Kurdistan (Irak)

region
Hikûmetî Herêmî Kurdistan
Kurdistan Regional Government
Flag of Kurdistan.svg
Kurdistans flagg
Nasjonalsang: Ey Reqîb
Offisielle språk kurdisk;[1]
Hovedstad Arbil (ku: Hewlêr) (tyrkisk: Erbil)
Politisk system Demokratisk
President Nechirvan Barzani (2021)
Statsminister Masrour Barzani (2021)
Etablert 1970
Areal om lag 80 000 km²
Befolkning
 – Total (2007)
 – Tetthet

 6 500 000
 40/km²
Valuta Irakisk dinar
Tidssone UTC+3

Regionen Kurdistan er en del av den irakiske føderasjonen. Regionen omfatter formelt om lag 2/3 av områdene med kurdisk flertall i Nord-Irak og grenser mot Syria, Tyrkia og Iran.

Den kurdiske regionen i Irak
Den kurdiske regionen i Irak

HistorieRediger

Kurdiske geriljastyrker har kjempet for uavhengighet siden staten i Irak ble opprettet i 1932. Opprettelsen av en kurdisk region bestående av de tre provinsene Dohuk, Arbil og Suleimania ble opprinnelig slått fast i en avtale fra 1970 som aldri ble satt ut i livet. Etter Gulfkrigen i 1991 gjorde den kurdiske befolkningen nok en gang opprør og tok makta i store områder i Nord, mens sjiabefolkningen gjorde opprør i Sør-Irak. Baath-regimet gikk imidlertid til motangrep og hundretusener av kurdere flyktet til Iran og Tyrkia. For å trygge flyktningene ble det opprettet en sikker sone på irakisk side av grensa, beskyttet av en flyforbudssone.

Våren 1992 trakk Saddam Hussein sin administrasjon fra et område som stort sett svarte til den kurdiske regionen som fastsatt i avtalen fra 1970. De kurdiske partiene, først og fremst KDP og PUK, etablerte sivil administrasjonen i de områdene regimet hadde forlatt, og gjennomførte parlamentsvalg samme år.

I 1995 brøt det ut borgerkrig mellom PUK og KDP. KDP fikk støtte fra Bagdad, mens PUK fikk støtte fra Iran. USA forhandlet fram en våpenhvile som trådte i kraft i 1998. Deretter var regionen delt i to; KDP styrte provinsene Dohuk og Arbil, mens PUK styrte den folkerike Suleimania-provinsen.

Etter den amerikansk-ledede invasjonen i 2003 har kurderne deltatt aktivt i styringa av Irak. En rekke kurdiske partier er representert i nasjonalforsamlinga i Bagdad, og flere har vært representert i ulike regjeringer. Den kurdiske regionens status er slått fast i den irakiske grunnloven fra 2005, men status for grenseområder som Kirkuk, Khanaquin, Makhmour og Sinjar er fortsatt uavklart.

Mens de arabiske delen av Irak er preget av vold og usikkerhet, har Kurdistan etter 2003 stort sett unngått alvorlige voldshandlinger.

I juni 2014 erobret islamistgruppa ISIL store områder langs grensa til den kurdiske regionen, herunder storbyen Mosul. Den irakiske hæren forlot sine stillinger i de omstridte områdene, inklusive Kirkuk og peshmerga-styrker rykket inn. Dermed har KRG fått reell kontroll over nesten alle de områdene de tidligere har gjort krav på.

Flere hundre tusen flyktninger fra Mosul og andre områder der ISIL har rykket fram, har kommet til den kurdiske regionen, flest til Dohuk området, der det allerede var over 200 000 flyktninger fra borgerkrigen i Syria.

I februar 2015 ble området rundt byen Halabja erklært som egen provins, den fjerde provinsen i Kurdistan.[2]

I folkeavstemning i september 2017 stemte 92,73 % av de stemmeberettigede for uavhengighet for Kurdistan.[3] Irak nektet å akseptere resultatet, ettersom det innebar et krav på irakisk territorium.[4]

BefolkningRediger

Størstedelen av befolkningen i Kurdistan er kurdere, men det er også mange turkmenere, arabere og assyrere. Et skille mellom sorani-talende kurdere i sør og kurmanji-talende i nor svarer i stor grad til grensa mellom PUKs og KDPs maktområder.

