Folkemord

systematisk utryddelse av hele eller en betydelig del av en rasemessig, etnisk, religiøs eller nasjonal gruppe

Folkemord[1] eller genocid[2] er systematisk utryddelse av mennesker fordi de tilhører en bestemt gruppe.[3] Betegnelsen er dannet etter det engelske genocide som ble innført som juridisk term i 1944 av den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin (1900–1959).

Folkemord er systematiske drap på nasjonale, etniske, rasemessige eller religiøse grupper. Bildet viser døde fanger utenfor et krematorium i Buchenwald, en konsentrasjonsleir i Nazi-Tyskland, i april 1945, etter frigjøringen etter andre verdenskrig. Leirene i Auschwitz, Sobibór, Treblinka, Majdanek, Chełmno og Belzec var også tilintetgjørelsesleire.

Den internasjonale domstolen for Rwanda konkluderte med at folkemord er jevnbyrdig med forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelse i alvorlighetsgrad (engelsk: of equal gravity).[4]

Omar Hassan al-Bashir er det første statsoverhode som har blitt siktet for folkemord ved Den internasjonale straffedomstolen.[5]

BakgrunnRediger

 
Faksimile av side 1 av The Globe (Toronto) 26. august 1915. Folkemordet på armenerne var allment kjent i samtiden og inspirerte Raphael Lemkin til å definere denne form for forbrytelse som han etter holocaust ga navnet genocide.

Lemkins arbeidRediger

I 1943 introduserte den polskfødt juristen Raphael Lemkin (av jødisk opphav) begrepet folkemord eller genocid.[6] Genos (gresk betyr familie eller stamme, cide betyr mord). Folkemord var, ifølge Lemkin, å drepe andre mennesker på grunnlag av hva de var, for eksempel trosretning, etnisk tilhørighet, seksuell legning eller kjønn, og ikke på grunn av noe de hadde gjort, som for eksempel å gjøre opprør eller revolusjon.[trenger referanse] Lemkin definerte folkemord som en folkegruppes overlagte ødeleggelse av en annen folkegruppe.[7]

Etter lenge å ha vist interesse for den omdiskuterte Armenia-massakren, og på hans egen tid, det jødiske holocaust, ville Lemkin skape en lov som kunne vise at systematiske drap på mennesker på grunn av rase, tro eller religion var en forbrytelse som overgikk alle andre forbrytelser en stat og dens innbyggere kunne gjøre seg skyldig i. Loven skulle forhindre slike grusomheter fra å skje igjen.

Lemkin fremla dokumentasjon og utviklet begrepet i sin bok Axis rule in occupied Europe (1944). Han definerte folkemord som tilsiktet «destruction of nation or ethnic group» (ødeleggelse av en nasjon eller folkegruppe med vilje). Lemkin siktet med dette ikke bare til fysisk utryddelse av menneskene, men også kulturell utslettelse.[7]

Lemkin brukte de sistene årene av livet på temaet og egne penger i arbeidet med å gjøre begrepet folkemord kjent og anerkjent. Lemkin arbeidet overfor de juridiske fagmiljøene og overfor aktoratet i Nürnberg. I årene etter andre verdenskrig ble Lemkins opprinnelig begrepet anvendt og omformet gjennom rettsoppgjør mot nazistene og i folkemordskonvensjonen. Lemkin utformet opprinnelig et bredt og analytisk rammeverk for å beskrive undertrykkelse, forfølgelse og utryddelse av ulike grupper ofre; senere ble begrepet forstått som moderne massemord av en gruppe.[7]

I 1948 fikk Lemkin gjennomslag for loven som en del av folkeretten i FN, og den gjelder den dag i dag. Skyldige i folkemord kunne fra nå av dømmes for en internasjonal domstol.

