. ^ Beorn 2014, s. 191
  168. ^ Beorn 2014, s. 7
  169. ^ Beorn 2014, s. 51
  170. ^ Beorn 2014, s. 92
  171. ^ Beorn 2014, s. 239
  172. ^ a b Epstein 2015, s. 157
  173. ^ «Leningrad: The city that refused to starve in WWII», 8. september 2016, fra Deutsche Welle
  174. ^ Marie Todeskino (27. januar 2014). «Wehrmacht had 'policy of starvation' in Leningrad». Deutsche Welle. Besøkt 1. februar 2021. 
  175. ^ «Nazis 'merciless' toward wartime Soviets, says Gauck». Deutsche Welle. 6. mai 2015. Besøkt 2. februar 2021. 
  176. ^ Ben Knight (7. april 2017). «WWII deserters upset as exhibition focuses on East Germany». Deutsche Welle. Besøkt 1. februar 2021. «A military justice exhibition in Torgau has attracted outrage for devoting more space to victims of the communist dictatorship than the Nazi regime. German WWII deserters have often been the Nazis' forgotten victims.» 
  177. ^ a b Kay-Alexander Scholz (28. mars 2018). «German army instills new traditions to move away from troubled history». Deutsche Welle. Besøkt 1. februar 2021. «A quick glance into the past may shed light on why such items are collected in the first place. It was, after all, former Wehrmacht officers who organized the Bundeswehr in the 1950s. Military historian Wolfram Wette says those "traditionalists" had no desire to deal critically with the past. He says it was they who created the myth of the "clean Wehrmacht" – that is, they claimed chain of command and innocence when it came to war crimes, deflecting all of the blame to Hitler and his henchmen.» 
  178. ^ Oliver Pieper (7. mai 2020). «The Wehrmacht and the Holocaust on the battlefield». Deutsche Welle. Besøkt 2. februar 2021. «Seventy-five years after the end of World War II, the legend of the innocent Wehrmacht is no more, says historian Hannes Heer. For decades, some Germans considered the SS to be the only war criminals.» 

KilderRediger

  • Anderson, Truman (juli 2000). «Germans, Ukrainians and Jews: Ethnic Politics in Heeresgebiet Sud, June– December 1941». War in History. 7 (3): 325–351. doi:10.1177/096834450000700304. 
  • Beorn, Waitman (2014). Marching into Darkness. London, UK: Harvard University Press. ISBN 978-0-674-72550-8. 
  • Bartov, Omer (1986). The Eastern Front, 1941–1945, German Troops and the Barbarisation of Warfare. New York: St. Martin's Press. ISBN 0-312-22486-9. 
  • Bartov, Omer (1997). «German Soldiers and the Holocaust: Historiography, Research and Implications». History and Memory. 9 (1/2): 162–188. doi:10.2979/HIS.1997.9.1-2.162. 
  • Bartov, Omer (1999). «Soldiers, Nazis and War in the Third Reich». I Christian Leitz. The Third Reich The Essential Readings. London: Blackwell. ISBN 9-780631-207009. 
  • Corum, James S. (2011). Rearming Germany. Boston U.S.: Brill. ISBN 978-90-04-20317-4. 
  • Davies, Norman: Europa i krig : 1939-1945 : ingen enkel seier, Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-38330-2
  • Epstein, Catherine (2015). Nazi Germany Confronting the Myths. U.K.: John Wiley & Sons. ISBN 978-1-118-29479-6. 
  • Evans, Richard J. (1989). In Hitler's Shadow West German Historians and the Attempt to Escape the Nazi Past. New York: Pantheon Books. ISBN 978-0-394-57686-2. 
  • Evans, Richard J. (2008). The Third Reich at War. London: Penguin. ISBN 9780141015484. 
  • Foray, Jennifer (oktober 2010). «The 'Clean Wehrmacht' in the German-occupied Netherlands, 1940–5». Journal of Contemporary History. 45 (4): 768–787. JSTOR 25764581. doi:10.1177/0022009410375178. 
  • Förster, Jürgen (1988). «Barbarossa Revisited: Strategy and Ideology in the East». Jewish Social Studies. 50 (1/2): 21–36. JSTOR 4467404. 
  • Förster, Jürgen (2005). Russia War, Peace and Diplomacy. London: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 9780297849131. 
  • Heer, Hannes; Manoschek, Walter; Pollak, Alexander; Wodak, Ruth (2008). The Discursive Construction of History: Remembering the Wehrmacht's War of Annihilation. New York: Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-230-01323-0. 
  • Hébert, Valerie (2010). Hitler's Generals on Trial: The Last War Crimes Tribunal at Nuremberg. Lawrence, Kansas: University Press of Kansas. ISBN 978-0-7006-1698-5. 
  • Hilberg, Raul (1985). The Destruction of the European Jews. New York: Holmes & Meier. ISBN 978-0-8419-0832-1. 
  • Ingrao, Christian (2013). Believe and Destroy: Intellectuals in the SS War Machine. Malden, MA: Polity. ISBN 978-0-7456-6026-4. 
  • Large, David C. (1987). «Reckoning without the Past: The HIAG of the Waffen-SS and the Politics of Rehabilitation in the Bonn Republic, 1950–1961». The Journal of Modern History. 59 (1): 79–113. JSTOR 1880378. doi:10.1086/243161. 
  • Lawson, Thomas (2006). The Church of England and the Holocaust: Christianity, Memory and Nazism. Woodbridge, UK: Boydell and Brewer. ISBN 978-1-84383-219-5. 
  • Neitzel, Sönke (2005). Tapping Hitler's Generals: Transcripts of Secret Conversations 1942–45. London, UK: Frontline Books. ISBN 978-1-84832-715-3. 
  • Müller, Rolf-Dieter (2016). Hitler's Wehrmacht, 1935–1945. University Press of Kentucky. ISBN 978-0-8131-6811-1. OCLC 971043078. 
  • Shepherd, Ben H. (2009). «The Clean Wehrmacht, the War of Extermination, and Beyond». The Historical Journal. 52 (2): 455–473. doi:10.1017/S0018246X09007547. 
  • Smelser, Ronald; Davies, Edward J. (2008). The Myth of the Eastern Front: The Nazi-Soviet War in American Popular Culture. New York: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-83365-3. 
  • Stahel, David (2009). Operation Barbarossa and Germany's Defeat in the East. Cambridge UK: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-76847-4. 
  • Tymkiw, Michael (2007). «Debunking the myth of the saubere Wehrmacht». Word & Image: A Journal of Verbal/Visual Enquiry. 23 (4): 485–492. doi:10.1080/02666286.2007.10435801. 
  • von Lingen, Kerstin (2009) [2009]. Kesselring's Last Battle: War Crimes Trials and Cold War Politics, 1945–1960. USA: University Press of Kansas. ISBN 978-0-7006-1641-1. 
  • Wette, Wolfram (2007). The Wehrmacht: History, Myth, Reality. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. ISBN 978-0-674-02577-6. 

Kilder, på nettRediger

Eksterne lenkerRediger