Om lag 80% av befolkningen er sunnimuslimer[trenger referanse]. Religiøse minoriteter blant kurderne omfatter blant annet sjiamuslimer og yazidier. Det finnes også kristne grupper, herunder assyrere, kaldeere og armenere, og etniske minoriteter som turkmenere og arabere. Prinsippet om religionsfrihet er slått fast i den kurdiske grunnloven, og mange kristne har flyktet fra arabiske deler av Irak til Kurdistan de siste åra.

Både kurdisk og arabisk er offisielt språk [5], men administrasjon og undervisning foregår hovedsakelig på de kurdiske dialektene sorani (i sør) og kurmanji (i nord). Ved universitetene undervises det i mange fag også på arabisk og engelsk. Etniske og religiøse minoriteter har lovfestet rett gjennom grunnloven til å undervise på sine egne språk, først og fremst turkmensk og assyrisk.

Dagens region slik den formelt er bekreftet i den irakiske grunnlovens artikkel 113, omfatter de fire provinsene Dahuk, Arbil, Suleimania og Halabja.[6] (Den nye provinsen Halabja ble i februar 2015 formelt utskilt fra Suleimania.) Reelt kontrollerer kurdiske partier og kurdisk milits atskillig større områder enn dette, blant annet store deler av provinsene Ninawa og Diyala og av oljebyen Kirkuk. Endelige grenser for den kurdiske regionen, herunder status for Kirkuk, skulle vært avgjort gjennom en serie folkeavstemninger i 2007.

ØkonomiRediger

Den kurdiske regionen opplevde på begynnelsen av 2010-tallet en økonomisk boom basert på store oljeinntekter, men eksperter var bekymret for at næringslivet for øvrig ikke ble utviklet.[7]

Tradisjonelt har de fruktbare kurdiske områdene i Nord-Irak vært eksportør av landbruksprodukter, men jordbruk og øvrig næringsliv ble rasert av Baath-partiets militære kampanjer på 1980-tallet, ikke minst Anfal-kampanjene. Fra 1991 til 2003 var de kurdiske områdene utsatt for blokade fra regimets side. Etter 2003 ble mye bygd opp igjen, men økonomien var hovedsakelig basert på inntekter fra olje-eksporten.

Kurdistan skal motta 17 % av Iraks oljeinntekter, men de politiske motsetningene mellom Arbil og Bagdad fører ofte til problemer med overføringene. Det er store oljeressurser i den kurdiske regionen, og regjeringa i Bagdad lyste ut en lang rekke konsesjoner. De første funnene ble gjort av det den gang norskeide oljeselskapet DNO (nå: DNO International) i Tawke-feltet øst for byen Zakho. Seinere ble det påvist en lang rekke andre oljefelter. Kurdistan tilbød i 2012 selskapene bedre betingelser enn de fikk fra Bagdad, som avviste at Arbil hadde rett til å inngå slike avtaler.[8]

Ved årsskiftet 2013/2014 ble det åpnet en oljeledning til Tyrkia som gjorde det mulig for Kurdistan å eksportere olje uten å gå gjennom områder kontrollert av Bagdad.[9]

Kurdistan gjorde også krav på den oljerike provinsen Kirkuk. Denne provinsens status og grenser var et av de sentrale stridstemaene mellom sentralregjeringa og den kurdiske regionen på begynnelsen av 2010-tallet.

StyreformRediger

Den kurdiske regionen er en parlamentarisk republikk. Presidenten har vide fullmakter. Det foregår en løpende debatt om maktfordelinga mellom presidenten og parlamentet.

ParlamentsvalgRediger

 
Mandater i det kurdiske parlamentet etter valget i 2013. Gult =KDP; blått = Gorran, grønt = PUK. Plassene merket med R er mandater reservert for kristne og turkmenere.