Rettsoppgjøret mot nazisteneRediger

Lemkin arbeidet uten å lykkes med å få folkemord med i tiltalen mot Hans Frank under Nürnbergprosessen.[8] Nürnbergprosessen kodifiserte ikke folkemord ved å definere det dommen, men dommen beskrev massemordene særlig Einsatzgruppenes virksomhet på østfronten. Myndighetene i Washington ba Telford Taylor, leder for aktoratet, om å beskrive forfølgelse av jøder og andre som folkemord i de etterfølgende Nürnbergprosessene. I seks av de tolv etterfølgende Nürnbergprosessene var folkemord et tema. I sak 9 Einsatzgruppenprosessen og i sak 11 Rasse und Siedlungshauptamt-prosessen ble Lemkins begrep eksplisitt anvendt. I forarbeidet til Einsatzgruppen-prosessen skrev en etterforsker blant annet at de tiltalte hadde gjennomført «mass murder (genocide)» i de okkuperte områdene. Blant annet Einsatzgruppenprosessen frembragte klare bevis for folkemord i henhold til Lemkins definisjon. Bevisene i Einsatzgruppenprosessen var overveldende med nøyaktig beskrivelse av over 1 million mord samt Otto Ohlendorfs utilslørte vitnemål i saken mot Ernst Kaltenbrunner. Ingen av de over 200 ledende nazistene ble i Nürnberg eksplisitt tiltalt for folkemord. Juristene i Nürnberg hadde en klar forestilling om at folkemord innebar «rasemord» og utryddelse. Mens rettsprosessene pågikk arbeidet FN med utkast til Folkemordkonvensjonen.[7]

Tiltalen i Einsatzgruppe-prosessen definerte forbrytelser mot menneskeheten i to punkter:

  1. Mellom mai 1941 og juli 1943 utførte de tiltalte forbrytelser mot menneskeheten i form av forfølgelse, mord, utryddelse og andre umenneskelige handlinger mot sivilbefolkningen.
  2. Handlingene nevnt i punkt 1 ble utført som ledd i et systematisk folkemordsprogram med sikte på å ødelegge etniske grupper ved morderisk utryddelse.[a]

Det andre punktet kobler sammen eller skaper et stort overlapp mellom forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. De ble dermed implisitt tiltalt for folkemord. Aktor Benjamin Ferencz redegjorde i åpningsinnlegget for at drap på forsvarsløse sivile i krig er en krigsforbrytelse og at disse drapene samtidig inngikk i en annen, større og mer alvorlig forbrytelse nemlig folkemord.[b] Aktor fremholdt at rettssaken ville «show that the deeds of the men in uniform were the methodical execution of long-range plans to destroy ethnic, national, political and religious groups which stood condemned in the Nazi mind. Genocide—the extermination of whole categories of human beings, was a foremost instrument of the Nazi doctrine». I rettsoppgjøret mot nazistene ble forbrytelser mot menneskeheten brukt i svært bred betydning for å fange opp et bredt spekter av overgrep, FNs senere definisjon var snevrere.[7]

I Einsatzgruppen-prosessen la påtalemakten omfattende bevis til grunn for at massemordene var planlagt. Otto Ohlendorf fortalte etterforskerne at massedrapene på sovjetiske jøder var planlagt og ordren gitt av Hitler før invasjonen. Hitlers og nazistenes antisemittisme og jødeforfølgelsene før 1941 styrket bildet av at massemordet var planlagt og ikke tilfeldige og heller ikke utilsiktet biprodukt av krigen. De detaljerte rapportene fra Einsatzgruppene viste at massakrene var systematiske noe som tydet på at massakrene inngikk i en større plan. Påtalemakten antok at alle jødene i Sovjetunionen ville ha blitt drept dersom Hitlers antatte plan hadde blitt fullført. Rettsoppgjøret tok ikke stilling til når og av hvem planen faktisk ble lagt og ordren faktisk gitt, noe som har stått sentralt i den senere historiefaglige diskusjonen om ansvar for holocaust.[7]

Lemkin beskrev folkemord som en kollektiv forbrytelse noe som kunne stride mot et liberalt prinsipp om individuelt strafferettslig ansvar. I Nürnberg ble individuelt ansvar lagt til lederne som ble holdt ansvarlige i kraft av sin mulighet til å gi ordrer. Påtalemakten la til grunn at de omfattende massakrene ikke kunne være resultat av feil hos noen villfarne underordnete.[c][7] Lemkin var opptatt av at dommen, ikke bare aktor, brukte begrepet folkemord for ellers ville det se ut til at aktor ikke hadde bevist folkemord og han ble svært skuffet da hovedprosessen i Nürnberg ikke la begrepet til grunn. I saken mot Oswald Pohl og i Einsatzgruppen-prosessen forsøkte dommer Michael Musmanno å utvikle og konkretisere begrepet folkemord og skrev blant annet at «folkemord er den vitenskapelige utryddelsen av en rase».[7]

