Ba’athpartiet

(Omdirigert fra «Baathpartiet»)

Ba'athpartiet (Ba'ath betyr «oppstandelse» eller «gjenfødelse» på arabisk) er et sekulært orientert, panarabisk politisk parti, som motsetter seg «vestlig imperialisme» og maner til arabisk «gjenfødelse» og dannelsen av én arabisk nasjonalstat.[1] I 1966 ble partiet splittet i to, et et syrisk-ledet Ba'athparti og et irakisk ledet Ba'athparti.

Ba'athpartiet
Syrian Baath Logo.svg
Flag of the Ba'ath Party.svg
Leder(e)Bashar al-Assad (Syria)
Izzat Ibrahim al-Douri (Irak)
GrunnleggerMichel Aflaq
Grunnlagt1947
HovedkvarterDamaskus
IdeologiBa'athisme
Panarabisme
Sekularisme
Arabisk nasjonalisme
Antiimperialisme
Nettstedhttp://www.baath-party.org

Partiets slagord — «Enhet, frihet og sosialisme» (wahda, hurriya, ishtirakiya) — sikter til arabisk enhet, frihet fra ikke-arabisk kontroll og innblanding og til arabisk sosialisme, da som motsetning til europeisk sosialisme (eller kommunisme).

Partiet ble grunnlagt i Damaskus i 1940 av Michel Aflaq, som var kristen og tilhørte den ortodokse kirke i Antiokia, og Salah al-Din al-Bitar, som var sunnimuslim. Det har senere etablert seg i en rekke arabiske stater — eksempelvis Libanon, Jemen, Jordan og Sudan — men uten å oppnå politisk makt i andre land enn Syria og Irak. Etter kuppet i 1963 har partiet sittet alene ved makten i Syria. I 1963 grep Ba'athpartiet makten også i Irak, men ble styrtet etter få måneder. I 1968 kom partiet tilbake i maktposisjon og ble sittende til 2003, da USA innledet krigen i Irak. Etter dette har partiet vært forbudt i Irak.

Et militærkupp rettet mot det historiske lederskapet til Michel Aflaq og Salah Bitar, førte i 1955 til splittelse av det syriske og irakiske partiet og dannelsen av to rivaliserende organisasjoner: Quotri (med base i Syria) og Qawmi (med base i Irak). Begge partier beholdt navnet Ba'ath og oppretteholdt parallelle strukturer i den arabiske verden. Men motsetningsforholdet mellom de to partiene var så sterkt at det syriske Ba'athregimet, som eneste regjering i den arabiske verden, valgte å støtte Iran under den blodige Iran-Irak-krigen.[2]

ReferanserRediger

  1. ^ Shiva Balaghi, Saddam Hussein. A Biography (Westport & Greenwood, 2008).
  2. ^ Nikolaos van Dam, The Struggle for Power in Syria. Sectarianism, Regionalism and Tribalism in Politics (London 1979).

Se ogsåRediger

Eksterne lenkerRediger

 Denne partirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.