De første frieparlamentsvalget i regionen ble avholdt i 1992 og ga i praksis dødt løp mellom de to store partiene PUK og KDP. Ingen andre nådde over sperregrensa på 7 %. Etter nytt valg i 2005, ble også det islamistiske KIU representert, mens en rekke andre partier inngikk i en "patriotisk valgfront" ledet av PUK og KDP i fellesskap. Internasjonale observatører rapporterte i januar 2006 at det hadde vært enkelte uregelmessigheter ved gjennomføringen av valget, og også ved senere valg ble PUK og KDP anklaget for valgfusk.[10]

PUK og KDP delte makta mellom seg ved at Massoud Barzani (KDP) ble president for den kurdiske regionen[11] og hans nevø Nechirvan Barzani (KDP) ble statsminister, mens Adnan Mufti (PUK) fikk vervet som president for parlamentet. Jalal Talabani (PUK) fikk vervet som president for hele Irak.[11]

I 2009 stilte PUK og KDP fellesliste under navnet Kurdistan front, men oppnådde bare 57% av stemmene. Det nye opposisjonspartiet Gorran fikk 24%, mens en allianse av islamistiske og radikale partier fikk 14 %. Resten av stemmene fordelte seg på flere mindre partier. Til tross for tilfeller av valgfusk, har Kurdistan med dette fått et parlamentarisk demokrati med en aktiv og kritisk opposisjon. Ny statsminister for regionen ble Barham Salih fra PUK, som i 2012 overlot plassen til Nechirvan Barzani.

Ved parlamentsvalget i september 2013 stilte PUK og KDP separate lister. KDP ble klart største parti med 38% av stemmene, mens Gorran ble nest størst med 24%. PUK oppnådde mindre enn 18% av stemmene, mens tre islamistiske partier tilsammen fikk 16%. KDP hadde med dette styrket sin stilling, mens det dårlige resultatet for PUK utløste en intern krise i partiet.

Ikke før i juni 2014, i skyggen av ISILs erobringer av Mosul og andre områder, ble det enighet om en ny tverrpolitisk regjering.

PresidentvalgRediger

 
Den kurdiske president Massoud Barzani sammen med USAs president George W. Bush

I 2005 ble Massoud Barzani utnevnt til president av det nyvalgte parlamentet, etter avtale mellom KDP og PUK, som innebar at Jalal Talabani fikk KDPs støtte til å bli Iraks president.

I 2009 var det for første gang direkte valg på president, og Barzani ble gjenvalgt med nesten 70 % av stemmene. Fremste utfordrer var Kamal Mirawdeli, som ble støttet av Gorran. Han fikk 30 % totalt, og over 50 % av stemmene i provinsen Suleimaniya.

Det skulle vært avholdt nytt presidentvalg samtidig med parlamentsvalget i 2013, og Barzani kunne ikke gjenvelges til en tredje periode ifølge grunnloven. Parlamentet forlenget i juni 2013 Barzanis funksjonstid med to år, mot protester fra opposisjonen.[12] Selv om presidentperioden hans formelt opphørte i 2015, ble Barzani sittende som president. Den 17. juni 2017 kunngjorde Barzani at det skulle avholdes folkeavstemning om Kurdistans selvstendighet, og at datoen som var fastsatt var 25. september 2017. Den 26. september 2017, dagen etter folkeavstemningen, erklærte Barzani at det var flertall for løsrivelse fra Irak, og han oppfordret nabostatene til å være åpne for dialog.[13] Den sentrale regjeringen i Baghdad avviste folkeavstemningsresultatet, og den 15. oktober 2017 rykket irakiske sikkerhetsstyrker og andre irakiske militære enheter inn i Kirkuk. Peshmerga-styrkene ble tvunget til retrett fra Kirkuk, og det samme skjedde i andre byer i irakisk Kurdistan.

Den 29. oktober 2017 erklærte Barzani at han ville gå av som president.[14]