Lemkin arbeidet uten å lykkes med å få folkemord med i tiltalen mot Hans Frank.[9] Lemkins folkemordsbegrep i boken Axis rule in occupied Europe (1944) påvirket utformingen av London-charteret som lå til grunn for hovedprosessen i Nürnberg. Aktor Robert Jackson da han i tiltaledokumentet blant krigsforbrytelsene omtalte «deliberate and systematic genocide, viz., the extermination of racial and national groups». Nürnbergprosessen kodifiserte ikke folkemord ved å definere det dommen, men dommen beskrev massemordene særlig Einsatzgruppenes virksomhet på østfronten. I seks av de tolv etterfølgende Nürnbergprosessene var folkemord et tema. I sak 9 Einsatzgruppenprosessen og i sak 11 Rasse und Siedlungshauptamt-prosessen ble Lemkins begrep eksplisitt anvendt. Disse to prosessene pågikk samtidig i 1947-1948 før folkemord var anerkjent som en internasjonal forbrytelse. Benjamin Ferencz brukte begrepet om Einsatzgruppenes og enkeltpersoners forbrytelser, og ikke som en forbrytelse begått av en folkegruppe mot en annen. Begrepet forekommer hyppig i de dokumentene fra saken mot de 207 personene tiltalt i Nürnberg. Mens rettsprosessene pågikk arbeidet FN med utkast til Folkemordkonvensjonen.[7]

I juli 1947 var en internasjonal gruppe juridiske eksperter (inkludert Telford Taylor) samlet i Brüssel for å drøfte den juridiske definisjonen av forbrytelser mot menneskeheten og hvordan dette var relatert til folkemord. Gruppen konkluderte i sin rapport med en anbefaling om at drap (eller handlinger som leder til død) utført i krig eller i fredstid mot individer eller mot grupper på grunn av deres rase, nasjonalitet, religion eller tro skal ansees som forbrytelse mot menneskeheten og skal straffeforfølges som mord. Gruppen anbefalte at forbrytelser mot menneskeheten i form av utryddelse av et helt kollektiv skal kalles «folkemord» (engelsk: genocide) som foreslått av Lemkin og anvendt i Nürnberg.[7]

Tiltalen i Ministerieprosessen utarbeidet under Robert Kempners ledelse omfattet folkemord definert som både «germanisering» og utslettelse: «systematic program of genocide, aimed at the destruction of nations and ethnic groups within the German sphere of influence, in part by murderous extermination, and in part by elimination and suppression of national characteristics. The object of this program was to strengthen the German nation and the alleged "Aryan" race.»[10]

«Democid»Rediger

I tilfeller der staten dreper deler av befolkningen i landet brukes på engelsk også betegnelsen democide, mens genocide brukes om utstrakt drap på minoriteter. Scully legger også vekt på at slike drap skjer (i regi) av statsapparatet.[11]

DommerRediger

Den første dommen for folkemord skjedde i 1998 da John Paul Akeyesu ble tiltalt og dømt for medvirkning til folkemordet i Rwanda.[7]

FNs folkemordkonvensjonRediger

Folkemord defineres i FNs konvensjon av 9. desember 1948 om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord (folkemordkonvensjonen) som

«en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:

  • å drepe medlemmer av gruppen;
  • å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;
  • bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis;
  • å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen;
  • med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.»