ByerRediger

Historiske faktaRediger

  • 1921–1935: Det ottomanske riket stykkes opp. Provinsen Mosul, hovedsakelig med turkmenske og kurdiske innbyggere, blir slått sammen med Basra og Bagdad til staten Irak
  • 1970: Mustafa Barzani inngår avtale med Baathpartiets nestleder Saddam Hussein om selvstyre for en del kurdiske områder.
  • 1972–1975: Baathpartiet bryter avtalen. Barzani leder nye kamper mot irakiske myndigheter med støtte fra Iran, Israel og USA.
  • 1975: Saddam Hussein og Sjahen av Iran inngår fredsavatale. Ekstern støtte til kurderne opphører, og motstandskampen bryter sammen.
  • 1987–1989: Baathpartiets Anfal-kampanje mot Kurdistan. 5000 landsbyer ødelagt, over 180 000 kurdere forsvant. Utstrakt bruk av giftgass
  • 1991: Etter Gulfkrigen. Opprør hvor kurderne i første omgang erobrer nesten hele irakisk Kurdistan, inkludert Kirkuk, før det irakiske flyvåpenet slår opprøret tilbake. Hundretusener flykter til Iran,store flyktningegrupper stanses ved den tyrkiske grensen av tyrkiske tropper. Den humanitære situasjonen fører til at FN griper inn. Etablering av flyforbudssone nord for 36. breddegrad.
  • 1992: Den irakiske administrasjonen trekkes ut. Kurdisk administrasjon opprettes. Kurdisk parlament velges.
  • 1995–1997: Borgerkrig mellom de kurdiske partiene KDP og PUK. Regionen deles i to separate soner
  • 1996: Inntekter fra Olje for mat-programmet brukes til å bygge opp regionen.
  • 2003: Kurdiske styrker frigjør større deler av Kurdistan med amerikansk flystøtte.
  • 2005: Den kurdiske regionen formaliseres i den nye irakiske grunnloven
  • 2006: PUK og KDP slår sammen de to atskilte administrasjonene.

ReferanserRediger

  1. ^ The Kurdish language Arkivert 12. juni 2018 hos Wayback Machine. cabinet.gov.krd
  2. ^ «Halabja: City of Peace becomes Kurdistan’s fourth province». rudaw.net. 8. februar 2015. Besøkt 10. februar 2022. «Kurdistan lawmakers voted Thursday on the Halabja administration bill in an exceptional session outside the official parliament building in the city itself. | It was the seventh time the Kurdish parliament had met outside its headquarters in Erbil, and the first time that legislators announced a Kurdish city a province. House Speaker Dr. Yusif Muhammad Sadiq called the step “historical,” because it proved that Kurds are in control of their own affairs.» 
  3. ^ «Primary Results» (PDF). Kurdistans valgkommisjon (The Independent High Elections and Referendum Commission). 27. september 2017. Arkivert fra originalen (PDF) 24. februar 2021. Besøkt 16. mai 2021. 
  4. ^ «Iraq criticizes plan of Kurds independence referendum». Xinhua. 9. juni 2017. 
  5. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. februar 2014. Besøkt 16. januar 2013. 
  6. ^ «Full Text of Iraqi Constitution». The Washington Post. 12. oktober 2005. 
  7. ^ «Denise Natali: Kurdistan seems to be following rentier states’ path». The Kurdistan Tribune (engelsk). 21. desember 2013. Besøkt 10. februar 2022. «Dr. Denise Natali – Senior Research Fellow, Institute for National Strategic Studies, National Defense University, Washington DC – talks about the problems of Kurdistan-Turkey oil contracts, rentierism and chances that an oil dependent economy can lead to dictatorship.» 
  8. ^ Helman, Christopher (2. august 2012). «The High Stakes Chess Game For Iraqi Oil». Forbes (engelsk). Besøkt 10. februar 2022. 
  9. ^ «Iraq's Maliki threatens to cut funds if Kurds pipe oil to Turkey (Arkivert kopi)». Reuters. 12. januar 2014. Arkivert fra originalen 13. februar 2014. Besøkt 10. februar 2014. 
  10. ^ «Stor deltakelse i kurdisk valg». www.aftenbladet.no. Stavanger Aftenblad. 25. juli 2009. Besøkt 10. februar 2022. 
  11. ^ a b «Iraqi Kurdistan leader sworn in». BBC (engelsk). 14. juni 2005. Besøkt 10. februar 2022. 
  12. ^ «Barzani’s presidential term extended to 2015 - World News». Hürriyet Daily News (engelsk). 1. juli 2013. Besøkt 10. februar 2022. 
  13. ^ «President Barzani claims victory in independence referendum». www.rudaw.net. 26. september 2017. Besøkt 10. februar 2022. 
  14. ^ «Iraqi Kurdish leader Massoud Barzani to step down». BBC News (engelsk). 29. oktober 2017. Besøkt 10. februar 2022. 

Eksterne lenkerRediger