Uttrykket «ødelegge helt eller delvis» (in whole or in part) sikter til hensikten med handlingene, ikke om dette oppnås. Det er ikke nødvendig at målet om å ødelegge gruppen for at handlingene skal regnes som folkemord. «Delvis» (in part) kan bety vesentlige (engelsk: substantial) deler av folkegruppen, USA har lagt denne betydningen til grunn i sin forståelse av bestemmelsene.(Betegnelsen «delvis» kan sikte til den delen av folkegruppen som holder til innenfor et bestemt geografisk område slik tilfellet var da det osmanske regimet gikk løs på etniske armenere innenfor egne grenser (ikke etniske armenere på andre territorier).[4]

Hvor folkemord har forekommetRediger

Ifølge Scully er folkemord sjeldnere jo rikere landet er. Folkemord har sjelden blitt utført av demokratiske stater og i stor utstrekning av kommunistiske regimer. Befolkningen for øvrig kan akseptere diskriminering og folkemord fordi de selv tjener på det. Gjerningsmennene kan også ha økonomiske motiver.[11] Ifølge Rummels forskning skjer folkemord av denne type stort sett bare i regi av autoritære eller totalitære regimer, mens demokratiske land sjelden eller i liten utstrekning dreper egne borgere.[12](s10)

Store folkemordRediger

Land Periode Omfanga Merknad
Kina 1949-1987 35 600 000 kommunistisk
Sovjetunionen 1917-1987 65 000 000 av dette 10 millioner «genocide», kommunistisk
Tyskland 1933-1945 17 000 000 av dette 750 000 egne innbyggere
Kambodsja 1975-1979 2 540 000 hovedsakelig egne innbyggere, kommunistisk
Pakistan 1958-1987 3 000 000
Tyrkia 1919-1987 1 600 000

aMedregnet det Scully kaller democide.[11]

EksemplerRediger

  • Folkemordet på herero- og namafolket i 1904-1908 i det tyske Sydvest-Afrika (dagens Nambia) ble det første folkemordet i det 20. århundre [13][14][15], hvor anslagsvis 24 000-100 000 hereroer og 10 000 namaer ble drept.[16][17][18]
  • Mellom 400 000 og 1,5 millioner armenere døde eller ble massakrert i Det osmanske riket under ledelse av Ungtyrkerne i årene 1914-1919[19][20][21][22][23] Rudolph Rummel klassifiserer folkemordet på armenerne som et av det største på 1900-tallet («lesser megamurders») i klassen under Tysklands drap på østfronten («deka-megamurders»). Ungtyrkernes regime har Rummel på listen over de 15 meste dødelig regimene på 1900-tallet. Folkemordet skjedde i ly av verdenskrigen og i slike tilfeller kan det være vanskelig å skille fra dødsfall som følge av krigshandlinger, men Rummel skriver at for armenernes tilfelle var dette lett på samme måte som massedrap på jødene under andre verdenskrig («The Holocaust during the Second World War and genocide of the Armenians during the First World War are easy cases of this separation.»)[12](s2)
  • Andre verdenskrig: Opptil 6 millioner jøder døde under holocaust, det nasjonalsosialistiske Tyskland kampanje for å fjerne jødene fra Europa i årene 1938-1945.[24]
  • Saddam Hussein startet i 1988 anfalkampanjen mot kurderne i Nord-Irak som kulminerte i gassangrepet på Halabja. Kampanjen er karakterisert som folkemord av blant andre Human Rights Watch.[25] Også Baath-regimets forfølgelse av de sjia-muslimske fayli-kurderne ble fastslått å være folkemord av det irakiske parlamentet i august 2011.[26]
    • I august 2006 ble Iraks tidligere president Saddam Hussein og flere av hans medarbeidere stilt for retten i Bagdad, anklaget for folkemord gjennom den såkalte anfal-kampanjen i 1988 mot den kurdiske befolkningen i Nord-Irak. Dødsdommen mot Hussein omfattet ikke anfal-kampanjen, men Ali Hassan al-Majid – kjent som kjemiske Ali – som var den militære lederen for anfalkampanjen ble dømt til døden. Internasjonale domstoler kan imidlertid maksimalt ilegge livstidsdommer.
  • Folkemordet i Rwanda; 800 000 tutsier og moderate hutuer ble massakrert av hutumilitser i 1994.[27]
  • Srebrenica-massakren 1995 – folkemord på muslimer i Srebrenica utført av bosnisk-serbiske styrker.[28][29]

Folkemord og etnisk rensingRediger

Utdypende artikkel: Etnisk rensing

I saken mot Milomir Stakić ved Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia uttalte retten at det må trekkes et klart skille mellom fysisk utslettelse av en folkegruppe og spredning av en folkegruppe - fordrivelse av en folkegruppe fra et territorium er ikke tilstrekkelig å si at det dreier seg om folkemord:[4]

 ...whether a particular operation described as “ethnic cleansing” amounts to genocide depends on the presence or absence of acts listed in Article II of the Genocide Convention, and of the intent to destroy the group as such. In fact, in the context of the Convention, the term “ethnic cleansing” has no legal significance of its own... 

William Schabas skriver at domstolen ga en autoritativ definisjon av etnisk rensing som «tvungen flytting» eller «rendering an area ethnically homogeneous by using force or intimidation to remove persons of given groups from the area» (gjøre et område etnisk homogent ved å bruke makt, trusler eller frykt for å fjerne personer tilhørende bestemte grupper fra området). Spørsmålet om å utvide definisjonen av folkemord til å omfatte etnisk rensing eller «kulturelt folkemord» har vært diskutert. Ved Roma-konferansen i 1998 var det ingen tendens til å gjøre en slik utvidelse.[4]

Se ogsåRediger

NoterRediger

  1. ^ 1. Between May 1941 and July 1943 all of the defendants herein committed crimes against humanity. . . in that they were principals in, accessories to, ordered, abetted, took a consenting part in were connected with plans and enterprises involving, and were members of organizations or groups connected with, atrocities and offenses, including but not limited to, persecutions on political, racial, and religious grounds, murder, extermination, imprisonment, and other inhumane acts committed against civilian populations . . . . 2. The acts. . . charged in paragraph 1 of this count were carried out as part of a systematic program of genocide, aimed at the destruction of foreign nations and ethnic groups by murderous extermination.[7]
  2. ^ Benjamin Ferencz explained the difference between genocide and war crimes during his opening statement. He noted that while ‘assault . . . may be part of the graver offense of robbery’, it is still legally proper to charge a criminal with both crimes. The same is true, he argued, in the murder of ‘defenceless civilians during a war’; this ‘may be a war crime, but the same killings are [also] part of another crime, a graver one if you will, genocide’.
  3. ^ Every man in the dock had full knowledge of the purpose of his organization. We cannot believe that any member of a group engaged in murders by the thousands could fail to know its criminal intent. We do not undertake the burden of showing any defendant’s foreknowledge of the precise contours of the crime committed. Nowhere on earth does the law impose such a burden. Each defendant held a position of responsibility or command in an extermination unit. By virtue of his post he had the power to order executions. It is not conceivable that these grave deeds were independent acts of misguided subordinates.[7]:332

ReferanserRediger

  1. ^ «Folkemord» i Det Norske Akademis ordbok
  2. ^ «Geocid» i Det Norske Akademis ordbok
  3. ^ «folkemord.no – folkemord.no». www.folkemord.no. Arkivert fra originalen 3. januar 2019. Besøkt 17. november 2018. 
  4. ^ a b c d Schabas, W. A. (2008). Genocide Law in a time of Transition: Recent Developments in the Law of Genocide. Rutgers Law Review, 61, 161.
  5. ^ Walsh, Declan (11. april 2019). «The Fall of Omar Hassan al-Bashir, the ‘Spider’ at the Heart of Sudan’s Web». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 4. mai 2019. «Mr. Bashir is facing two arrest warrants from the International Criminal Court for charges in the Darfur conflict that include genocide. He was the first sitting head of state to be targeted with an arrest warrant by the Hague-based court.» 
  6. ^ Bruce Jenkins (2008). The Lost History of Christianity: The Thousand-Year Golden Age of the Church in the Middle East, Africa, and Asia--and How It Died. (engelsk). New York: HarperOne. ISBN ISBN 978-0-06-147280-0 Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). 
  7. ^ a b c d e f g h i j k l m Earl, Hilary (1. september 2013). «Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949». Journal of Genocide Research. 3. 15: 317–337. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2013.821225. Besøkt 9. april 2022. 
  8. ^ Sands, Philippe (22. mai 2016). «How the Nuremberg trials found names for the Nazis' crimes». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. august 2020. «In studying these materials, Lemkin found a pattern of behaviour to which he gave a label, to describe the crime with which Frank could be charged. He called it ‘genocide’. Unlike Lauterpacht, with his focus on crimes against humanity, which aimed at the protection of individuals, he was more concerned with the protection of groups. He had worked tirelessly to get the crime of genocide into Frank’s trial, but on this last day of the trial he was too unwell to attend.» 
  9. ^ Sands, Philippe (22. mai 2016). «How the Nuremberg trials found names for the Nazis' crimes». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. august 2020. «In studying these materials, Lemkin found a pattern of behaviour to which he gave a label, to describe the crime with which Frank could be charged. He called it ‘genocide’. Unlike Lauterpacht, with his focus on crimes against humanity, which aimed at the protection of individuals, he was more concerned with the protection of groups. He had worked tirelessly to get the crime of genocide into Frank’s trial, but on this last day of the trial he was too unwell to attend.» 
  10. ^ Priemel, K. C., & Stiller, A. (red.). (2012). Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, s. 119.
  11. ^ a b c Scully, G. W. (1997). Democide and genocide as rent-seeking activities. Public Choice, 93(1-2), 77-97.
  12. ^ a b Rummel, R. J. (1994). Power, genocide and mass murder. Journal of Peace Research, 31(1), 1-10.
  13. ^ Mahmood Mamdani, When Victims Become Killers: Colonialism, Nativism, and the Genocide in Rwanda, Princeton University Press, Princeton, 2001, p. 12
  14. ^ Allan D. Cooper (31. august 2006). «Reparations for the Herero Genocide: Defining the limits of international litigation». Oxford Journals African Affairs. 
  15. ^ «Remembering the Herero Rebellion». Deutsche Welle. 1. november 2004. 
  16. ^ Colonial Genocide and Reparations Claims in the 21st Century: The Socio-Legal Context of Claims under International Law by the Herero against Germany for Genocide in Namibia, 1904-1908 (PSI Reports) by Jeremy Sarkin-Hughes
  17. ^ Empire, Colony, Genocide: Conquest, Occupation and Subaltern Resistance in World History (War and Genocide) (War and Genocide) (War and Genocide) A. Dirk Moses -page 296(From Conquest to Genocide: Colonial Rule in German Southwest Africa and German East Africa. 296, (29). Dominik J. Schaller)
  18. ^ The Imperialist Imagination: German Colonialism and Its Legacy (Social History, Popular Culture, and Politics in Germany) by Sara L. Friedrichsmeyer, Sara Lennox, and Susanne M. Zantop page 87 University of Michigan Press 1999
  19. ^ http://www.britannica.com/EBchecked/topic/35323/Armenian-massacres
  20. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Frankrike-forbyr--benekte-folkemord-6726784.html
  21. ^ Carl Bialik, «Killings From 90 Years Ago Haunt Turkey in its EU Bid Arkivert 16. mai 2008 hos Wayback Machine.», The Wall Street Journal, 16. mai 2005.
  22. ^ «Folkemordet på armenerne». www.hlsenteret.no (norsk). 6. oktober 2011. Besøkt 17. november 2018. 
  23. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1291578.ece
  24. ^ HL-senteret Arkivert 6. oktober 2008 hos Wayback Machine.
  25. ^ http://hrw.org/reports/1993/iraqanfal/ANFAL.htm
  26. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. september 2011. Besøkt 11. august 2011. 
  27. ^ hlsenteret.no: «Folkemordet i Rwanda» Arkivert 5. oktober 2008 hos Wayback Machine.
  28. ^ aftenposten.no: «Staten Serbia anklages for folkemord»
  29. ^ Hayden, R. M. (2007). Ethnic cleansing’and ‘genocide. European journal of public health, 17(6), 546-547.

LitteraturRediger

  • Evil and Human Agency: Understanding Collective Evildoing, av Arne Johan Vetlesen, Cambridge: Cambridge University Press (2005), ISBN 0-521-85694-9
  • Folkemordenes svarte bok: Politisk massevold og systematiske menneskerettighetsbrudd i det 20.århundret, redigert av Bernt Hagtvet, Oslo: Universitetsforlaget (2008), ISBN 978-82-15-01308-4

Eksterne lenkerRediger